Hemmelig historie: Sammensvergelsen bak første verdenskrig

Del 5 : Krig på Jordkloden

Jahve-året 1914 syntes de overtroiske Usynlige Fædre særlig gunstig for gjennomføringen av deres forbryterske planer mot alle Gojim-folk. Det var nu gått 25 år siden beslutningen om verdenskrigen ble fattet, og tverrsummen av 1914 er 15 - altså to "hellige" kabbalistiske tall. Ikke nok med det, men på 1914 fulgte ytterligere to Jahve-år, altså 1915 og 1916. Av forsiktighetsgrunner var dette en fordel, siden forbrytelsers utførelse, tross alle forberedelser, lett kan komme til å ta længre tid enn ventet. Dessuten, og dette kan ha vært det avgjørende tegn, betyr det hebraiske årstall for 1914, ved Gematria-"kunst" oversatt til ord, intet mindre enn - Krig på Jordkloden !!

Vi har gang på gang snakket om "Jahve-år" og "hellige tall" eftersom denne serie av oppsatser har skridt frem, og vi har såvidt fått tid til å nævne i forbifarten at denne overtro stammer fra den jødiske Kabbalah. Når vi nu står ved denne skjebnetunge stund i Europas og den hvite manns historie, kan det passe å gjøre holdt på vår vei og ta en avstikker, begi oss på en kort ekskursjon ned i denne underjordiske mørkets verden. Denne beryktede Kabbalah er en slags heksekunst, et sammensurium av forvirret jødisk "filosofi" og magi, en ondartet overtro omkring amuletter, magiske tegn, astrologi, alkymi, sjelevandring, besvergelsesformler, og mye mer, men fremforalt denne "Gematria". Hva er det? Man kaller det ofte bokstav- og tallmystikk - selv om det intet har med religiøs mystikk å bestille. Snarere er den motsatsen til all åndelig flukt i det høye. Man har ikke forstått jødene før det har gått opp for en at de er ureligiøse mennesker, mennesker som er enhver åndelighet fremmed og ikke har hverken religion eller kunst. Denne sannhet er stikk i strid med hva våre "kristne" kirker vil ha oss til å tro, hvor jødene tilkjennes moderskapet for den høyere og sanne(!) religion. Denne største av alle løgner må man stikke hull på om man vil erkjenne jødene for hva de er (og kirkene for hva de er!). Det som utmerker det jødiske folkeferd fra de tidligste tider inntil idag er på den ene side den krasseste materialisme, og på den annen et innbitt og uforsonlig hat mot alle "verdens nasjoner". Vi har et ord for dette vesen, som gjerne brukes av folk som ikke vet hvor det kommer fra, nemlig satanisme. Det var ikke for ingenting Jesus Kristus kalte jødene "djevelens sønner", og de synes for alltid fortapt i det onde. Hånd i hånd med materialismen går overtroen og avgudsdyrkelsen. Denne "Gematria" tilordner hver hebraisk bokstav en tallverdi. I og for seg ikke mer mystisk enn når man i databransjen tilordner bokstaver og andre tegn ASCII-koder, således 65 til A, 66 til B osv.. Men til den kabbalistiske fikling med bokstaver og tall knytter det seg overtro som har brodd mot andre folk, og det er kun derved at vi har funnet anledning til å befatte oss med dette elendige undermenneskelige makkverk. Bruker man nu Gematria-kodene til å oversette det hebraiske ord for "verdenskrig" eller "krig på jordkloden" til et tall, så ender man opp med det jødiske årstall for 1914 (husk at jødene har en annen tidsregning enn oss). Ennvidere regner man ut at de to første bokstavene i navnet Jehova, skrevet på hebraisk, blir 10 + 5 = 15. Derav disse talls "hellighet". Gematriaen arbeider med tverrsummer, så det er helt korrekt å ta summen av sifrene i det kristne årstall 1914 og få - 15. Dette tall skal beskytte jødene mot straff.

