Sovjet-Judea

Del 6: Presse og Kultur

Jødene har alltid lagt stor vekt på å erobre pressen. Slik har det vært i alle land til alle tider, og slik var det i Russland efter revolusjonen. De kommunistiske dagbladene og tidsskriftene utkom både på jiddisk og russisk, men var alltid redigert av jøder. Den første tiden fantes ikke papir å oppdrive så de ble trykt på alt mulig rart med svært dårlig kvalitet så de knapt kunne leses. I løpet av ti år oppnådde jødene fullstændig monopol på alle trykte media som verden aldrig har sett maken til. Russerne, det store flertall i landet, forstummet. Symbolet på jødenes mediale allmakt var hovedkvarteret til Pravda i Moskva, en vældig bygning med kjæmpebokstavene PRAVDA på taket. Opplaget nådde snart 2 millioner eksemplarer og var ett av verdens største dagblader. Der arbeidet mellom 2 og 3 tusen mennesker, og på tre timer trykte man blader av 10 jernbanevogner papir. Propaganda for revolusjonen!

Den som nærmet sig bygningen på den tiden ble snart oppmærksom på at den var bevoktet av tungt bevæpnede soldater. Også mellom avdelingene der inne sto det bevæpnede vakter. Hva skulle dette tjene til? Man kunne tro at det var hovedkvarter for landets generalstab, politiske politi eller regjering. Overalt måtte man vise sine papirer og legitimere sig. Hvem fryktet hva? Hvorfor skulle noen angripe bladets medarbeidere? En omvisning i bygningen ga snart svar. I de tekniske avdelingene møttes man av lutter russiske fjes. Men kikket man inn i redaksjonen så man kun fremmede som ikke kunne mistas for russere eller broderfolk. Redaktørene og journalistene var jøder alle sammen. Og kontoret deres var en fæstning hvorfra felttog førtes mot enkeltmennesker og folkegrupper. Å se sitt navn på trykk i Pravda i nærheten av ord som sabotør, kulak, kontrarevolusjonær var likegodt med en dødsdom. Tusener på tusener av russere, ukrainere og andre myrdedes med et pennestrøk av nidkjære jødiske journalister. Bladet var fryktet og forhatt. Mest av alt hatet man de jødiske redaktørene, og de hadde all grund til å frykte for sine liv.

Pressediktaturet var så fullendt at intet ord ble skrevet i USSR uten beslutning fra en jøde. Ikke en gang hemmelige private dagbøker ble ført av frykt for husransakelse. Intet ord kom over noens lepper uten efter nøye overveielse. Angivere var overalt og veggene hadde ører. Ingen kunne ta til motmæle når de ble bakvasket av jødiske redaktører eller apparatchiks, ikke en gang når de kunne bevise at beskyldningene var usanne. Å anklage pampene for å fare med usannheter var selvmord. Dette bør ikke forbause oss; i mange europeiske land den dag i dag er det straffbart å bevise at jøder taler usant. Men på den tiden kunne i alle fall folk og regjeringer utenfor USSR gjendrive bolsjevikenes infame løgner. Bare at folk der borte aldrig fikk se dette.

Ledelsen for landets pressevesen var Sentralkomiteens Presseavdeling. Derfra utgikk politiske retningslinjer og sensur, og den overvåket pressens personal. Frem til 1938 ledes den av jøden Mechlis. Utenrikspolitisk referent er jøden Menkes. De to næst viktigste organer er Sovjets telegrambyrå TASS og presseavdelingen til folkekommisariatet for utenrikssaker. TASS hadde monopol på nyhetsmeldinger og ble brukt av alle aviser. Dette var praktisk, for da kunne meldinger fra utlandet sensureres på ett sted fælles for alle slik at alle blader alltid skrev nøyaktig det samme. TASS var det store filteret som omdiktet verden i bolsjevismens sinn og styrte hva folk i USSR anså for sant. Pravda betyr sannhet! Skriver man løgn må man kalle det sannhet. Direktøren i TASS 1937 var jøden Doletskij, og visedirektørene jødene Menkes og Mikhailov (psevdonym). Lederen for utenriksavdelingen var jøden Tsjernov (psevdonym). Ikke nok med det men samtlige utenrikskorrespondenter var jøder. I 1940 var jøden Chavinsohn direktør, og de andre stillingene var også belagt av jøder. I november 1941 blir jøden Umanskij generaldirektør i TASS.

Presseavdelingen til folkekommisariatet for utenrikssaker hadde ansvaret for å sensurere den andre veien: Alle meldinger som korrespondenter i Moskva for utenlandske aviser kablet hjem skulle sensureres. Målet var å forhindre oppklaring av tilstandene i Sovjetunionen. Folk i andre land måtte ikke få vite hvordan det var fatt i arbeidernes paradis på Jord. Selvfølgelig var også dette organ besatt av jøder. I 1937 finner man navn som Pinkes-Mironov, Jarosjevskij, Galkovitsj, Tobinsohn, Trojanker, Grünstein og Zypkina. I 1941 møter man Losovskij (Dridso) som leder.

