Sovjet-Judea

Del 1

Jødeplagen er tusener av år gammel. Så langt tilbake som vi har historie, skriftlige opptegnelser, og i alle land hvor jødene er kommet, hører vi klager over jødenes oppførsel som følger samme mønster. Denne plage begynte ikke med liberalismen eller kommunismen eller sionismen eller det utall av andre politiske ideer som jøder har funnet på eller kapret og forfalsket for egen bruk. De politiske motene seiler under stadig nye navn, men under reklamen finner vi en tidløs "ånd" som stedse er seg lik. Den som vil skrive bolsjevismens historie kan ikke begynne med Lenin eller Marx, men kanskje med Moses? Sovjet-Judea har røtter i det Gamle Testamente og forløpere i oldtidens erfaringer. Egypt eller Babylon, perserriket eller romerriket, middelalderens Europa eller Russland - jødene turer frem på en måte som de synes arvelig disponert for. Ja, de gjør visst slik fordi de ikke kan annet, fordi det ligger dem i blodet. Dette blod avler en kultur eller religion eller hva vi skal kalle det som forsterker den enkelte jødes naturlige tilbøyelighet. Til jødedommens ektefødte barn hører kommunismen slik den utfoldet seg i Russland fra 1917.

Det er ingen lett oppgave å lage revolusjon i et land og styrte et mektig keiserdømme. Jødene har en strategi for å oppnå dette som sammenfattes i ett ord: krisemaksimering. Men hvordan driver man et land og folk ut i en så dyp krise at opprøret fenger? I skriftrekken om forspillet til første verdenskrig søkte vi å belyse dette. Organisert og målrettet, men usynlig undergravning gjennom mange år ligger bak. Forholdene i Russland var særdeles gunstige for å sette en slik plan ut i livet. Landet var et broget mangfold av nasjonaliteter og etniske grupper av asiatisk rase som russerne forsøkte å holde stillingen mot ved et hardt og brutalt herredømme. For lite frihet og for mye urett gjorde at brede lag i folket ikke følte lojalitet mot staten og dens ledelse. På 1800-tallet og frem til verdenskrigen drev frimurere og anarkister terror mot tsaren og andre menn av høy rang. Men de trengte en krise for å bringe massene i opprør. Den fikk de etter nederlaget i krigen mot Japan i 1905, men revolusjons-forsøket ble slått ned. Likevel var tsar-veldets autoritet svekket og flere år før verdenskrigen var stat og samfunn i Russland i oppløsning. Gode russere var rystet over omseggripende lovløshet og asosial, pøbelaktig oppførsel; de ga høylydt uttrykk for det, men visste ikke råd mot ondet. Det mest skremmende ved det var at pøbelen var blitt så tallrik. Også på 1800-tallet hører vi klager over ungdommens sviktende karakter og ondartede anskuelser - russiske diktere som Turgenjev og Dostojevskij er opptatt av det - men det er alltid tale om enkeltpersoner, slik som dikternes Bazarov og Raskolnikov.

Var oktober-revolusjonen det asiatiske blods hevn, en rasefremmed villskap som keiserdømmet ikke lenger hadde kraft til å tukte og tøyle? Den var raseløse og rotløse horders opprør mot en russisk herskeradel av overveiende nordisk rase. I spissen for dette pakk stilte seg denne selsomme stamme av stormannsgale parasitter. Uten jødenes internasjonale makt ville revolusjonen aldri ha slått igjennom. Jødisk innvandring er som en virus-infeksjon - enten bekjemper man den eller så bukker man under for den. Slipper man dem inn blir man tidsnok slaver under dem, hvis man er så heldig ikke å bli utryddet. Den russiske adel var ikke så heldig, kosakkene, russiske storbønder, ei heller. Her i Norge var våre forfedre kloke nok til å holde jødene ute av landet; de kjente jødeproblemet og ønsket å skåne vårt blåøyde, storsinnede folk for det. I resten av Europa måtte man lære på den harde måten i livets skole - og man lærte! Da middelalderen ebbet ut var jødene blitt utvist fra alle europeiske land! La deg ikke lure av dem som sier at dette skyldtes religiøs intoleranse; det hadde intet med religiøse dogmer å gjøre. Hvor tok jødene veien? De fleste dro til Polen og Russland. De fleste jøder i Russland stammer fra mellom-Europa og bærer tysk-klingende navn, såfremt de ikke har tatt russiske navn for å skjule sin etniske tilhørighet. I Russland slo de seg ned i stort antall og dannet en sterk stat i staten som hevdet deres egen nasjonale tradisjon. Således kunne de der utfolde sine raseegenskaper i renere form enn noe annet sted. Tsar-Russland var ikke blind for faren, men trodde å kunne sikre seg ved å begrense jødenes rettigheter: De kunne ikke bosette seg hvor som helst, kunne ikke erverve landeiendom, og det ble satt et tak for deres tallmessige styrke på skoler og høyskoler f.eks..