For at frimureriet skulle bli et egnet verktøy for jødene måtte det ta opp i seg mye av dette i sine "hemmeligheter" og ritualer. La oss derfor gå litt videre. Salomos segl, som i logene kalles "Salomos taushetssegl", ligner på en murskje, med en likesidet trekant til flak, og en rett vinkel til håndtak. Denne, eller den i en dolk "forvandlede murskje", presser man mot tungen til murer-spiren. I en kabbalistisk besvergelsesformel hører vi hvorfor: "For jeg besverger deg ved seglet som Salomo la på Jeremias' (!) tunge." Ve den frimurer-tunge som ikke akter dette segl. Det er ett av de "helligste" tegn i Kabbalahen. Den likesidede trekant skal forestille Jehovas skaperkraft. På dette segl skal Salomo ha haft den riktige skrivemåte for navnet Jehova, som er gått tapt. Den sekskantede David-stjerne er for jøden symbol på verdens skapelse, som de forestiller seg tok 6 dager. Samtidig er den Salomoseglet lagt på tungen, hvor man stiliserer tungen som en likesidet trekant med spissen ned. Den bæres også av mange jøder som en amulett og skal bringe lykke. Og hva er denne lykke for en jøde? Verdensmonarkiet! I logene kryr det av David-stjerner på alle trinn. Man ser også hyppig den jødiske Sovjet-stjerne, særlig i de lavere grader; også den er et kabbalistisk tegn og som pentagram et gammelt Satan-symbol. Den forestiller lyset som strømmer jøden i møte fra det "aller helligste" når ypperstepresten trekker forhænget tilside og vender tilbake til "det hellige". Den er sinnbildet på forrommet, forstadiet, til den høyeste makt, til jødenes verdensherredømme. Man forstår hvorfor Sovjetsamveldet brukte denne stjerne, en flammende rød stjerne, som sitt symbol; hvorfor alle kommunist-celler bruker den. Den opptrer også i USAs flagg, denne stat som helt fra sin grunnleggelse var frimurersk. I dag ser vi den forøvrig på moteklær og sportsartikler, i reklamen og på matvareemballasje og mye annet, som en påminnelse om at jødene eier og styrer det meste i våre samfunn og bare er ett lite skritt unna målet.

G-en i Gematria står finurlig innskrevet i David-stjernen og dukker opp ved stemplingen av den "søkende" broder. Man bortforklarer dette forlegent med at den står for "Geometri". "Jeg skal betrakte menneskelige handlinger som var de linjer, flater og legemer" sier jøden og "filosofen" Spinoza. Her dukker den gamle kabbalistiske overtro på talls og geometriske figurers magiske kraft frem i dagen igjen. Når frimurer-logene er oversvømmet av tegn og symboler, tall og figurer, så skyldes det ene og alene arven fra jødenes Kabbalah. Dette er altså ikke utslag av en matematikers nysgjerrighet og estetiske sans; troen på de enkle abstrakte gjenstandenes magiske betydning for menneskets åndelige og sedelige liv er i logene helt vesentlig. Så skriver høygradsbroderen Marbach: "Er det ikke underlig, min bror, at den fra all moral tilsynelatende så vidt forskjellige geometri fører oss til sedelighetens dypeste sannheter?" Og høygradsbroderen Hieber: "Og liksom den frimurerske symbolikk beherskes av geometrien... så finnes det også i vår åndelige byggkunst en geometri som foreskriver den arkitektoniske lover." Menneskelige handlinger betraktes som mekaniske gjenstander og bedømmes med vinkelmål - det er Jehovas "rettferdighet". Vi ser at alt dette er videre uttrykk for jødenes materialisme. Hos Germaneren kan ikke et slikt livssyn, verdig krøplinger og dverger, vekke annet enn illebefinnende - hvor er helten Sigurd Favnesbanas ærerike dåd, hvor Nordens troskap og kjærlighet i et slikt verdensskjema? Nei, i logen føler vi oss som fanger i et asyl for åndssvake, nidinger og forrykte; føler bare en intens trang til å komme oss ut i frisk luft og frihet under åpen himmel. Selv kaller jødene sin monstruositet, som er deres høyeste gudsbegrep (!), for "fornuft". Under den blodige frimurer-revolusjon i Frankrike på slutten av 1700-tallet ble "fornufts"-gudinnen båret gjennom gatene i Paris, og i hennes navn fløt den høye nordiske rases edle blod i strie strømmer, akkurat som senere i Russland efter revolusjonen. Jakobinerne bar den såkalte "frygiske lue". Det er en rød topplue som ligner på en nisselue og hvor spissen (toppen) skal lute forover. Den ble brukt i oldtidens Frygia (i Lilleasia), derav navnet, og er et symbol for de brænnemerkede slaver fra Bagnoet. Men det som interesserer oss mest her er at den fra jakobinernes side først og fremst var ment å skulle avbilde Jehovas trekant. Da Ludvig XVI 's hode var falt for giljotinen, steg en mann med et svært skjegg og den røde frygerlue opp på skafottet foran den forferdede menneskemengde, som i ham trodde å kjenne igjen den evige jøde. Med hændene røde av blod ropte han med fryktelig røst: "Frankrikes folk! Jeg døper deg i Jakobs og frihetens navn!" Så beretter både Prudhomme og Constant.

