Hemmelig historie: Sammensvergelsen bak første verdenskrig

Del 3 : Nettet snører seg sammen

1905 og 1906 var begge Jahve-år (summen av sifrene i 1905 er det i følge kabbalistisk tallmagi "hellige" tallet 15, og sammenstillingen av første og tredje siffer og summen av annet og fjerde i 1906 er henholdsvis de "hellige" tallene 10 og 15). De overtroiske og avgudsdyrkende jødene har alltid lagt stor vekt på slikt vås, og frimureriet som jødedommens loge og agent innstiftet sine skikker derefter. Dermed ble det verdenshistorie av denne ynkelige lavpannethet, for både 1789 og 1914 (f.eks.) er Jahve-tall. Vi er kommet til år 1906 i vår beretning. Siden dette og foregående år var Jahve-år var frimurerne særdeles aktive, og fullførte kan man si styrkeoppbyggingen mot aksemaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn i alle aktuelle gojim-stater ved hjelp av sine brødre. Fra 1906 av trænger de også dypere og tallrikere inn i aksemaktene selv. De franske logers embedsbånd til de tyske, som hadde vært brudt siden krigen i 1870, ble nu knyttet på ny for å kunne øve en mer umiddelbar innflytelse på de tyske brødre, som ved unnlatelser og gjerninger skulle ta del i sitt eget fædrelands forintelse. De franske brødre drev på med sin "menneskeforedling" og bestrebet seg på å banke all nasjonalstolthet og -verdighet ut av de tyske brødre. I Frankrike gikk man planmessig og ganske åpenlyst til verks med hets mot Tyskland, og intet fristed gas, ikke engang i smårollingenes skolebøker, så unge og gamle, rike og fattige, analfabeter og doktorer, ble alle gjennomtrukket av det samme tyskerhat. Vi kjenner jo denne bloddryppende tyskerhets også fra vår egen tid i det såkalte "Holocaust" - eller Hollyhoax som det også kalles - så vi vet hvordan det går til og hvor effektivt giften virker. Hvor spyttslikkersk og forrædersk de tyske brødre betedde seg kan man bedømme selv ved den kjensgjerning at Storlogene i Tyskland i dette uhellsvangre år 1906 gikk til det skritt å anerkjenne den rent jødiske verdensorden B'nai B'rith og tillate sine enkeltloger å ha offisielt samkvem med denne mæktigste av alle ordener og det tyske folks dødsfiende. De tyske storloger kan ikke ha vært uvitende om de franske brødres oppvigleri i Elsass-Lothringen, ei heller om deres planer for det tyske folk. Alt i 1888 skrev franskmænnene tydelig mot keiser Wilhelm og det tyske rike. De tyske loger må også ha visst at den annen arbeider-internasjonales førere hørte til logen "art et travail" (kunst og arbeid) i Paris, som utfoldet den "kongelige kunst" i lydighet mot Stor-Orienten av Frankrike. Vi lar oss ikke affisere av at jødisk-frimurersk løgnaktighet benekter dette liksom alle sine andre forbrytelser.

I og med de tyske logers samarbeid fikk B'nai B'rith, denne jødiske forintelsesmaskin, fritt spillerom i aksemaktene og utfylte de jødiske organisasjonene, som hadde sin maktbase i den kommunistiske "arbeider"-internasjonale, ved å virke på de "dannede kretser". Ikke desto mindre skulle arbeiderne forbli støtkraften i kampen for å nå jødenes mål, og så ser vi alt i Jahve-året 1906 denne "arbeider"-internasjonale føre et sprog efter anvisning av jøder og frimurerbrødre som er beregnet på og rettet mot den tyske arbeider. På kongressen i Stuttgart ble vedtatt at arbeiderklassen og dens representanter i tyske styringsorganer ved trussel om krigsutbrudd skulle være forpliktet til å "forhindre krigen", i det minste å sørge for en "rask avslutning på krigen", og dessuten å "utnytte den til å ruske i folket". Den tyske arbeider var altså tiltænkt rollen som pasifistisk sabotør og oppvigler mot sitt eget folk. Når 1906 ikke bragte den store krig til utbrudd ligger årsaken dels i at Frankrike anså sin rustning forsømt, dels i at Russland efter krigen mot Japan og revolusjonen slikket sine sår. Allikevel var dette år som en generalprøve på den krig som skulle komme. De Usynlige Fædre fikk bekræftet hvilke stater som var rede til krig mot Tyskland, hvor sterkt de selv med sine hjelpetropper sto i disse land, og hvilken uhørt propagandamakt de hadde opparbeidet seg i alle land, også i aksemaktene - med løgnen som våpen kunne de ikke bare forme opinionen i alle land, men mobilisere kræftene og styre dem hvorhen de ville. Forberedelsene til Tysklands og Østerrike-Ungarns forintelse var nærpå fullendt. I påvente av første og beste anledning til å fyre løs gjaldt det å holde sinnene i kok og stenge ute ethvert drypp av sannhet som kunne ha ledet til besinnelse og forsoning. Hinsides de to makters grenser nøret man stadig heftigere tyskerhatet og lot omkvedet løpe at Tyskland var råtassen som valset ned de små nasjoner og satte verdensfreden i fare. Det Tyskland som siden 1871 fredelig hadde gått sin egen vei. Om Østerrike-Ungarn het det seg at kolossen langsomt men sikkert kvalte sine nasjonaliteter, og med teft for påvirkningens grunnlov gjentok man denne meningsløshet så ofte at det ble mote og vane å mene det. Ei heller lot de noen sjanse gå fra seg til å tære på Tysklands kræfter, de deler av folket og samfunnsleddene som fremmet tysk selvbevissthet og egenart og ville en sterk og uavhængig tysk stat. Til å hjelpe seg vervet de flere og flere tyske medarbeidere.