Disse forholdsregler hjalp ikke det spor. Jødeplagen utfoldet seg på samme måte i Russland som den hadde gjort i Europa og overalt ellers. Dostojevskij kommenterer på 1800-tallet dette slik: Spør i våre grensetrakter den hjemmehørende befolkning: Hva beveger jøden og hva beveget ham gjennom århundrene? Dere får et enstemmig svar: Ubarmhjertighet... Og faktisk besto jødenes virksomhet i disse egne helt i å bringe ikke-jødene i størst mulig avhengighet av dem, i det de utnyttet lovene på stedet. Jødene var ikke villige til eller ikke i stand til å innordne seg det russiske samfunn som en byggende og tjenende kraft på linje med russerne selv. Deres svulstige etno-ego førte som vanlig til at de avsondret seg og utbyttet russerne i næringslivet. De trengte seg inn som landpaktere mellom bøndene og godseierne og pådro seg ved sin hensynsløse fremferd bøndenes hat. De tjente store penger på å drive vertshus og skjenke brennevin på landet, og i byene som kjøpmenn og pengeutlånere. De syslet mest med åger og skadelige ting. I 1791 fikk de lov til å slå seg ned i et landområde som hovedsakelig omfatter Polen, Hvite-Russland (Belarus), og halve Ukraina. Her opptrådte de slik mot folket at en forordning alt i 1804 måtte slå fast at landpakting og brennevinsskjenking tjente som midler til å suge ut bøndene og at jødenes virksomhet var skadelig. Det ble bestemt at jødene i løpet av 3 år skulle utvises fra rammede områder. Dette ble aldri gjennomført. I stedet fortsatte blodsugingen. Slik kom det til pogromer. Hvor unntaksbestemmelsene mot jøder viste seg utilstrekkelige måtte russiske bønder skipe sin egen rett.

Alene jødenes fordeling over yrker og næringsveier taler et tydelig språk: Hele 40% var kjøpmenn, forretningsdrivende, meglere, kremmere, skraphandlere, dørselgere, brennevins-skjenkere o.l., 35% drev småindustri og verksteder, bare 3,5% jordbruk. Til sammenligning var 74,3% av russerne bønder. Dette etter folketellingen av 1897. Jødene avsondret seg i sine ghettoer og rendyrket sitt eiendommelige vesen, nøret det messianske håp og sin maktbrynde, innpodet hat i sine unge til russere og andre gojim, og tørstet i sitt hovmod etter hevn for at russerne ikke underkastet seg Jahves utvalgte folk. Deres nærvær i landet var en tidsinnstilt bombe. De kunne bare vinne makt på bekostning av det bestående samfunn, og derfor var de det drivende element i den revolusjonære bevegelse, også det førende element. Vi nordiske mennesker har lett for å misforstå dette dithen at jødene var opptatt av sosial rettferd eller hadde politiske ideer som de brant for. I virkeligheten er jøden i sin egennyttige tankekrets likeglad med alle ideer; han pønsker på hvordan han kan utnytte dem til å oppnå makt. Den samme jøde kan like gjerne kalle seg konservativ som kommunist alt etter hva som synes mest fordelaktig i den foreliggende situasjon. Jødene i Bush's regjering av i dag kaller seg nykonservative; i det gamle Russland kalte de seg anarkister eller kommunister eller sosialrevolusjonære eller bolsjeviker. Det er ingen forskjell på disse jødene.

I 1897 stiftes det "almenne jødiske arbeiderforbund i Russland og Polen" og i 1898 slutter de mange revolusjonære organisasjoner seg sammen til "Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti", hvor forbundet spiller en førende rolle. Av de 9 personer som grunnlegger dette parti er bare 2 russere, mens 4 er jøder. Partiets første kongress finner sted i Minsk, i sentrum av jødenes bosetningsområde. Sentralkomiteen i det sosialdemokratiske parti teller under årene 1903-17 gjennomsnittlig over en tredjedel jøder og ofte opp til 50%. Når man ser slike tall må man holde klart for seg at jødenes andel av den samlede befolkning i Sovjetunionen etter folketellingen av 1926 utgjorde 1,8%.