Vi forlater Kabbalahen og trer inn i tiden igjen. Mordet på erkehertug Franz Ferdinand, tronfølger i Østerrike-Ungarn, skulle utløse verdenskrigen. I alle kabinetter over hele Europa og hinsides satt jøder, frimurer-brødre og jesuitter, eller deres viljeløse verktøy, og biet på skjændselsgjerningen, hvorefter gojim-folkene i Frankrike, England, Russland, Serbia og Belgia straks skulle gyve løs på Tyskland og Østerrike-Ungarn, mens andre land, deriblant USA, Italia og Japan, ble holdt tilbake i reserve og først skulle settes inn hvis Tyskland viste seg seiglivet. Mens de innviede høygradsbrødre drev sammensvergelsen frem, ble massene av lavere grads brødre, og selvfølgelig de "profane" (ikke-murere), holdt nede i uvitenhet. Det skjedde at en broder som ennu var tysker i sitt hjerte fikk nyss om hva som var i gjære. Det var broder Köthner. På korrekt frimurer-manér henvendte han seg til landsstormester grev Dohna-Schlodien med sin oppdagelse; utla seg i det vide og det brede for denne den 28. oktober 1911. Han fortæller om sin oppdagelse og fra dette møte: "Jeg gjorde i årene 1911-13 oppdagelser i andre byers og lands loger som rystet meg på det heftigste, skjønt jeg til å begynne med var i god tro og ikke bar nag mot noen. Jeg fant tilfældigvis bevis for at frimureriet planla noe fryktelig mot Tyskland. Bemerkninger som brødre uforsiktig lot falle og som kom meg for øre kunne jeg lik biter i et pusslespill sette sammen til planen om å myrde erkehertug Franz Ferdinand, å fremtvinge verdenskrig, å styrte trone og alter, og så mangt som siden er inntruffet inn i det minste. Med denne fryktelige viten gikk jeg til eneste myndige og rette vedkommende, til grev Dohna-Schlodien, og brettet ut for ham under fire øyne hva jeg hadde sett med egne øyne og hørt med egne ører. Men han syntes ikke å ha noe organ for dette. Denne redegjørelse, som måtte ha ledet til brudd med alle utenlandske loger og mange innenlandske, endte med at landsstormesteren kategorisk slo fast at 'det finnes bare ett frimureri!' " I det følgende la logen voldsomt press på Köthner for å få ham til å trekke sitt vitnemål tilbake, noe som ikke helt lyktes. Mange år senere fastholdt han at han hadde forsynt Dohna-Schlodien med de klareste bevis for at særlig frimurere som tilhørte den "anerkjente ungarske Storloge" hadde drevet en rent ut forbrytersk virksomhet mot Tyskland og alle folk. Landsstormesteren gikk ikke til det skritt å opplyse den tyske regjering eller det tyske folk om disse rystende og skjebnesvangre kunngjøringer, og Köthner slutter av det at "han beskyttet disse jødiske brødre, måtte beskytte dem, bundet av et meg ukjent(!) internasjonalt bånd." Selv formidlet Köthner sin viten videre til sin svoger, som var major og falt i krigen, for at denne skulle bringe budskapet videre til generalstaben. Hvor den livsviktige melding enn tok veien så nådde den aldri general Ludendorff.

Köthners viten kunne som ved et lynnedslag ha røpet frimurernes forbrytelser og sammenhængen i den nære historie for den profane verden; istedet forble den dulgt for de millioner av gojim som skulle sette livet til i en meningsløs forintelseskrig mot sine rasefeller. Hans vitneutsagn bekræfter imidlertid den antagelse at beslutningen om å myrde erkehertug Franz Ferdinand ble tatt alt i Jahve-året 1910. Hva med denne selv - hadde han noen efterretning som antydet hva som ventet ham? I sin bok "Im Weltkriege" fortæller grev Czernin at erkehertugen betrodde ham at en "sannsigerske" hadde spådd at han "en dag skulle utløse verdenskrigen". Regime-historikere har for vane å kalle alle slike avsløringer for "spådommer" - som tilfældigvis gikk i oppfyllelse. Med vår innsikt ser vi det anderledes: De okkulte logene viser med dette ansikt; senker sløret et øyeblikk og gir oss et glimt av en hemmelighet som de er innviet i. For dette er ikke spådommer, men planer. I Paris var det den franske "Sybille", madame de Thêbes, fru Savigny, som alt i midten av desember 1912 forutsa at erkehertugen aldri ville komme på tronen. Også fra annet høygradshold hørte man slike profetiske stemmer - "forutsigelsen" skal dekke over forbrytelsen. Grev Czernin fortsetter: "Han var fullstændig klar over at faren for et attentat var allestedsnærværende. Fra ham mottok jeg ett år før krigsutbrudd underretning om at frimurerne hadde besluttet hans død. Han nævnte også byen hvor denne beslutning angivelig ble fattet, og navnene på østerrikske og ungarske politikere som måtte kjenne til den." Czernin sier det ikke, men byen det gjelder er Budapest. Hvem disse politikerne er vet jeg ikke, men der er ikke mange å vælge mellom blant de mæktigste. Man må beklage de gamle monarkenes mangel på årvåkenhet; hverken tsaren, den tyske keiser, eller keiseren i Wien hadde noe effektivt efterretningsvesen, og ikke visste de å omgi seg med folk de kunne stole på. Slik blindhet og mangel på mistænksomhet er i vår forjødede verden jevngodt med selvmord. Således var mange av deres nærmeste medarbeidere deres værste fiender, og statsvesenet utartet på ulike måter til en farse, hvilket best illustreres med et eksempel: Erkehertugen ga en embedsmann i det ungarske ministerium, en viss von Kleeberg, i oppdrag å overvåke frimureriet, og trodde med det å være vel underrettet for å sikre statens og sin personlige sikkerhet. Jeg gir leseren kun ett forsøk på å gjette seg til hva som var haken ved dette! Selvfølgelig! Kleeberg var selv frimurer og underkastet de sammensvorne i blind lydighet og ubrytelig taushet! Av de tre monarkene overlevde bare keiser Wilhelm verdenskrigen (men ikke som keiser).