Tyskland var full av jøder og kunstige jøder, og mange innehadde viktige stillinger i den tyske stat. Det er sørgelig å se hvor blinde tyskerne var for denne fare. Til følge kunne spionasje og sabotasje foregå nærmest uhindret og uhemmet. Så kunne jøden og kapteinen Joachim, logemester i logen "frimot og sannhet" i Køln, plassere seg i en av den store generalstabs oppmarsjavdelinger, for efter endt studium å stryke avgårde til Paris, og efter krigens begynnelse vende tilbake og få stilling som avdelingssjef i den stedfortredende generalstab, hvorfra han hadde utmerket oversikt over de tyske styrkers fordeling. I samme stab arbeidet også hans foresatte, de tyske frimureres landsstormester kaptein greven av Dohna-Schlodien, og også andre dignitarier og bærere av Aaron-skjørtet (skjødeforkleet). I 1908 gjenopptok de tyske storloger embeds-forbindelser til Stor-Orienten av Frankrike. I dette kan man se de tyske brødres underkastelse fullkommen - de skulle holde sitt løfte om blindt å adlyde de Usynlige Fædre og gjøre sitt for å lægge det tyske rike i grus og opprette verdensrepublikken. Ved siden av de franske logers økende innflytelse i Tyskland fortsatte de engelske frimurer-myndigheter å gjøre seg gjeldende i "Berlins dal". Hvor nært forholdet mellom de "gammelpreussiske" tyske storloger og storlogen av Storbritannia var får man et inntrykk av når man ser at den engelske stormester hertugen av Connought var æresmedlem hos det tyske, mens prins Leopold av Preussen, protektor av de tyske storloger, ennu i 1916, to år efter at krigen startet, sto oppført som æresmedlem av 5 engelske og skotske loger, deriblant "kong Salomos tempel". Det er ikke annet å vente når man kjenner frimureriet og vet at alle brødre verden over er lenket fast i broderkjeden. Begynner et ledd å rykke i kjeden så vil kraften forplante seg som en bølge langs kjeden, forsterkes i andre ledd og sette alle brødre i sving. De Usynlige Fædre som svinger pisken over broderkjeden, ansporer den til "arbeid" for de jødiske mål - rasedød og trælldom for verdens folk. De jødiske organisasjonene og jesuittene er også sveiset sammen i kjeden, gjennom de vitende og innviede høygradsbrødre. Som Midgardsormen slynger kjeden seg om alle folk og spyr gift over dem.