Landets to suverent største aviser var Pravda og Isvestija, i den rekkefølgen. Pravda var bolsjevikpartiets sentralorgan og ble dannet allerede før revolusjonen i 1912. Det dikterte den offentlige mening, som var hva jødene ville at russere skulle tro og mene. Bladets første direktør var jøden Mechlis. Visedirektører jødene Bogovoj og Friedland, skjønt sistnævnte skjulte sig bak det russiske psevdonymet Koltsov. På utenrikspolitisk område hersket jødene Ehrenburg, Jerusalimskij, Jesjnev, og Vilentsjuk - antityske hetsere alle sammen. Spesialister på det fjerne Østen var Jolk og Kantorovitsj. Sakkyndig for antifascisme og verdensrevolusjon Saslavskij. Innenrikspolitikken besørgedes av Mendelsohn, Kholodnij, Dimanstein, Gaister, Friedländer, Nodel, Anskaja, Kuschner o.a.. I kulturbilaget finner vi Ryklin, Tess, Levin, Nussimov o.a.. Alle var jøder. Bladet hadde en mengde andre jødiske medarbeidere, flere enn jeg kan nævne her.

Mens Pravda var partibladet var Isvestija regjeringsbladet. Denne sondring var rent formell og myntet på utlandet. Når Pravda hetset hemningsløst mot andre lands regjeringer og ropte på verdensrevolusjon kunne Isvestija holde en mer diplomatisk tone. Man ville opprettholde illusjonen om at Sovjet-regjeringen ikke var ansvarlig for Kominterns virksomhet. Frem til 1936 var jøden Karl Radek (Sobelsohn) toneangivende i bladet. Han ble avsatt, men personalet forble like jødisk som før. Den utenrikspolitiske avdelingen styrtes av jødene Menkes, Ehrenburg, Rosenblatt, Trainin, Lapinskij, Volskij, Minlos, Kantorovitsj. Innenriksavdelingen av jødene Galin, Feigin, Poljanskij, Kassil, Medvedovskij, Vilenskij. Kulturbilaget av jødene Altmann, Tur, Nussimov, Grinwald, Tess, Exler, Mejersohn, Jefimov (Friedland). Mange andre jødiske medarbeidere.

Også i de andre avisene var jøder toneangivende. Viktige var Krasnaja Svesda (Røde Stjerne), organ for krigskommisariatet; Sozialistitseskoje Semledjelije (Sosialistisk Landbruk), organ for landbrukskommisariatet; Industrija, organ for tungindustrikommisariatet; Komsomolskaja Pravda, organ for det kommunistiske ungdomsforbund; Leningradskaja Pravda, organ for kommunistpartiet i Leningrad; Vetsjernjaja Moskva (Moskva om aftenen).

I forhold til dagbladene var tidsskriftene i USSR lite utviklet. Det har sin naturlige forklaring. Tidsskriftet er et organ for grundige utredninger, men alle skriblerier i landet var grov propaganda med primitive midler. Det er ikke noe man kan bygge videre på og gå i dybden med. For mange ord røper bare det absurde i alt sammen. Dessuten oppfordrer tidsskriftet til selvstændig tenkning og avler en dypsindig leserkrets. Det er farlig i et system bygd på løgn. Sovjetmakten hvilte på muligheten for å styre massene med enkle slagord og frekke løgner. Folk skulle bare gjenta dem, ikke tenke over dem, ikke drøfte, ingen frisinnet meningsbrytning, ingen spørsmål, aldrig tvile. Det var livsfarlig å røpe at man var intelligent nok til å oppdage selvmotsigelser og uoverenstemmelser i pressens narrativ. Skarpsindige russere skulle likvideres, og ble det i høy grad.

Tidsskriftene som fantes var som alt annet redigert av jøder. Organet for Sentralkomiteens presseavdeling var Bolsjevistskaja Petsjatj (Bolsjevistisk Presse). Det styrtes av jødene Lifschitz, Saslavskij, Brontmann og Schwarzmann. Et annet ledende politisk tidsskrift var Pod Snamenem Marxisma (Under Marxismens Banner). I redaksjonen jødene Adoratskij, Deborin, Kolmann. Utgiver var i 1941 jøden Mitin. I USSR fantes et Forbund av Stridbare Gudløse som førte tidsskriftene Antireligiosnik og Besbosjnik (Den Gudløse). Jødedom er organisert kriminalitet og alle jøder er ufromme, selv om de prøver å føre oss bak lyset om dette også. De er gudløse og religionsfremmede, akter intet; skjænder gjerne det andre mennesker holder hellig. Hvor de hersker trer dette åpent i dagen. Redaktørene var jødene Gubelmann (Jaroslavskij), Rabinovitsj, Elvin, Friede, Friedmann, Rubin, Scheinmann o.a..

