Sovjet-Judea

Del 2: Frimureriet og den revolusjonære bevegelse i Russland

Her ved Solkorset legger vi stor vekt på å få frem de skjulte krefter og sammenhenger i historien og ikke bli stående ved ytre begivenheter. Satt på spissen kan vi si at den som ikke kjenner frimureriets hemmelige "arbeid", dvs. dets sammensvergelser og forbrytelser, i Russland intet vet om russisk historie. Logen dukker opp eller trer frem i dagen i Russland i 1736 og gjør seg bemerket som et redskap for det britiske imperium (Anglo-Juda). Den første provinsial-stormester av Russland er John Phillips i oppdrag for Lord Lovel, stormester for storlogen av England. Vi har altså harde bevis for at den revolusjonære hets, infiltrasjon og undergravning i Russland, i likhet med Frankrike, fra tidligste tid var en sammensvergelse styrt fra England. Som vi skal se senere har vi også bevis for at England var direkte innblandet i enkelte av frimurernes politiske mord i Russland. Alt i 1743 forbød tsarinne Elisabeth frimureriet og truet dem som trosset forbudet med slaveri. Men uvesenet forsvant selvfølgelig ikke fra Russland, og i 1762 styrtes og myrdes "prøysser"-tsaren Peter III som førte en prøysser-vennlig politikk i strid med Englands og Frankrikes interesser. Katharina (den Store) inngikk pakt med de revolusjonære mordere som ble finansiert gjennom den franske sendemann i Petersburg, marquis de Breteuil, og konsulen, baron Wolff. Hun bandt seg derved til en franskvennlig politikk, dvs. egentlig en loge-vennlig, liberal politikk. Det var frimurerne som på den tiden bestemte tidsånden i Frankrike som utlendinger identifiserte som fransk. Den beryktede høygradsfrimurer, martinist og jøde, grev St. Germain synes å ha vært mannen bak kuppmakerne og morderne.

Katharina den Store kom nå til makten (regj. 1762-1796) og hun var begeistret for frimurerdommen, for encyklopedistenes skrifter og de liberale og republikanske ideene i tiden. Under hennes regjering invaderte frimurerne samfunnslivet i Russland og stiftet utallige loger og forgårder som oppdro folket i encyklopedistenes, illuminatenes og martinistenes ånd. Forfatteren og skribenten, martinisten N.I. Novikov og rosekorseren J.E. Schwarz var de førende frimurere i Russland på denne tid. Novikov hevet keiserinnen selv opp fra offisers-løpebanen til kansli-tjeneste. Som kanaler for å formidle frimurerånden til folket opprettet frimurerne institusjoner av mange slag - skoler, lærerseminarer, sykehus, veldedighetsforeninger osv.. De tjente både som skalkeskjul og som propaganda: Hvis en frimurer gjør en god gjerning så må frimureriet være bra, ikke sant? Den som nyter godt av slik velgjørenhet har lett for å svelge de giftige ideene i samme jafs. Kommunistene i det 20. århundre fulgte samme strategi. Novikov skrev over 440 bøker og pamfletter som logene massedistribuerte over hele det russiske rike. For alle slags mennesker, selv for ammer og tjenestejenter, stiftet man forbund hvor det ble "muret". Man laget rett og slett klasser for senere bruk til klassekamp.