Da de to Jahve-årene 1905 og 1906 var omme, roet muldvarp-virksomheten og krigshissingen seg noe ned, i tråd med kabbalistisk overtro. Men i 1910 var nok et Jahve-år opprunnet og innsiktsfulle observatører så med spenning på hva det mon kunne bringe. Sammensvergelsen ble da også dette år drevet frem med stor iver. Et særdeles illevarslende tegn viste seg på den verdenspolitiske himmel: Edvard VII fulgte i sine siste år efter alt å dømme kun motstrebende de befalinger som den usynlige makt gjennom høygrads-brødrene stakk ham under næsen. Muligens hadde han tross all frimurersk-okkultistisk viljeslammelse omsider erkjent at Logens brodd truet hans egen trone like så meget som andre. Han tænkte på å abdisere, vel som et middel til å redde kongedømmet eller å bryte frimureriets makt, men den hemmelige verdensregjering kom ham i forkjøpet og så døde han da "i rett tid" som man kynisk sier når det antydes at han fikk litt hjelp på veien, et broderlig puff over gravens rand. Dette skjedde dagen efter 5/5/1910 (10,10,10)! Den kongelige vasall hadde, som mannen med kronen i den svarte loge, gjort sin skyldighet og beredt veien for verdenskatastrofen. I hans sted trådte nu jøden og tok umiddelbart over roret. I Tyskland finner vi jøden Walter Rathenau, "den røde profet", som efter verdenskrigen stolt fremhevet seg som revolusjonens opphavsmann. Denne Rathenau som nøt den tyske keisers gunst og tillit, løftet ved årsskiftet 1909/10, på den tid da han ennu vanket i palasset som keiserens betrodde venn, på sløret som ellers dekker de usynlige fædre. Følgende uttalelse fra en av verdens mæktigste mænn er et politisk jordskjelv og kaster lange skygger over vår egen tid: "På det upersonligste og mest demokratiske arbeidsfelt, nemlig næringslivets ledelse, hvor et tåpelig ord kan kompromittere og et uhell styrte, har det i løpet av en menneskealder dannet seg et oligarki - 300 mænn, hvor alle kjenner alle, leder kontinentets næringsliv og søker seg efterfølgere i sine omgivelser. De selsomme årsaker til denne selsomme tilstand, som kaster et skimmer inn i fremtidens dunkle sosiale utvikling, skal ikke her overveies." Her må man forstå at "næringsliv" ennu er en maske for "politikk". Den dunkle fremtid Rathenau sikter til er Gojim-folkenes proletarisering under det jødiske verdensherredømme, en fremtid som i vår tidsalder snart er samtid. Den jødiske finansmagnaten Singer ytrer seg 1910 i samme ånd: "Den europeiske krig kommer; vår høyfinans vil det." Enda frimodigere ytrer den usynlige makt seg på den internasjonale bankallianse som ble stiftet i Paris i 1913: "Tiden er inne for høyfinansen til offentlig å diktere verden sine lover, slik den hittil har gjort i skjul... Høyfinansen er kallet til å efterfølge keiserrikene og kongedømmene, med en autoritet som ikke innskrænker seg til enkelte land, men strækker seg over hele jordkloden." Det som dengang var en plan og fremtidsvisjon er forlængst blitt virkelighet - det globale maktapparat som vi spreller under, med Verdensbanken i høysetet.

Mens verdenskrigen og verdensrevolusjonen nærmer seg med stormskritt, ser vi altså konspiratørene vokse seg dristigere og mer utadvendte i forkynnelsen av Jahve-rikets komme og jødefinansens herredømme over eiendomsløse trællefolk. Usynlige Fædre, finansmagnater og de 300 utvalgte smelter sammen til ett. De vil beherske folkene, men tilstå dem et skinn av selvstændighet, for å gjøre dem villigere. Statsoverhoder og ministre er "skrivere", de folkevalgte "underordnede ansatte" i den "høye politikk". De høye herrer selv vil forbli anonyme som før. Rathenau sier hertil i et brev: "De virkelige 300 har vanen og forsiktigheten å fornekte sin makt. Oppsøker du dem så vil de si: Vi vet ingenting; vi er kjøbmænd som alle. Derimot vil ikke 300 men 3000 handelsrådmænn melde seg, tilvirke strømpene eller margarinet, og si: Det er oss! Makten ligger i anonymiteten!" Dermed er det jødiske regjeringssystem kjennetegnet. Men Rathenau, i likhet med sine rasefeller, unnlater aldri å føre de dumme Gojim på villspor, om man så tror seg å ha grepet ham i freidig og uoverlagt selvbekjennelse: Tallet 300 er oppdiktet! Oligarkene besto av høyst 33 edsvorne av 33. grad (frimurergrad) og i spissen for disse sto 3*3=9 brødre, og blant disse skilte 3 seg ut, som endelig sto under én mann, den hemmelige verdenskonge, Salomos Viseste, Byggmesteren! Walter Rathenau skal ha hørt til de siste 3; han var såvisst den første i Europa. Ved krigens begynnelse var "den røde profet" seg bevisst at "verdenshistorien for ham ville ha mistet sin mening hvis den tyske keiser som verdenskrigens seierherre skulle dra inn i Berlin sammen med sine paladiner på hvite hester gjennom Brandenburger Tor." Han fryktet at en tysk seier kunne bety seier over den forjødede verden. Det var naturlig at en ærgjerrig og begavet jøde som Rathenau, født til finansmagnat og en av de "300" som han var, med fanatisk glød strevet efter å gjøre verdenshistorien mer "meningsfull", og i sin kabbalistiske overtro "arbeidet" i det stille for å forvirklige de mål som er nedfelt i Torah og Talmud, liksom "profeten" Moses Mendelsohn med sin Illuminatenorden. I ord, skrifter og handlinger avslørte Rathenau seg fullstændig, og han står for oss ved siden av Asher Ginsberg som en overbevist fullbyrder av anvisningene fra "Sions Vises Protokoller", som den der forkynte og utbredte Bolsjevismen og senere pleiet omgang med Radek og Eisner, og som tvang rikspresident Ebert til å utnævne ham til utenriksminister.