Noe annet man må bebreide dem er deres feighet og manglende kampvilje, deres resignerte holdning, som gjorde alt så mye lettere for de sammensvorne. Hvorfor vendte de seg ikke til folkene, opplyste dem om hva som foregikk i staten, og søkte deres støtte? Nei, deres puslete og pysete legning tåler ikke sammenligning med Hitlers jernvilje og kampånd; de rømte slagmarken og overlot styret til folkenes fiender. Allikevel skulle de få bøte med sine liv. Erkehertugen skulle dræpes - det hadde de Usynlige Fædre og deres sammensvorne i de svarte logene bestemt. Ikke fordi han sto i veien for dem; han skulle brukes til lunte, som førte til krutt-tønnen. I Southend Hampton, Courtstreet 112, i London lå "agitasjonsembedet" til forvirkligelse av "politiske mål", dvs. Judas' mål, og her hadde man ekspertise på å foranstalte politiske snikmord. For dette embede var i utenriks-departementets budsjett avsatt en sum av 5 millioner pund sterling. Mordsentralens leder var major Susley. Fra brødre i London og Paris, såvel som i Budapest, gikk veiene til brødrene i Serbia. Storlogen av Serbia var ikke før i mai 1914 blitt anerkjent som "rettmessig og fullkommen" loge, og det på en "tysk" storlogedag av alle ting, efter forslag fra storlogen i Hamburg. Denne "rettmessige og fullkomne" loge hadde oppsynet med enkelthetene under utførelsen av mordet på erkehertugen. For dette formål betjente den seg av hemmelige frimurerske forbund, som minner om Carbonnari og Camorra i Italia, nemlig Narodna Obrana og "den Svarte Hånd" - kalt "aksjons-avdelinger" på frimurersk; på godt norsk "edsvorne morderbander". Fra disse ble elementene plukket ut som på Jahve-dagen den 28/2/1910 kom sammen og dannet organisasjonen som skulle utføre mordet på erkehertugen.

Hva de nærmere omstændigheter omkring mordet angår, la oss høre litt på professor dr. Kohler, hemmelig justisråd. Han begynner med å anføre at det var Stor-Orienten av Frankrike som overalt virket for å undergrave det moralske sinnelag, smitte statsmakten og la den råtne; fremforalt å ramme Germania i livsnerven. Videre: "Og så var det denne loge som drev den forbannede serbiske agitasjon. Vi vet at hovedforeningen hvori de destruktive kræfter samlet seg, "Narodna Obrana", ikke bare hadde frimurer-medlemmer, men at dens hovedmænn var frimurere. Forbrytelsens åndelige opphavsmann, Tankositsj, skildres som frimurer; Kasimirovitsj, som ofte drev omkring i logen i Paris; og likeledes var Ciganovitsj, som forsynte gjerningsmænnene med penger, bomber og pistoler, frimurer; ja til og med noen av de unge forbrytere selv var frimurere, selv om de først benektet det." Vår egen Herman Harris Aall, rettsforsker eller hva man skal kalle ham, beskjeftiget seg med skyldspørsmålet for verdenskrigen, og skrev: "At de kretser som skylden påhviler var politiske følger ikke blott av at det handlet om et høypolitisk anliggende, men at høyere frimurer-verdighet i disse land støtt var forbundet med høye politiske verv. I Frankrike var bl.a. Poincaré, Clemenceau, Viviani, Domergue, Briand, Millerand, Ribot, Delcassé, Joffre; i England bl.a. Sir Edward Grey, Lloyd George, Churchill, Haldane, Asquith, Buchanan; i Russland kretsene om storfyrstene, Isvolskij og Sassanov; i Italia Sonino; i USA Wilson osv. - frimurere." Den østerrikske diplomat dr. Friedrich Ritter von Wiesner, som var tilstede som iakttager under prosessen mot morderne, skriver i en oppsats fra 1928: "Da Serbia høsten 1915 var erobret, fikk en efterretnings-offiser i oppgave å efterforske Narodna Obranas vesen. Ved å trekke inn underrettede personer og skaffe seg innsyn i vedkommende skriftstykker kunne han slå fast at foreningens lokale utskudd hadde hemmelige seksjoner som sto i nær forbindelse med logen i Beograd, "Probratim", og fra dennes oppmann, minister og universitets-professor Svetomir Nikolajevitsj, mottok oppdrag. Utover dette vet man også at "den Svarte Hånd" kort efter å være grunnlagt sendte flere medlemmer av sin sentralkomité til logen i Beograd, deriblant Tankositsj..."

