Hemmelig historie: Sammensvergelsen bak første verdenskrig

Del 2 : Alle brødre i Arbeid!

Siden også Japan kom til å spille en rolle i disse verdensbegivenheter, må vi kaste et blikk mot det fjerne Østen og se hva som skjedde der på disse tider. I krigen mot Kina, 1894-95, trådte med ett Japan ut av sin historiske skygge og isolasjon for å hevde seg som spirende stormakt. Dette kom overraskende på de frimurerske makter i Europa og Nord-Amerika, og sett med deres øyne var naturligvis dette at en rent folkelig stat hinsides deres innflytelses-sfære dukker opp og lager seg til stormakt og strategisk aktør på verdensscenen foruroligende. Var dette en strek i regningen så visste de imidlertid snart å vikle Japan inn i sine rænker. Hadde folkelige tanker vunnet frem i Tyskland og Russland på denne tid, så kunne Japan blitt en skattet forbundsfelle mot de overstatlige og folkefiendtlige makter. Isteden lot Tyskland seg av disse makter narre til å opptre som motstander overfor Japan i dets forsøk på å sikre sin suverenitet og handlefrihet mens mørke skyer driver inn over verden. Enda bedre lyktes de hemmelige makter å manipulere Russland til å rette oppmerksomheten mot øst og så splid i forholdet til Japan. Dermed var Russland inntil videre avledet fra å true britisk-frimurerske interesser i Russlands periferi, distrahert fra å pleie sine indre sår, og godt på vei mot sin forutbestemte forintelse. I disse og andre hendelser ser man de umiskjennelige fotavtrykk efter den usynlige forræderske overstatlige makt innad i hvert land. Det jødisk-frimurerske USA ble kallet til å innringe Japan, og i de forbryterske rænker som smis i den anledning får vi en forsmak på Pearl Harbour -svindelen. Det var om å gjøre å sette seg fast på Filippinene for å sette bom for Japans videre maktutvidelse sydover, men da måtte først Spania fratas sine kolonier. Frimurer-regjeringen i Washington trengte altså en provokasjon fra Spanias side, og fornektet seg ikke men klekket ut en plan av ekte jødisk varemerke. Man vedtok et tilfælle av spansk aggresjon, og opptrådte selv som spanjoler da et amerikansk krigsskip ble sprengt og senket i Havana på Cuba. Folk var selvsagt rystet og opprørt over hele USA og opinionen (dvs. den jødisk-frimurerske presse) krevde gjengjeldelse overfor Spania. Ringer det en bjelle i knollen din? (Hvor har jeg sett noe lignende nylig?) "Hele verden" fant det rimelig og forståelig da USA skred inn og fratok Spania Filippinene. Året er 1898.

Under denne utvikling virket de Usynlige Fædre energisk for å befæste sin makt over de enkelte lands regjeringer, særlig i diplomatiske kretser og utenrikstjenestene hvor de selvfølgelig representerte det jødiske folk (jesuittene Rom) og ikke gojim-statene. Jahve-året 1900 bragte en ny frimurer-kongress hvor det ble besluttet å opprette et kontor for internasjonale forretninger i Neuf-Chatel (Sveits), som broder Quartier La Tente i 1903 tok kommandoen over. Byråets oppgave var å lede propagandaen for verdensrepublikken og samordne brødrenes arbeid verden over for det formål. La Tente fór frem helt i Stor-Orienten av Frankrikes ånd og følgende beundrende takksigelse unnslapp ham: "De, frimurere av den franske Stor-Orient, var våre historie-professorer, dvs. professorene som lærte oss hvordan man lager historie... Vi er blott deres lærlinger... Sant nok er vi lærenemme og seriøse elever som iler til verket og vil forvirklige de store ideer som er sprunget ut av Frankrikes hjerne - og måtte vi snart være ved målet." Hva er dette mål, mon tro? La oss lytte oppmerksomt mens broder La Tente bretter det ut: "Å forene frimurer-kræftene over hele Jordkloden for å skaffe oss et støttepunkt som vi kan hvile spettet mot og vippe verden dit Stor-Orienten av Frankrike vil ha den, nemlig under dens åndelige ledelse og de dyrebare ideers triumf i opprettelsen av Verdensrepublikken. Og efter å ha skjøvet tilside alt det som skiller oss, slutter vi oss sammen i en mæktig hær og drar ut for å erobre menneskeheten." Det folk flest forbinder med kommunisme er altså ikke annet enn renspikket rettroende frimureri. Ja slik lyder den frimurerske fanfare som de Usynlige Fædre gjennom sine spissbrødre lot tone, og at også tyske brødre oppfattet budskapet ser man av Lennings håndbok: "Frimureriet, som et verdensborgerlig samfunn der i sine kretser ikke beakter skilleveggene mellom regioner, folkeslag, land, stand eller rangorden, er utbredt over hele Jordens overflate og vil derved bidra til at hele menneskeheten, i henhold til sin sedelige bestemmelse, betrakter og behandler seg som en stor familie av brødre og søstre." Det klinger nesten søtt. Men som alltid når man hører frimurere tale må man vite å skjære igjennom sukkerglasuren og trænge inn til budskapets kjerne. Oversatt til profant norsk, med frimurer-sjargongen dekodet: Frimureriet vil utslette alle folk og raser og fremstille en verdensomspennende ensartet menneskegrøt under det utvalgte folks herredømme slik Jahve har bestemt. Jahves løfte til Jødene ligger i uttrykket "menneskehetens sedelige bestemmelse". Den som tar alt bokstavelig og forventer klar tale blir bare forvirret og hører noen vakre fraser og ellers tomprat. Man ser imidlertid at stilen i de to citatene er forskjellig. Det er noe som kjennetegner frimureriet, at verktøyet tillempes stenen som skal hugges. Den milde sødmefylte tunge tilbereder det nordiske menneske for slakten, mens den revolusjonære branntale drønner ut over horden av undermennesker, pøbel og forbrytere som skal føre det til slaktebenken.