Under finansmagnatenes innflytelse og efter forbilde av deres djevelske handlemåte, som fordervet svake karakterer, hadde tysk næringsliv antatt former som ikke svarte til tysk vesen, og dette banet vei for de jødiske mål. Tysk landbruks betydning som urkilde til tysk folkekraft var forbigått. Den fremadskridende industrialisering og den voksende eksport ble målet på tysk næringskraft. Industri og handel var nødvendige. Industriens betydning viste verdenskrigen. Ingen fabrikks skorsteinspiper kunne ha rykt mindre. Men dog burde næringslivet ha bibeholdt sin tyske art og blitt utformet i pakt med tyske verdier. Industri og handel var ikke mål i seg selv. Slik forholdene nu engang hadde tilskikket seg fremmet industri og handel finansmagnatenes innflytelse på tysk næringsliv. Denne utvikling var ikke uunngåelig, men nødvendig for de jødiske siktemåls fremme, og derfor la man vinn på å låse næringslivet i dette spor og skjerpe den sosiale elendighet det medførte; under dette å drive den tyske arbeider inn i "arbeider"-internasjonalen og spille ham ut mot landbefolkningen, og å forgjelde tyske foretak og dermed bringe dem under lånekapitalens jernskodde hæl. Walter Rathenau liksom Asher Ginsberg var virksomt ferment i denne kriseoppbygging og forkynte "statssosialismen" i form av proletariatets diktatur, skjønt hva de egentlig tilsiktet var finansmagnatenes herredømme. Det gjaldt å få dette tog til å rulle før tyske næringsledere og håndtverkere fikk besinnet seg og kravlet ut av grøften de var havnet i. Rathenau kunne uforstyrret drive på med sitt forgiftningsverk både før og under selve krigen. Når broder og oberst Mandel-House, broder Wilson's tillitsmann, i sine memoarer fortæller at han før krigen under sitt siste besøk i Berlin, som han avla for å sabotere tysk rustning, merket seg at innflytelsesrike kretser ønsket et forbund mellom Frankrike, England og USA, for å umuliggjøre tysk seier i en fremtidig krig, så kan disse kretser ikke ha vært andre enn Rathenaus, som forøvrig pleiet samkvem med sin medjøde Mandel-House under selve krigen. I representantene for sin Allgemeine Elektrizitätsgesellschaft (AEG) hadde Rathenau i utlandet sitt diplomatkorps, og med diskresjon drev han sin politikk. Broder Loucheur var agent for AEG og tillike Rathenaus sendebud i Paris. Også bolsjeviken Krassin var agent for et stort elektrisitetsselskap i Berlin og Rathenaus mann. "Forsiktig" hadde kretsen om Rathenau forberedt det som skulle komme. 14.juli 1909, den 130. minnedag for stormingen av Bastillen, ble halvjøden og frimurer-broderen von Bethmann-Hollweg rikskansler i Tyskland. I ham hadde Rathenau en mer enn føyelig nikkedukke; han var en glødende forkjæmper for jødiske interesser.