Internasjonal Rød Hjelp var en beryktet organisasjon som arbeidet side om side med Komintern. Den drev to tidsskrifter - Internasjonalt Fyrtårn og IRH i Arbeid - hvor jødene Heiler, Kabak, Tsjernomordik virket. En jødisk hjelpeorganisasjon er litt av en spøk da jøder aldrig hjelper ikke-jøder.

Forøvrig fantes det noen fagtidsskrifter, om jus, historie, litteratur, pedagogikk o.a.. Redaktørene og skribentene var i alle tilfæller jøder. Man hadde et tidsskrift for agitasjon mot den engelsktalende verden: Sovietland, ledet av jøden Borodin, som egentlig het Mandelstamm.

Selv om jødene hersket absolutt over alt som skrevs i USSR var ikke dette alltid lett å oppdage. I pressen mer enn noe sted drev de en katt-og-mus lek med fiktive russiske identiteter. De var på det rene med at deres onde tunger skaffet dem fiender på halsen, og de ville unngå at dette avlet antisemittisme. Før revolusjonen var det vanlig å bruke dekknavn for å vildlede tsarens politi. I tillegg ville jødene unngå å bli gjenkjent som sådanne. Denne praksis fortsatte inn i USSR. I Isvestija skrev en viss Vigilis (den Våksomme). Bak dette psevdonymet skjulte sig tre jøder: Thal, Menkes og Rosenblatt. Andre beryktede dekknavn var Jur og Interim, og næsten alltid gjemte sig en jøde bak.

Men langt vanligere var det å bruke russiske dekknavn. Man leste navn som Mironov, Kornev, Serov, Vlassov og trodde man hadde med fire russere å gjøre, men bak dem alle gjemte sig en og samme jøde: Pinkes. Under den spanske borgerkrig var Sovjetpressens viktigste meldingsmann en viss Koltsov, og det høres jo riktig russisk ut, men mannen bak var jøden Friedland. Broren hans brukte et annet russisk dekknavn: Jefimov. Mandelstamm i Moscow Daily News og Sovietland kalte sig Borodin, hvilket fører tankene hen på Alexander Borodin, en vitenskapsmann og komponist på 1800-talet. Gubelmann i gudløshetsforbundet dekket sig bak Jaroslavskij.

Denne leken ble ført videre ved at man ofte ansatte en vaskekte russer i en formell sjefsstilling, som i virkeligheten ikke hadde noen innflytelse på bladets innhold. Russeren var bare der som et russisk ansikt utad, som de jødiske rottene gjemte sig bak. Man kan betrakte dem som gisler og levende skjold. Alt dette skulle dølge jødenes uinnskrænkede herredømme over pressen. Man ville for all del ikke at russiske undersåtter skulle erkjenne jødenes monopol og diktatur i landet. De fant det klokest å forklæ sin allmakt som noe russisk.

Russland ligger i utkanten av Europa, og det russiske rike strekker sig over hele Nord-Asia. Landet var alltid en blanding av mange raser, etniske grupper og nasjonaliteter. Følgelig kunne samfunn og kultur aldrig bli riktig europeisk. Adelen i tsartiden var nordisk, og den førte europeisk kultur, men den trengte aldrig ned i folkets brede lag. Efter revolusjonen ble adelen utryddet og dermed var samfunnets og kulturens grundlag borte. Alt raste i grus, og folk hadde sin fulle hyre med å finne noe å spise. Jødene visste utmærket godt at kraften som motvirket omveltningene og deres makterobring utgikk fra den nordiske rase, som står for orden og sedelighet. Derfor gikk de hardt til værks mot alle deler av folket hvor nordider sto stærkt.

Da nordidene var døde eller hundset til lediggang fantes ingen til å skape kultur andre enn jøder og asiater. Da jødene mangler fromhet og sjelsadel kan de ikke skape noe vakkert, de kan bare rive ned og reise stormannsgale makkværk. Fysisk storhet er deres fattige erstatning for kunstnerisk storhet. Det ser man i alle forhenværende kommunistland, såvel som i New York City og andre byer hvor de hersker. Kjæmpestore kasser av glass, betong og stål er deres varemærke. I Moskva var planen å reise verdens største bygning: Sovjet-palasset. I 1931 ble den skjønne frelser-katedralen revet for å gi plass til denne jødiske monstruositet (færdig gjenreist i år 2000). Sovjet-palasset skulle efter planen bli 416 meter høyt. På toppen skulle en 100 meter høy statue av Lenin trone! Er det rart denne groteske gigantisme aldrig ble realisert?

I et land hvor vanlige russere sultet skulle jødene utsmykke palasset med overdådig luksus: 53 tusen kubikkmeter marmor av alle farver, mer enn tusen forskjellige slags møbler, en kuppel som himmelhvælvingen selv, og en flammende Sovjet-stjerne av slipt krystall til lyskrone. Arkitektenes megalomani ble stadig mer sinnssyk. Man laget en modell som veide 23 tonn og var 6 meter høy. Den besto av kvartsitt i forskjellige farver, Lenin-statuen av rent sølv, Sovjet-stjernen av rubin i en krans av guld, hammer og sigd av topas med briljanter. Det var til å kaste opp av. Større smakløshet og prunkende vanvidd har vel verden aldrig sett. Og dette som monument over helvetet på Jord! Slik feiret jødene sitt herredømme mens millioner av russere sultet i hjæl.

