Sovjet-Judea

Del 3: Lenin og Stalin

Bolsjevik-regimet som ble satt opp i 1917-18 var svakt og i de følgende borgerkrigsår ofte truet. Jødenes maktstilling var på ingen måte sikret. Også innad i bolsjevikbanden kom det til motsetninger som var farlige for jødenes maktstreben. Jødediktaturet ble ikke forvirkliget over natten; det ble bygget opp gjennom årene etter revolusjonen og sto ikke ferdig selv ved borgerkrigens slutt. Murerne var særlig Bronstein (Trotskij), Apfelbaum (Radomyslskij, Sinovjev), Rosenfeld (Kamenev), og Sobelsohn (Radek). Lenin var partiets og statsapparatets overhode, med jødisk blod i årene, frimurer og jøde i ånden, helt hengitt jødenes sak. Han grep gang på gang inn til fordel for jødene. Så lenge han levde og virket var det vanskelig å få has på jødeveldet i revolusjonære kretser, revolusjonens ikon som han var. Men da sykdom i 1922 tvang ham ut av politikken og særlig etter hans død i 1924 flammet motstanden mot jødene opp på ny. Først med Stalins oppgang til allmakt i 1927 var jødemakten blitt urokkelig. Maktkampen mellom Trotskij og Stalin sto ikke mellom jøder og ikke-jøder, for også Stalin var jødenes mann, like meget som Lenin hadde vært det.

Bolsjevikene krevde og forkynte før og under revolusjonen at all makt skulle samles i arbeider- og soldatråd, de såkalte sovjets. Men så snart disse hadde hjulpet bolsjevikene til makten og revolusjonen var over, ble det klart at de bare var blitt utnyttet og ikke var tiltenkt noen rolle i "Sovjetstaten". De skulle bare tjene som forkledning for regimet og gi det skinn av arbeiderstat og "proletariatets diktatur". De fikk ingen makt. All makt ble samlet i kommunistpartiet, innad i dette i sentralkomiteen, og innad i denne igjen i politbyrået hvor et fåtall menn tok alle viktige beslutninger. Jødenes veldige overrepresentasjon i disse organer vitner slående om jødeveldet, og den stiger ettersom vi beveger oss oppover i hierarkiet mot høyere organer. Her er tallene fra tiden under Lenin:

Tabell 1. Jødenes andel i bolsjevikherredømmet under Lenin

Andel av Sovjetsamveldets befolkning1,77%
Andel i det Kommunistiske Parti (1922)5,2%
Gjennomsnittlig andel i sentralkomiteen25,7%
Gjennomsnittlig andel i politbyrået36,8%
Andel i politbyrået da Lenin trekker seg tilbake42,9%

Da Lenin i 1922 forsvinner fra den politiske scene bryter bitter maktkamp ut som varer i 5 år. Jødene forsøker å tilrive seg høye stillinger i parti- og statsapparat som hittil har vært besatt av ikke-jøder, men dette slår feil. 4 menn nappes om å bli partiets nye overhode: Sinovjev, Kamenev, Trotskij og Stalin. 3 jøder og 1 georgier. Til jødene slutter selvfølgelig også Radek seg. Utad dreier kampen seg om prinsipper: Stalin hevder streng sentralisme i parti og stat, og vil bygge et bærekraftig grunnlag for bolsjevismen i Sovjetsamveldet før verdensrevolusjonen våges. Trotskij forfekter "demokratiske" metoder og vil presse på for verdensrevolusjon med det samme. Bak talemåtene ligger det taktiske beregninger: Stalin har overtaket i partiapparatet og Trotskij frykter at han vil bli utstøtt; denne vil derfor hindre at ting faller til ro og størkner i en ufordelaktig stilling. I stridens hete blir alle midler tatt i bruk; begge sider tyr til sluhet og brutalitet. Den seigere, hensynsløsere, sluere seirer: Stalin. På den 15. partidag i desember 1927 knekker han sine motstandere for godt. Trotskij blir forvist til Turkestan. I 1929 utvises han fra Sovjetsamveldet. Han begynner da sin flukt som verdensrevolusjonær og drar fra land til land, brygger sammensvergelser mot deres regjeringer. Han kommer til Tyrkia, Frankrike, Norge (som Det Norske Arbeiderpartis ærede gjest) og endelig til Mexico. Han prøver å samle sine tilhengere i en 4. Internasjonale. 22. august 1940 faller han for et attentat anstiftet av Stalin.