Bethmann-Hollweg kom til makten gjennom en intrige som hans forgjenger, fyrst von Bülow, lot anrette med nettopp dette til hensikt, og som også tjente til å svække keiserens anseelse og dermed statsmakten. Keiseren mistet tilliten til Bülow, og Bethmann-Hollweg trådte i hans sted akkurat som planlagt. Hele affæren dreiet seg om et intervju med keiseren i "Daily Telegraph", og har ingen interesse i og for seg, men viser hvordan jødene kunne manipulere de politiske begivenheter vhja sin presse. Smutskasting fra avisspaltene var ett av våpnene i deres arsenal og ikke det minst effektive. Jøden Maximilian Harden (Witkovsky) sto med sin skitne fjær i spissen for journalistikken som virket for de Usynlige Fædre, og hans "arbeid" ble også billiget av jesuittene. Hovedskytset var rettet mot keiseren, hvis autoritet og maktstilling det gjaldt å underminere. De konservative ble regnet for monarkiets påliteligste støttespillere, og derfor satte man mye inn på å fjerne dem fra keiseren, hvilket lyktes uten besvær, og man søkte i neste omgang å bringe dem mer umiddelbart under jødisk befal og ikke bare forlite seg på frimurernes nærvær i deres sirkler. Den konservative "pave" og storgodsbesitter friherren av Heydebrandt og Lasa utførte førsterangs frimurer-"arbeid" da han 25. september 1910 i "Kreuzzeitung" skrev: "Det konservative parti har med stort flertall blitt overbevist om at den antisemittiske passus i programmet ikke længer lar seg rettferdiggjøre. Det finnes levende konservative kræfter i jødedommen, noe tallrike mænns glædelige virksomhet i det praktiske liv, i vitenskap og kunst, viser, mens de i jødedommen så påfallende destruktive kræfter dessverre i rikt monn har utviklet seg også i raserene tyskere." Det er vanskelig å tro at et slikt utsagn falt av uskyld. Visste denne friherre da intet om jødene; visste han ikke at deres konservatisme bevarer jødisk arv og liv og ikke tysk; så han ikke deres praktiske utplyndring av tysk jord og eiendom; så han ikke hvorledes tyske talenter ble fortrængt fra vitenskapen og kunsten? Skimtet han ikke seg selv i speilet da han nævnte destruktive kræfter i raserene tyskere?

Hvor vidt konspiratørene allerede i år 1910 gikk, viser det faktum at prins Max von Baden av sine jødiske og frimurer-venner blir stilt president-posten i en fremtidig tysk republikk, et Jahve-rike, i utsikt. På denne bakgrunn lar hans plutselige opptreden i nærheten av Berlin i slutten av september, begynnelsen av oktober 1918, såvel som hans overraskende reiser under krigen for å underrette seg om stillingen, seg forstå. Den hemmelige makts planer om å avskaffe monarkiet og gripe makten i Tyskland fikk efter at man var kvitt Edvard VII fastere form, og lignende planer hadde man selvsagt for Østerrike-Ungarn: Å myrde erkehertug og tronfølger Franz Ferdinand. De tyske storloger ble trukket nærmere de fanatiserte støttroppene i den franske Stor-Orient, for lettere og grundigere å korrumpere de tyske brødre. Embeds-forbindelsene var som nævnt gjenopptatt, og at de gammelpreussiske storloger stemte mot, kan ikke ses som annet enn et taktisk trækk for å unngå å støte de profane og Johannes-proletariatet som bar Stor-Orientens mordanslag mot tyske ledere friskt i minne. Liksom en gang før den blodige franske revolusjon og omkring midten av det 19. årh., så ser vi i denne tid et mangfold av frimurer-kongresser. Den 5. februar 1911 opptrer broder Boulay, stormester av Stor-Orienten, i embeds medfør i Hamburg og holder der i anledning av storlogens hundreårsjubileum en tale: "Så hilser jeg dere på denne jubelfest av broderlig forening og håpefull tillit til en bedre fremtid; så hilser jeg da her den dags morgenrøde, hvor verdens frimurerskap skal tilkjæmpe seg den fundamentale enhet... det vil bestemt erobre denne enhet så snart det, ved ed til taushet svoren, finner igjen det tapte sprog og åpent kan heve sin stemme. Da skal det, lik fuglen som i selskap vender hjem til redet som den alene forlot, underkaste den hele menneskehet og trollbinde den." Med litt øvelse dekrypterer man slik tale: Den bedre fremtid er jødeveldet; kampen er verdensrevolusjonen; den fundamentale enhet er verdensrepublikken; det tapte sprog er hebraisk, og at jøden åpent kan heve sin stemme (på hebraisk) betyr at han kan la alle masker falle og fremstå som jøde med jødens hat mot verdens folk; selskapet er de kunstige jøder (frimurere) og redet er Palestina; endelig er trolldomsmakten den jødiske demagogi: frihet-likhet-brorskap, klassekamp, menneskerettigheter, demokrati, likhet,...