Det skulle være unødvendig å si at arkitektene bak var jøder: B.M. Jofan og professor W. Gelfreich. Foran hovedinngangen skulle det reises et monument over en annen jøde: Karl Marx. Palasset var et prangende sinnbilde på kløften mellom jødiske utbyttere og deres russiske slaver. Herskerne brydde sig null om å heve folkets levestandard, de skulle bare øke sin makt og spy ut propaganda, særlig rettet mot utlandet. Palasset var et rent propaganda-prosjekt; man skulle overstråle all verdens underværk og "bevise" at bolsjevismen var verdenshistoriens fullendelse. Det forjættede messianske verdensherredømme! Den som leste skildringene av det vordende palass i Sovjet-pressen måtte erindre Salomos tempel.

Det som kjennetegnet Sovjet-kulturen, betingelsen bak alle værk, var at den ikke måtte ha røtter i russisk egenart. Ikke i noen nasjon. Den skulle være internasjonal og kosmopolittisk, og med det mente man at den skulle være rotløs, identitetsløs, sjelløs. Ingen måtte like den, finne den vakker, eller føle glæde ved den. Man skulle finne den riktig på intellektuelt grundlag og derfor bifalle den. En gang for alle skulle det bli slutt på arierens geni og skapende overlegenhet. Sovjet-kunsten skulle omfavnes fordi den var hæslig, meningsløs og motbydelig. Dette kjenner vi fra Vesten også i det 20. århundre, men i USSR var alt annet forbudt.

Marxismen-leninismen utgår fra den forutsetning at mennesket ikke har en arvet uforanderlig identitet. Den ser mennesket som noe uendelig plastisk, formet av sosioøkonomiske forhold. Den tror at den kan forandre folk til hva som helst. Den forkaster tanken om arveanlegg og arvede evner. Når vi finner noe vakkert, annet stygt, hævder bolsjeviken at det skyldes indoktrinering under kapitalismen for å opprettholde dens maktstruktur. Altså er det et mål at all kunst skal være avskyelig. At hvite europeere, kinesere og afrikanere har helt forskjellig kultur er for marxisten bare et vitnesbyrd om forskjellig kondisjonering i samfunnet. Marxismen bekriger heftig raselæren, og der har den vunnet en total seier i Vesten også. Vi tvinges alle til å late som om raser ikke eksisterer eller er en sosioøkonomisk kategori av diskriminering.

De som hersker i vestlige samfunn i dag masseimporterer rasefremmede for å bevise noe: Vent noen år så skal dere se! Integrert i det norske samfunn blir de akkurat som nordmænn! At dette aldrig går i oppfyllelse forstyrrer dem ikke; det er alltid diskriminering (strukturell rasisme!) som er årsaken. USSR var først ut med at intet er arvelig. Med denne vitenskapsfremmede doktrine stanget man hodet i biologi og medisin. De fleste kroniske sykdommer er helt eller delvis arvelige. Hva skal medisinske forskere gjøre i et marxistisk samfunn når de får i oppgave å utrede dem? I USSR ble de arrestert! Forklaring i arvelighet ble ikke tålt. I steden feiret man Sovjet-helten Trofim Lysenko, et sørgelig kapittel i dårskapens historie som kostet svært mange mennesker livet.

All åndelig anstrengelse drives av fromhet i sjelen, edelt sinnelag. Det gjelder kunst, filosofi og vitenskap, og alt annet. Det er fromheten som ligger bak at vi overhodet har noe vi kan kalle kultur. Ufromme mennesker sysler bare med egennyttige foretak. De skal tjene penger eller skaffe sig noe, men de ofrer sig ikke for noe. Hvordan går det et samfunn som ikke akter sjelsadelen mer? Det så vi i Sovjetunionen. Regimet og doktrinen var religionsfiendtlig; det førte naturnødvendig til nihilisme. Man kunne bare rive ned, intet bygge opp. Alle ytringer ble bedømt efter deres nytte for videre jødisk maktstreben. Men dermed hadde man ingen egentlig kultur, man hadde bare propaganda. Alle ytringer i USSR var propaganda - noe annet hadde man ikke bruk for.

Sovjet-palasset er et eklatant eksempel på alt dette. Man rev den herlige frelser-katedralen, og hva reiste man i dens sted? Ingenting! En elendig grundmur til et grotesk makkværk som aldrig kom til utførelse. Noe lignende fant man i litteraturen: Man dyrket det primitive og hæslige, fråtset i perversjoner i ly av Freuds psykoanalyse, fremmet bevisst skamløshet på det seksuelle område, og alle fiktive personer var rolleinnehavere i det marxistiske skjema, som det terpedes på i det uendelige. Altså dramatisering av marxistisk agitasjon, ikke noe annet.