Ved inngangen til 1917 har muldvarpene gjort Russland moden for revolusjon. Den siste tsaren, Nikolai II, er svak og rådløs; har intet å stille opp mot krisen som tårner seg opp. Hans armee har utallige ganger lidd sviende nederlag på slagmarken, og regjering og statsforvaltning er demoralisert og dessuten gjennomsyret av frimureri. Dumaen gjør opprør. Massene, som de revolusjonære har hisset opp, yter regjeringstroppene blodig motstand. Til slutt går de militære over til opprørerne og tsar-veldet bryter sammen. I overgangs-regjeringen tar etter hvert halvjøden og frimureren Kerenskij over roret. De radikale jødepartiene holder seg utenfor og forbereder seg på å gripe den fulle makt. De danner arbeider- og soldatråd (sovjet = råd) som blir stadig mektigere og hetser massene med løgnpropaganda. Det sosialdemokratiske parti spaltet seg i 1903 i bolsjeviker og mensjeviker. I mars 1917 (februar etter den gamle kalender) befinner de fleste bolsjevik-førere seg utenlands og iler ved nyheten om tsar-veldets fall til Russland for å lede omveltningene. Dermed endrer revolusjonen karakter fra folkelig oppstand og sosial reform til jødisk makterobring. Fra Sveits kommer i Lenins følge jødene Apfelbaum (Sinovjev), Sobelsohn (Radek), Brillant (Sokolnikov), D. Rosenblum, A. Abramovitsj, Helene Kon, Gobermann, Scheinessohn o.a.. Jeg har satt deres russiske dekknavn i parentes som de er best kjent under. Fra Amerika kommer Bronstein (Trotskij), fra forvisning i Asia Rosenfeld (Kamenev), Gubelmann (Jaroslavskij), Unschlicht o.a.. De setter seg straks i forbindelse med de øvrige førende jødiske bolsjeviker som Sverdlov, Uritskij, Joffe, Goloschtschekin, Drabkin (Gussjev), Kollontai og mange andre. Kun et meget lite antall bolsjevik-førere er ikke-jøder: polakken Dsersjinskij, georgieren Djugasjvili (Stalin), samt russerne Molotov, Rykov og Bucharin. Russerne er knapt representert i parti-toppen. Hva Uljanov (Lenin) angår hadde han en morfar ved navn Alexander Blank som var fullblodsjøde, så han er minst kvartjøde.

17. april holder Lenin på en konferanse for alle revolusjonære partier sin første hetstale. Hans syn slår ikke igjennom, men i juli lykkes det bolsjevikene å anstifte opptøyer som blir meget farlige for den provisoriske regjering. Bronstein, Apfelbaum og Rosenfeld blir anholdt som hovedmennene bak. I august avholder bolsjevikene sin partidag. I presidiet sitter 11 sammensvorne, hvorav 6 jøder, 1 georgier og 3 russere. De siste forberedelser for å styrte regjeringen treffes. 23. oktober fattes beslutningen om revolusjon. Et 7 mann sterkt politbyrå innsettes for å lede opprøret, hvor jødene med Trotskij, Sinovjev, Kamenev og Sokolnikov er i flertall. Seks dager senere opprettes et såkalt "krigsrevolusjonært sentrum" til militær overkommando med 5 medlemmer, hvorav 2 jøder (Sverdlov og Uritskij), 1 georgier, 1 polakk og 1 russer. Imens piskes pøbelen opp til frådende raseri. Jødiske hetspredikanter frir åpenlyst til hæren ved å ta parti for dem som nekter å dra til fronten, og har fått garnisonen på sin side. På denne tid er verdenskrigen for Russland en eneste stor elendighet. Arbeider- og soldatrådene er jødenes viljeløse verktøy. 7. og 8. november faller avgjørelsen: I blodig strid stormes vinterpalasset, og ministrene slepes bort til fangenskap. Kerenskij lar man unnslippe til utlandet; han har nå spilt rollen som overgangsmann til ende og beredt veien for jødedespotiet; han kan legge sine verktøy ned og gå hjem. Når solen går opp i Østen og ned i Vesten...