Samme år fant en frimurerkongress 8. til 10. juli sted i Paris som dreiet seg om "verdensfreden" og "pasifisme", dvs. å kaste blår i øynene på profane ideologer av alle folk, ikke minst det tyske, og sløve frimurer-brødre, for bedre å kamuflere frimurernes krigshissende folkemorderiske virksomhet og i ly av røkteppet desto ivrigere å kunne "arbeide" for krigen. Broder Køthner mener at disse motsigelser stemmer godt med frimurersk mentalitet, for "verdensfreden" og "folkeforbrødringen", slik frimurerne tænker seg dem, forutsetter aksemaktenes forintelse. Hovedtaleren, J.M. Lahy, forkynte under stolt henvisning til frimurer-revolusjonen av 1789 det frimurerske ideal i verdensrevolusjonen, som bare kunne vinnes ved blodbad og hele folks forintelse, og var og er stikk i strid med alt vi dumme gojim og profane forbinder med verdensfred. "Forøvrig", mente han, "er det vår bestemmelse" (franskmænns) "å kjæmpe for et ideelt fædreland, som i storhet og betydning så uendelig overtræffer vårt eget." Ja, verdensrepublikken er større enn Frankrike. Så lovpriser han en tysker som "under den eksakte deduktive slutnings tvang" kommer frem til at "ene og alene de franske frimurere er logiske, for frimureriet fordrer den republikanske statsform". Hvilken genial oppdagelse! Og allikevel generte de tyske storloger seg ikke for å ha kong Wilhelm I til protektor! Lahy kastet seg ut i en nøyere beskrivelse av "det pasifistiske verk": "Hvorledes kan vi, takket være murernes medvirkning over den ganske Jord, forvirklige dette ideal? Alle disse faktorer må utfolde en energi som står i riktig forhold til vanskelighetene vi har å overvinne... Ved ordet strødde vi frøene, ved handling må vi idag høste frukten. Innhøstingen vil i alle land finne sted samtidig." Det var tydelig talt. De "fædrelandssinnede og trofaste" tyskere hørte alt dette, billiget det og bifalt det. Men så har da ordene på frimurernes hemmelige sprog også en annen betydning; "fædrelandet" f.eks. er Judea og ikke Tyskland.

På disse kongressene ble det mer og mer åpenlyst preket revolusjonsmakeri. I mai 1912 kom symbolsk og rituelt omskårne jøder fra Tyskland, Frankrike, England, Belgia, Nederland, Sveits og Luxemburg sammen i Luxemburg. Der krevde broder Denis Guillott Elsass-Lothringen tilbake, og vendte seg mot den monarkiske statsform som "innebærer en stadig fare for verdensfreden". Så kunne de vrøvle som hetset folkene mot hverandre og hisset til verdenskrig, mens den tyske keiser voktet freden så det nesten gikk på rikets sikkerhet løs. Ironisk nok ville verdenskrigen og 90% av alle kriger - som er usedelige - aldri kommet om den folkevilje frimurerne, disse selvutnævnte demokrater, tok til inntekt for seg selv hadde kunnet reise seg mot skruppelløse intrigemakere og konspiratører. Men som vi har sett var de tyske frimurere ikke på parti med det tyske folk, men la seg paddeflate for sine franske brødre og ville oppgi Elsass-Lothringen, anstifte revolusjon i sitt kongelige fædreland og slåss for "menneskehetens høyeste mål", den jødiske verdensrepublikk. I denne vidunderlige nye verden skulle Tyskland avvæpnes og degraderes til en "autonom næringsprovins" med et anstrøk av "nasjonalkoloritt", og med en tung bør av skatter på sine skuldre å betale til verdens jødiske herrer. Vi som lever i år 2002 bevitner at så faktisk er skjedd. Ja, man er gått videre og satser på dets oppløsning, ved å skru igjen barnekranen til den knapt drypper, samtidig som fremmedlendingene fosser inn. Restene av tysk blod går i oppløsning og forsvinner i massene av rasefremmede. Og man nøyer seg ikke med det tyske folk, men hele den nordiske rase er gjenstand for dette forsøk på utryddelse.

Verdenskrigen nærmer seg. I år 1913 er rustningene som skal knuse Tyskland til pinneved ferdige. Da samlet brødrene seg til innvielse av fredspalasset i Haag. Den belgiske senator og sosialdemokrat broder Lafontaine, som president for "den tyvende pasifistiske verdenskongress", holder hilsningstalen. Som ventet er det ikke revolusjonens Frankrike, som i 40 år og like til skolebøkene har hetset til hevn, som står rustet til tænnene og ledes av den krigshissende Stor-Orient, men "Bismarcks militaristiske Tyskland" som er hovedhindringen for verdensfreden. Vi snakker om et Tyskland som tjente freden og dessverre, takket være murer-muldvarpene, forsømte sin bevæpning. Denne belgiske høygradsbroder formaster seg ett år før krigsutbrudd til å dele ut oppgaver til de tyske brødre: "Deres oppgave, tyske murere, er å føre Tyskland tilbake til sitt gamle ideal, et tænkernes og dikternes og kunstnernes folk. Kimer til et virke for fredsideene er særlig sådd av Heidelbergs intellektuelle. Tyskeren pleier å gå til bunns i alle saker han griper an, om det så til slutt fører til revolusjon. Det er en stor kraft, et stort håp." Her hører vi altså en broder fra "arbeider"-internasjonalen, foran en forsamling av mange nasjoner, oppildne de tyske brødre til høyforræderi! Og de tyske brødre murret ikke, men tok det inn over seg alt sammen!