Sinovjev og Kamenev sendes ut i provinsen. Senere tas de på ny opp i partiet ("rehabiliteres") og betros underordnede poster, inntil mordet på bolsjevikføreren Kirov i desember 1934 da de på ny anholdes og forvises til Ural. Endelig anklages de under "Trotskist"-prosessene i august 1936, dømmes til døden og blir skutt. Radek sendes til Tomsk i Sibir for et år, inntil han finner på å spille angrende synder hvorpå han rehabiliteres og begynner en karriære som utenrikspolitisk journalist. Det ender mot slutten av 1936 med at han anholdes og anklages for "trotskisme", dømmes i februar 1937 til 10 års fengsel.

Dermed var forsøket til klikken av de mest fremstående jødiske bolsjeviker på å gripe all makt i staten slått feil. Det er merkverdig. Likevel betød ikke det at jødene var danket ut. De satser alltid på alle hester for å sikre seg. Etter at Lenin ble borte og maktkampen satte inn forskjøv makten seg fra politbyrået til sentralkomiteen og sentralkontrollkommisjonen i partiet. Jødene visste å erobre en sterk stilling i disse organer. Selv om de i 1927 bare har 12% i politbyrået, har de 18% i sentralkomiteen og 31% i sentralkontrollkommisjonen som bestemmer partiets sammensetning, og dermed utøver de en veldig makt.

Partidagen i desember 1927 medfører et vendepunkt i jødisk maktpolitikk. Den ene jødiske leir møter en brå slutt. Det er Trotskij-leiren. Mens Trotskij, Sinovjev, Kamenev og Radek støyende forsvarer sin posisjon overfor partiet og hele Sovjet-offentligheten, har en listigere jøde alt fattet det utsiktsløse i denne kamp. I 1927 oppstår plutselig en ny jødisk leir omkring Lazarus Mosessohn Kaganovitsj. Han har innsett at Stalin er den kommende mann og stiller seg besluttsomt ved hans side, lenker ham til seg, gjør seg uunnværlig, og samler alle jøder omkring seg som lar seg løsrive fra Trotskij-leiren. Han er snart overhodet til en ny jødisk klikk som holder sammen når det gjelder, farer med Stalin gjennom tykt og tynt og vet å påvirke hans beslutninger. Kaganovitsj-klikken blir den avgjørende maktfaktor i Sovjet-staten. Og dermed er Sovjet-Judea endelig fast forankret - som ved et under i det øyeblikk da det sto for fall.

Stalins kamp mot Trotskij-klikken hadde intet med antisemittisme å gjøre. Naturligvis tok han ikke til motmæle mot antisemittiske toner som ble slått an, siden de tjente hans sak der og da. Men det ble andre boller etter at han hadde vunnet og ikke lenger hadde fordel av antisemittisme. Han var nå selv viet til en ny jødisk klikk. Ikke motstrebende men villig knyttet han til seg nære jødiske medarbeidere og ansatte jødiske funksjonærer i alle poster høyt og lavt. Således blir Stalin-epoken en tid hvor jødene befester sin makt.

I desember 1936 forkynte man den nye Stalinske forfatning i USSR hvor det heter: All makt i USSR tilkommer arbeiderne i by og land, legemliggjort ved rådene (sovjetene) av deres foretredere. (artikkel 3). Og: Statsmaktens høyeste organ i USSR er det øverste råd. (artikkel 30). Alt lenge hadde Sovjetpropagandaen fremstilt USSR som verdens mest demokratiske stat; nå fikk den også skinn av parlamentarisme. Omverdenen var naturlig nok spent på dette øverste råd som skulle utøve all makt i staten og stille Stalin i skyggen. Det ble "valgt" ett år etter at forfatningen trådte i kraft, i desember 1937. Man fikk se det man måtte forvente: terroriserte velgere og dresserte kandidater. Det brutale statskapitalistiske jødevelde nøyde seg ikke med å drive gojimmassene som slaver og slakte dem når de var utslitt eller ville bedre sin lodd, det skulle også ha dem til å spille teater og leke lykkelige frigjorte arbeidere som skamroser sine bødler. Forøvrig inneholdt forfatningen sikringer mot at noen motstander av regimet skulle kunne nå opp i rådene og kunngjøre en annen vilje: artikkel 135 utelukker personer fra valgene som domstolene har fratatt stemmeretten og valgbarheten. Alle som var mistenkt for å ha egne tanker og meninger ble politisk kastrert og millioner av dem ble sendt til det høye nord eller til Sibir hvor de gikk til grunne i tvangsarbeidsleire.

