Vidkun Quisling : Martyr for Norge

Del 2 : Oppfordring til Nasjonal Samling

Etter at det var blitt helt klart for Quisling at Bondepartiet ikke lot seg fornye innenfra, gikk han 17. mai 1933 til dannelsen av partiet Nasjonal Samling, for ved en politisk bevegelse å søke å nå frem gjennom alminnelig valg. Det grunnsyn som preget hans retningslinjer for den Nordiske Folkereisning gjennomsyret også hans oppfordring til Nasjonal Samling. Det bar helt igjennom preg av sann sosialisme, i motsetning til marxisme, og spikret fast hva alle hederlige nordmenn ønsker: Gode og levelige kår for alle nordmenn. Forferdelsen over at han var blitt forrådt og falt i ryggen av sin egen regjering satte dype spor i ham. Til tross for at Stortinget med to tredjedels flertall hadde måttet medgi at hans påstander var riktige, foretok denne bonde-regjering seg intet overfor dem som bevislig mottok penger fra en fremmed makt for å forberede borgerkrigen i vårt land, og som fortsatt drev landsforrædersk og høyforrædersk virksomhet. Det er på denne bakgrunn man må vurdere de uttalelser som dengang fremkom om Quisling, noen av dem riktig anerkjennende og rosende. Var deres hensikt å ta brodden av hans anklager og dempe gemyttene; parfymere det forhold at intet ble gjort? Bondepartiets fører, Moseid, brukte følgende ord, som er sanne og rosverdige, og som hvis de er oppriktig ment og ikke blott hykleri og slu beregning, må lede en til å slutte at han var uten innflytelse i sitt eget parti! "De nevnte herrer (spesialkomiteens medlemmer) har påvist at det foreligger en hel rekke, uten tvil autentiske, dokumenter, hvorav fremgår at en verdensomspennende revolusjonær bevegelse, som ledes av russiske myndigheter, også tar sikte på vårt land for å legge det under sovjetrussisk styre. Alle de arrangerte opptøyer og opprørsartede uroligheter som vi har vært vitne til, er revolusjonære øvelser som skal tjene til å brutalisere arbeidernes kampmetoder for å gjøre dem skikket til den revolusjonære kamp. Det har den bestemte hensikt å undergrave folkets nasjonale og moralske styrke, for å ødelegge de bærende krefter i vårt nasjonale liv. Jeg føler meg som nordmann dypt takknemlig overfor statsråd Quisling fordi han har utsatt seg for den mest forbitrede politiske forfølgelse for å kunne si sannheten åpent og ærlig til hele det norske folk. Vi har hatt nok av denne godfjottede forklaring av de faktiske kjensgjerninger... Jeg tror at statsråd Quisling derved har gjort vårt land en større tjeneste enn noen av oss i dag har full oversikt over. Og hva er så motivene til de utrolig lavtliggende beskyldninger mot ham? Motivet er sprunget ut av bevisstheten om at statsråd Quisling for tiden er den mann i vårt land som bedre enn noen annen kan avsløre og derigjennom bekjempe den kommunistiske bevegelse."

Det eneste man savner i disse ellers så velgjørende ord er en antydning om at noe burde gjøres. Disse begivenheter i 1932 var ikke bare et oppgjør mellom kommunister og oss andre. Kommunistene var i avgjort mindretall i det politiske liv, men allikevel sto Quisling nokså alene i politikken, handlingens og alvorets verden, selv om han i blant fikk støtte i polemikken, pratmakeriets verden. Ikke minst var det denne korrupte politiske kultur som bragte ham til fortvilelse, slik at han ikke så noen annen utvei enn å stifte et nytt parti - med rene klare linjer. Hva han hadde sett i Sovjet-Russland og Asia av usigelige lidelser, av rå og motbydelig behandling av mennesker, kan man ikke gjøre seg noen forestilling om. Er det å undres på at Quisling ble en alvorlig mann, at han viet sitt liv til den oppgave å redde sitt folk og sitt land fra å bli offer for denne onde makt? Han innså straks at det ikke fantes noen militær løsning, men at revolusjonen bredte seg til alle land hvor kriser og misærer lot seg utnytte. Bekjempelsen av marxismen og bolsjevismen fordret et nytt livssyn og en ny samfunnsordning som tok tyren ved hornene og rykket opp samfunnsondene med roten. Ansvarlige og gode nordmenn måtte selv gjøre de forurettedes sak til sin og ikke utlevere dem til marxistene. Man måtte finne en varig løsning på sosial urettferdighet og elendighet. Men da måtte man begynne med å bestemme deres årsaker. Quisling forsto at marxismen måtte komme som en naturlig reaksjon på det borgerlige samfunns manglende forståelse av de sosiale problemer, og den manglende vilje og evne til å løse dem. Det nyttet ikke å bekjempe denne fordervelige lære ved stadige innrømmelser og en vek defensiv, slik de borgerlige partier turet frem. Bare en ny og livskraftig idé som var sterkere enn marxismen kunne ta kampen opp med utsikt til seier. Denne idé måtte bygge på folkefellesskapet og ta sikte på å gjenopplive nordisk ånd og befeste nordisk egenart. Intet fellesskap i verden er sterkere enn den biologiske arv - rasen! Rasen forsyner oss også med den vitenskapelige begrunnelse for hvorfor velstående borgere skal bry seg med fattige og nødlidende folkefeller. På den annen side er sosial rettferdighet en forutsetning for at arbeiderne skal føle tilhørighet til nasjonen og ofre seg for den. Nasjonalisme og Sosialisme betinger hverandre gjensidig.