De russiske frimurere holdt livlig forbindelse med "brødrene" i utlandet, og særlig major Kutusov og baron Schröder var stadig på reisefot. Novikov deltok selv på den berømte frimurer-kongress i Wilhelmsbad i 1782 hvor revolusjonen i Frankrike ble planlagt ut i minste detalj. I 1776 var alle logene i Russland blitt forenet under en "Stor Nasjonalloge av Russland" og denne ble nå innordnet i verdensfrimureriet som frimurer-provins nr. 8. Mange russiske "brødre" deltok i den "franske" revolusjon av 1789: Major Kutusov og fyrstene Galitsin og Stroganov var f.eks. tilstede da bastiljen ble stormet, og Stroganov, en elev av anarkisten Romm, ble sogar medlem av nasjonalforsamlingen og tilhørte jakobiner-fløyen. Utover på 1790-tallet begynte opplysninger om kreftene bak den "franske" revolusjon å sildre inn til Katharina av Russland og hun foretok nå en grundig utredning. De politiske følger av, ja den politiske plan bak, de giftige anskuelser hun selv hadde vært med på å hylle begynte nå å demre for henne. Hun må i disse år ha ransaket seg selv og gjennomgått vidtgående forvandling i sine anskuelser, for hennes forhold til frimurerne er nå anstrengt, mistenksomt og iskaldt. I 1792 arresterer hun br. Novikov, sin tidligere yndling, og dømmer ham til 15 års fengsel. I 1794 stenger hun samtlige loger i Russland. Hun kunne ikke arrestere Kutusov, for han oppholdt seg i utlandet, men hun konfiskerte hans formue. Mange "brødre" ble sendt i forvisning.

Det sier seg selv at "brødrene" i denne krise la sine hoder i bløt for å finne måter å oppnå innflytelse over keiserinnens politikk på. Man grep til et gammelt knep som jøder flittig benytter seg av: man tydde til kjønnsdriften og det kjødelige begjær. Man sendte unge, kjekke menn til henne som overøste henne med fagre ord og spilte forelskede. Den gamle damen fikk et harem av mannlige kurtisaner omkring seg så hun badet i deilige løgner. Felles for disse unge menn var at de var symbolsk omskårne, kunstige jøder. Særlig merker vi oss br. Platon Zubov som vi straks kommer tilbake til. Så dør Katharina i 1796. En naturlig død? Vi vet ikke annet, men omstendighetene tatt i betraktning bør man være mistenksom. Vi vet noe annet: Samtlige tsarer etter Katharina frem til revolusjonen i 1917 ble - myrdet! Det eneste mulige unntak er Alexander I. Alle ble myrdet av frimurere eller jøder! Fra den "franske" revolusjon og fremover fører "brødrene" uopphørlig krig mot tsar-veldet og det gamle Russland. Det er en tilstand av permanent revolusjon, av alltid lurende attentater og truende opprør. De skjulte "brødre" er utrettelig beskjeftiget med å forgifte sinnene, smi renker og hetse mot det bestående.

Katharinas sønn, Paul I (regj. 1796-1801), kommer til makten. Han benåder Novikov og alle andre forviste frimurere på den betingelse at de ikke gjenopptar sin virksomhet. O hellige enfold! Dette storsinn koster ham snart livet. Paul var en sann folkevenn. Han gjennomførte mange sosiale reformer til beste for de undertrykte masser og skipet en uhørt rett som kaksene raste og alminnelige russere jublet over. Folket elsket ham. Og frimurerne hatet ham. De vil ikke lindre folkets lidelser og gi det oppreisning; de vil krisemaksimering for å utnytte folkets vrede som en revolusjonær kraft til å styrte det bestående og bringe dem selv til makten. En folkevennlig tsar var i deres øyne det værst tenkelige. Paul later til å ha gjennomskuet dem, for han forbød frimureriet. Frimurerne myrdet ham, og de myrdet også hans ettermæle hvor han vanligvis gjelder for en gal tyrann. "Diktator" og "despot" er ord de symbolske murere bruker på herskere som motsetter seg dem; hvordan "despoten" er kommet til makten og hva slags politikk han fører har ingen betydning. Tsar Paul ble kvalt i det michaelske palass ved Nevaen 11. mars 1801. Morderne skjendet siden liket for å få utløp for sitt hat. De var fyrst Jaschwill, Argamakov, og grev Zubov, alle frimurerbrødre. Lederen for sammensvergelsen var ministerpresident, utenriksminister, politipresident og militær-guvernør for Petersburg, br. grev Peter Ludvig Pahlen. England var innblandet: De sammensvorne fikk anvisning fra den britiske ambassade i Petersburg, og under attentatet lå et britisk krigsskip for anker på Nevaen like utenfor palasset, beredt til å ta morderne ombord og stikke til sjøs, skulle det slå feil.