I 1939 feirer man med pomp og prakt 80-årsdagen til forfatteren Sholem Aleichem, psevdonym for Rabinovitsj. Statsforlaget under sin jødiske direktør Losovskij gir ut hans samlede værk i 36 bind på jiddisk! På russisk utkommer et utvalg i 10 bind. Og hans værk blir oversatt til ukrainsk, hviterussisk og 6 andre sprog. 2 millioner av hans bøker er i omløp, en biografi er utkommet i 100 000 eksemplarer, hans brev og mye annet gis ut. En komite dannes for å feire jubileet, og naturligvis består den av jøder og ingen annen. Teaterstykker oppføres, galla, festkonserter - det er ikke ende på spetakkelet. Til alt overmål tales det om hans blodsbånd til sitt folk! I Moskva finnes et jødisk statsteater som noen uker senere feirer sitt 20-årsjubileum under festlig utdeling av ordener og titler, og et stykke av Aleichem oppføres. Jøden Alexander Deutsch skriver ekstatisk i Isvestija om det jødiske folks udødelighet og lovpriser dets åndelige makt. Hele den øvrige Sovjet-pressen jatter med.

Sånn er jødene. De skamroser sig selv i svulstige opptog. Man måtte tro at denne Sholem Aleichem var en av verdenslitteraturens giganter. Les det åndssvake vrøvlet han har på sin gravstein (og som han selv diktet) så har du allerede fått nok. Han var først og fremst en propagandist for sionismen. I det hele tatt vet ikke jøder hva skjønnlitteratur er; når de skriver er det alltid for å hævde sin egennytte. Enten propaganda eller kommers, helst både og. Han døde allerede før revolusjonen og kan ikke regnes som en sovjetisk forfatter. At USSR feiret ham så overdådig vitner om dens ynkelige litterære standard. Fantes det da ingen man kan ta på alvor?

Maksim Gorkij (Aleksej Maksimovitsj Pesjkov) skrev de fleste av sine værk længe før revolusjonen, men var bolsjevik og kan regnes som en sovjetisk forfatter. Romanen Mor (1906) er egentlig bare revolusjonær agitasjon i romans form. Det samme gjelder en stor del av hans forfatterskap. Det er ikke skjønnlitteratur og ingen leser det andre enn troende marxist-leninister, minst av alt i dag. Når litteraturen blir fullt ut instrumentalisert for et politisk formål mister den sin værdighet. Da er det bare propaganda og en døgnflue. Det man søker i en roman og som gjør den udødelig er noe tidløst menneskelig. "Mor" er skrevet på en enkel og direkte måte for de fattige i ånden, med skremmebilder her og glansbilder der så ingen kan være i tvil. Og evindelige gjentagelser. Alt er spekulativt med henblikk på agitasjon; intet ekte og naturlig. Alt følger revolusjonær teori, intet menneskets ubevisste sjeleliv. Det finnes ingen personligheter der, kun typer fra det revolusjonære rolle-galleri. Omtrent som Commedia dell'Arte.

Gorkij er et godt eksempel på det asiatiske blods betydning for bolsjevismen. Mens ledelsen var jødisk var massene halvmongolske som han. Det var derfor revolusjonen kunne slå gjennom i Russland men ikke i Europa.

En annen berømt sovjetisk forfatter er jøden Boris Pasternak og hans roman Doktor Zhivago (1957). Pussig nok betraktes han i dag som opposisjonell. I 1958 fikk han Nobelprisen i litteratur. Han ville ikke ha fått den uten å være Sovjet-jøde, det kan man trygt si. For romanen er langt i fra noe mesterværk. Selvfølgelig prises den opp i skyene av alle jødiske anmeldere. Andre behandler den med pietet siden forfatteren nu en gang er jødisk, men den allmenne mening om hans værk kryper frem så å si mellom radene. Doktor Zhivago er en roman på 600 sider. De som tar sig gjennom hele er selvplagere som tvinger sig gjennom fordi de skal ha lest den. Dette er ikke bare min mening: To be honest, the book starts slowly. I was about 300 pages or so in before it began to get interesting. Man må ha jernvilje og være uendelig tålmodig for å holde ut.

Som all jødisk litteratur er dette propaganda. Det finnes ingen menneskelig samtale i boken, kun politiske taler som møter mellom mennesker tjener som påskudd for å lire av sig. Man kan betrakte det som en politisk pamflett omarbeidet i romans form. Og forfatteren slurver med romankunsten: but the plot line is often contrived and dialogue amounts to stilted speeches that go on for paragraphs, often by the same speaker. Den teatralske illusjon brytes av forfatteren selv. Lever man sig inn i romanen frastøtes man snart av lett gjennomskuelige kunstgrep. Og som alltid i propaganda møter man evindelige gjentagelser: Is it a weakness in Pasternak's writing that every conversation he describes... is the exact same?