Man må spørre seg hvorfor jødene valgte den mest ekstreme retning (bolsjevismen) innenfor den revolusjonære bevegelse som hovedredskap for sin maktstreben. Jøden er jo mer enn noen annen bærer av den kapitalistiske ånd, av handelsånd, som bolsjevikene stilte seg militant fiendtlige til. Forklaringen finner man hvis man nøye forfølger bevegelsens historie og fremganger: Så lenge det er uklart hvilken retning som vil gå seirende ut av striden, spiller jødene på alle hester og fremmer sine folk i alle partier og forbund uten hensyn til hva de står for. Det jødiske forbund støttet helt frem til oktober-revolusjonen de moderate mensjevikene og den provisoriske regjering Kerenskij som ga jødene like rettigheter og opphevet alle særbestemmelser mot dem, og som ikke motsatte seg privatkapitalen. Det anklaget sogar bolsjevikene for å være "fiender av revolusjonen". Hovedmassen av jøder holdt seg unna alle revolusjonære partier inntil maktovertagelsen var et faktum, inntil etter revolusjonen. Men etter hvert som bolsjevikene vant mer og mer innflytelse og skilte seg ut som en vinner, oppga jødene sine posisjoner og stormet partiet for i tide å overta så mange førende stillinger som mulig og sikre seg kontrollen. Det er feil som enkelte hevder at jødene har en hang til kommunisme; det er de undertrykte og utbyttede arbeidere og bønder som reiser seg mot kapitalen; jødene bare seiler med den vind som blåser. Men de kan ikke utnytte en bevegelse hvis ideer er dem fremmede, derfor bestreber de seg på å skifte ut dens tankegods med sitt eget. Jødenes svar på germanernes sosialistiske arbeiderbevegelse, som truet kapitalismen og jødisk høyfinans, var marxismen. Den ekte, germanske sosialisme kalte de "utopisk sosialisme" og fremstilte som avlegs og tåpelig; isteden snakket de hull i hodene på godtroende arbeidere om sin vitenskapelige sosialisme.

Hovedmassen av jøder gikk inn i kommunistpartiet i årene 1917-21. Jøden er den fødte opportunist; han har ingen overbevisninger og tror ikke på ideer; han tror bare på seg selv og det messianske løfte om å herske over verden. Med Sovjet-Judea skulle han komme meget nær dets oppfyllelse. Som vist hadde jødene imidlertid helt fra starten av sørget for å ta ledelsen i bolsjevik-partiet. De tar ingen sjanser. Og partiets ideologi måtte selvsagt bli marxismen. Hva er egentlig marxismens program og hvordan tjener det jødene? Er den bare en siste utvei for å demme opp for anti-kapitalistiske krefter? Svaret er nei. Riktignok passer kapitalismen jødisk vesen som hånd i hanske, men slik vi kjenner den fra 1800-tallet er den sett med jødiske øyne ufullkommen. Den var en økonomisk ordning innad i nasjonalstater og ble holdt i tømme av et nasjonalt rettssyn og en rases æresbegreper. Jødene var stadig utsatt for å bli gjenkjent som et fremmedlegeme og for å vekke forargelse og avsky. Den eneste varige løsning på dette var å virke for å oppløse nasjonene og folkeorganismene, og bastardisere rasene. Liberalismen het den ideologi jødene klekket ut for å vareta denne oppgave. Men dette skjedde tidlig på 1700-tallet lenge før industrialiseringens og arbeiderbevegelsens tid. Liberalismen var usosial og kunne ikke møte den fattige, utbyttede arbeiders krav på 1800-tallet; den måtte oppgraderes og legge større vekt på et fellesskap, men fortsatt fornekte blodsbåndene. Resultatet var marxismen. Marxismen tilbyr et fellesskap som surrogat for nasjon og rase: "arbeiderklassen". Ikke bare det, men den hevder likefrem, med sedvanlig jødisk frekkhet, at nasjonen er en sammensvergelse mot denne konstruerte "arbeiderklasse". Den hevder at alt nasjonalt sjels- og åndsliv og all nasjonal organisasjon bare er midler til å holde arbeiderne nede og i lenker. Veien til frihet er "klassekamp" mot "borgerskapet". Marxismen var skreddersydd for å fremskynde den oppløsning liberalismen hadde begynt ved å avle militant fiendskap innad i folket og borgerkrigslignende tilstander. Den rakket ned på alle blodsbetingede anskuelser og holdninger - rasestolthet, folkeskikk, seksualmoral,... - og fremmet internasjonal sammenslutning av alle "arbeidere".