Tronfølgeren, Alexander I, opphevet i 1803 sin fars logeforbud etter at direktøren for Petersburgs kadettkorps, br. Böber hadde redegjort for forbundets grunnsetninger. Verden vil ikke lære, verden vil bedras. Denne uuttømmelige godtroenhet! Det er den som er årsak til at hele den hvite menneskehet i dag står ved gravens rand. Det er ofte som om vi ennå ikke har oppdaget løgnens, bedragets og den onde viljes nærvær på Jorden. Frimurerne disker alltid opp de samme løgnene om veldedighet og menneskeforedling. Deres propaganda utad overfor oss "profane" er en annen verden enn deres indre vesen og hensikter. Under Napoleons-krigene gikk Alexander motstrebende med på å oppnevne br. fyrst Kutusov til hærens øverste sjef. Under br. Napoleons tilbaketog fra Moskva forrådte br. Kutusov åpenlyst Russland i det han avbrøt angrepet som ville ha knust Napoleons forkomne armee. Alexander var fullt klar over dette svik og mistenkte nok hva som stakk under. I 1822 forbyr han plutselig alle frimurerloger. Det var etter fyrste-kongressen i Verona samme år hvor forhenværende høygradsfrimurer grev Haugwitz, som var innviet i ordenens hemmeligheter, holdt et berømt foredrag hvor han avslørte alt han visste og advarte monarkene: At frimureriet er organisert kriminalitet i største målestokk og sikter mot intet mindre enn verdensherredømme; at revolusjonene i England, Amerika og Frankrike alle hadde samme opphav; at Cromwell og Napoleon kjente dette makt- og omveltningssystem og brukte det for sine formål; at det er en global sammensvergelse som sysler i lønndom under en falsk maske. Dette vakte som man kan skjønne voldsom bestyrtelse og forbudet hang truende over logene overalt i Europa. Men i Prøyssen lot kong Friedrich Wilhelm III seg nok en gang lure! Hans minister, Hardenberg, smigret ham med at embedsvesenet i Prøyssen var vern godt nok mot skjulte angrep fra hemmelige organisasjoner. Hva han ikke fortalte var at han selv, Hardenberg, var frimurer!

Det var ingenlunde bare Haugwitz som foruroliget Alexander. Forberedelsene til opprør og keiserdrap i Russland var langt fremskredne og Alexander godt underrettet. Det fantes bl.a. en frimurersk forgård som kaltes "redningsforbundet" og satte seg fore å revolusjonere Russland. Noen av de førende menn var oberstløytnant Pestel, Alexander Muravjev, Michael Lunin, fyrst Trubetskoi. Dikteren Pusjkin var også med. Forbundet spaltet seg i en nordlig og sydlig forening over uenighet om hvor voldsomt man skulle gå til verks. Den nordlige hadde medlemmer som fyrst Galitsyn, forleggeren Selimanovskij, oberst Batenkov, fyrst Obolenskij, fyrst Odojevskij, generalstabsoffiseren Nikita Muravjev, og revolusjons-dikteren Rylejev. I Syden agiterte offisere som Pestel, Muravjev-Apostol, Bestusjev. Den vanlige leser har vel liten interesse av disse navn og titler, men jeg tar dem med for å vise at den revolusjonære bevegelse langt i fra ble født av det undertrykte folk; de revolusjonære frimurere stammet fra et privilegert aristokrati. Paul Pestel var sammensvergelsens drivende kraft og onde ånd. Han mottok nyheten om at det var opprettet en "StorOrient av Polen", som imidlertid snart av forsiktighetsgrunner ble omdøpt til et "patriotisk selskap". Den ble ledet av major Lukasinski, fyrst Jablovski, og general Uminski. Nok en hemmelig organisasjon, "de forente slavere", så dagens lys under ledelse av brødrene Andreas og Peter Borisov o.a.. Disse forskjellige sammenslutningene var enige om at væpnet oppstand var veien å gå, men menn som var mildere stemt kviet seg for det forestående blodbad og man skjøv på det. I 1825 var man endelig rede til å fyre løs, men keiseren hadde fått kjennskap til planene i alle enkeltheter, noe de ikke var klar over. Da reddes de foreløpig av et mirakel: tsar Alexander I dør plutselig etter et kort sykeleie. Var det mord? Vi vet ikke.