Snart agiterte frimurerne åpenlyst for den sosialistiske idé (efter jødisk sinn). Broder Holländer foredro i den Store Symbolske Loge i Budapest i april 1905 under de revolusjonære opptøyer i Russland og sa: "Proletarenes verdensforbund strækker på sine mæktige lemmer; det er på tide for oss frimurere å spørre hva vårt forbund med hensyn på endemålet har i vente fra sosialismen. Tænker vi oss litt om går det opp for oss at endemålet i det store og hele er det samme, og at vi må hilse proletar-bevegelsen med glæde. Det synes som vi kan sammenlignes med hin vandrer som længselsfullt strækker sine armer mot de saliges ø. Da nærmer seg vandreren en båt og ved roret en solbrænt mann med træle næver og senet tørr kropp av møye og forsakelse. Han tar den forbausede vandrer i sin pram og bringer ham trygt over. Vandreren er frimureren, båtsmannen sosialdemokratiet. Vi har en misjon i å kjæmpe mot alle reaksjonære makter." Her ser man klart hvilken rolle massene av gojim-arbeidere er tiltænkt, nemlig som fortropper og kanonføde som skal bane vei for frimureren og bak ham igjen jøden, slik at de trygt kan ta seg til den salige ø som er det messianske verdensrike. At jøde-sosialismens endemål sammenfaller med frimureriets er jo ikke underlig - arbeiderinternasjonalen er en utvekst av frimureriet! Dette ord "reaksjonær" som marxister, og senere også gud og hvermann og hvemsomhelst, slo om seg med så længe, vet du hva det egentlig betyr? Man slår det i skallen på enhver person som motarbeider, ethvert av "verdens folk" som verger seg mot, og enhver anskuelse som motvirker, den frimurerske aksjon. Hvis du ønsker å bevare ditt folk og dets arv og leve i frihet uten jødeåket på nakken, så er du reaksjonær! Ved inngangen til det 20. årh. hørte det til tidsånden å "oppdage" alt man hadde felles med revolusjonære bevegelser. Man hører utsagn som "at det man kaller klassekamp ikke skulle være tilstede i Logene er bare tilsynelatende; brødrene kan ikke på annen måte nå de tilstander som frimureriet efterstreber." Dette skulle myke opp borgerskapet og berede veien for revolusjonen i Russland og mellom-Europa. Om man ankom den salige ø som "dannet" broder frimurer eller som herdet proletar var uten betydning; de skulle samme vei.