Men man tok ikke sjansen på at man hadde fått rensket ut alle folkelige russere; for sikkerhets skyld gjorde man det med artikkel 141 umulig for uavhengige kandidater å stille til valg i det man innskrenket retten til å nominere kandidater til kommunistiske foreninger av ymse slag med partiapparatet i spissen. Ingen kandidater ble tålt som ikke regimet selv hadde håndplukket. Ironisk nok var selv dette ikke nok til å døyve enhver kritisk røst. I et grusomt tyranni klekkes motforestillinger raskere ut enn de kan knuses. Systemets egne kommunistiske kandidater ble ofte nok funnet umulige og uten nærmere redegjørelse utstøtt fra valgprosessen og likvidert. Intet foraktet bolsjevikene mer enn et menneskeliv, intet var billigere i Sovjet-Judea, intet nølte man mindre med å tilintetgjøre. Kunne man ikke bruke en mann fordi han var mindre enn nesegrust underdanig, mindre enn halleluja-stemt mot "kameraten" (Stalin), så anså man at man like gjerne kunne drepe ham. De som slapp gjennom nåløyet og nådde det øverste råd var viljeløse verktøy for regimet, vettskremte små mus som skydde oppmerksomhet, ikke mer enn utstillingsdukker i regimets propaganda. Det øverste råds sammensetning var uten betydning; det bejaet alltid begeistret Stalins politikk.

Artikkel 126 i forfatningen sier at de mest aktive og bevisste borgere forener seg i Sovjetsamveldets kommunistiske parti... som utgjør samtlige arbeiderorganisasjoners førende kjerne... Med dette legitimerer man det faktum at all makt var samlet i kommunistpartiet. Å være medlem av partiet var et privilegium som ofte skilte mellom liv og død. Den som hadde partibok nøt særbehandling og unngikk den verste nød. Det var derfor den største ulykke å bli utstøtt av partiet og ofte ensbetydende med døden, om man mistet sitt levebrød eller ble arrestert og likvidert av det hemmelige politi. Medinnflytelse ga derimot ikke medlemskapet. Dagene da partiet var en revolusjonær forsamling hvor alle kunne reise seg og gripe ordet og hevde sitt syn var forlengst svundne; under Stalin ble all motbør mer og mer møtt med rå terror, selv når den kom fra gamle bolsjeviker. Tusener av partimedlemmer ble tatt av dage av Stalins bødler. Sentralkomiteen av 1934 var i 1939 nesten utradert, bare rester besto.

Den virkelige makthaver i USSR var Kaganovitsj-klikken med Stalin som frontfigur. Den utøvet sin makt på to måter: For det første hadde den besatt alle stillinger i den øverste partiledelse, i generalsekretariatet, politbyrået og organisasjonsbyrået, altså de viktigste postene i sentralkomiteen. Herfra behersket den diktatorisk det midlere og lavere partiapparat. For det andre var klikkens menn samtidig førende i folkekommisariatene som kan sammenlignes med ministerier eller regjeringsdepartementer i Vest-Europa. "Ministrene" dannet USSRs regjering. Klikken fylte toppstillingene i både parti- og statsapparatet. Sovjet-Judea i Stalin-epoken er den kjensgjerning at Kaganovitsj-klikken var i jødenes vold. Den besto av jøder, av ikke-jøder som var gift med jødinner og hadde gått opp i jødefolket, og av en tredje gruppe av åndelige jøder som var underlagt de to andre. Denne jødemakt behersket ikke bare Russland og tilgrensende land, den styrte også Komintern og dermed hele verdensbolsjevismen.

