Hemmelig historie: Sammensvergelsen bak første verdenskrig

Del 4 : Stille før Stormen

I det Satans år 1910 (10 10 har som tidligere nævnt særlig kabbalistisk betydning) forsamlet seg på minnedagen over Sedan, en dag som tyskere forbøds å feire, i Odd Fellow- palasset i Bredgaten i København representantene for de frimurerske "arbeider"-internasjonalene. Dette skjedde på dagen 1/9/1910 (10 10 10 !) som er særlig gunstig i en overtroisk jødisk hjerne for å treffe alle slags forbryterske beslutninger. Hit kom de verste oppviglere og giftbryggere fra de ulike stater. Fortegnelsen over dem som var tilstede og deltok inneholder mange kjente navn, alle frimurerbrødre og de fleste jøder: Ebert, Scheidemann, Lenin, Trotskij, Vandervelde, Jaurès, dansken Bang, "svensken" Branting, Adolf Hoffmann, dr. Frank, dr. David, dr. Südekum, Karl Kautsky, Stadthagen, Rosa Luxemburg, Liebknecht, Klara Zundel, og MacDonald. Fraværende var fra Frankrike broder Briand som på den tiden var ministerpresident og kanskje fant det i dristigste laget å skulle vise seg i dette rottebo av opprørere og massemordere; han sendte dem istedet et brev hvor han forsikrer om at "han som den franske regjerings sjef skal gjøre alt for å fremme 'sosialismens' utvikling". Dette ble på kongressen tolket dithen at de Usynlige Fædre ønsket av "arbeider"-internasjonalenes førere i Tyskland og Østerrike-Ungarn at de skulle marsjere i takt med krigsbestrebelsene på annet hold; altså bruke de midler som til enhver tid syntes dem sterkest til å virke for krigens utbrudd - en krig som nu i følge Fædrenes planer var nært forestående. Ærlige og tro tyskere ønsket naturligvis å feie vekk løgner og misforståelser som avlet fiendskap mellom nasjonene, bilegge sosiale tvister og fremme forsoning og ening innad i den tyske nasjon, og ruste til vern om fædrelandet mot de ansiktsløse krigshissere og således avskrekke fra angrep på Tyskland. "Arbeider"-førerne måtte altså stikke kjepper i hjulene for alt dette; skjerpe den sosiale elendighet og klassemotsetningene og forhindre folkelig tysk styrkeoppbygging. I fall krigen skulle bryte ut, var det deres plikt å sørge for at den raskt tok slutt ved å torpedere Tysklands forsvar og legge samfunnsordenen og samholdet i ruiner; så skulle de utnytte krisen i næringsliv og politikk som krigen ville føre med seg til å oppvigle folket til revolusjon og således fremskynde avskaffelsen av "det kapitalistiske klasseherredømme", hvilket vil si å overføre all eiendom fra tyske småkapitalister - "borgere" - til transnasjonale jødiske storkapitalister og knuse det folkelige selvstyre og bringe all makt til høyfinansens og jødedommens organer. Dette er "sosialismen" til Walter Rathenau, Ascher Ginsberg, broder Briand og alle "arbeider"-internasjonalenes øvrige ledere.