Mordet på erkehertugen var frimurer-"arbeid" og intet annet. Det ble i Serbia fremmet av broder kronprins Alexander i egen person, noe han skrøt av i fylla i utlandet. Ved hans side sto den serbiske storloges høye embedsmænn, blant dem nævnte (forhenværende) minister Svetomir Nikolajevitsj. Mannen som knyttet de serbiske brødre til Ungarns symbolske storloger og andre frimurerske stormakter var broder dr. Radoslav Kasimirovitsj. Om ham uttalte en av de unge morderne, broder Cabrinovitsj: "Han er frimurer, vitterlig en av hovedmænnene. Han reiste like derpå (efter at vi hadde tilbudt oss å utføre mordet) til utlandet. Han reiste over hele kontinentet. Han var i Budapest, Russland og Frankrike. Jeg visste at han la ut på denne reisen i anledning av vårt tilbud og forehavende, at han konfererte med visse kretser." Aksjonens øverste ledelse lå i hændene på oberst Dimitrovitsj i generalstaben, som var frimurer, medlem av Narodna Obrana, og leder for den organisasjon som ble stiftet 28/2/1910. Han sto i forbindelse med major Susley i London, den russiske militær-attaché Artamanoff, og russernes sendemann Hartwig. Han ble senere, under krigen, dømt til døden, angivelig på grunn av en sammensvergelse mot kongen, men faktisk av "statsnødvendighet" på Englands befaling, da han en dag i mismot hadde erklært at han kunne bevise at England hadde gitt støtet til mordet på erkehertug Franz Ferdinand. De Usynlige Fædre utrydder hensynsløst dem som kjenner deres skyld. Oberst broder Dimitrovitsj's høyre hånd var major broder Tankositsj, og denne benyttet seg videre av den tidligere østerrikske statsborger broder Ciganovitsj. Sistnævnte underviste de tre unge morderne, broder Cabrinovitsj, broder Princip, og Grabez, i bruken av våpnene og bombene, utrustet dem med disse, og jevnet veien for dem til Sarajevo. To av disse tre ugjerningsmænn var altså selv frimurere, og Princip var ovenikjøpet jøde. Cabrinovitsj erklærte under forhør: "I frimureriet er det tillatt å dræpe. Ciganovitsj sa at Franz Ferdinand var blitt dømt til døden alt for ett år siden." Da Kasimirovitsj vendte tilbake fra en reise til Budapest, og formodentlig var blitt underrettet ned til minste detalj om Franz Ferdinands reiseplan og -rute, ble det gitt marsjordre til de tre overfallsmænnene. Hvor nær mordernes forbindelse til ungarske myndigheter var fremgår av det funn man gjorde hos jøden Princip i Sarajevo: I en bilderamme lå 25 gullstykker à 20 kroner skjult, deriblant tre millenium-stykker, nøyaktig det samme antall av samme valør som kort før var blitt utbetalt fra finansministeriets kiste i Agram efter anvisning av en jøde og frimurerbroder, til en betrodd og fortrolig mann i Beograd. Dette utomordentlige funn meldte den ledende gransknings-dommer, i overensstemmelse med instruksene, til kabinettskansliet i Wien under keiser Franz Joseph. Og hva fikk han til svar? En anvisning undertegnet av overhoffmester broder(!) fyrst Montenuovo - som dikterer at sporet er falskt og ikke skal forfølges videre! Dette vitner på ny om den sørgelige forråtnelse de gamle kongehus var henfalt til, infisert som de var av ondartede basiller.

For at den profane verden ikke skulle hyse noen tvil om frimureriets rolle ved mordet på tronfølgeren og antænnelsen av gnisten som satte verden i brand, avholdt man den første internasjonale frimurer-kongress efter verdenskrigen fra 12. til 16. september 1926 i Beograd, i nær forbrødring med det serbiske offiserskorps. Her kom klart til uttrykk at denne by var valgt til åsted fordi verdenskrigen utgikk fra den, en krig som "forvirkliget mange av frimureriets mål".