La oss se nærmere på denne klikken. Hvem hørte til den og hvordan oppsto den? Dens røtter ligger i maktkampen etter Lenins frafall i 1922. Samme år lykkes det Stalin å bli valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Det var den gangen en mindre betydelig stilling, men gjennom års slu renkespill i kulissene klarer han å heve den opp til et avgjørende maktsentrum. Alt på denne tid tilhører den ukrainske jøde Kaganovitsj, siden 1911 medlem av bolsjevikpartiet, hans nærmeste krets av medarbeidere og fortrolige. Særlig etter den 12. partidag i 1923 blir de to menns samarbeid stadig tettere. Stalin sørger for at Kaganovitsj blir innvalgt i sentralkomiteen, og i 1924-25 er han alt blitt sekretær for samme. Fra denne styrkeposisjon setter de inn det avgjørende slag mot Trotskij og hans menn.

Forholdet mellom Stalin og Kaganovitsj er ikke opplagt; man må kjenne begge menns karakter, deres politiske løpebane, deres mål, for at forholdet mellom dem skal kunne bedømmes riktig. Stalin er frontfiguren, det røde diktaturs overhode; Kaganovitsj er hans stedfortreder, hans høyre hånd, hans jernkommissar, den usynlige som holder seg i bakgrunnen og trekker i trådene. Stalin er med sin robuste energi, sin uhyrlige brutalitet, sin sluhet, sitt primitive åndelige nivå, utvilsomt den som er best skikket til å lede bolsjevik-diktaturet utad. Trotskij sier om ham at hans ensporethet, hans empirisme, hans psykologiske plumphet var hans styrke. Hans politiske horisont var snever, men desto større hans utholdenhet og standhaftighet. Lenin verdsatte hans hårdhet og praktiske forstand, men holdt ham også for illojal og tilbøyelig til maktmisbruk.

Kaganovitsj var en helt annen type. Han hadde usedvanlig organisatorisk talent og forsto bedre enn noen å lede alle mulige konferenser og kommisjonsmøter og opprettholde sitt herredømme over diskursen. Men det fantes neppe to meninger om hans moralske kvaliteter. I partikretser var han beryktet for upålitelighet. Man kunne ikke stole på hans ord; like lett ga han løfter som han trakk dem tilbake. Han begynte sin parti-karriære i en tid da troløshet var etterspurt - mon han ikke hørte til dem som drev denne etterspørsel i været? Han var den typiske renkesmed, trådtrekkeren i bakgrunnen. Hans snarrådige sluhet, store arbeidskraft, gode hukommelse, fremheves. Denne mann var sikkert klokere enn Stalin; var den brutale georgier med sin robusthet Stalin-klikkens hjerte, så var Kaganovitsj dens hjerne. Han lærte av Trotskijs, Sinovjevs, Kamenevs feilslåtte forsøk hvordan han skulle bygge opp en jødisk maktbastion i USSR. Han lar Stalin, en ikke-jøde, innta førsteplassen; men selv organiserer han klikken og vet å styre dens beslutninger.

For å sikre seg mot enhver mulighet for at Stalin kunne vende seg mot ham, tydde Kaganovitsj til et gammelt velprøvet jødisk maktmiddel: Han fikk Stalin gift med sin datter Roisa. "Russlands Esther" er hun blitt kalt. Hun begynte som Stalins privatsekretær og det varte ikke lenge før hun var hans illegitime kone.

Kaganovitsj samlet de viktigste stillinger i sin hånd: Stalins stedfortreder som generalsekretær i partiet, medlem av politbyrået, medlem av organisasjonsbyrået, og formann i kommisjonen for partikontroll. Ytterligere 8 formannskap i parti- og regjeringskommisjoner suger han til seg. Han gjennomfører gjentatte ganger utrenskningsaksjoner i partiet hvor alle motstandere av Stalin-klikken hensynsløst utryddes. Sommeren 1933 "renser" han det ukrainske partiapparat for alle elementer som motsetter seg Moskvas sentralistiske politikk. Skrypnik, Ukrainas førende mann, en gammel bolsjevik som i tillit til sin autoritet som mangeårig venn av Lenin drister seg til å protestere mot Moskvas undertrykkelse, blir styrtet og begår selvmord. I 1937 "renser" Kaganovitsj på ny kommunistpartiet i Ukraina og hugger ned Ukrainas ubestridte diktator fra 1933 til 1937, Postysjev.