Bolsjevikenes effektivitet og fremgang som hadde imponert Quisling sånn, og liberalismen og korrupsjonen i vest, hadde en felles årsak, omgitt av taushet og hemmelighets-kremmeri: Frimureriet. Man må vite at revolusjonen i Russland (både den i februar og den i november) var frimurerverk. Kerensky, Lenin og Trotskij (Bronstein) var alle jøder og frimurere, Trotskij medlem av B'nai Brith-logen. Men tsarens statsapparat og de "hvite" styrker som sloss mot de "røde" i borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av revolusjonen var også infiltrert av frimurere og disse saboterte enhver motstand mot bolsjevikenes revolusjon. Var det ikke for frimurerne på begge sider ville de "røde" aldri ha seiret; så underlegne var de den første tiden. Vender vi oss til Norge-Sverige var statsvesenet i løpet av 1800-tallet nærmest smeltet sammen med frimurerlogen, og loge-medlemskap var obligatorisk for enhver høyere post. Unions-oppløsningen bragte ingen frigjøring fra frimureriet, men kong Håkon overtok kong Oscars rolle som frimureriets høye beskytter i Norge og var bindeleddet til Storlogen av England. Det var denne Storloge, og bak den selvfølgelig De Usynlige Fedre, som egentlig regjerte Norge. Det er på denne bakgrunn man må forstå den "engelskvennlighet" (rettere sagt, jødevennlighet), Sovjet-vennlighet, og tyskerfiendtlighet som hersket i norsk presse og politikk i den tid vi her tar for oss, i årene forut for 9. april 1940. Bare for den som kjenner det politiske etablissements røtter blir smutskastingen mot og æreskjellingen av Quisling fra alle hold, løgn-kampanjen mot ham, begripelig. Istedenfor den gang å ta konsekvensen av Stortingets vedtak ble alle spillerne på den politiske scene enige om å røklegge og forfalske kjensgjerningene. Ledende folk fra alle de gamle partiene og hele partipressen gikk sammen om å mistenkeliggjøre og baktale på det gemeneste den mann som hadde påtatt seg den utakknemlige oppgave å åpne det norske folks øyne for den dødelige fare som truet vår frihet og selvstendighet. Taktikken var ganske enkelt den: at når det ikke hadde lykkes å forhindre avsløringene, så måtte man sørge for å ødelegge Quisling i det alminnelige omdømme og undergrave hans posisjon slik at det skulle bli umulig for ham både den gangen og i fremtiden å vinne tiltro hos det norske folk. Dette lyktes også i en grad som er lite smigrende for vårt folks dømmekraft. Men tross løgnflommen var der dog tusener som forsto hva som var skjedd og gjennomskuet taktikken. Der var tusener som forsto at der endelig, midt i det korrupte klikkestyre, var stått frem en fører for det norske folk, en mann som talte folkets sak og ville folkets vel. Det var noen tusen som aldri glemte Quislings uforferdede avsløringer og som forsto de ideer han forkynte. Det har alltid vært slik i historien, at når bestemte maktklikker oppkaster seg til herre i samfunnet og misbruker det arbeidende folk, så oppstår de store folkeførere som taler folkets sak mot despotene. Og det har også alltid gjentatt seg at når en slik folkefører har stått frem, har det gamle styre med alle maktmidler - i første rekke løgnen - bekjempet det nye i folkets og fedrelandets navn.