Den 28/6/1914 ble gjerningen utført. Erkehertug Franz Ferdinand og hans gemalinne ble på denne dag myrdet i Sarajevos gater. Opprinnelig håpet de som foranstaltet mordet at det kunne finne sted dagen i forveien, den 27/6, fordi tverrsummen her er 15, og planen var at han skulle gjøre sitt festlige inntog i Sarajevo just på denne dobbelt "hellige" Jahve-dag. Men på grunn av stor hete, som forpurret troppeøvelsene som skulle gå forut for inntoget, ble det én dag forsinket.

Fem år efter mordet, den 28/6/1919, måtte Tyskland ta i mot Versailles-diktatet efter jøden og B'nai B'rith -broderen Baruch's utkast. Med det var forbryter-verket fullendt som ble fænget og fyret opp utad ved mordet på Franz Ferdinand.

Med spænning hadde de innviede i broderkjeden alle steder vendt blikket mot Sarajevo. Folkene følte derimot instinktivt at noe fryktelig var i gjære. De Usynlige Fædres regi hadde takket være gojim-medarbeidere i mange land klaffet, og fortsatte med det. Dengang som i dag hadde de monopol på pressen i gojim-statene, og denne presse møtte ikke mordet og dets forøvere med den avsky som man ville ha forventet av en ekte germansk presse, men var fast bestemt på å knekke det germanske menneskes livsvilje. I den italienske logepresse ble mordet særdeles overdådig feiret. Pressen i Tyskland og Østerrike-Ungarn måtte fare forsiktigere frem. Faren for krig mellom Østerrike-Ungarn og Serbia fremsto med én gang på gojim-folkenes politiske horisont, og den kunne bare vokse i styrke efterhvert som den serbiske regjerings medvirkning kom klarere til syne. Den tyske keiser lot seg i denne kritiske fase dessverre utmanøvrere og overtale av broder Bethmann-Hollweg-Rotschild til å legge ut på en reise til Norge. De Usynlige Fædre hadde funnet det nødvendig å rydde ham av veien i disse verdenshistoriske dager, for at hans fredselskende innflytelse ikke skulle krysse deres planer. Det er bedrøvelig at keiseren ikke gjennomskuet det skruppelløse spill man her drev med ham - samme spill som senere i november-dagene 1918, da han ble narret til å reise til Holland.

Helt i de Usynlige Fædres sinn og i tråd med deres hensikter, fattet 14. juli det østerriksk-ungarske ministerråd i Ischl den beslutning å rette et ultimatum til Serbia istedenfor den avsette note. Det var sterke jesuittiske og frimurerske kræfter ved hoffet i Wien som skjærpet dette usedvanlig vanskelige leie som den svakt rustede østerriksk-ungarske stat befant seg i. Verdenskrigens utbrudd skulle ikke avverges men sikres! Ordlyden i den påtænkte note lekket påfallende tidlig ut og dannet opptakten til brødrene Poincaré og Viviani's besøk ved tsarens hoff i tiden 19. til 24. juli - en monark de først ville utnytte, siden styrte. Samtidig fant samtaler sted i Petersburg med alle aktuelle staters diplomat-brødre. For å kaste et lite lysskimmer over én av disse nøkkel-aktørene i mordverket mot vår rase, så kan jeg anføre at denne Poincaré, navnet til tross, slett ikke var franskmann, men galisisk jøde; hans oldefar innvandret under navnet "Viereggl" fra Galisia(Polen) til Frankrike, og i kirkebøkene til Dom Remy finner man ham inntegnet som omdøpt. Freidig bedyret storfyrstinnene Anastasia og Militsa broder Paléologue i det profane embede som fransk ambassadør: "at vi før slutten av måneden kommer til å være i krig... av Østerrike blir intet til overs... dere får se Elsaß-Lothringen igjen... våre hærer møtes i Berlin... Tyskland skal vi forinte!" Den 23. juli, dagen da Poincaré forlot Russland, ble det østerrikske ultimatum overrakt Beograd, som direkte blandet seg inn i den serbiske stats indre anliggender. Nu lot jøder og frimurere masken falle og hisset åpenlyst til krig. Brødrene Poincaré, Grey, Isvolskij, Sassanov, og von Bethmann-Hollweg, var på sin post. De anelsesløse folk ble samvittighetsløst drevet henimot krigsutbrudd. Til og med paven i Rom, fredsfyrsten, blottstilte seg og nøret opp under krigsmentaliteten. Hvilken side sto paven på i denne kolossale kamp mellom Germania og Judea? Det trænger vi ikke tvile på; en offisiell ytring i "Civiltà Catholica" av år 1919 bekjenner: "Pavens tradisjonelle sympatier og real-interesser lot ham ingenlunde ønske en sentralmaktenes seier. Ikke uten skrekk kunne han tænke på utsiktene ved en endelig tysk seier."