Ved inngangen til det 20. årh. dukker det også opp et høyst bemerkelsesverdig skrift, som dessverre ikke vakte synderlig oppsikt da, men gikk nær sagt fullstændig upåaktet hen og først ble plukket frem på ny efter første verdenskrig og revolusjonen i Russland. Typisk for fyrstenes blindhet og lemfeldighet på den tiden! Her fikk de programmet for verdensrevolusjonen og sin egen undergang stukket under næsen - og gad ikke engang lese det! Eller de leste det med en sløv mine og la det siden vekk og glemte hele affæren. De forbrøt seg mot den årvåkenhet og intoleranse som er første bud for en stats og et folks beståen. Hadde de handlet resolutt på det tidspunkt protokollene ble kjent, så kunne katastrofen vært avverget. Jeg sikter selvfølgelig til de berømte og beryktede "Sions Vises Protokoller". Det hersket længe usikkerhet og motstridende opplysninger om hvor de skrev seg fra og hvordan de var blitt til, men dette er nu avklart. Man trodde længe at det var sionismens grunnlegger Theodor Herzl som hadde fremlagt skriftet i en serie av foredrag under den første sionist-kongress i Basel i 1897. Senere oppdaget man imidlertid at det for hver åpen sionist-kongress også samtidig finner sted en hemmelig kongress for høygrads-frimurere. Det var på den hemmelige kongressen at protokollene ble vedtatt som verdensprogram av den jødiske høygradsloge B'nai B'rith. Den urtekst som ligger til grunn for alle senere oversettelser og publikasjoner, også den som oppbevares i British Museum, ble til i 1890-årene i den symbolske sionismes hemmelige forbund i Odessa (i Ukraina ved Svartehavet) B'ne Moshe (sønner av Moses), som ble grunnlagt av Achad Haam. Asher Ginsberg ledet dette hemmelige brorskap da protokollene i 1905 fikk sin generalprøve forut for omsetningen i praksis. Hvor stammer teksten fra? Vi kan spore den tilbake til et hemmelig jødisk dokument som på 1800-tallet var i omløp blant Russlands rabbinere: "En rabbiners tale om Gojim" (minner igjen om at en "Goj" er en ikke-jøde, bokstavelig betyr det "kveg"). Dokumentet så dagens lys, dvs. ble bragt til Gojmenes kjennedom, i skriftet "Die jüdischen Krallen" av den tsjekkisk-østerrikske politiker Breznowsky, utgitt i 1900 og beslaglagt i Prag i 1901 efter sterkt jødisk press. Talen fant nedslag i to offentlige skrifter: "Dialogues aux enfers entre Machiavel et Montesquieu" (Samtaler i helvete mellom Machiavelli og Montesquieu) av den jødiske frimurer Joly, utkom i 1864; romanen "Biarritz" av Herman Gredsche utkom i 1868. Men det var altså brødrene i B'ne Moshe som endelig utformet den tekst som vi idag kjenner som "Sions Vises Protokoller". Den er i grunnen ikke annet enn en oppsummering av det tankegods og det sinnelag vi finner i Torah, Talmud, Schulchan Aruch og andre rabbiner-skrifter, samt de erfaringer jødene har gjort seg i omgangen med oss Gojim, men er mer konkret når det gjelder verdensrevolusjonen og verdensherredømmet - det er tydelig at dette foresvever forfatterne som nært forestående. Når og hvordan ble teksten kjent for oss utenforstående ikke-jøder? På dette punkt finner jeg opplysningene som er kommet meg i hænde ufullstændige og dunkle, men det ligger vel i sakens natur at de så må være. Hevet over tvil er at det hemmelige russiske politi, Ochrana, under dets leder Ratschkowski, overvåket disse jødene og skaffet seg adgang til protokollene, kanskje uten at frimurerne fikk rede på det. Hadde Ochrana en spion på B'nai B'rith -kongressen i Basel i 1897? Eller forholder det seg slik som andre kilder vil ha det til, at skriftet ble funnet under en husransakelse av en jødisk bolig i Russland i 1901? Sikkert er at den første offentliggjørelse fant sted i 1901 da russeren Butmi utga det under tittelen "Menneskeslektens fiender". I 1905 utkom en ny oversettelse (fra hebraisk til russisk) ved professor Sergei Nilus. Den russiske regjering fant skriftet så meningsvangert at den lot det oversette til flere europeiske sprog og sendte kopier til ulike regjeringer, deriblant den britiske, som dog ikke tok særlig notis av det men overlot det British Museum som et kuriosum, hvor det ble innført i samlingen 10. august 1906. Protokollene er undertegnet av "Zions representanter av 33. grad" (altså 33. frimurergrad), som ikke må forveksles med sionistene, men Sions Vise er frimureriets lederskap og verdens vordende herrer, identiske med De Usynlige Fædre. Protokollene er ett av de viktigste skrifter i verdenshistorien og bør leses av alle! Vi skal vie innholdet en egen oppsats, og kommer med tiden til å gi ut en egen norsk oversettelse.