At Quislings svepeslag hadde rammet midt i flokken, det forsto man klart av det uartikulerte skrik fra partileirene, av den flom av løgn som ble spredt - og holdt i live år efter år. De som deltok i dette hylekor var ikke bare marxismens agenter - folk som i Moskvas borgerkrigsskoler hadde lært hvilket effektivt våpen løgnen er. Det var ikke bare de folk som hyldet Lenins og Marx' lære om at "alt er tillatt som gavner partiet: mened, løgn, tyveri, vold, landsforræderi, ran og mord", som satte ryktene i sving. Å nei. Pyntelige og kjente størrelser i byens beste plutokratiske kretser deltok med samme iver i den skruppelløse og velorganiserte løgn-kampanjen. Det stinket frimureri og fremmedvelde av det. Det er betegnende at Quisling inntil han trådte inn i politikken og fikk politiske motstandere var holdt for å være et usedvanlig klart hode. Men hans hode ble særdeles "uklart" etter at han som Nasjonal Samlings fører opptok kampen mot det partipolitiske vanstyre i vårt land og for frigjørelse fra den internasjonale kapital og den internasjonale jødedom. Før hans inntreden i politikken skrev en av hovedstadens pressestemmer om ham: "Det går store ord om Quislings eminente begavelse og strålende personlighet. Helt fra guttedagene og oppover var han noe for seg selv i ordets beste betydning som intelligens og karakter. En skal selvfølgelig ikke tro alt en hører men noe sant er det i alle legender. Minister Urbye som arbeidet sammen med ham en del år skal ha sagt en gang: Når jeg arbeider sammen med Quisling føler jeg meg som idiot, så skarp er hjernen hans, så lett skjønner han, så stor er hans logiske evne og evnen til stringent tenkning. Det er iallefall sikkert at Nansen satte ham umåtelig høyt som medarbeider, både på grunn av hans ypperlige hjerne og hans rent menneskelige innstilling. Nansen var imponert over hjernen og følte seg i nøyeste kontakt med innstillingen." Med det samme vi er inne på Nansens syn på Quisling er det verdt å citere fra innledningen til hans bok "Gjennom Kaukasus til Volga": "Disse innledende ord kan ikke sluttes uten en hjertelig takk til kaptein Vidkun Quisling for hans utrettelige elskverdighet som reisefelle og for den verdifulle hjelp han har gitt forfatteren ved sitt kjennskap til russisk og ved sine allsidige kunnskaper." Etter Nansens død, under valgkampen i 1933, da person-angrepene haglet som verst, rykket Nansens enke Sigrun ut og tok ham i forsvar: "Enig eller ikke enig i Quislings politikk tror jeg mange beklager den personlige og fornærmelige form valgkampen har tatt mot ham. Det vil sikkert interessere å høre hva Frithjof Nansen mente om sin hjelper - han har ofte uttalt sin glede over å ha en sånn mann til hjelp: 'Ypperlig administrator, selvoppofrende og hederlig.' Hans ansikt lyste når han nevnte Quislings navn." Men etter Quislings inntreden i politikken skrev ovennevnte pressestemme at han var blottet for stringent tenkning, hadde mistet sine norske instinkter (!), var full av selvmotsigelser og ulogisk, som en middelskolegutt i skolelaget. "Nazismen hadde begynt å tære på ham." Han manglet indre glød og kraft og det var kommet noe sjelelig sykt over ham. Her gjenkjenner man frimurernes måte å håndtere sine motstandere på: som sinnslidende og utilregnelige.

For å illustrere hvor sjofelt og frekt tilgrisingen av Quislings gode navn og rykte ble drevet, kan vi se på hva formannen i Sovjetunionens Venner, Nordahl Grieg, presterte å skrive etter overfallet på Quisling i forsvars-departementet. Han mente at der aldri hadde funnet noe overfall sted, men at Quisling fikk et anfall av akutt malaria! Ja, man gnir seg i øynene og leser én gang til, men det står faktisk så. Sovjet-dikteren fornektet seg ikke og virket som han hadde lært, med Lenins ord "alt som gavner partiet...løgn" i sin hjernes operative sentrum. Man kunne ledd høyt av slikt vås, men så minnes man det parlamentariske partivelde og storkapitalens pressemonopol og blir dyster. Så lenge frimurerne nærmest uimotsagt og uhindret kan pøse sin propaganda utover folket, hjelper stemmeretten så lite. Den daglige dose av løgn blir for mye for de fleste folkefeller, og en ærlig manns ord nytter så lite. Den uopphørlige propaganda har evnen til å oppsmuldre de mest opplagte kjensgjerninger og få massene til å tro hva som helst. Når erkeskjelmen Nordahl Grieg og andre som han i et stort antall aviser og blader, daglig over lengre tid, propper i menigmann svada og søppel, så mister denne grepet om virkeligheten. Da hjelper det ikke at to av landets mest ansette leger på den tid, professorene Bull og Harbitz, kunne konstatere at Quisling var tilføyet en alvorlig hjernerystelse, formentlig ved slag av en stump gjenstand mot tinningen, at han hadde sår på bryst og håndledd, hvorav det siste "blødde nokså meget", og endelig at man på hans klær gjenfant merker såvel efter stikk som blod. I et sunt folk er en hedersmanns ord nok; i vårt despotiske plutokrati er ikke engang legeattest nok - den blir som et lite pip i brølet fra propaganda-senderne som holder alles oppmerksomhet fanget. De fleste valgte å tro på de notoriske landsforræderes ord mer enn på den manns om hvem Bondepartiets fører Moseid i Stortinget den 30. juni 1932 etter Quisling-sakens behandling uttalte: "Efter at jeg har lært statsråd Quisling å kjenne, føler jeg meg fullt forvisset om at han i sjelden grad fortjener alle rettskafne menneskers aktelse og tillit, både på grunn av sine karakter-egenskaper og sin dyktighet."