Nikolai I kommer på tronen (regj. 1825-1855). De sammensvorne tror øyeblikket er inne til å slå til. Men tsar Nikolai slår opprøret ned, som siden er kommet til å hete dekabrist-oppstanden. Paul Pestel, Muravjev-Apostol, dikteren Rylejev og noen få andre henrettes; resten forvises til Sibir. De ledende menn i opprøret tilhørte loger som "til Sphinxen", "til de tre dyder", "Østens fakkel" og "les amis réunis", de fleste med sete i Petersburg. Sistnevnte loge bar samme franske navn som den i Paris hvor jakobinerne samledes! Forøvrig var jødene i Russland direkte innblandet i dekabrist-oppstanden: deres forbindelsesmann Gregor Peretz var kommet overens med dekabrist-lederne om at jødene skulle få like rettigheter i Russland etter tsarens fall.

Dekabrist-oppstanden innledet et århundre med permanent revolusjon i Russland som kulminerte i blodbadet av 1917 og borgerkrigsårene derpå. Frimurerne og alt deres ormeyngel virket utrettelig for å styrte tsar-veldet. Som nevnt greide de å myrde alle 4 tsarer etter Alexander I. Den hemmelige, overstatlige makt virket bak en mengde forskjellige masker og falske facader. Det var ikke en folkelig bevegelse; vanlige russere var ikke med på dette, og de revolusjonæres mål var ikke sosiale reformer til beste for folket. Mange mennesker innbilder seg fremdeles at kommunistene og "arbeiderbevegelsens" førere representerte arbeiderne og selv hadde slik bakgrunn. Men de var privilegerte og styrtrike menn som aldri hadde tatt i en hammer eller sigd. De var høyfinansens redskaper. Og deres våpen var terror. Den nihilistiske (anarkistiske) bevegelse i Russland på 1800-tallet er nokså godt kjent, takket være dikterne. Dostojevskijs hele forfatterskap kretser om kampen mellom nihilistene og - ja, og mennesker av godt hjerte som dikteren strever med å begripe, tegne, og holde frem som den livsoppholdende motsats til nihilistene. Han finner denne ytterste motsats i det uskyldige og naturlig fromme barn og legger sitt håp for Russlands fremtid i dets fang. Nihilisten fornekter alt, hater alt og vil rive alt i livet og menneskesamfunnet ned. Han er materialist og fornekter åndelige og sedelige verdier. Får han sjansen ødelegger han de skjønneste kunstverk og dreper de edleste mennesker. Mange trodde nok dette bare var uttrykk for tidens sykelige intellektualisme og ungdommens frihetstrang. Men i 1917 ble det blodig alvor av nihilismen.

Fyrster og borgerlige intellektuelle vil nok protestere her og si at deres frimureri var uttrykk for en liberal ånd, ikke en terroristisk. De tvetter sine hender for nihilistenes voldsmetoder. Slik har det alltid vært i frimureriet: til borgere og aristokrater sier man at logen er et menneskeforedlingens tempel for skjønnånder; til undertrykte arbeidere preker man revolusjon og kommunisme eller sosialdemokrati. Man har visst å ha noe å tilby alle slags personligheter med alle slags bakgrunner. Hva disse forskjellige kretsene ikke har villet innse er at de tjener ett og samme formål og den samme makt. Hvis en borger er for fintfølende til å begå drap og viker tilbake i skrekk for å søle sine hender til med annen manns blod, så overlater man den jobben til ett av logens råere medlemmer, eller helst til en bande av desperadoer som ikke har noen formell forbindelse med logen. Den jødiske materialisme som rår i logen skulle man tro utelukker alt åndelig-sjelelig innhold og at bare tørr, abstrakt intellektualisme blir igjen. Faktisk forholder det seg også slik, men man har til alle tider innsett behovet for et surrogat. I Russland var behovet særlig påtrengende fordi folk der borte har en sterk dragning mot mystikk og overtro. Derfor utfoldet frimureriet sine okkulte systemer som ingen andre steder og avlet en jungel av satanistiske og seksualmagiske sekter. Det hemmelighetsfulle omgitt av skrekk er materialistens fattige erstatning for et rikt sjelsliv. Han bøter på sin indre tomhet ved ekstreme, sanselige opplevelser i strid med lov og sed.