Romanen har ry for å være alle tiders kjærlighetsdiktning. Men: The quote on the front cover of my copy hailing this as the greatest love story of all time is, quite frankly, a lie. Selv omtalen av boken er propaganda - vær på din vakt! Er dette historien om en uforglemmelig helts modige kamp mot overmakten? Vel: This is the story of a man who can't commit and uses political circumstance to do his dirty work for him. As a lead character, he left me very empty and unable to care about him. En meget jødisk karakter, en mann uten ære eller prinsipper, kun skruppelløs egennytte. Hva med karaktertegningen, er den minneværdig og gripende? But the book is so verbose, getting into trivial details, and the character sketch even of the main protagonists is so dismal and superficial. The so-called love of Lara and Zhivago that is supposed to be the essence of the book itself is so unconvincing. The author just describes the events in great detail. The characters are far too many but none of them are portrayed properly with their beliefs and hence you cannot identify with any character.

Siden romanen dekker den revolusjonære epoke i Russland kunne man være fristet til å lese den av historiske grunder. Vær advart! Dette er jødisk historieforfalskning og har intet å si om bolsjevikjøders folkemord på russere eller andre nasjoner. Å formidle dette falske bilde er trolig romanens hovedformål: Perhaps I've simply lost the ability to read between the lines of samizdat, but I thought the condemnation of Communist Russia in the book was exceedingly mild, almost too much so.

Her er noen meninger til. Oh, I had a hard time with this one. It was sheer stubbornness that got me through. Om samtalene: There were philosophical discussions planted smack in the middle of conversations. Of course I didn’t believe anyone has ever actually talked that way. I couldn’t follow the philosophy and then I lost the thread of the conversation by the time the characters got back to talking about something I was interested in. Og: Secondly, you'll need to adjust your understanding of what a conversation is. These people NEVER talk to each other. One person will stand next to another and then soliloquize off into the distance while the other occasionally says something like: You speak so well! Hahaha. Om hovedpersonen, anti-helten: He just took the easiest path before him.

Mange går løs på Doktor Zhivago i den tro at det er russisk litteratur. Hvor forbauset blir de ikke når de oppdager at det er noe helt annet: I've read and loved several books written by Dostoevsky and Tolstoy, and I thought I would end up loving this one as well. About halfway through I realised, I just wanted to get it done and over with. Sigh. I sort of hate myself for not liking this book. I really wanted to love it, but I could not get into it and I struggled to the end. Hugely disappointing. I will reread someday and hopefully have a better experience. Den dag kjem aldri! Dette er jødisk litteratur og har intet med Europa å gjøre. Raselovene forbyr oss å like den. For oss er det et uleselig makkværk. A good deal of this novel's reputation surely rests on the Western reaction to Soviet efforts to quash it.

Det får være nok om sovjetisk litteratur, som knapt eksisterte. Jeg vil bare nævne en forfatter til. Hun forlot Sovjetrussland i 1926 og regnes ikke som en Sovjet-forfatter da hun skrev alle sine bøker på engelsk, men er en bolsjevik-jødinne så god som noen: Alicia Rosenbaum, bedre kjent under psevdonymet Ayn Rand. Hun erobret Amerika for bolsjevismen og dyrkes den dag i dag av mange amerikanere. Selvfølgelig utga hun sig for å være anti-kommunist, noe annet ville ikke ha virket i Amerika, men budskapet er renspikket bolsjevisme. Hennes hovedværk Atlas Shrugged (1957) utkom samme år som Doktor Zhivago og har mye fælles med den. Men alt er doblet: Den er 1200 sider lang, de politiske talene er dobbelt så lange og dobbelt så demagogiske. Akkurat som i Sovjetunionen finnes det intet familieliv i romanen og ingen kjærlighet eller poesi. Alt er brutalt materialistisk og terroristisk. Alle karakterene er ensporede fagidioter uten personlighet. Hun hyller industrien, og alt skal gå fortere og fortere, akkurat som under sovjetisk industrialisering. Ingen menneskelige hensyn tas. Alt seksualliv er voldtækt. Ingen kvinner har barn, de er brutalt feministiske. Hun fornekter nasjonal identitet, arvelighet og rase; hater alt tysk. I alle sine romaner og øvrige skriblerier nævner hun ikke en eneste gang jødene. Det er henne om å gjøre at leserne ikke oppdager jødefråga.

La oss forlate litteraturen og gå videre til filmen. Vi vet jo at jødene har monopol på filmproduksjon i USA (Hollywood). Det hadde de i Weimar-republikken også, og efter annen verdenskrig i mange land. Det sier sig selv at monopolet i USSR var mer totalt enn noe sted. Alt personal i filmbransjen var gjennomsyret av jøder. De ledende jødiske regissørene var: Eisenstein, Romm, Trauberg, Kosintsev, Rosjal, Jutkevitsj, Minkin, Rappoport. Eisenstein er best kjent for Panserkrysseren Potemkin og Aleksander Nevskij; Romm for Lenin i Oktober og Jenta fra Småbyen; Trauberg for Bydelen Viborg og Karl Marx; Kosintsev også for Bydelen Viborg; Rosjal for Familien Oppenheim; Jutkevitsj for Mannen med Geværet og Sverdlov; Minkin og Rappoport for Professor Mamlock.