Denne oppfinnelse, "arbeiderklassen", tjener altså en dobbel funksjon: så splid i hvert folk, og fremme verdensomspennende makt på tvers av alle nasjoner, raser, religioner og kulturer. Når jødene akter å angripe et nytt land og ta over makten der, anroper de "arbeiderne" i landet og formaner dem til å forene seg med den internasjonale "arbeiderklasse". Deres utspekulerte skjemaer avler svik mot alt en mann skylder troskap, fra slekten til rasen, og undergraver motstanderens samhold. Så snart det går opp for en at dette tankeskjema er et våpen i hendene på et blodsfellesskap gjennomskuer man svindelen og er helbredet. La det være sagt med en gang at marxismen langt i fra er død. Kommunismen i Russland brøt sammen slik den måtte, men marxismens program føres videre over hele Jorden under et annet navn. Den anti-kapitalistiske retorikk er tonet ned, man har banket støvet av liberalismen, nå tillemper man disse tvilling-ideologier stykkevis etter de rådende forhold i verden og hvert land. Målsetningen og programmet forblir det samme: oppløse og tilintetgjøre verdens nasjoner og raser, fremforalt de europeiske, og fremme global jødemakt og jødisk materialisme og pengetenkning. Vi er i full fart på vei inn i et Sovjet-Europa, bare 15 år etter at dårene feiret "seieren" over kommunismen. Massene ser alltid på hva ting kalles og ikke på hva de er.

Dette bør være tilstrekkelig til å forklare hvorfor det i realiteten, bak all politisk reklame, ikke er noen motsetning mellom kapitalisme og kommunisme. Kommunismen, slik jødene har utformet den, er ekstrem kapitalisme, en ytterliggående og menneskefiendtlig monopolkapitalisme, blottet for de sedelighetskrav som underligger borgerlig, germansk kapitalisme. Marxismens formål var ikke noe annet enn å fjerne de begrensninger som den gamle kapitalisme var underlagt og som vokste frem av folkelig samhørighet. Jødene kunne ikke bli allmektige så lenge menneskene hadde nasjonal bevissthet og kultur. Internasjonalisme, multikultur, kosmopolitisme er jødenes sterke side. De finnes i alle land og kjenner alle språk og etniske særtrekk. De kan uten vansker formidle og tilpasse et budskap i alle land samtidig. Det må være rotløst, blodløst, for at ikke jødene selv skal bli utelukket. Jøden i ett land som har oppnådd makt eller rikdom, hjelper jøden i et annet land til makten der og til å holde på den. Jødedommen er en global organisasjon, et globalt nettverk. Den jødiske høyfinans, hvor den enn har sitt sete, støtter jødenes streben i alle land, også når de står i spissen for anti-kapitalistiske bevegelser, for de vet at jøden ikke legger noen vekt på ideer og aldri ville angripe jødisk kapital; at de preker disse ideene for å beherske tidens strømninger. Så snart en idé mister oppslutning i folket (vertsfolket) er jøden den første til å "omvende seg" til noe helt annet, som tilfeldigvis er i vinden for tiden. Revolusjonen i Russland ble finansiert av jødiske bankhus i Amerika, Sverige og andre land. Den største bidragsyter var nok bankhuset Kuhn, Loeb & Co med direktørene Jakob Schiff, Felix Warburg, Otto Kahn, Mortimer Schiff, og Jerome H. Hanauer. Jakob Schiff tilsto dette offentlig i april 1917. Trotskij fikk i oppdrag av Jakob Schiff, Max Warburg og andre finansjøder å fyre opp revolusjon i Russland.

Fra november-dagene 1917 har bolsjevikene statsmakten, men de er en forsvinnende liten minoritet som kun holder stillingen ved list og terror. Den oppviglede pøbel er deres eneste støtte; folk flest er mot dem. Den forfatningsgivende forsamling, valgt under almen stemmerett, trer sammen 18. januar 1918 og velger en sosialrevolusjonær til formann, ikke en bolsjevik. Men bolsjevikene innkaller samtidig sovjet-kongressen, som er deres lydige redskap. Jøden Uritskij sprenger med 50 bevæpnede matroser forfatningsforsamlingen og jager dem på flukt. Under alt dette raser verdenskrigen videre og tyskerne rykker frem slik at bolsjevikene for sikkerhets skyld trekker seg tilbake fra Petersburg til Moskva. I Petersburg opprettes en "komitee til revolusjonært forsvar av Petrograd" som består av 5 medlemmer, hvorav 3 jøder: Uritskij, Goldstein (Volodarskij), og Drabkin (Gussjev). Leder for denne "nordlige kommune" er Bronstein (Trotskij), senere Apfelbaum (Sinovjev). Indre og ytre anliggender forvaltes av Uritskij.