Nikolai I gikk i den grad hardt til verks mot alle tilløp til undergravning og sammensvergelser at han tjente seg tilnavnet "Europas gendarm". Da "brødrene" i 1848-49 hisset til opprør i Polen og Ungarn slo han dem besluttsomt ned med hard hånd. Som hevn mot den keiser de hatet over alt på Jord konspirerte de i gang Krim-krigen som endte med russisk nederlag. Til slutt fikk de hevn på tsarens egen person da hans livlege, professor Mandt, som var en døpt "tysk" jøde, forgiftet ham.

Nikolais sønn, Alexander II (regj. 1855-81) vant seg tilnavnet "befrieren". I 1861 opphevet han livegenskapet og befridde landbefolkningen fra godseiernes utsugning og trykkende formynderskap. I 1881 planla han en lov hvorved bonden skulle få egen jord og egen gård. Dette ville ha styrket keiserdømmet umåtelig med utallige takknemlige og tro russiske bønder. Det ble satt en stopper for dette. Men la oss ta begivenhetene i tur og orden. I 1864 skaper han den mest moderne rettsorden i verden, igjen til høylydte protester fra privilegerte stender og frimurerkretser. I 1861 og 1864 trommer "brødrene" sammen til kongresser i Leipzig og Dresden for å drøfte utviklingen i Russland. Beslutninger ble fattet som førte til opprør særlig i Polen, i 1863 og 1879. Alexander slo dem ned i blodige sammenstøt. Alexander ble utsatt for flere bombeattentater. I 1879 sprengte man den keiserlige hoffvogn i luften, men tsaren slapp fra det med livet. En av attentatmennene, frimureren br. Hartmann, flyktet til Frankrike hvor han fikk asyl; frimurerstaten Frankrike nektet å utlevere ham. I stedet lot de ham flykte til Anglo-Juda hvor han ble feiret og høytidelig opptatt i logen "Philadelphene". Etter syv mislykkede attentater lyktes det "brødrene" endelig i åttende forsøk å drepe tsaren. Det var i 1881. Mordet på keiseren ble besluttet i 1876 i revolusjons-komiteen i London, satt sammen av frimurere og jøder. Mordplanen ble utarbeidet av komite-medlemmene Liebermann, Goldenberg og Zuckermann, jøder alle tre. Goldenberg tilbød seg å utføre ugjerningen, men dette ble avslått med den begrunnelse at han var jødisk og attentatet derfor kunne virke mot hensikten! Russerne måtte ikke oppdage at de var under angrep av en fremmed makt. Brevveksling mellom de berømte høygradsbrødrene Felix Pyat og Garibaldi i mars 1880 bekrefter at attentatet i 1879 var frimurerverk. Pyat skriver i sitt brev bl.a.: Fransk territorium må forbli et uantastelig tilfluktssted for utviste som liksom De med våpenmakt trakter etter å opprette den demokratiske og sosiale verdensrepublikk. Garibaldi svarer ham bl.a.: Det politiske mord er hemmeligheten bak en vellykket gjennomføring av en revolusjon. På den anarkistiske verdenskongress i New York i august 1881 ble Hartmann møtt med ovasjoner. Amerikanske frimurere demonstrerte til støtte for ham og i protest mot henrettelsen av jødinnen Hessi Helfand som også deltok i attentatet.