Det er Kaganovitsj som fra 1929 sammen med flere andre jøder - Jagoda, Baumann, Krinitskij, Jakovlev (Epstein) - gjennomfører tvangskollektiviseringen av landbruket, ett av hovedprogrampunktene i Stalins femårsplan. I 1935 foretar han en nyorganisering av transportvesenet i USSR etter at dettes fiasko truer sovjetisk opprustning. Sommeren 1937 utnevner han seg selv til folkekommisar for tungindustrien da produksjonen, særlig av kull og olje, blir liggende stadig lengre bak skjema og dermed igjen truer opprustningen. Metoden er denne: Han inntar et embede, rensker ut alle i sine omgivelser som ikke hører til hans klikk, ansetter sine egne folk, og ender med å overlate embedet til en av disse. Dette gjentar seg utallige ganger. Den eneste stilling han holder hardt på er den som Stalins stedfortreder i partitoppen.

Men før alt dette var Kaganovitsj mannen som organiserte Stalin-klikken etter Trotskij-klanens endelige nederlag i 1927. Først blir den stedfortredende jødiske GPU-sjef Herschel Jagoda forfremmet til øverste leder for GPU. På oppdrag fra Kaganovitsj-Stalin setter han i gang likvideringen av Russlands selvstendige bønder, det eneste samfunnslag de frykter alvorlig motstand fra. Bøndene, de berømte kosakkene, masseforintes i dødsleire under dekke av tvangsarbeid. Jagoda blir en av klikkens viktigste støttespillere, men han blir også mektigere enn han har godt av. Kaganovitsj og Stalin har stadig angst for svik og kupp. Bit for bit avkles han sine embeder, og i mars 1938 anklages han for "trotskisme", å knytte forbindelser til klikkens motstandere, og blir skutt.

I hans sted trer Jeschov, en krypende underdanig mann som aldri har gjort annet enn å utføre Kaganovitsj-Stalins befalinger. Han er ikke jødisk, men gift med en jødinne og står under Kaganovitsjs innflytelse. Han klatrer opp til høye verv sammen med klikkens opprykning til eneherredømme. Det er den fryktelige terror han øver mot alle mistenkte opposisjonelle etter mordet på Kirov i 1934 som kvalifiserer ham for toppvervet i GPU som han inntar i september 1936. I to år leder han det sovjetiske innenrikskommisariat. Det er to av de blodigste i Sovjet-Russlands historie.

Men så faller han i unåde og erstattes i desember 1938 av georgieren L.P. Berija. Han rykker hurtig opp i fremste rekke blant klikkens menn.

En sentral figur i maktgruppen om Stalin er Molotov. Han er ikke jødisk, men gift med en jødinne. Siden 1920 har han samarbeidet nært med Stalin og oppnår under maktkampen stilling som 2.sekretær i sentralkomiteen. Snart rykker han opp i politbyrået og blir i 1931 formann i folkekommisarenes råd (ministerpresident). I 1939 etterfølger han Litvinov (Finkelstein) som folkekommisar for utenrikssaker. Han er nå Stalins nærmeste medarbeider nest etter Kaganovitsj.

I 1937 dukker jøden L.S. Mechlis opp i klikkens indre kjerne. Han kommer fra en stilling som sjef for dagbladet "Pravda", blir i november 1937 leder for presseavdelingen i partiet og i desember den viktige post som leder for den røde armees politiske forvaltning. I september 1940 utnevnes han til folkekommisar for statskontroll, en meget viktig post. Han blir også viseformann for folkekommisarenes råd.

Gjennom sin bror Lazarus blir Michael Mosessohn Kaganovitsj trukket inn i den engere krets. Han leder lenge flyvemaskin-industrien og overtar siden ledelsen for hele krigsindustrien. Han er medlem av sentralkomiteen og organisasjonsbyrået. Han har forbindelser til storindustrien i USA og knytter jødemaktene i de to land sammen.