Resultatet av Quisling-saken ble således at regjeringen ignorerte Stortingets henstilling om å ta affære. Den foretok seg intet mot de folk som bevislig søkte å bringe Norge under Sovjet-stjernen. De skyldige slapp fri, mens Quisling i folkeopinionen ble stemplet som en der hadde fremsatt ubegrunnede beskyldninger. Slik ble det norske folk ført bak lyset og slik lot det seg føre bak lyset. I 1945, da jødene og frimurerne hadde vunnet krigen, satt de anklagede fra 1932 i dommer-tribunalet som uransakelig arbiter over sant og usant og allmektig hersker over liv og død. Da var det overhodet ingen som våget å ymte noe sant om Quislings karakter-egenskaper, unntatt naturligvis vår modige helt selv. Da fikk han betale dyrt for sin fedrelands-kjærlighet og selvoppofrelse i 1932. Tenk om noen da hadde hevet sin røst og sagt hva redaktør Domaas i Norges Handels- og Sjøfartstidende i 1932 så fortjenstfullt påpekte: "Det er på vei til å bli politisk samling i Norge. Fra de høyeste parlamentariske würdeträgere til de mest påaktede herredsstyresuppleanter i avdalene er all politisk kyndighet oppmarsjert mot statsråd Quisling. De har hver sin metode. Noen stikker med kniv og slår med batong, andre anfaller ham i avisene. De fineste og giftigste bare hvisker nyhetene fra munn til øre. Hva er det i veien med ham? Vet De ikke det? Han har tatt revolusjonssnakket og forberedelsene til fedrelandsforræderi alvorlig. Han slo Menstad-opptøyene ned med makt og efterpå holdt han en tale i Stortinget. Ikke en stor glimrende som en alminnelig parlamentarisk vindmølle. Quisling er ikke noe å sende til Genève. Det var en stillferdig, alvorlig, fedrelandsbekymret tale. Mannen kjenner revolusjonen. På Russlands stepper har han sett skarer dø sultedøden. Han har sammen med Nansen reddet dem som kunne hjelpes, og ydet andre en siste lindring. Dette vil han spare sitt eget folk for. Da han fremla dokumentbevisene så het det: Ja, dette har vi visst så lenge vi har regjert. Det er ikke noe nytt. Forundret spurte den menige mann: Har de visst det uten å gjøre noe med det? Man fikk ham ikke bort den gang. Det ante parlamentarikerne at denne mann allerede hadde en livvakt av menige velgere. Man bad ham komme og holde foredrag. Han kom i små foreninger og større. På sin stillferdige måte talte han alvor slik at det gikk til hjertene. Ellers satt han fredelig nede i Forsvarsdepartementet og søkte å gjenskape et landsforsvar av de midler som kunne skaffes. Quisling fikk ikke være i fred. Man angrep ham på æren. Det het at han slett ikke var blitt overfalt. Så holdt han foredrag for de konservative studenter for lukkede dører. På ny kom skravlet i gang. Hadde han talt alvor til dem også? Studentene som år efter år utsettes for revolusjonær propaganda, ikke bare i Studentersamfundet men også på Universitetet, hadde han virkelig overfor dem opptrådt mot det påtenkte, det planlagte, og det organiserte landsforræderi! Så farlig var det ikke. Det blev konstatert at Quisling hadde talt filosofi. På filosofi kan en forsvarsminister ikke avskjediges. I tilfelle måtte det være kirkeministeren. Om Quisling er en stor mann vet vi ikke. Vi kjenner ham ikke nok til å kunne dømme om hans mot, hans handlekraft og intelligens. Bare én ting er sikkert, han har løftet en fane, hvorom samles alt det som ennu finnes av fedrelandssinn og vilje til å verne dette frie samfunn mot indre og ytre fiender. Flokken økes fra dag til dag. Det skal statsråd Quisling vite, at det taktisk-parlamentariske valakki med revolusjonsmødre, bolsjevikfadderne og hele den borgerlige unnfallenhets kleresi, det er ikke det norske folk. Hundre tusen søker til den fane han bærer - om ikke for hans skyld så for fanens!"