August 1914 så en ny frimurer-kongress, denne gang henlagt til Frankfurt am Main. Slik prøvde man å dekke over sammensvergelsen bak verdenskrigen og avlede mistanken. Åstedet var ikke tilfældig valgt men huset den tyske storloge som underholdt de inderligste bånd til Stor-Orienten av Frankrike, og som anstår seg en slik loge var ledet av en jøde. Vi har talt meget om forholdet til Frankrike. Samkvemet med storlogene i England, organer for den britiske jøde- og frimurer-regjering, var likeledes beskikket. Vi har vært inne på at de engelske loger fór frem med en annen stil enn de romanske. Mens disse skjøv frimureriet i forgrunnen, lot hine det virke mer dulgt og sporløst. For å illustrere dette kan vi ta for oss en uttalelse av lord Amphtill, som var prostormester i storlogen av England: "Til frimureriet hører et utall journalister, hvis makt praktisk talt er ubegrenset." Amphtill tilkjenner altså journalistene allmaktens ry, skjønt de er fullbefarne høygradsbrødre og lydige redskaper for frimureriet. Anderledes betoner broder Boulay "frimurernes historiske makt" og lar håndlangerne tre tilbake. Denne forskjell er dog utvendig. Den danner den velkjente "nasjonalkoloritt" som jøden i frimureriet allernådigst innrømmer gojen. Det ændrer intet ved den viktige kjensgjerning at "der kun ett frimureri gives og kun ett frimurermål". Amphtill visste hvor inntrængende Stor-Orienten av Frankrike virket på broderskapet i Tyskland og innpodet det frimureriets sanne mål. Han kunne derfor under et besøk i 1912 pleie sin vante tilbakeholdenhet og nøye seg med følgende harmløse ordlyd, i et utsagn som er sterkt og klart for den som vet hva han snakker om: "Forhåpningen er at det mæktige broderskap i Tyskland for fremtiden vil stå oss bi i vår streben efter frimureriets sanne og høyeste mål... Hva er dette mål? Det kan sammenfattes i ett ord: Humanitet." Dette er helt riktig. Man må bare ha klart for seg at denne humanitet innebærer å viske ut alle folks egenart, både med hensyn på rase og kultur, og trampe ned alle store personligheter, rasenes renblodige genier. Man har en forløper for dette i logenes undertrykkelse av den enkelte broders personlighet. Som brødre sier som har gjennomgått opptaksritualene og deltatt i logenes virksomhet en tid: "Det er ikke filla igjen av en når en har vært igjennom det der." Brødrene kondisjoneres til træller og flokkdyr, lenket sammen ved kabeltauet.

Den samme lord Amphtill betonet også tyskerne som et folk av "diktere og tænkere" og mente med denne smiger naturligvis at det passet England og frimurerne om tyskere forble dagdrømmere og ga avkall på politisk makt, også sin nasjonale selvstændighet. Han snakker videre om verdensborgerdommen og nødvendigheten av at frimurerne står sammen mot felles fiender. Når han brisker seg med at frimurerskapet har underlagt seg fremmede raser og religioner, greier jeg å lægge sammen to og to og forestille meg det scenario som senere, fremforalt under annen verdenskrig, ble virkelighet i Europa, hvor rasefremmede kolonitropper fra fjerne himmelstrøk kriget mot tyskere og det nordiske menneske på europeisk jord. En lysende embedsmann av den store tyske landsloge kvitterte ved å bedyre at de tyske brødre ville være stolte hvis de kunne bidra til å finne, jevne og beskride veien som de elskede engelske brødre hadde staket ut og beredt. Ja, var det ikke en ærens og oppbyggelighetens vei disse engelske gentlemen hadde klekket ut, med snikmord, hets, verdenskrig og verdensrevolusjon på programmet? Og der satt de tyske brødre og klappet, vel vitende om at deres eget fædreland, som de hadde alt å takke for, av frimurerne var utropt til "public enemy no 1" og skulle gå opp i flammer på denne vei mot jødisk verdensherredømme. Det er til å spy av! I 1913 avla lord Amphtill de tyske brødre i Berlin et siste besøk for å forvisse seg om at de ville komme til å utfylle sine tildelte oppgaver. Greven av Dohna-Schlodien kunne berolige ham med at frimureriet i Tyskland arbeidet efter engelske retningslinjer og lot sine veloppdragne høygradsbrødre marsjere opp som agenter og organer i legemliggjørelsen av frimureriet - nemlig "humaniteten", dvs. jødeveldet. Dermed ble nok engang bekræftet hva vi alle vet eller burde vite, at frimureriet er ett som universet selv - det finnes bare ett frimureri! Det er fåfengt å gi seg til å slåss mot jødene så længe man ikke innser hvilke maktorganer de råder over. Det er nytteløst å forvise dem fra statsapparatet eller landet for den saks skyld, hvis de kunstige jøder, de symbolsk omskårne, de forjødede trællesinn - frimurerne - får bli! Skal vi bli kvitt jødene og deres destruktive innflytelse for godt, må hele samfunnet desinfiseres og alle giftige huggtænner trækkes ut.