Oppgaven å påvirke arbeidermassene varetas av jøden N.M. Svernik som leder Sovjets fagbevegelse. Han er medlem av organisasjonsbyrået, kandidat til politbyrået og fra 1938 president i nasjonalitetenes råd.

Til Stalin-Kaganovitsj -klikken hørte videre et antall funksjonærer i høye stillinger som i partikretser bar berømte navn men som på denne tid, på 30-tallet og under krigen, hadde liten politisk innflytelse. Nevnes kan A. A. Andrejev, A. A. Sjdanov, M. I. Kalinin, N. S. Krusjtsjov, A. I. Mikojan, og K. J. Vorosjilov.

Utenrikspolitikeren til Stalin-Kaganovitsj -klikken var fra 1930-1939 den velkjente jøden Finkelstein, som for å gi sin jødisk-bolsjevistiske politikk et russisk ansikt tilla seg det russiske adelsnavnet Litvinov. Kort etter at Stalin og Kaganovitsj kom til makten ble russeren Tsjitsjerin avsatt som utenrikskommisar. Finkelstein trådte i hans sted og snart var dette kommisariat ett av de mest forjødede både i personal og politikk. Finkelstein førte i disse 9 år den utenrikspolitikk klikken ønsket, men hørte aldri til dens innerste kjerne, vel fordi hans opphold utenlands og hyppige omgang med vestlige politikere gjorde ham suspekt i bolsjevikenes øyne. Hans metoder slo til slutt feil og det kostet ham jobben, men ikke hodet.

Motstanden mot denne klikken og dens tiltagende despoti, undertrykkelse og massemord, var omfattende og først eliminert til siste rest kort før annen verdenskrig. Mordet på Kirov var uttrykk for en utbredt ulmende misnøye i partikretser. Kaganovitsj oppnevnte Jesjov og jøden Sorensohn (Agranov) til å slå brutalt ned på den minste antydning til motstand i partiet. Snart oppløses "Forbundet av gamle Bolsjeviker" og "Forbundet av forhenværende Katorga1-fanger" som murrer mot tiltagende terror ovenfra. Jøden Stetskij "renser" pressen. I 1935 styrtes Jenukidse, en av de siste som motsetter seg de ytterste virkemidler for å tvinge igjennom bolsjevismens sjels- og raseforintende politikk. I 1936 blir det "Kommunistiske Akademi" oppløst. Endelig tar man et siste, altutslettende oppgjør med den "trotskistiske opposisjon": Systematisk likviderer man alle mistenkelige personer; i august 1936 Sinovjev, Kamenev og 14 andre, i januar 1937 Radek, Sokolnikov, Pjatakov, Serebrjakov o.a., i desember 1937 Karachan, Jenukidse o.a., og endelig i mars 1938 Bucharin, Rykov, Jagoda, Krestinskij, Rosengolz, Ivanov, Tsjernov, Grinko, Sjarangovitsj o.a..
1Katorga-fanger : politiske fanger under tsar-dømmet

Etter Trotskijs fall i 1927 løste Sovjet-jødedommen seg stort sett fra ham, men noen prominente medarbeidere vegret seg for å tjene den nye klikken nedenfra og holdt seg til ham. Dette var en maktkamp mellom to jødeklikker og lederen for den fremherskende av dem, Kaganovitsj, utryddet skånselløst dem av sine rasefeller som klynget seg til den nederlagsdømte gruppen og derved satte jødenes maktstilling i Sovjet-Russland i fare. Også andre opposisjonelle grupper ble utslettet, f.eks. marsjall Tuchatsjevskij og hans tilhengere i juni 1937, og i månedene derpå en lang rekke andre offisere av høy rang. Stats- og partiapparatet ble underkastet grundig utrenskning i årene 1934-1938 og alle virkelige og innbildte indre fiender utstøtt og drept. Stalin kunne skue tilbake på en blodvei så grufull som ingen annen despot i moderne tid kan vise maken til. Hans vei til allmakt var å samarbeide med alle ledende partimenn, men samtidig smi renker mot dem bak deres rygg, og når tiden var inne å sette inn et brutalt kupp og rydde sine rivaler av veien.

Rønnaug