Quisling-saken og overfallet i Forsvarsdepartementet i et forsøk på å snikmyrde Quisling eller stjele vitale dokumenter, kombinert med politiets unnasluntring fra skikkelig etterforskning (saken ble aldri oppklart), burde ha satt det norske folk i alarmberedskap. Politi og domstoler var og er spekket med frimurere og folkeforrædere akkurat som presse og Storting. Men de skyldige selv bragte så mye motsigelsesfylt og forvirrende snikksnakk, ryktebørsen jobbet seg rødglødende, at folket ble bedøvet og handlingslammet. Et fremmed vesen hadde alt bemektiget seg vårt dyre fedreland. Quisling skrev om dette i boken "Russland og vi": "Russland fremstiller seg allerede fra de eldste tider som et land hvor nordisk og asiatisk vesen kjemper med hverandre om herredømmet. Denne kamp er nu ført over til vårt hjemlige folk og til våre egne sinn. Ja, man kan med en viss rett si at de største motsetninger i verden i våre dager, og i vårt land i særdeleshet, reduserer seg til en tvekamp mellom det nordisk-europeiske prinsipp og det asiatisk-orientalske prinsipp, som er bolsjevismen." Han innså at denne bolsjevisme ble forkynt som et politisk evangelium, som til tross for at det bygget på et gudløst livssyn, var blitt en slags religion for sine tilhengere. Kommunismens læresetninger var en eneste stor utfordring til vår nordiske kultur, og denne lære innledet siste fase i en tusenårig kamp mellom vår idealisme og deres materialisme. Quisling skrev: "Skal vi få vårt folk bort fra denne kortskalle-religion og forhindre at marxismen før eller senere slår igjennom, trengs et grundig og bredt anlagt opplysningsarbeid. Vårt folk må bringes til å forstå at dets livgivende grunnlag er dets nordiske avstamning og egenart og en virkelig religiøs og ansvarsbevisst livsoppfatning. Som ethvert annet samfunn der vil redde seg fra en alvorlig krise, må det finne tilbake til sitt grunnlag, og på dette grunnlag utfolde sine krefter." I parentes bemerket, for dem som er ubevandret i antropologi, er "kortskalle" her ikke en nedsettende men en saklig og vitenskapelig betegnelse fra kraniometrien: Asiatiske raseelementer (f.eks. den forasiatiske rase) er typisk kortskallede, mens vi av nordisk rase er langskallede. Etter sine ti år i Russland hadde Quisling dannet seg et klart bilde av revolusjonens rasemessige drivkrefter og følger: "Bare det vi har sett i Russland av revolusjonens virkninger på det fysiske område av menneskelivet (folkehelse og rase) er nok til å gjøre bolsjevismen til en av de dystreste tildragelser i menneskehetens historie. Den humane iakttager vil feste seg ved revolusjonens uhyre menneskeofre i sin alminnelighet. Mens den mer vitenskapelig anlagte kanskje særlig vil tenke på at revolusjonen har gått så hårdt utover Russlands intelligens og høyere menneskemateriell. Fra begge synspunkter er bolsjevismen en forbrytelse, større enn kapitalister og imperialister noensinne har gjort seg skyldig i. Og fra det siste synspunkt i særdeleshet (som raseødeleggende) en synd mot historiens hellige ånd, som ikke tilgis hverken nu eller i eftertiden."

Hva gjør den sosiale revolusjon med menneskene? Når sedene oppløses og autoritetene fjernes? "De fleste mennesker i vårt land er heller ikke kommet lenger enn at de i virkeligheten ikke holdes i ave av moralske overbevisninger (som man kanskje innbiller seg), men av frykt for statens straffende hånd og fremfor alt av samfunnets faste hevd og skikk. Når disse autoriteter vakler eller oppløses, slik som alltid skjer i en sosial revolusjon, da våkner de lavere instinkter hos mennesket, og mennesket bruker sin fornuft ofte bare til å være mer dyrisk enn dyret. I slike tider kommer også ulvene frem av skogene. Gamle og nye forbrytere finner sin anledning under de oppløste forhold. Den slags underjordiske spiller en stor rolle i enhver sosial revolusjon. Gruoppvekkende eksempler kan man berette om fra Russland." Var det sannsynlig at revolusjonen ville spre seg fra Russland, at verdensrevolusjonen ville slå igjennom? Sjansene var ifølge Quisling små såfremt verdensfreden kunne bevares. Men selv i dette tilfelle måtte man regne med revolusjoner i enkeltland hvor la-det-skure politikken, laissez-faire, og halve forholdsregler førte til utålelige tilstander. Så lenge det nordiske menneske holdt seg sunt og tallrikt, og altså krig mellom ulike hvite nasjoner kunne unngås, ville det med letthet avverge trusselen fra bolsjevikene. Selv et Tyskland i kaos hadde vist dette i 1919. Men hva om de europeiske staters rasesammensetning skulle endres og andre raser enn den nordiske bli fremherskende? "Men undergangen truer kanskje på lumskere måte. Som man vet dominerer de mindreverdige menneskeslag Europa mer og mer alene ved sin sterkere formering. Det er i denne forandring i mennesketypene sammen med bolsjevismen at dødsfaren ligger for den vesterlandske sivilisasjon." Det er vel denne konklusjon også våre dagers bolsjeviker har trukket, og derfor de driver masse-innførsel av mennesker fra den tredje verden til Europa.