Hvor slu og feige de tyske brødre var viste seg da krigen var vel i gang, på et tidspunkt hvor broderkjedens seier uteble og Wehrmacht raget i været. De innviede brødre ble nervøse og prøvde å slette sine spor og dølge sin skyld for Johannes-proletariatet. 23/1/1915 utkommer en minneverdig oppsats i "Bauhütte" (et tysk frimurerblad hvis navn er tatt fra bygglaugene eller murerlaugene i middelalderen), skrevet av broder Dreyer-Wolfenbüttel: "For vi bør ikke lægge skjul på det: Også vi har ofte syndet mot folk og fædreland, i det vi feiet dem som rusk bak glitrende kosmopolitiske chimærer og i falsk anlagt humanitetsstreben hyldet en idé om menneskehet som naturlovene og historisk erfaring fordømmer som villfarelse. Lyttet vi ikke i andakt til det falske evangelium om verdenskultur og verdensmureri, om folkeforbrødring og solidaritet mellom nasjonene, som med innsmigrende toner trængte inn til oss, og beruset vi oss ikke på de årvisse murerske verdensfredfester i tale og skål, i broderlige kyss og omfavnelser, i naiv tro på å kunne lave verdenshistorie med positur og frase? Drev vi ikke i tyske logekretser propaganda for det internasjonale frimureris organisasjon, som stiller seg til alt ekte tysk vesen med like stor uvitenhet som fiendskap, og åpnet ikke tyske frimurertidsskrifter sine spalter for welske (romanske) hatske utfall mot tysk "militarisme", uten så mye som et ord til motmæle, der bakvasket fædrelandets beste sønner og tilskrev dem profittbegjær, hvor de i sin troskap utrettelig advarte om nødvendigheten av en fullendt rustning?" Hva skal man tro? Er dette en erkjennelse som forfatteren nådde først i 1915? Uten omsvøp sabler "Bauhütte" her ned frimureriets sentrale idé og forelægger oss den nasjonale, fædrelandssinnede posisjon. Bare uforbederlige optimister med kort hukommelse kan ta det for ektefølt og ektement! Disse ord rommer forøvrig en frank bekjennelse og sier ikke så rent lite om de tyske brødres landssvik. Hva byr oss Dreyer-Wolfenbüttel til unnskyldning for sin infami? De tyske brødres "fornemme tænkemåte"! Vi for vår del kan ikke se annet i dette enn svikere som i sin feighet smisker seg innpå den krigsherre som til enhver tid har overtaket. Man så ikke slike oppsatser mer da det tyske rike vaklet.

I år 1919 medga stormesteren av Stor-Orienten i Frankrike at han hadde brukt bolsjevismen, dvs. kommunismen, som et middel til "å likvidere krigen", dvs. lage revolusjon i Tyskland og bringe tyskere til å dolke den tapre tyske hær i ryggen. I dette kulminerte det arbeid som længe var blitt lagt ned i de to frimurerske "arbeider"-internasjonaler for å forhindre aksemaktene fra å ruste opp og verne seg selv mot den planlagte forintelseskrig. Da det ikke lyktes å forhindre det, brukte man klassekampens brigader til sabotasje og til å ryste den folkelige statsmakt og bringe den til fall. "Arbeider"-internasjonalene ble ledet av høygrads-frimurere fra de vanlige storlogene, og deres politikk var den samme; skilte seg kun derved ut at voldsdåd var deres bord, noe "dannede frimurere" ikke gjerne kunne skitne til hændene sine med og som måtte overlates til villedede gojim-arbeidere. Det forbrytersprog som møter oss hos datidens revolusjonære agitatorer kjenner vi igjen som frimurer-jargon.

Sverre