Parallelt med det politiske undergravningsarbeid løp det kulturelle forgiftningsverk. Man skulle sprøyte inn grums i den nordiske sjel, forstyrre og forføre den, slik at den går seg vill og bukker under i ødemarken under en fremmed himmel. Nordisk tro og sedelighet, ære og verdighet, ro og sindighet, klarhet og renhet - dette nordiske vesen skulle angripes og voldes så stor skade som mulig. Tiden var knapp og man måtte sette inn støtet mot hjertet av all nordiskhet, mot troen på og higenen efter det høye, edle og evige i tilværelsen. Fra England pusses ved århundreskiftet den okkulte bevegelse på tyskere og russere og andre. Den gamle Rosekors-ordenen står i sentrum for denne giv, en orden som efter hundreårig virke under jorden i dypeste dølgsmål bak masker nu plutselig trer frem og i det stille gir seg til kjenne under eget navn og verver medlemmer. Det antroposofiske selskap, såvel som det teosofiske, skøt frem, begge jødisk-frimurerske av vesen og mål og hengitt overtro og magi. Endelig kommer også Ordo Templi Orientis til syne, med anspråk på å være den okkulte visdomskilde og vokter av hemmelighetene. Jøder og den magiske kunsts adepter verver soldatene til den politiske armée. I "Berlins dal" stifter ordenen av sin Stor-Orient og sine brødre av Memphis- og Misraim-ritus en frimurersk myndighet som mottar anvisninger rett fra Storlogen i England og øver stor innflytelse på Storlogene i Tyskland. Jøden Dr. Rudolf Steiner og broder Reuß var iøynefallende førere for denne fra England utgående okkulte besmittelse av Tyskland, som rammet palasser mer enn hytter.

I 1901 dør dronning Victoria og hennes sønn blir kong Edvard VII (kong Haralds farmors far). Han så ut som en børsjøde og var selvsagt, liksom britiske monarker før og efter ham, frimurer, men ikke nok med det, han var i motsetning til fyrster flest vitende høygrads-broder. Det betyr at han kjente frimureriets virkelige mål og hele forferdeligheten slik den brettes ut for solkorsets lesere. Han var bevisst medløper i denne sataniske forbryterbande, hans vilje ett med den okkulte Storloge i England. Edvards far, dronningens gemal, prins Albert, hertug av Koburg-Gotha, tilhørte et hus som én gang bød Weishaupt beskyttelse og som tællet mange vitende frimurere. Det hersket over frimurerstaten Belgia (det er ingen tilfældighet at EUs hovedkvarter ligger akkurat der). Som frimurer var Albert forutbestemt til å bli prinsgemal, og vel i havn hos Victoria fikk han overmåte stor innflytelse på britisk politikk; formidlet Logens ønskemål til dronningen i eget navn. Engelsk og jødisk imperialisme syntes inntil verdenskrigen å gå hånd i hånd, derfor kunne engelske konger innvies i frimureriets hemmelighet. Allerede Georg III hadde til jødenes overstadige skadefryd skrålt med i Skottelogenes kor: "Stå opp dere folk, tyrannene er modne!" Edvard hadde vist seg særdeles "brukbar" - hadde alt som ung prins avlagt stormester Garibaldi et besøk, en mann hvis politisk-militære innsats i Italia for frimureriet torde være velkjent. Edvards pengebehov ble dekket av jøder og andre brødre, som også forsto å innhylle hans privatliv i en skinnhellig aura av broderlig kjærlighet, hvormed de formet den "offentlige mening". Gjennom okkult påvirkning berøvedes kongen egen vilje og enhver selvstændighet i handlen. Stormesterinne Annie Besant av "Londons dal" befalte kongen på vegne av "initierte ånder". Kong Edvard knyttet fastere og tettere bånd til Frankrike, hvori naturligvis Frankrikes ledere var medgjørlige - utenriksminister Delcassé og president Loubet var selv frimurere og handlet efter samme anvisninger fra de Usynlige Fædre som kongen selv. 8. april 1904 sluttet de to statene seg sammen i "Entente Cordiale", hvilket også bragte England i vennskapelig samkvem med Russland, grunnet pakten Russland-Frankrike som alt besto.