De dramatiske og grufulle år i Russland forsynte Quisling med det forråd av erfaring som hans tanker arbeidet med resten av livet. Hans videre liv og ferd, og hans endelikt, var i høy grad bestemt av ungdomstidens store eventyr, om man kan bruke et slikt ord, i Gardarike, og i så måte delte han skjebne med Olav den hellige. Han stiftet som nevnt den politisk-religiøse bevegelse "Nordisk Folkereisning" da han kom hjem, og som symbol brukte han naturligvis Olavs-korset! I denne eiendommelige nyskapning tør man se fullendelsen av nasjonalromantikken og den germanske frigjøring i livskunstens gjenfødelse. Den nordiske ånd utfoldet seg fra nu av ikke bare i dikt, men i livet selv. I 1931 utkom retningslinjene. Her beskriver han det Norge han fant da han vendte hjem fra Russland: "Vårt folks velstand og krefter ødes i ufruktbar partipolitikk og meningsløse arbeidskonflikter. Samfunnets enhet og sammenheng er brudt. Den bolsjevikiske og rabulistiske ånd brer seg i våre byer og bygder, og i bakgrunnen truer en blodig sosial revolusjon, den største tragedie et folk kan oppleve. Vårt folk synes angrepet av en dødelig sykdom som fører det mot anarki og oppløsning." Hvis Norge skulle unngå å bli kastet på verdenshistoriens skraphaug som nasjon, måtte det mer til enn usammenhengende valgagn for å bekjempe den slags religion en tredjedel av folket bekjente seg til i marxismen. Den lunkne borgerlige politikk, som enten ville at alt skulle bli ved det gamle eller som gikk på akkord med de revolusjonære, sto for fall. "Men vi må helt til bunns i saken", skrev Quisling. "Vårt politiske syn og vår politiske gjerning må være grunnet på og gjennomtrengt av det sanne nasjonale, og av en dyp og moralsk verdensanskuelse; må liksom bolsjevismen være en politisk-religiøs bevegelse. Og det må være en folke-reisning. Det er fra folket forandringen må komme, bryte frem av folkebevisstheten, som finner seg selv, befrir seg fra fortrollingen, og endelig i farens stund erindrer at over de enkelte partier står det hele folks store parti."

Hva er det sanne nasjonale og hva er det folket finner i seg selv? "En sådan folkereisning må bygge på det faktum at nordmennene sammen med de andre skandinaviske folk utgjør kjernen i den store folkefamilie som representerer det mest verdifulle raseinnslag i menneskeslekten, den store nordiske rase. Disse raseegenskaper som vi er bevarere av, forplikter samtidig som de betinger en bestemt politikk ute og hjemme. Vi skal ikke ta til løsen importerte, mindreverdige ideer som slett ikke passer for vår egenart. Men vår politikk må, foruten å stemme med tidens krav, også være overensstemmende med vår rases behov og streben. Nasjonal gjenreisning er fåfengt arbeid hvis man ikke gjenoppliver den nordiske ånd. Vårt folks fremgang henger uløselig sammen med bevarelsen av dets nordiske blod, og tar vi ikke vare på vår nordiske egenart, taper vi den." Det var klar tale. Først sikre det biologiske livsgrunnlag, arven fra forfedrene. Og så? Utfolde den nordiske rasesjel: "Det annet grunnlag for folkereisningen, liksom det er det for vårt folks eksistens, må være en åndelig og ansvarsbevisst oppfatning av tilværelsen. Når vi erkjenner de dype sannheter i det historisk forgangne og historisk bestående, og ser de store ting som folk av nordisk rase har utrettet for verdensutviklingen helt fra historiens begynnelse inntil denne dag, da de står kraftige som aldri før; (den indiske, persiske, og gresk-romerske kultur, liksom den europeiske og den amerikanske kultur, skyldes vesentlig nordiske folks innsats); og vi samtidig er overbevist om at det er guddommens vilje som åpenbarer seg i verdenshistoriens utviklingsgang; så må vi også, uten å underkjenne andres betydning og innsats, ha lov til å tro på de nordiske folks, og deriblant vårt norske folks, fortsatte misjon i verden. Mange tegn tyder også på at de nordiske folk her i det egentlige Norden nu er kallet til å spille en ny og større rolle i utviklingen, idet de trekkes mer og mer inn i verdensbegivenhetene. Og alt stort er begynt som smått." På dette dobbelte grunnlag av rase og åndelig livsanskuelse ville Quisling gjenreise Norden. Målet som man på dette grunnlag skulle strebe henimot så han i den enkelte, i personlighetens utvikling. Denne er knyttet til samfunnets utvikling, men samfunnet er middel, ikke mer, og det skal ledes av de beste, de største personligheter.