For å gjennomføre dette program anviste kongressen det internasjonale kontor (til den 2. Internasjonale i Brüssel) til ved truende krig å ta de nødvendige skritt for å sveise sammen "arbeider"-partiene i de ulike berørte land og strømlinjeforme deres fremferd. I dette lys må man forstå de ord broder Scheidemann i 1912 lot falle i Paris og som har desto større vekt eftersom 112 foretrædere for denne frimurerske Internasjonale dette år toget inn i den Tyske Riksdag: "Tyske arbeidere, tyske sosialdemokrater, vil ikke skyte på dere. De vil mye heller hilse dere som venner og bundsforvandte! Vår fiende står annetsteds. Han står der hvor deres står!" Det er et tydelig vink fra en iherdig muldvarp og femte-kolonnist. Lignende frimurerske talemåter hørte vi ved alle kriger som frimurerne i det 20. århundre satte i gang. Disse ord i Paris i 1912 var en utilslørt innbydelse til brødrene ved Stor-Orienten av Frankrike om å føre krig mot Tyskland; de tyske brødre på sin side lovet å forstyrre og hindre tyskeren i hans selvforsvar - "vi holder ham mens du slår". Men krigshetsen skulle bli skarpere, noe Hermann Müllers opptreden i den 2. "arbeider"-Internasjonale i Paris i 1914 viser, som vi skal se. For å få et enda fastere grep om arbeiderne i de forskjellige land, opprettet broder Quartier La Tente, den krigshissende leder for det "pasifistiske" globale frimurerske forretningsorgan, verdensbund-logen. Denne loge hørte mange av "arbeider"-internasjonalenes førere i Tyskland til, om de ikke allerede var lenket til kjeden i logen "Art et Travail" i Paris. Således var det tyske arbeiderskap bedratt og ad flere veier sikret sott.

I årevis hadde strømningene som trængte seg frem mot revolusjon ovenfra og nedenfra gnaget på folk og stat i Tyskland i deres sammenføyninger. Tanken om en revolusjon nedenfra hadde alt i 1912 funnet så fruktbar grunn i Berlin blant brødrene av logen "Art et Travail" at alle roller i den kommende revolusjon var fordelt ned til minste lille oppgave. Sammensvergelsen ble oppdaget men broder von Bethmann-Hollweg dekket sine brødre, i spissen broder Ebert, og forrådte sin keiser og det tyske folk ved å - tie!

"Nasjonalitetskampen" i Tyskland skjærpet forholdene ytterligere (skjønt denne rystet Østerrike-Ungarn enda sterkere) og under jesuittenes fremtreden ble minoritetene vunnet for de kræfter som ville ødelegge Tyskland - i øst de prøyssiske undersåtter av polsk tunge, i nord dansken, i Elsaß-Lothringen Lothringerne og Alemannerne.

Den "offentlige mening", som ifølge broder Köthner i alle folk dannes av frimurer-brødre, og - må man tilføye - av jøder og jesuitter, ble imøtegått av kun en liten del av frie tyskere i Riket og i Østerrike. De tyskere som våget å ta til motmæle ble smædet dengang akkurat som NasjonalSosialistene ble det senere og alle hvite nasjonalister blir det idag.

General Ludendorff arbeidet dag og natt siden 1904 med å reise og utforme den tyske Wehrmacht. Det sto klart for ham at den truende verdenskrig bare kunne forhindres om Tyskland innførte almenn verneplikt, som i årtier hadde eksistert på papiret alene. Han innså også at krigen, i fall den brøt ut, bare kunne føres til en hurtig og ublodig seier hvis Tyskland helt fra krigens begynnelse rådet over sin samlede vernedyktige folkekraft; kun derved ville den tyske soldats overlegne utdannelse og mannstukt veie opp for fiendens tallmessige overlegenhet. Erich Ludendorff så den gang ikke annet enn gojim-fienden, men hans forslag ville allikevel ha sikret Tyskland seieren og reddet, ikke bare Tyskland men alle stater, fra de Usynlige Fædres djevelske handlemåte - hvis de var blitt fulgt! Det var riktig hva Walter Rathenau mente, at tysk seier ville ha gjort tyskerne til alle folks befriere - i hvert fall hvis de også som seierherrer ville vært i stand til å erkjenne de Usynlige Fædre og deres lydige tjenere, slik tyskere med sitt gjennom grusom skjebne skjærpede blikk gjorde efter første verdenskrig. Alt længe før verdenskrigen strakk de Usynlige Fædre "forsiktig" sitt spindelvev av hat og intriger om Ludendorffs person, så snart de innså hvilken fare som vokste frem i ham for deres planer. I årene 1905, 1911 og 1912 fikk han ikke gjennomslag for sine forslag til hærens opprustning; måtte kjæmpe med motstand, også innad i generalstaben, som dengang forekom ham ubegripelig. Fra krigsministeren og fra broder Bethmann-Hollweg, av jødisk avstamning, var intet å hente. Bevilgningene til hæren for 1911 og 12 forble et flikkverk, til tross for at året 1911 bragte alvorlig krigsfare, da Tyskland ville utøve de få rettigheter som Algeciras-akten innrømmet det i Marokko, mens de fiendtlige gojim-stater uavlatelig meget sterkt rustet opp. Endelig lyktes det Ludendorff å vinne gehør og sette sin vilje igjennom, som følge av en person-utskiftning i den store generalstaben, og oppnå fra stabens sjef, general von Moltke, at han krævde styrking av hæren overfor rikskansleren og krigsministeren ved en plan som var hel og innebar den længe forsømte almenne verneplikt og bedre forsyning av hæren med krigsgeråd og ammunisjon.