"Vennskapet" mellom Russland og England svarte ikke akkurat til de politiske realiteter. Russland fremsto mer og mer som Englands rival i Asia, særlig i Iran men også på Balkanhalvøen. Det var frimurerne selv som hadde oppildnet massene i Russland til "panslavisme", riktignok med brodd mot aksemaktene, men om det nu skulle føre til konflikt med England så kunne det vel bare svække de folkelige kræfter i begge land og gavne de jødiske planer for verden. Det fantes dessuten en vei utenom ved å spille Russland og Japan ut mot hverandre. Det gikk som fot i hose; begge land gikk i fællen med begge ben. England hadde i 1903 inngått et taktisk forbund med Japan for dette formål. Allerede året derpå i 1904 bar det frukter, og Japan gikk til krig mot Russland. Sistnævnte var på sin side, lirket rundt den frimurerske lillefinger, innstilt på den samme krig. Alt klaffet (for konspiratørene) og utfallet var et militært svækket Russland. Japans kraftutfoldelse søkte man så med andre midler å dæmme opp for; landet sto sist i køen for innlemmelse i verdensriket. Revolusjons-bruduljene i Russland slo ikke like heldig ut, men man var allikevel godt fornøyd med hva man oppnådde. Pengene som ga drivstoff til opprøret kom ikke overraskende fra "filantropene" i B'nai B'rith -ordenen i Amerika. I begynnelsen av Jahve-året 1905 rottet frimurerske, nihilistiske og øst-jødiske organisasjoner seg sammen, veiledet av de Usynlige Fædre, og la sin fulle tyngde bak bukken som rammet tsaren og hans velde. Det lyktes ikke denne gang å styrte ham, men det var slått en blødende bresje i tsarveldet: Dumaen, dette parlament som foregav å gi folket foretrede, men som fraktet en trojansk hest inn i statsorganismen, full av frimurere og statsfiender. Så var Russland smittet av samme sott som statene i vest. Man var også godt fornøyd med å ha myrdet noen flere av Russlands adelsmænn; storfyrst Sergius falt i et attentat i Kreml i Moskva på Jahve-dagen 17. februar 1905. Ellers skjemtet man og sa at man bare hadde villet prøve ut den frimurerske "fjær" for å se om man kunne skrive med den. Ett av partiene i Dumaen var ikke snauere enn at det kalte seg "kadettene", en allusjon til "rue de Cadet" i Paris hvor Stor-Orienten av Frankrike holdt hus! Dette til tross for at frimureri i hundre år hadde vært forbudt i Russland og ennu var det. Herskerhuset, folket, staten, hæren, og den ortodokse kirke hadde overstått dette første stormangrep fra jøder, frimurere og jesuitter, men tsarens og statsmaktens anseelse var svækket, for ethvert svakhetstegn avler forakt. Året 1914 da verdensrevolusjonen skulle begynne nærmet seg, og for de overtroiske Usynlige Fædre var utsettelse utelukket. Siden man altså måtte regne med tsar-Russland noen år til og muligens se det overleve det magiske år, hadde man ikke annet valg enn å forvorpe det til verktøy for Tysklands utslettelse. Stats- og embedsmanns-vesenet måtte forsumpes tvers igjennom med Logelakeier slik at landet aldri ville kunne gå sin egen vei selv om det besinnet seg til det. Så smidde man nye rænker, og det desorienterte keiserrike gikk i alle fæller.

Alle sammenkomster og forhandlinger under fire øyne mellom den tyske og russiske keiser var forgjeves. Bak monarkene sto betalte sabotører og kastet skygger over forhandlingsbordet. Kom man til en avtale, slik som den fra Bjørkø i 1905, så ble den fra annet hold erklært ugyldig. Den tyske keiser ønsket å slutte et verneforbund mellom de to, som andre også kunne slutte seg til, og som ville ha sikret freden i Europa. Men den Usynlige Makt ønsket krig, ikke fred, og de edle hensikter formådde intet mot muldvarper og rotter som det krydde av i begge lands statsapparater, takket være den forsømte kamp mot hemmelige selskaper. På stumpene av dette fredsarbeid fortsatte innringnings-politikken overfor Tyskland, administrert av den engelske frimurer-konge. Et illevarslende tegn på dens fremskritt var tilnærmelsen England-Russland som det ble fortgang i fra høsten 1905 av. Det er med fortvilelse man som historiker overværer dette djevelske spill: Hva er det som feiler oss nordiske Gojim at vi aner fred og ingen fare selv når ethvert vettugt menneske må forstå at det brygger opp til storm? Hva er det som feiler oss når vi gang på gang lar oss narre og bruke som redskaper i andre folkeslags rænker, til vår egen forderv? Det er ikke anderledes idag enn det var dengang. Idag har den hvite mann sine soldater spredt rundt hele kloden hvor de fører krig - og vet ikke hva de driver med, hvem som bruker dem. En dag blir den hvite soldat båret hjem i kiste, og ingen spør hva det er godt for. Er vi rett og slett dumme? Har vi på tross av vår store begavelse og dype åndelighet en achilleshæl i den praktiske forstand? Er det fordi vi ikke er menneskekjennere at det går oss så ille? Vi tror alle er som oss, uskyldsblå og uten ondskap. Vi tror på det som blir oss fortalt, og mistænker vi noen så er det våre egne! Jøden er menneskekjenner par excellence! Med en jøde i nærheten er den nordiske mann allerede i stor fare, for han vet ikke å beskytte seg; han møter jødens sluhet, rænker og bedrag med gjestfrihet og gavmildhet. Sier jøden at den er en lykkepille, så sluker han den dødbringende giftpille.