I mellomtiden hadde de militære forberedelser i Serbia og Russland, såvel som i Frankrike og England begynt. Allerede 23. juli hadde Serbia i hemmelighet gitt ordre til mobilisering; 25. juli ble den kunngjort offentlig. Samme dag mobiliserte Østerrike-Ungarn en del av sine stridskræfter mot Serbia. Den 27. juli avfyrte serbiske tropper ved Temis-Kubin på østerriksk-ungarske tropper verdenskrigens første skuddsalver. Da den tyske keiser endelig fikk rotet seg tilbake til Berlin, og den 27. juli dukket opp i Potsdam, tok han straks alle skritt i et alvorlig virke for freden og oppbydde alle sine midler i et forsøk på å kjøle ned det overopphetede Europa og fremme avspænning. Den 28. juli så Østerrike-Ungarn seg imidlertid nødsaget til å imøtegå den serbiske skytingen med krigserklæring. 29. juli besluttet tsaren delvis mobilisering mot Østerrike-Ungarn, som var forberedt siden 25. juli. Nye telegrammer fra den tyske keiser søkte å bringe tsaren til besinnelse og bort fra krigsstien. Da offentliggjorde høygradsbroder von Kupfer, sjefredaktør i "Berliner lokalanzeiger", den 30. juli et ekstrablad med den løgn at keiseren hadde mobilisert hær og flåte. Broder Sassanov, utenriksminister i Petersburg, fanget som man forstår opp denne løgnmelding "i rett tid" og benyttet den til å smadre tsarens spirende fredsvilje og få ham til å mobilisere også mot Tyskland. Den fulgte 31. juli. Frimurer-"arbeidet" var kronet med hell.

Keiser Wilhelm så seg først nu tvunget til å iverksette tiltak til nasjonens skydd, efter at også Frankrike 30. juli hadde skaffet midler til vern ved grensen. Den tyske rikskansler krævde av Russland at det innstilte sine krigsforberedelser mot Tyskland og Østerrike. Skjebnen til jordens folk hang i en tynn tråd. Da ble den franske sosialist-fører Jaurès myrdet foran øynene på sine brødre i regjeringen i Paris. Han hadde misforstått retningslinjene fra København i 1910 og trodde pasifismen gjaldt også Entente-statenes arbeidere. Han ville utbre et opprop mot den truende krig, noe som dog straks ble forbudt av innenriksminister broder Viviani. Han rettet da klagemål til broder Vandervelde, formannen i den 2. "arbeider"-Internasjonales internasjonale byrå: "Det ligger i den franske regjerings makt å hindre Russland i å gå til krig, men man søker krigen, som man længe har nøret." Dette byrå var et føyelig krigsinstrument for Ententen og gjorde intet for freden. Broder Vandervelde var for verdenskrigen!

Samme dag som Jaurès ble myrdet, 31. juli, opptrådte i Paris den tyske sosialdemokrat Hermann Müller, som senere skulle undertegne Versailles-diktatet og flere ganger bli rikskansler i Tyskland. Han erklærte at de tyske sosialdemokrater slett ikke ville stemme for krigskredittene - hva Jaurès ble myrdet for å forfekte blant de franske. Müller bedyret at de sosialdemokratiske førere i Tyskland ville holde seg til vedtakene av 1906 og 1910, skjønt han visste at de var alene om det! Han underbygget og befæstet den beretning den franske ambassadør Paul Cambon i Berlin i juli hadde levert, at Frankrike uten risiko kunne føre krig mot Tyskland fordi sosialdemokratene ville lage revolusjon i Tyskland så snart krigen brøt ut. Et mer krigsfremmende beteende i dette høyspænte uføre lar seg knapt forestille. Skylden for de 2 millioner døde landsmænn hviler på hans skuldre.

Venstrepartienes frimurer-"arbeid" ble nu utfylt av høyrepartienes frimurer-"arbeid". 1. august ga Frankrike befaling til almenn mobilisering, og en time senere fulgte den tyske keiser opp. Men ennu var ingen krig erklært og katastrofen holdt seg på en armlængdes avstand. Da skulle det tyske folk få betale i dyre dommer for at det holdt seg med en jøde og frimurer som rikskansler. General von Moltke frarådet det innstændig - mer kunne han ikke gjøre uten å begå statskupp - men likefullt: Den 1. august kl. seks om eftermiddagen erklærte Bethmann-Hollweg Russland krig; 3. august på nøyaktig samme tid av døgnet erklærte han også Frankrike krig!! Tyskerne var himmelfalne. Den "profane", dvs. ekte og ærlige, tysker var ett eneste stort spørsmålstegn. Dette var ubegripelige dumheter, åpenbart til skade for folk og fædreland. Men Bethmann-Hollwegs fædreland het jo Judea! Så hadde de Usynlige Fædre, som Bethmann-Hollweg adlød, oppnådd den verdenskrig som de så længe hadde forberedt og traktet efter. Og ikke nok med det; de hadde fått skjøvet skylden for den over på dens fremste offer. Helt siden da har skolebøkene innprentet oppvoksende slekter at Tyskland var skyld i denne forferdelige ulykke.