Men desto nidkjærere "arbeidet" i regjering og partier de Usynlige Fædres medarbeidere, og i spissen for dem selvsamme Bethmann-Hollweg, for jødenes "hellige mål". Ikke engang halvparten av Ludendorffs forslag blev antatt. Det tyske folk fikk seg av jøder og "tyskere" med Aaron-skjørtet (skjødeforklædet) den løgn servert at man manglet penger til slik rustning, penger som efter første verdenskrig av de samme "tyskere" uten stans blev overlevert jødene i mangfoldig forhøyede beløp. En brøkdel av de summer som efter Tysklands nederlag blev utbetalt jødene ville ha strukket til å bevare det tyske folks frihet. Et annet skinn-argument som ble brukt var at hæren manglet offiserer til å bære en slik formering! Verdenskrigen beviste at det var feil. Det lyktes de Usynlige Fædre å få Ludendorff avsatt fra generalstaben. Dermed så de sin sammensvergelse mindre utsatt for fare. Dette skjedde i januar 1913. Militær-kabinettet sendte den kommanderende general som Ludendorff på den tiden var underordnet som regiments-kommandør, en vennlig oppfordring til å "lære den ustyrlige oberst Ludendorff disiplin". Selv betraktet Ludendorff senere dette som et fullgodt bevis på at de høyeste militære stillinger dengang var i de Usynlige Fædres vold. Ellers måtte de ha takket ham, slik frie tyskere takket ham, for at han så sterkt engasjerte seg i det spørsmål som for det tyske folk betød liv eller død.

Det program for hæren som ble vedtatt i 1913 bragte riktignok formering av hæren, den største siden 1860; den var ikke desto mindre en uanselig torso og motsvarte ikke det tyske folks fortvilte leie overfor de Usynlige Fædres forintelsesvilje som båret frem av fiendtlige gojim-stater og forræder-brødre i egne rekker. Man ignorerte totalforsvaret, som fordret sammenfatning av det tyske folk i en levende enhet med vilje til å kjæmpe for egenartens bevarelse og for friheten. Det tyske folk ble ikke i fullt monn opplyst om sin militære og politiske situasjon. Frie tyskere klarte ikke længer å gjøre sin stemme hørt, men ble skyteskiver for ondsinnet bakvaskelse, som dessverre alltid gjør det inntrykk på anelsesløse tyskere som jødene ønsker og tilsikter. De Usynlige Fædres medarbeidere i Tyskland holdt kortene tett inn mot brystet og tillot ingen opplysning men underkastet tyskerne mer og mer sin innflytelse. Deres "arbeid" har skylden for at 5 millioner tyskere ved verdenskrigens utbrudd sto der uten utdannelse! (i soldatens gjøremål). Alene dette utfall og Østerrike-Ungarns militære svakhet, som tross alt hva general Conrad von Hötzendorf forestilte seg var opprettholdt av de Usynlige Fædres medarbeidere i de ulike nasjonalitetene, noe den tyske regjering anså for et indre anliggende i denne stat, gjorde det mulig for de Usynlige Fædre å egge de andre gojim-statene til angrepslyst og få dem til å tro på en rask våpenseier. Kun gjennom det medarbeid de hadde funnet i Tysklands og Østerrike-Ungarns regjeringer og parlamenter - angivelig folkets foretrædere - hadde de kunnet bevirke disse staters svækkelse. Parlamentarismen var kommet til å danne de Usynlige Fædres forlængede arm inn i fiendestatenes maktorganer, og så langt parlamentets og deres øvrige kilder til makt rakk fjernstyrte de begivenhetene i aksestatene, samtidig som de opprettholdt et skinn av folkelig og nasjonalt selvstyre. "Folkets representanter" tjente ikke bare til å svække staten i Tyskland, men like meget til å føre kampen mot de tysk-bevisste deler av folket i begge stater, i Tyskland særlig efter Riksdags-valgene i 1912, som den overstatlige og usynlige makt hadde regissert fra kulissene helt efter eget ønske.