Sovjet-jødene i filmbransjen hadde nære bånd til filmjødene i USA. Jødene vet jo godt at kapitalisme versus kommunisme ikke betyr noe; at jødisk makt betyr alt. Da jøden Charlie Chaplin i 1939 feiret sin 50-årsdag møttes han også i USSR av stående ovasjoner. Sovjet-jødene bedyret at deres streben er fælles, og det er jo interessant å mærke sig.

Å si at jøder er umusikalse er unøyaktig. Riktig er at de er ufromme og derfor ute av stand til å skape dyp, stor, sjelfull musikk. På sitt høyeste griper musikken det hellige i mennesket. Dette har jøder ingen anelse om. Når de komponerer lager de alltid lett underholdningsmusikk som går hjem hos mange og gjør dem populære slik at de tjener penger. Eller de lager spekulativ musikk med beregnet virkning på publikum, hvor de ofte bruker elementer av arisk musikk. Eller de bygger tonestrukturer efter teoretiske prinsipper for å gjøre sig uforståelige og beundret som genier. De gjør alt de kan for å dekke over den mangel at de ikke kan lage musikk som er oss inderlig meningsfull. Les mer i Richard Wagner: das Judentum in der Musik.

I USSR tok jødene over alt i musikklivet. Sørgelig eftersom både russere og ukrainere er musikalsk begavede. I 1937 utmærkes 9 fiolinister og pianister med ordener, og av disse er 8 jøder: David Oistrakh, Lisa Gilels, Busja Goldstein, Mischa Fichtengolz, Lev Oborin, Jakov Flier, Emil Gilels, Abram Djakov. Den ene russeren er Marina Kosolupova. I 1938 avholdes en pianokonkurranse i Moskva for hele USSR. Av 10 prisvinnere er 7 jøder, hvorav 1-3 pris: Mikhnovskij, Kaplan, Geronimus, Sjklovskij, Goldfarb, Pollak, Schur. Samme år arrangeres også en konkurranse for dirigenter. Av 46 deltagere går 5 til finalen, og av dem er 3 jøder, hvorav vinnerne av første og annen pris: Mravinskij, Rakhlin, Pavermann.

Hvordan var dette mulig? En heller umusikalsk etnisk gruppe på bare 2 % (eller der omkring) av befolkningen i USSR tar næsten alle priser i et musikalsk begavet værtsfolk? Det sier sig selv at dette kun lot sig gjøre gjennom politisk makt og nepotisme. Jødene forsto å besette alle stillinger som vælger eller vraker talenter, alle lærerstillinger og professorater, og fylle alle juryer. Vi mærker oss professorene Goldenweiser, Jampolskij, Feinberg, Zeitlin, Mostras, Gnessina, Merenblum i Moskva; Luffer i Kiev; Stoljarskij i Odessa. Gjennom dem fikk jødiske talenter en flyvende start på karriæren, mens russiske talenter ble holdt nede. Sovjetpressen roste jødene opp i skyene, og tiet om russerne eller kritiserte dem. Husk hvem som skrev der! Til verdensutstillingen i New York 1939 sendte USSR 7 musikere; blant dem en eneste russer (Marina Kosolupova), resten jøder.

Platon sa en gang: Musikken svarer til statsformen og forandrer sig med den. Det er klart at musikklivet i USSR var uttrykk for den statsbærende makt, og det var jødene. De russiske komponistene og utøverne levde farlig; de ble angrepet av jødene i pressen, anklaget for udemokratisk formalisme og slike ting. Det kunne fort føre til likvidasjon. Jødene ville rydde russiske genier av veien fordi de overskygget dem selv. Helst ville de utrydde europeisk tradisjon i musikken og skape en proletær Sovjet-musikk. Hvorfor? Europeisk musikk er en stadig påminnelse om menneskenes og rasenes ulikhet og marxismens løgn. Elsker man denne musikken kan man ikke for alvor tro på marxismen-leninismen.

Russerne hadde 4 geniale musikere som virket i Sovjet-tiden. Det var de to komponistene Sergei Prokofiev og Dmitri Sjostakovitsj, pianisten Sviatoslav Richter og cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Angrepene på Sjostakovitsj begynte i 1936. Pravda skrev om hans opera Lady Macbeth of the Mtsensk at den var noe søl og ikke musikk; overlagt dissonant, en grumset strøm av lyd som kvækker og uler, stønner og gisper. Senere samme år skrev bladet om hans lette komiske ballett The Limpid Stream at den bråker og uttrykker intet, fortegner bondelivet på en kollektiv gård. Ængstelig for at arrestasjon var nært forestående avtalte han møte med formannen i USSRs statskomite for kultur, Platon Kerzhentsev. Denne formante ham å forkaste formalisme og efterstreve noe i kunsten som er tilgjængelig for de brede lag. Dette meldte han Stalin og Molotov, og tilføyet at komponisten erkjente sin feil. Sjostakovitsj ba om et møte med Stalin, men det ble avslått.