England, som fra 25. juli mobiliserte flåten, kunne nu spille rollen som dydsmønsteret og den uskyldig forurettede, sette seg i moralens høysete og herfra tordne mot Tyskland. Den forbryterske pressehets mot Tyskland som England er bedre kjent for før og under annen verdenskrig, gikk for full maskin allerede under første verdenskrig. England forkynte et korstog mot hunnerne for en hel verden, og særlig for amerikanere, som man håpet og regnet med skulle komme med i krigen. Hvem kunne motsi dem? Var det ikke tyskerne som hadde startet verdenskrigen, kanskje!? Den "kjensgjerningen" sto urokkelig og ubestridelig for en hel verdens omtåkede bevissthet. Bethmann-Hollwegs handlemåte hadde langtrekkende skadevirkninger i det tyske folk: Senere kunne tyske arbeidere lett overtales til å se krigens drivkraft i "den kapitalistiske klassefiende", dvs. det tyske "borgerskap", som mot deres vilje hadde påført dem denne ulykkelige krig, og man lekset opp for dem fra Marx' "teorier" at krigen var en uunngåelig følge av den "kapitalistiske utbytting" og at de nu måtte reise seg og lage revolusjon. Slik ble brede lag av det tyske folk lydige instrumenter for den makt som ville tilintetgjøre dette folk - arbeidere og borgere i fellesskap - og som sto bak krigen, og for den saks skyld den kapitalistiske utbytting.

Nu som krigen var et faktum gjaldt det for de Usynlige Fædre å berøve Tyskland dets bundsforvandte. Italia falt fra, og til dette medvirket svenskekongen Gustav V, som var frimurer av jødisk avstamning, ja faktisk Salomos Viseste Vicarius i Sverige. Den italienske generalstabssjef Pollio, som var en varm tilhænger av forbundet med Tyskland, døde ikke så længe før krigen "i rett tid". Japan ble trukket inn i krigen mot Tyskland, stikk i strid med landets egne interesser og takket være dets frimurer-diplomater. I Romania forhindret frimurer-brødrene kong Karl i å oppfylle sin plikt som forbundsfelle til sentralmaktene. Men for å være på den sikre siden myrdet de ham senere, på Jahve-dagen 10/10/1914. Hans minister Sturdza døde også kort efter. Man vet hvordan kongen ble tatt av dage: Han ble skjenket forgiftet kaffe. Hans død var kjent i Petersburg allerede før mordet var utført.

Det ligger utenfor rammen av denne skriftrekke å gå inn på selve krigens forløp, og vi er kommet til veis ende. Måtte leseren som nu er blitt opplyst hjelpe til med å bringe lyset videre til alle ærlige velmenende mennesker! Vi har sett at frimurernes "beregninger" i ett og alt holdt stikk, og at frimurerbrødre over hele jorden svek sitt opphav og opptrådte som kunstige jøder, uten tegn til moralske hemninger. Også norske og skandinaviske frimurere deltok villig i denne enestående forbrytelse - det finnes bare ett frimureri! - og i dens skygge strider vi nu for å redde smulene av vår rase og kultur. Før jeg legger bort pennen vil jeg nok en gang henlede oppmerksomheten på Bethmann-Hollwegs forræderske trekk og på tidspunktene da de fant sted. 6 om eftermiddagen. Dette siffer opptrer hyppig i oldtidens okkultisme og kabbalisme, særlig gjentatt som 666. Bethmann-Hollweg gjentok 6-eren som om han messet en magisk besvergelse. Dette 6 har som ventet funnet en institusjonell form i frimureriet. Her vedkommer oss kun dette: Frimureren deler dagen i fire tidsrom; han "arbeider" i tidsrommet omkring midnatt, som begynner klokken 6 om aftenen. Han håper i dette tidsrom på åndenes bistand i sitt lysskye "arbeid". Forøvrig nyter dette 6 et mangslungent nærvær i frimureriets mythos. I Andreas-mester-logen, eller i dens forrom, betyr dette 6: "Mørket strider mot lyset og begunstiger Adonirams mord." Sannelig, mørket stred godt, og bemæktiget seg Europa. Mordet på den nordiske rase kunne begynne.

Sverre