Anderledes forholdt tingene seg naturligvis i de stater som de Usynlige Fædre hetset mot Tyskland. Alt som kunne styrke sammenslutningen og samordningen politisk og militært av gojim-statene England, Frankrike, Belgia, Russland og Serbia ble skrittvis fra 1906 utrettet, og medførte nye militære avtaler til lands og til vanns med en rekke konvensjoner, og direkte innflytelse på statshandlinger. Ententens militærpakt med Belgia sto ved lag, med den revisjon at den engelske hær ved krigens begynnelse skulle marsjere opp på den franske hærs venstre fløy, og ikke længer slutte seg til den belgiske hær.

Den serbiske høygrads-frimurer Ljuba Jovanovitsj forteller i sitt tidsskrift, som straks derpå ble beslaglagt, om en konferanse i Kronstadt den 12. april 1914, for representanter fra Frankrike, Russland, England, Serbia og USA, som hadde nedfelt den "store" Entente i et dokument. Denne konferanse skal ha hatt "skylden" for verdenskrigen. USA sto helt og holdent på Ententens side; regjeringen der borte var underlagt finansmagnatene og sprellet når disse trakk i trådene. Jøder og frimurere gjennomsyret det offentlige liv og dannet kittet i forholdet til England. I anledning av en amerikansk skvadrons flåtebesøk i engelske havner kunne kommodore Sims si: "De Forente Stater vil i en britisk-tysk krig være beredt til å by frem sin siste blodsdråpe og sin siste dollar for det gamle moderland". Likeledes talte den amerikanske ambassadør i London. Men det var ikke "det gamle moderland" som var mottager av dette selvutslettende offer, noe leseren som har fulgt med uten videre vil forstå. Krigen og alle dens ofre skulle gavne jødenes "Store Fædreland" og de "siste dollars" skulle bære rikelig med renter og trællbinde folkene, også "moderfolket", under verdenskapitalen.

Frankrike hadde tatt inn igjen det forsømte på rustningsarenaen; utnyttet befolkningen bokstavelig talt til siste mann, og utvidet tjenestetiden i hæren fra 2 til 3 år da de Usynlige Fædre hvisket franske ministre noe i øret. England trakk sin flåte sammen i Nordsjøen, mens Russland anstrengte seg til det ytterste for å bygge ut sitt strategiske jernbanenett, utvikle hærvesenet og forberede seg på krig. Sårene fra den japanske krig var nu leget. Belgia organiserte hæren. Aldri hadde gojim-statene arbeidet ivrigere og flittigere militært for sin egen fornedrelse til slavedom under de Usynlige Fædre - og dette gjorde de av "pasifisme"! De Usynlige Fædre hvilte ikke på laurbærene men "arbeidet" videre i verden med sine mål for øye. Det var ikke godt å si om ikke flere gojim-stater kunne komme til å måtte settes inn mot Tyskland og ofres på krigens alter. I alle fall skulle Tyskland berøves enhver forbundsfelle. Det videre siktemål forble å forberede pan-Europa (Europa-Unionen) og Verdensrepublikken. Overalt fant de i nesten alle gojim-folk villige og lydige medarbeidere, som i frimurersk suggestion handlet efter deres anvisninger.