I Italia hadde frimurerne på Jahve-dagen 29. juli 1900 myrdet kong Humbert, og dermed var den nasjonale kongemakt brudt. Italia var fra da av blott et skinnmedlem av akseforbundet. Riktignok sluttet landet en marinekonvensjon med dets to partnere 5/12 dette år, men straks derpå, 14/12, også en hemmelig overenskomst med Frankrike om Marokko og Tripolis, og et år senere en hemmelig avtale om nøytralitet i fall en tysk-fransk krig. I Tyrkia bet den frimurerske ungtyrkiske bevegelse fra Saloniki seg fast og undergrov med hell Sultanens autoritet. England hadde under påtrykk fra de Usynlige Fædre bestemt seg for å tilintetgjøre den tyrkiske makt i Europa, en makt de inntil nylig hadde sett på med blide øyne som en motvekt mot Russland, særlig i tvisten om Dardanellene. England ble imidlertid forsikret om at det ville være forbi med tsar-Russland før Dardanellene kom i dets besittelse. De intetanende og godtroende russerne glædet seg til å overta! På Jahve-dagen 11. juni 1903 ble kong Alexander av Serbia og hans gemalinne på grufullt vis myrdet av frimurere. Ytterligere to ofre i frimureriets lange rekke av attentater og snikmord; enda et stenk blod på dets blodige rulleblad. Broder Karageorgjewitsch ble av morderne kallet til tronen. Fra nu av er Serbia, under den ungarske Storloges medvirkning, et viljeløst verktøy for Stor-Orientene i Frankrike og Italia, og øremerket oppgaven å ødelegge Tyrkia og Østerrike-Ungarn. Denne nyttige urostifter skøv man i ly av "panslavismen" og erklærte ham hellig og uantastelig, med rett til å fremme et Stor-Serbia og kaste brannfakler om seg. Det politiske system er sinnrikt innrettet slik at den ene nasjons rettferdige selvhevdelse blir en torn i øyet på den annen, og bak i kulissene står frimurerne og hetser dem på hverandre - ungarere mot serbere, ungarere mot rumenere. Samtidig samarbeider frimurere i alle disse land uten spor av motsetninger og er de eneste som profiterer på kivet. I Østerrike var tsjekkerne på offensiven. De hadde i 1900 i Paris stiftet et tsjekkoslovakisk nasjonalforbund under ledelse av frimurer-brødrene Kramarsch og Masaryk. I Italia fyret frimureriet opp under Irredenta, og i Galisia var de polske brødre på farten. Alt var snart klappet og klart og dobbelmonarkiet Østerrike-Ungarn kunne når som helst stikkes i brann.

Det tyske folk og den keiserlige tyske regjering navigerte sin skute gjennom et farvann fullt av lumske rev, uten å ane at de var på grunt vann. De befant seg i tykkeste uvitenhet og hadde ingen anelse om hva som var i gjære. De så at Tyskland var i ferd med å innringes, de så at Østerrike svækkedes politisk og militært, de så den skjerpede "nasjonalitetskamp" i Preussens østlige provinser og i Elsass-Lothringen, og de så sosialdemokratiets fremmarsj og Roms dristige krav. Og de så ingenting: Ingen sammenhænger. De visste ingenting om samarbeidet mellom jøde, frimurer og jesuitt eller de Usynlige Fædre bak dem og over dem. Man må undre seg over hvordan dette kan ha gått til. Fra 1889 og fremover vokser mengden av urovækkende og mistænkelige vitnemål inntil bare folk i dvale kan ha oversett dem. Men tyskerne overså dem, så de må ha ligget i en slags åndelig dvale. Man vet at oppmerksomheten styres av den modell man bærer i seg av omverdenen; hendelser som kommer på tvers av modellen og ikke lar seg innpasse blir gjerne avvist som uviktige unntak og glemt. Tyskernes erfaringsverden ble silet av frimurere i presse, diplomati og regjering. I det hele tatt, når informasjons-kanalene blir tappet eller tettet eller innsnevret er et folk i største fare. Systematisk silet informasjon er av og til verre enn ingen informasjon, for den forvrænger modellen, virkelighetsbildet, som mottageren danner seg. Slik kan det skje at en regjering ikke tar notis av et skrift som Sions Vises Protokoller. De kristne kirkene spilte nok også en rolle her med å dysse tyskerne (og andre gojim-folk) i søvn. Man undrer seg over hvem de vitende forrædere i ledende stillinger kan ha vært. Rystet leser man keiser Wilhelms verker hvor han hjerteskjærende beklager seg over at ingen advarte ham mot frimureriet, slik tro tyskere hadde advart hans forfædre, men han sto så anelsesløs for frimureriets forbrytelser at han bent frem skjenket de gammel-preussiske Storloger en prins av sitt hus som beskytter!