Det er her på sin plass å henlede oppmerksomheten på at Quisling hadde visse betenkeligheter vis-a-vis den tyske nasjonalsosialisme og den italienske fascisme: Han fryktet at individet gikk opp i samfunn og stat og forsvant. En slik fare er riktignok alltid tilstede i en totalitær fellesskaps-dyrkelse, som rasismen og nasjonalismen vitterlig er. Men jeg tror den nordiske rase selv er den beste garantist mot at individene høvles ned til minste felles multiplum. Vi er fødte individualister, og det enestående individ trenger ingen ytre tilskyndelse for å hevde sin egenart og utvikle sin begavelse. Det er snarere et for svakt samhold, særlig på rasenivå, som har vært vårt elend. Det gjelder å oppnå den rette balanse mellom fellesskap og individualitet - en dialektisk likevekt. I mellomkrigstiden var det samholdet man trengte å betone; derfor fremhevet man nasjonen og krevde samfunnsånd. Også idag er det fellesskaps-følelse det skorter på. Derfor insisterer vi på nasjonalsosialisme (eller rasesosialisme) og stuer vekk den sosial-individualisme Quisling snakket om på dette stadium. På et dypere plan må man se i øynene at individet er et forbigående fenomen og at bare rasen har potensialet til å bestå. Naturens kjensgjerninger dikterer oss at individet er middel og rasen mål, og ikke omvendt. Ellers kan hele problematikken synes noe kunstlet, for hvordan kan individet tjene rasen, om ikke ved å utvikle sine evner og forme en sterk og fast karakter? Den nasjonalsosialistiske stat betrakter ikke alle nordiske mennesker som like; tvertimot skal raseadelen (eliten, enerne, de edle, ...) dyrkes frem og gjøres til førere for folket - førere, men ikke tyranner; de skal tjene folket og rasen, ikke utbytte det for sine individuelle formål. Det fullkomne styre er det som nøyaktig gjenspeiler likhetene og forskjellene i folket. Men fordi staten får sin styrke fra nasjonens ensartethet - bare nasjonalstaten (eller rasestaten) kan i lengden bestå - er det nødvendig å sikre at fellesskapet i folket forblir sterkt. Innvandring av fremmede mennesker oppløser fellesskapet og bringer statens undergang og folkets død. Det historiske skoleeksempel er Rom. I en stat hvor fellesskapet er svakt blir styret nødvendigvis tyrannisk og undertrykkende - vi ser dette i Norge i dag, etter 40 års innvandring: ytringsfriheten f.eks. er klart svekket og forskning og debatt innskrenket eller ensrettet. Hvor Eidsvoll-mennene tillot enhver frimodige ytringer om statens styre, har regimet i dag begynt å fengsle dem som kritiserer dets politikk (Tore Tvedt i Vigrid). Det er et tegn på at staten er truet, fordi enheten og enigheten i folket er svekket. Men hvor enheten i folket er sterk, kan staten utvide sitt myndighets- og virksomhetsområde uten at dette oppleves som undertrykkende, og da blir også staten sterk. Nasjonalsosialismen er altså ingen egalitær doktrine; den erkjenner at rasene er forskjellige og at individene innad i hver rase er forskjellige. Å betrakte og behandle alle som like, for ikke å snakke om å fremtvinge (tilsynelatende) likhet, det er marxisme og sosialdemokrati og er NS fremmed. Den tvangsutjevning som foregår i våre dagers sosialdemokrati, hvor de flinke blir holdt igjen, vil feies ut av samfunnet så snart NS-staten etableres. NS-staten vil sørge for at hver enkelt får sjansen til å utvikle sine medfødte evner og anlegg så langt disse rekker. Å ofre seg for fellesskapet betyr ikke tvungen likhet - det dødbringende tyranni som er det egalitære samfunn.