På Jahve-dagen 10/2/1908 hadde alt frimurerne i Portugal, anført av høygradsbroderen Magelhaes de Lima, som betraktet seg som broder Mazzinis efterfølger og hørte til de mest beryktede høygradsbrødre av 33. grad, myrdet kongen og kronprinsen av Portugal, og på Jahve-dagen 5/10/1910 fordrevet den siste konge. Portugal ble republikk og under broderkjedens jubel regjert av høygradsfrimurerne. På Jahve-dagen 12/2/1911 forkynte broder Furnemont sine lydhøre brødre stolt i Brüssel: "På få timer var tronen styrtet, folket triumferte, republikken var erklært. Men vi, vi var de vitende. Vi kjente våre portugisiske brødres vidunderlige organisasjon, vi satt på hemmeligheten bak denne gloriøse begivenhet." Med "folket" mener man her selvfølgelig det jødiske folk - slike identifikasjoner foretar man automatisk når man først er blitt vant til frimurer-sproget. I Spania hadde frimureriet infiltrert staten, og i samme monn det spanske Syd-Amerika; allikevel holdt monarkiet seg. I Tyrkia hadde den frimurerske ungtyrkiske bevegelse, som sto under Stor-Orienten av Frankrikes innflytelse, "arbeidet" med hell. Sultanen mistet alt i 1909 makten, og en annen overtok kalifatet. Den avsatte sultan, stadig opptatt av å avverge attentater og revolusjon, hadde latt Tyrkias hærvesen forfalle fullstændig. Den militære og revolusjonære svækkelse av staten utnyttet Stor-Orienten av Italia i 1911 til å vise broderkjærlighet på Mazzinis måte - et frekt og feigt militært overfall. I tilknytning til denne krig Italia-Tyrkia utviklet seg frem mot 1913 de to Balkan-kriger under den frimurerske panslavismens hets og urostiften. Tyrkia var avgjørende svækket og syntes sjaltet ut fra deltagelse i den kommende verdenskrig. Det ungtyrkiske frimurerskap hadde fått erfare på nært hold hva det innebærer for et folk å følge de Usynlige Fædres anvisninger.

De andre Balkan-statene, fremforalt Serbia, Bulgaria, Romania og Grekenland, var styrket, og Serbia ble seg fortalt at makten snart skulle vokse videre i en annen retning. Bulgaria gikk skuffet ut av disse slag; panslavismen hadde stått på Serbias side, som snart skulle yte den overstatlige makt en viktig tjeneste. Det rumenske folk følte seg ikke tilfreds men forulempet av Østerrike-Ungarn; Romanias tilhørighet til aksemaktenes forbund var trukket i tvil, forsåvidt som jøden og frimureriet også der gjorde varige fremskritt. Tro mot forbundet forble alene kongen og en liten gruppe rumenere om Sturdza. Også i Grekenland var det kongen som strebet mot de Usynlige Fædres vilje og frimurer-politikken som jøden Venizelos drev frem. De nordiske stater og Holland hadde frimurerbrødrene dessverre sikret seg og hensatt i bevisstløshet; de ville komme til å la sine tyske blodsbrødre i stikken i den veldige kamp for Germanias liv og frihet som angikk nordmænn, svensker og dansker like meget som tyskere. I det fjerne Østen, i Kina, ble keiserdømmet i 1912 styrtet ved en frimurersk revolusjon ledet av broder Sun Yat Sen. På Jahve-dagen 1/1/1912 tiltrådte han sitt embede som president for republikken Nanking; og på Jahve-dagen 12/2/1912 ble hele Kina erklært for republikk. Selv i Japan fikk frimurerne fast grunn å tumle på, og rammet særlig den diplomatiske tjeneste. "Forsiktig" arbeidet de Usynlige Fædre videre i andre retninger.