Den tyske hær forble som før forsømt. Tilskuddene var små og derfor forsmådde man verneplikten likeså, for at ikke tilstrømningen av krigsdyktige mannskaper skulle overskride kapasiteten. Regjeringen og det tyske folk jaget øyeblikkets suksess, siden de ikke begrep utviklingslinjene. Slike skinnmanøvre som Delcassés avgang (1905) og fredskonferansen i Haag vakte stadig nytt håp i tyske hjerter, og dette håp ble en bremsekloss for all besluttsom handling og opprustning, hvilket vel var hva de Usynlige Fædre tilsiktet. Det eneste virkelige håp på denne tiden, i det fortvilte leie Tyskland var havnet i, lå i den fullstændige utnyttelse av folkets vernekraft. Det var om å gjøre at man ble seg det tyske folks kraft bevisst, men maktene som rådet i Riksdagen og pressen og formet opinionen - jøde, frimurer og jesuitt - ville noe annet. Marokko var blitt en varm potet, og spørsmålet var om landet skulle være selvstændig og åpen for handel med alle land, eller om Frankrike skulle ha eneretten. Ved nyttår 1905-06 lå det an til storm i Europa. I denne av alle situasjoner blir sjefen for generalstaben, dens strategiske læremester, greven av Schlieffen, avskjediget. I hans sted trer greven av Moltke, en mann som gjennom sin hustru var omgitt av en okkult dunst av jøden Rudolf Steiners tankegods. 16. januar 1906 trådte alle stater sammen til konferansen i Algeciras. Resultatet var et knusende nederlag for Tyskland; Marokko forble i navnet selvstændig, men havnet i realiteten i Frankrikes lomme. Samtlige stater som var delaktige i sammensvergelsen, og deres villfarne venner, til og med Italia som ennu formelt sett var alliert med Tyskland, opptrådte mot Tyskland, som bittert måtte trøste seg med å bli sekundert av Østerrike-Ungarn. Heller ikke efter denne sviende ydmykelse, hvor Tyskland hadde stått nær mutters alene mot resten av verden, luktet tyskerne lunten. De usynlige fædre satt bak og trakk i trådene så dukkene i teateret sprellet som av én vilje, og tyskerne tok dem for autonome individer. Det tyske folk fikk ikke klar beskjed om hvordan det gikk, om tingenes tilstand - dets fiender satt jo i sjefsstolen både der hjemme og der ute. På tampen av året 1905 hadde det kommet i stand en militær-konvensjon mellom England og Frankrike. I slutten av mars 1906 ble den utvidet til å omslutte Belgia. Avtalen med Belgia inneholdt en detaljert plan for britisk unnsetning i tilfælle krig mellom Belgia og Tyskland. Her lå man altså og forberedte seg på krig, mens ministrene, helt efter frimurerske metoder, foregav intet å vite. Man ventet krig fordi man planla krig. Belgia, som hevdet sin nøytralitet, hadde nu alt i 1906 brudt nøytraliteten på groveste vis. Ringen om Tyskland sluttet seg tettere til. Dette visste ikke tyskerne da, men de fant bevis for det da de senere under krigen kom over de aktuelle dokumenter i Belgia. Ved krigens slutt måtte disse returneres Belgia, uten at tyskerne engang fikk lov til å fotografere dem forsåvidt som de angikk skyldspørsmålet. Da materialet som motbeviste det var utlevert, kunne man rolig sette den frimurer-løgn i omløp som påpakket Tyskland alene skylden for krigen.