Alexander III (regj. 1881-94) forsto ikke den nihilistiske vold rett. Han tok den som et tegn på at "pøbelen" hadde fått for mye frihet og opphevet nesten alle sin fars folkevennlige vedtak, akkurat som de sammensvorne ønsket. Dermed var Russland og keiserdømmet eslet for en ulykkelig utgang. Det eneste som kunne ha reddet tsar-veldet var om tsaren vant folket for seg slik Alexander II hadde gjort. Bare en folkelig keiser kunne ha motstått det frimurerske felttog. Også i utenrikspolitikken forvildet Alexander III seg inn på selvfordervelige veier som førte til forbund med frimurerstaten Frankrike, Russlands fiende, mot Tyskland. Alexanders mest innflytelsesrike rådgiver, Witte, var liberal og gift med en jødinne. Under denne uhellsvangre keiser overtok jødene mer og mer direkte ledelsen for det hemmelige "arbeid" i Russland.

I 1994 ble tsaren syk. Mens man i kirkene ba for ham, tente man i hemmelige synagoger lys og leste "den store Schamat" i Jahves navn. Man besvor rabbinerne å gjenta forbannelsen og ba til Jahve om at han måtte ramme tsaren med alle skjebneslag. Hoffet lot den berømte lege Zacharjin kalle fra Moskva, uten å vite at han var en døpt jøde. Denne lege bibragte så tsaren giften slik at sykdommen fikk en dødelig utgang uten at noen fattet mistanke.

Så kom tiden for Russlands siste tsar, Nikolai II (regj. 1894-1917). Under denne svake keiser skulle revolusjonen fullbyrdes. Den overstatlige makt fattet en dristig beslutning om å styrte keiserdømmene i Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland ved å fyre opp verdenskrig. Formelen var: Verdenskrig - Verdensrevolusjon - Verdensrepublikk! Vi har redegjort for dette i skriftrekken om forspillet til første verdenskrig. Verdenskrigen skulle bane vei for revolusjonen. Mesteparten av det hemmelige "arbeid" i Russland frem mot verdenskrigen dreier seg derfor om å sørge for at Russland kommer med i krigen. Men det er ikke nok: Verdenskrigen kan ikke våges hvis Tyskland og Russland står hverandre bi. Russland må bringes til å kjempe på vestmaktenes side mot Tyskland. De tre keiserdømmene man akter å styrte skal kjempe mot og svekke hverandre, og når folkenes kvaler er blitt uutholdelige skal så den indre, hemmelige fiende dra i gang opprøret som knuser den nasjonale makt og gjør også disse land til provinser underlagt den hemmelige verdensregjering. Det er planen. Men hvordan skal man sette Tyskland og Russland opp mot hverandre som har så mye felles i politiske anskuelser; hvordan sende Russland i armene på de plutokratiske vestmakter som er åpenlyse fiender av dets autoritære statsskikk? Man fant en løsning på dette også: Ved å fostre og fremme en panslavisk bevegelse. Frimurere innenfor det tyske og østerriksk-ungarske rikes grenser skulle lage bråk i en eller annen slavisk minoritets navn; når statsapparatene skred inn for å gjenopprette ro og orden skulle det gå et ramaskrik verden over om "brutal" undertrykkelse. De stakkars slavere skulle anrope Russland om hjelp i nøden, og forholdet mellom statsledelsene i Tyskland og Russland, liksom mellom folkene selv, ville stadig forværres.

Nettopp frimurerne i Russland, som fornekter enhver nasjonalisme (unntatt jødenes), var fanatiske panslavister: Isvolskij, Sasonov, storfyrst Nikolai Nikolajevitsj - kunstige jøder, menn som ikke vedkjente seg noen russisk identitet! Man gapte over bombastiske motsigelser: bolsjevisme på hjemmebane og etnisk chauvinisme på bortebane - uten å ta åpent parti for noen av dem. Man rådet tsaren til å bekjempe den revolusjonære bevegelse i Russland ved å støtte panslavismen, og han skjønte ikke at de to tjente samme formål og gikk hånd i hånd. Man innpodet ham at vestmaktene støttet panslavismen og at forbund med England og Frankrike derfor var naturlig. Hvem gjennomskuet den gang at panslavismen skulle avle fiendskap og krig mellom Russland og Tyskland, og at krigen i sin tur skulle fremtvinge revolusjon og sikre den seier? At følgen av panslavismen var at all slavisk nasjonalisme ble utryddet? Revolusjonære frimurere som Miljukov, fyrst Lvov, Gutsjkov, Maklakov, Nabokov osv., altså nettopp de menn som i 1917 styrtet tsaren, var de vildeste krigshissere over etniske anliggender som de i sitt stille sinn var fullstendig fremmede for.