Dette året rammet terroren mange av Sjostakovitsj venner og slektninger. Samtidig komponerte han sin fjerde symfoni. Den skulle oppføres i desember, men sjefen for Leningrad-filharmonien overtalte ham til å trekke den tilbake. Det kan ha reddet livet hans. I steden komponerte han sin femte symfoni som ble uroppført i 1937. Den ble en vældig publikums-suksess og bragte ham inn i varmen igjen - inntil videre.

Efter krigen vendte plageåndene sig på ny mot russiske komponister, deriblant Prokofiev og Sjostakovitsj. Igjen ble de fordømt for formalisme. Med det mente man europeisk musikk overhodet, eller det mange i dag kaller klassisk musikk. Det er klart at de to komponerte i den tradisjonen, og for det var de hatet i mæktige kretser. Det værste var at deres musikk var nyskapende og krævende. Bolsjevikene ville at de skulle lage proletær musikk for massene, de fattige i ånden. Den skulle være god propaganda, det var det eneste man brydde sig om. De måtte gjøre avbikt. De fleste av Sjostakovitsj værk ble bannlyst og hans familie mistet sine privilegier. På konservatoriet ble han avskjediget. Hver natt ventet han på å bli arrestert.

Men samtidig begynte Stalin en kampanje mot "kosmopolittene" i parti og stat. Det var et kodeord for jøder. Mange ble rensket ut. Efter Stalins død vant russeren Nikita Khrusjtsjov maktkampen mot Lavrentij Berija og fortsatte utrenskningen. Med Khrusjtsjov hadde for første gang siden revolusjonen en russer makten i Russland. Faren var over for russiske komponister. I 1961 kunne Sjostakovitsj urfremføre sin fjerde symfoni.

Det er forstemmende å se tilbake på hvor han måtte krype for jødene for å overleve. Særlig efter utstøtelsen i 1948 begynte han å komponere over jødiske emner for å sone sin "feil". Likevel tror jeg ikke alt var kryperi. Han hadde tilbragt hele sitt liv i et land hvor propagandaen var ensrettet jødisk; hvordan kunne han unngå å få et jødisk verdensbilde? Utrenskningen av jøder efter krigen forandret ikke regimets tankegods; ideologien og propagandaen forble som før jødisk. Gjennom tankegodset fjernstyrte jødene Sovjetunionen selv når de ikke satt i ledende stillinger.

Prokofiev forlot Russland efter revolusjonen, men dro på turn´ til landet i 1927. Mens Bolshoi-teatret prøvespilte hans ballett Le pas d'acier trengte proletkultens foretredere sig på ham. Det fantes noe som het Russisk Forbund for Proletære Musikere. Da balletten utspiller sig på en fabrikk spurte de om den er kapitalistisk eller sovjetisk, og hvordan en mann som aldrig har bodd i USSR kan kjenne det siste. Han svarte at det er politikk, ikke musikk. Proletkulten fordømte balletten som en platt og vulgær anti-sovjetisk fortælling, en kontrarevolusjonær komposisjon på grensen til fascisme

I 1936 flyttet han til Moskva og bodde i USSR resten av sitt liv. Allerede det året komponerte han en vældig kantate til 20-årsjubileet for oktober-revolusjonen. Den blev aldrig oppført så længe han levde. Ikke før hadde han slått sig ned i fædrelandet kom han i klammeri med regimet. Byråkratene fant musikken uforståelig. Han gjorde sitt beste for å tilpasse sig vilkårene i USSR og laget musikken til Eisensteins film Aleksander Nevskij, sin første sovjetiske opera Semyon Kotko, og panegyren Zdravitsa til Stalins 60-årsdag. Balletten Romeo og Julie ble komponert før Prokofiev slo sig ned i USSR men ble tatt meget vel i mot av Sovjet-publikum. Under krigen komponerte han mer filmmusikk for Eisenstein (Ivan den Grusomme) og balletten Askepott.

Ikke før var krigen over så begynte motgangene. I 1948 ble han fordømt for formalisme og utstøtt. Blant værk som ble forbudt var de mesterlige klaversonatene nr 6 og 8. Særlig nr 6 er uforglemmelig. Under krigen var han blitt fanget i en ung jødinnes nett, Mira Mendelson, og bedrøvelig nok forlot han kone og barn for hennes skyld. I 1948 giftet de sig, og kort derpå ble hans første kone Lina arrestert og dømt til 20 års straffarbeid. Man må bare slå fast at Prokofiev ble kapret av jødene og utnyttet som propaganda for deres sak. Han, liksom Sjostakovitsj, må under årene i USSR ha blitt impregnert med et jødisk livssyn. Hans siste år var kummerlige. Død i 1953.

Waldemar