Akseforbundet forfalt og under forhandlingene om fornyelse visste Italia, som landets Stor-Orient nu holdt i et jerngrep, å stille umulige krav uten å vise fiendtlig holdning. Det brukte sin lange kystlinje og Englands sjømakt som påskudd for å erklære sin uvilje mot å møte England eller Frankrike i krig. Det var ikke til å misforstå; det lød nesten som en krigserklæring. Tyskland befant seg i en svært alvorlig stilling. Tyske myndigheter kunne nu ikke unngå å se de mørke konturer av en fiendtlig allianse tårne seg opp på alle kanter, som en flodbølge der truer med å skylle over landet og legge det øde. England, Frankrike, Belgia, Italia, Serbia, Russland, pluss alle "nasjonalitetene" i øst som tsjekkere og polakker. Den ærlige tyske leder kunne ikke riktig fatte det - hva hadde tyskere gjort sine nabofolk som fortjente et slikt hat? Ingenting, kunne han ha svart om han hadde skjønt sammenhængen i det hele. Den vanlige mann og kvinne i disse land hatet ikke tyskere; det var "opinionen" som hatet dem. Opinionens usynlige opphavsmænn, de Usynlige Fædre, hatet dem, ikke for noe de hadde gjort, men for hva de var - den nordiske rases arnested og kraftkilde. Den tyske stat var det fremste hinder for verdensrepublikken; den tyske mann uskikket til slave. Den tyske rikskansler, fyrst Bülow, visste nok til at han burde ha advart det tyske folk. Han burde også ha drevet igjennom almenn verneplikt; det var på høy tid; men den overstatlige makts overløpere pleiet sitt stille spill og pøste gift i alle samfunnsårer.

Nærsynte og forfængelige nordmænn ser i unions-oppløsningen av 1905 en stor seier for det norske folk. Ser man begivenheten i sammenhæng med tildragelsene på den europeiske scene faller den i et annet lys. Hvorfor måtte unionen med Sverige oppløses akkurat nu? Var ikke det norske folks frihetstrang like sterk 20 år før, eller 50 år før eller 90 år før? Hvordan kunne man mene at de fillesakene tvisten med Sverige dreiet seg om var verdt å dø for? (Ja, man må betænke at der var fare for krig.) Egne norske konsuler? Det virker søkt; vi hadde vært dem foruten siden Kalmar-unionens dager, og nu var det altså livet om å gjøre å få dem, og det på røde rappet! Når kong Oscar II nektet å sanksjonere Stortingets vedtak så kunne man vel ha utsatt saken, slik man hadde gjort med flaggsaken? Jeg har tilgode å lese den hemmelige historie bak bruddet med Sverige i 1905, men forventer fullt ut å finne at dette var nok et ledd i den Usynlige Makts politikk for å omringe og kvæle Tyskland. Hele konflikten virker konstruert, et produkt fra frimurer-verkstedets rænkesmie. Det finnes sterke grunner til at den hemmelige makt kunne ønske seg denne adskillelse just nu. Det man sannsynligvis først og fremst ville sikre seg mot var at Norge gikk i forbund med Tyskland og stilte sin lange kyststripe til disposisjon som tysk flåtebase. Hvis så skjedde ville blokkaden av Tyskland slå feil, Tyskland ville lettere hevde seg som sjømakt, og Russland ville kunne bli stengt inne i nord. Konsulene er sprøyt, men dette er viktig. Tænk på kampen om Norge 1939-40! Sverige hadde og har et jødisk kongehus og frimureriet hadde og har et sterkt grep om de høye kretser i landet, men om det svenske folk, når de så sine blodsbrødre i Tyskland i nød, skulle reise seg, så ville altså Norge uten videre tilfalle Tyskland. Keiser Wilhelm hadde gjestet Norge, ytt oss broderlig bistand, og var godt likt i folkelige kretser. Hvis det norske folk skulle få medynk med et underlegent enestående Tyskland, så ville det være lettere å stagge denne bølge av følelser med en regjering som ble oppfattet som nasjonalt norsk i et selvstændig land, enn med en jødisk konge i Stockholm og Norge som lydrike. Sions Vise hadde sikkert drøftet saken i det vide og det brede og kommet til at skilsmisse var en forsikring mot alle eventualiteter. Litt ondt blod og krangel og kiv de to nordiske folk imellom var selvsagt heller ikke av veien. Blant de mange kongsemner falt valget tilfældigvis på den danske prins Carl som var gift med en datter av frimurer-kongen Edvard VII selv! Så tok man kvælertak på Norge og trakk landet halvveis over Nordsjøen. 1905 var intet lykkens år for Norge.

Sverre