Etter at Russland sluttet pakt med Frankrike i 1890 ble Stor-Orienten av Frankrike moderlogen til alle russiske frimurere. Politiske emigranter fra Russland ble gjestfritt tatt i mot i Pariser-logene. Marx og Engels var i sin tid medlemmer av denne Stor-Orient, liksom senere Lenin og Trotskij. Den opprettet i 1890-årene et institutt for å skolere fremtidens revolusjonære. Revolusjon var blitt vitenskap med egne professorer, og her lærte tusener av russiske studenter hvordan revolusjonen skulle settes i verk. Trotskij (Braunstein) fulgte forelesningene i 5 år. I 1910 besøkte den berømte frimurer d'Estournel Constant instituttet og hans budskap til br. Maklakov var: Fortsett deres undermineringsarbeid, og dere skal høste frimureriets seier over Russland. Under feiringen i logen "La Renaissance" av at republikken ble forkynt i Portugal utla en taler seg over Russlands skjebne i disse ordelag : Også en mektig stat i Norden skal snart forferdet bli var hvor dypt frimurerdolken har trengt inn i dens kjøtt og hvordan alle revolusjonære krefter styrter frem gjennom bresjen vi har slått.

Med støtte fra Stor-Orienten av Frankrike ble fra 1911 loger grunnlagt over hele Russland som forente folk av forskjellige stender og politiske strømninger, fra liberale til bolsjeviker. Frimurere var: Fyrst Lvov, Maklakov, fyrst Dolgorukov, Petrunkevitsj, Roditsjev, Teresjtsjenko, Sjingarev, Nekrassov, Stachovitsj, Gutsjkov, Miljukov, Kokosjkin, Obninskij, Efremov, Konovalov, Vjasemskij o.a.. Frimurere var også samtlige sosialistiske og kommunistiske førere: Savinkov, Avksentjev, Kerenskij, Burtsev, Apfelbaum (Sinovjev), Sobelsohn (Radek), Sverdlov, Tsjaikovskij, Lenin, Trotskij o.a.. Den velkjente anarkist, fyrst Kropotkin, påpekte at frimureriets hemmelige nettverk var den revolusjonære bevegelse uunnværlig ved at det tillot dem å øve innflytelse i de forskjelligste kretser. Russiske liberaleres opposisjonelle virksomhet sto i umiddelbar kontakt med frimurere hvorved de kunne trenge inn overalt, selv i de hemmeligste kroker i det administrative apparat til det selvherlige system. Alle revolusjonære partier, også de mindre kjente småpartiene som trudovik-partiet, kadett-partiet, og det folkesosialistiske parti, tilhørte forskjellige loger. Kort før revolusjonen i 1917 ble også militærloger stiftet som holdt møter bl.a. i palasset til grev Orlov-Davidov. Frimurere var generalene Polivanov, Russkij, Polovtsev, fyrst Vjasemskij o.a.. Selv kommandøren for det finnlandske livgarde-regiment, general Tjeplov, ble opptatt i en loge. Da en "broder" spurte ham hva han mente om tsaren, svarte Tjeplov: Jeg dreper ham når dette befales.