Quisling ville altså forbinde "den nordiske tanke" med en religiøs og moralsk verdensoppfatning såvel som med hensynet til den moderne utviklings krav. Denne bevegelse skulle med sin grundighet og følelsesbetoning skaffe folkefellene noe å leve og dø for, og ikke stagnere i rent forstandsmessig belæring. Den var skapt for å ta kampen opp mot marxismen, hvor den borgerlige pragmatikk kom til kort. Retningslinjene for Nordisk Folkereisning var oppdelt i 5 punkter. Det første punkt gjaldt samfunnets indre sikkerhet og frie utvikling. Annet punkt sammenfattet det positive budskap, som fremstilt ovenfor. Tredje punkt tok for seg tidens brennende sosiale spørsmål og oppstilte en nasjonal arbeiderpolitikk. Fjerde punkt dreiet seg om den alminnelige samfunnspolitikk og organiseringen av samfunnet. Endelig i femte punkt trakk han opp grunnlinjene i utenrikspolitikken, hvor han mante til samarbeid mellom nordiske og nordisk innstilte folk over hele verden - i denne sammenheng gjorde han seg følgende tanker: "Verdenssivilisasjonen hittil er for en vesentlig del skapt og båret frem av den nordiske rase, og av nordisk innslag i andre folkestammer. Hele denne sivilisasjon er nu truet av mindreverdige rasers kulturnedbrytende bevegelser. Skal denne krise kunne overvinnes, er det en hovedbetingelse at de forskjellige nordiske og nordisk innstilte folk finner hverandre og når frem til et redelig og forståelsesfullt samarbeid for verdens organisasjon og fredelige utvikling. Samtidig vil en sådan utenrikspolitikk trygge Norges stilling i verden, og kunne til fordel for oss selv og andre skape virkefelt for det overskudd av kraft som ikke kan ventes å finne anvendelse innen vårt eget land med dets begrensede muligheter. Denne målbevisste utenrikspolitikk vil således også kunne bidra til å løse en god del av våre indre vanskeligheter."

Så er vi tilbake igjen hvor vi begynte - 17. mai 1933 delte man ut et særtrykk som inneholdt et opprop undertegnet av Vidkun Quisling. Det var oppfordringen til Nasjonal Samling. Her heter det bl.a. : "Den økonomiske, sosiale og politiske utvikling i vårt land gir anledning til alvorlig bekymring, berører direkte enhver nordmanns eksistens, og kan bli avgjørende for hele vårt folks fremtid." Og: "Med det nuværende partivesen er imidlertid utelukket å oppnå den kursendring i politikken som er en nødvendig forutsetning for den økonomiske og sosiale gjenreisning og nyordning som må komme." Quisling fremhevet spørsmålet om sosial ening som det viktigste i tiden, og understreket at ingen av de bestående partier kunne løse det, fordi de alle var klassepartier. Samling mellom disse partier i kompromissets tegn hadde man også dårlig erfaring med. Det gjaldt å ikke gjøre seg noen illusjoner, men å bygge opp en kampdyktig politisk organisasjon med positive ideer. "Slik som det nu er, monopoliserer revolusjonspartiene folkets trang til fremskritt og til politisk og sosial nyorientering. I den borgerlige døgnpolitikk finnes ikke engang antydning til forsøk på å se problemene i sammenheng og overensstemmende med tidens og nødens krav. Det eneste som gjøres er spredte tiltak som ikke rekker utover det som er nødvendig for å holde det gående på et slags vis fra dag til dag." Slik beskrev han folkets og landets tilstand sett i fugleperspektiv: "Den politiske grunnstemning i vårt folk i dag er lede over partipolitikken. En voksende uro og usikkerhet for fremtiden. Mistrøstighet over de knugende skatter og gjeldsbyrder. Forbitrelse over de meningsløse arbeidskonflikter og fagforeningstyranniet, over den bolsjevikiske og rabulistiske ånd som støttet av fremmede makter brer seg i våre bygder og byer. Over de konservatives mangel på innsats og de liberales tvetydige spill med landets og dets borgeres skjebne. Ved siden av bonden som drives fra gård og grunn står tusener av arbeidsløs ungdom. Det norske folk er i virkeligheten kommet til en skillevei, hvor valget er så skjebnesvangert som aldri før i dets historie."

Den eneste farbare vei ut av uføret var å oppta arbeidet for en åndelig og nasjonal vekkelse, og samle alle de krefter som hadde den samme positive innstilling i en aktiv nasjonal og sosial bevegelse på tvers av partiene. I denne skulle bonde, arbeider og borger finne hverandre og samles om løsningen av de felles nasjonale oppgaver. I den skulle de spredte viljer og krefter forenes under Solkorset til en ny Nordisk Makt.

Rønnaug