Eneste måten å opprettholde et despotisk regime på som er uønsket av de brede lag i folket og har få tilhengere er terror, og bolsjevikene går straks hardt til verks. Den gamle armee eksisterer ikke mer, så de setter i gang med å samle tropper som er dem hengivne. I spissen for det militære apparat stiller seg Trotskij, og hans høyre hånd er jøden Ephraim Skljanskij. "Republikkens revolusjonære krigsråd" består først av 8 medlemmer, og av disse er 5 jøder: Trotskij, Skljanskij, Gussjev, Kamenev, Unschlicht. Andre ledende stillinger i militær-apparatet bekles av jødene Lasjevitsj, Posern, Sinovjev, Sokolnikov, Serebrovskij, Messing, Jurenev o.a.. Men dette militær-vesen strekker ikke til for å holde folket nede. Alt i desember 1917 oppretter de et beryktet terror-redskap, det mest brutale som noensinne er satt inn for å sikre et despotisk herredømme: Tsjekaen. Det var tsjekaens uhørte grusomhet som knekket de undertvungne folks motstand under revolusjons-månedene og borgerkrigsårene. Tsjekaen gjennomførte det program som jødene lenge har erkjent er nødvendig for å sikre seg absolutt og urokkelig herredømme i et land: utrydde hele blodsadelen i vertsfolket. Jeg mener ikke dem som bærer adelstitler, men de renrasede, begavede og karakterfaste. Systematisk og kaldblodig gikk man til verks og likviderte ganske enkelt alle som ga tegn til å ha et lys i ånden. Det omfattet f.eks. alle russere med utdannelse. Ved skyting og hengning tok Tsjekaen under årene 1917-23 livet av et svimlende antall mennesker. Samtidige sakkyndige anslår tallet til 1 760 000. Vi skal drøfte dette mer inngående senere. Borgere og velstående samfunnslag ble forintet; flertallet var nok likevel arbeidere og bønder.

Også i Tsjekaen spilte jødene en førende rolle, og den fullbyrdet deres plan og vilje. Selv om dens første 2 ledere var polakker (Dsersjinskij og Mensjinskij) var toppene forøvrig mest jøder: Uritskij ledet Tsjekaen i Petersburg, Josilevitsj bisto ham, Jagoda ledet innenlandsarbeidet og var stedfortreder til Tsjekaens leder (senere sjef for hele GPU), Messing ledet Moskva-Tsjekaen; Unschlicht, Mogilevskij, Artusov, Katznelson, Trilisser, Kogan, Breslau, Sachs, Goloschtschekin, Jurovskij, Safarov, Bela Kun (Aaron Kohen, "masseslakteren av Krim" og Ungarns bøddel), Semljatsjka, Kohn, Lander, Weinberg, Schwarz, Finkelstein, Ehlenkrieg, Grünstein, Meisel (Kedrov) og mange andre jøder fylte resten av Tsjekaens toppsjikt. De utførende organer besto av forbrytere av ymse nasjonalitet, mest ikke-jøder: latviere, russere, kinesere f.eks..

Det nye regimes utenrikspolitikk ledes av jøder, og i Brest-Litovsk forhandler Joffe, Kamenev, Sokolnikov, Trotskij og Radek med aksemaktene om fred. De haler ut tiden i håp om at frimurere og kommunister tidsnok skal få i stand generalstreik, massedesertering og opprør i Tyskland. Men det uteblir foreløpig og fredsavtalen undertegnes 3. mars 1918.

Om natten mellom 29. og 30. juli 1918 begås en redselsfull ugjerning som symboliserer slutten på det gamle Russland: Tsaren og hele hans familie blir massakrert i Jekaterinburg. De 3 hovedansvarlige er jøder: Jakob Sverdlov, en av de 10 øverste bolsjevik-førere; Goloschtschekin, ledende tsjekist og krigskommissar for Jekaterinburg; og Jurovskij, som sto i spissen for mordbanden.

Rønnaug