Beslutningen om verdenskrig, som skulle knekke Tyskland og Østerrike-Ungarn og fornedre tyskerne til trælldom, forutsatte at gojim-statene England, Frankrike, Belgia, Italia, Serbia og Russland seiret. I alle disse stater var de Usynlige Fædre sikret overherredømme, selv efter en for dem seierrik krig. De behøvde ikke å frykte besværligheter fra dem ved grunnleggelsen av Verdensrepublikken i form av den folkelige selvbevissthets oppvåknen. Bare i Russland var ennu en overraskelse mulig, i det et seierrikt tsaristisk-ortodokst Russland, tross alle forebyggende midler, kunne prøve å gå sine egne veier. Dette gjaldt det å sette en stopper for én gang for alle. For det første ved å fremme de hemmelige revolusjons-forberedelser i henhold til Asher Ginsbergs plan og vedtæktene fra "arbeider"-internasjonalene, sist i Odd Fellow-palasset i Bredgaten i København. For det annet ved å styrke frimurer-organisasjonene ut i fra Paris. Dette satte inn alt i 1906. Logen "Les Renovateurs" - fornyerne - under Stor-Orienten av Frankrike var midtpunktet for frimurere av russisk statsborgerskap, akkurat som logen "Art et Travail" var det for "arbeidere" fra "arbeider"-Internasjonalene. De sto altså i den samme broderkjede under den samme storloge, som unnfanget en datterloge for hver enkelt av sammensvergelsens forgreninger. Mesteren av Stolen i logen "Les Renovateurs" organiserte sammen med broder Boulay frimureriet i Russland selv. Han hadde i 1906 besøkt Russland og "arbeidet". Snart reiste han på ny til Russland sammen med broder Boulay. "Tyske" frimurere i Berlin skaffet disse brødre muligheten til uforstyrret å overskride den russiske grense og uhindret å bereise landet. "Arbeidet" slo heldig ut. Tross alle forbud oppsto hemmelige loger i Russland. Én av de "franske" loge-grunnleggere sa: "Hvis tsaren hadde kunnet se listen over frimurere, så ville han der finne mange navn på personer som står ham nær. Om tronen viklet seg sogar et slags okkult politi, som var dannet av frimurere." På den "hellige" Jahve-dag 20/10/1910 ble broder Boulay feiret i Paris som organisator av logene i Russland: "Historien vil si", lovet festtaleren, "at det var De som innstiftet symbolske bygghytter ved Neva og i Kreml."

Oppgaven til de hemmelige organisasjoner i Russland var å "iaktta i stillhet" det som foregikk og "holde seg rede til å gripe inn i rikets skjebne" så snart begivenhetene krævde det. Man hadde skaffet seg en organisasjon som de Usynlige Fædre og Stor-Orienten av Frankrike kunne lite på. Mordet på den russiske minister og frimurer-fiende Stolypin, en fri russer som ville bevare sitt folk, på Jahve-dagen 14/9/1911 beviser dette. Med ham var den sterkeste motstand knekket som de Usynlige Fædre hadde å frykte i de siste år før verdenskrigen for gjennomføringen av sine forbryterske planer i Russland. Ved siden av Russland var det Serbia som tiltrakk seg de Usynlige Fædres særlige oppmerksomhet. Her gjaldt det "forsiktig" å file på kjettingen som holdt udyret som skulle slite seg og sette verden i brann. På Jahve-dagen den 28/2 i det begivenhetsrike Jahve-år 1910 ble i Serbia en organisasjon for "gjerningens propaganda" unnfanget, som også skulle gripe over i Kroatia og Bosnia. Medlemmene var frimurere som meget snart skulle opptre som handlingens mænn. Deres oppgave ble å forberede mordet på erkehertug Franz Ferdinand, tronfølgeren i Østerrike-Ungarn. Utførelsen av denne fryktelige forbrytelse lå nu i hændene på de Usynlige Fædre, som sammen med sine medsammensvorne mordere i Østerrike-Ungarn og Serbia i det ønskede øyeblikk kunne føre prinsen og hans gemal ut på reisen til Bosnia, og til slaktebenken i Sarajevo.

Sverre