I følge br. Sencholle, en av de høyeste brødre i Stor-Orienten av Frankrike på den tiden, som ytret seg herom i 1915, fantes det i Russland 49 loger, hvorav 6 i Polen. Samtlige var underlagt Stor-Orienten av Frankrike. Medlemstallet i hver loge måtte av sikkerhetshensyn ikke overstige 20. Medlemmene stammet mest fra aristokratiske og borgerlige kretser. Stormester for det "russiske" frimureri var fyrst Lvov. Tsaren var omringet av et slags "okkult politi" hvorav noen sto ham meget nær. Representanten for den første riksduma, E.L. Kedrin, oppsøkte br. Sencholle og ba om å bli opptatt i logen "Les Renovateurs" hvor Sencholle var mester. Så skjedde og Kedrin knyttet nære forbindelser til Stor-Orientens høyeste krets. Følgen var at man besluttet å opprette så mange loger i Russland som mulig. Br. Sencholle og br. Bouley ble utpekt til å utføre dette oppdrag. Av "tyske" frimurere i Berlin ble de tipset om hvordan de skulle sikre seg fri ferd gjennom det keiserlige Russland uten å vekke mistanke. På den russiske jernbanestasjon ved grensen skulle de holde utkikk etter en bestemt russisk offiser. Ham skulle de henvende seg til og vise det frimurerske kjennetegn. De fulgte dette råd og fikk straks pass og anvisninger for sikker ferd gjennom det russiske rike. I Petersburg fikk de den varmeste støtte fra den "russiske" intelligentsia, hvilket lettet oppgaven overordentlig. Den frimurerske kreft kunne spre seg, og det dukket opp svulster over hele riket.

Det var desværre vanlig på den tiden at russisk ungdom dro til Paris for å studere og pleie sosial omgang. Herigjennom falt mange av dem som offer for Vestens liberalistiske og revolusjonære ideer og tankegods - de ble systematisk forgiftet. Særlig skjedde dette gjennom "College Russe d'Etudes Sociales" som Stor-Orienten sto bak. Et kort utdrag fra et foredrag som professor Amphytheatrov ved dette institutt holdt i 1906 viser i hvilken ånd russisk ungdom ble oppdratt: Måtte skjebnen engang unne oss å møtes i et Russland som kjemper for sine rettigheter med våpen i hånd og under røde faner. Jeg håper før jeg dør å få se de røde faner vaie over ruinene av Peter-Paul og Vinterpalasset.

Da revolusjonen veltet inn over Russland i 1917 fantes det to store grupper av revolusjonære: mensjevikene og bolsjevikene. Mensjevikene kalte seg også kadett-partiet. Førerne for dette parti var nesten uten unntak medlemmer av logen "Les Renovateurs" i Paris som hørte til Stor-Orienten i rue Cadet. Arbeidsdelingen mellom disse to grupper var omtrent den samme som mellom girondinerne og jakobinerne i Frankrike av 1789. Først måtte de liberale svekke det gamle regime og styrte tsaren; siden, når folket var blitt forsvarsløst og hadde brent broene bak seg, kunne "de konsekventeste foretredere for det internasjonale mureris politiske idealer" tre frem fra skyggene og overta. En av mensjevikenes hovedmenn var Miljukov. Hans viktigste oppgave i tiden etter februar-revolusjonen, som han fikk seg tildelt av Stor-Orienten, var å likvidere så mange russisk-nasjonale tropper som mulig, for å rydde motstandere av det kommende bolsjevik-regime av veien. Derfor var det ikke snakk om fred med Tyskland. Miljukov jaget den russiske hær mot de tyske linjer slik at Russlands beste menn ble slaktet av tyske maskingeværer. Men kun de tropper ble satt inn som var fremmede for frimureriet; de som hadde et russisk hjerte. Et visst armeekorps av latviere og litauere ble ikke sendt til fronten: det var fullstendig behersket av de revolusjonære og dannet senere kjernen i den røde garde under Lenins skrekkvelde.

Etter oktober-revolusjonen, da borgerkrigen brøt løs, overtok liberalerne som Miljukov, Kerenskij, Gutsjkov osv. en annen viktig rolle: de skulle late som de var styrtet og slutte seg til den væpnede motstand mot bolsjevikene under generaler som Wrangel, Denikin, Koltsjak, Judenitsj. I virkeligheten opprettholdt de over mellommenn forbindelser til Moskva og underrettet Trotskij, sjefen for den røde garde, om alle planer og bevegelser i den hvite leir. Trotskij kjente alle deres planer tidsnok til konsentrert og effektiv innsats av hele den røde kraft mot deres svakeste punkter. Den hvite armees fane ble således et likklede for millioner av verdifulle mennesker.

Rønnaug