Vidkun Quisling : Martyr for Norge

Del 1 : Fra Vidunderbarn til Fører

Den ytre ramme om Vidkun Quislings liv er nokså godt kjent. Han kom fra Fyresdal i Telemark, en av de norskeste av norske bygdegrender som er å oppdrive i det ganske land. Det er ikke merkelig at Vidkun selv var som finslipt av is og fossefall, styrket av fjelluft og forskjønnet av vårløsninger. Han hørte hjemme i sin trange fjelldal, hvor han etter eget utsagn vokste opp mellom vikingegraver og saga. Han elsket sin hjemstavn og lengtet hjem når han fór utombygds. Han tilhørte en gammel slekt (samme som Ibsen og Bjørnson) og ble innprentet ættestolthet og ættesaga og plikten overfor sitt folk. Faren var en lærd mann - prest av yrke, men ifølge Vidkun mer av en historiker og sprogmann. Vidkun slukte snart alt han kom over av bøker. Og var en ensom gutt. Blant regimehistorikernes villfarelser finner man også forskrudde teorier om hvorfor Vidkun ikke hadde noen venner, men for raseforskere er dette ingen gåte: En slik isolasjon har i rasens sene livsfase kjennetegnet gjenværende nordisk raseadel til alle tider. Og blodsadel var just hva Vidkun Quisling var på kropp og sjel.

Han var en usedvanlig begavet gutt, ja mer enn det, en sjelden begavelse og et lyst hode, og gjorde inntrykk på alle som fikk æren av å møte ham eller høre ham. På skolen ble han satt rett i annen klasse og var en selvskreven ener, uten at han brød seg stort om skolefag - hans higen rettet seg mot høyere ting. Med umettelig kunnskapstørst slukte han alt som vakte hans lengsel eller lidenskap. Historie og saga var hans ankerfeste, men i gymnastiden ble han også fanget av den høyere matematikk, utviklet denne på egen hånd og leste Abels samlede verker. Mangfoldig som han var valgte han imidlertid å bli offiser, og om dette sier han at historien og unionsoppløsningen med Sverige gjorde utslaget. Vidkun var nasjonalsinnet av natur lenge før han ble en bevisst mann. I typisk nordisk ånd var han gjennomsyret av kjærlighet til folk og land og villig til å ofre alt for det. I 1905 ble han kadett og gikk på krigsskolen. Her fordypet han seg i strategi og krigskunst, og ble uteksaminert - dette er han berømt for - som beste kandidat i Høyskolens hundreårige historie - med innstilling til kongen!

Det er ikke vanskelig å se at Quisling alt i starten møtte motbør og var malplassert i denne vår demokratiske tidsalder. I generalstaben fikk han lov å arbeide i fred så lenge han holdt seg til militær-strategiske saker, og det var ingen ringere enn VQ selv som utarbeidet Norges nøytralitetsvern, omfattende 12 divisjoner og 200 tusen mann. At denne avskrekkende styrke, som ville ha holdt Norge utenfor krigen, ikke fikk støtte av våre parlamentariske skravlebøtter og døgenikter er ikke egnet til å forbause. På utmarsj med sine soldater øvet han selvtukt og måtehold; en pose med nøtter i sadeltasken, sin melkerasjon, var hans næring, og herdet seg gjorde han ved ikke å legge i ovnen om vinteren. Kl 5 om morgenen sto han opp og begynte å arbeide. Skjønt han var tent på tanken om å tjene sitt land som offiser hadde han ennå ingen klare ideer om hva det innebærer. Men én dag dæmret det for ham hva en offiser har å forsvare: Folkets selvbevissthet. Offiseren skal hevde den nasjonale tanke og således verne om folkets liv. Han minnes en gang som batterisjef i Nord-Norge en tysker fra Krupp komme til dem og lære soldatene å betjene de nye bergbatteriene. Dette var kjedelig arbeid og soldatene buste ut med det. Da sa tyskeren: For fedrelandet - dette gjør dere for fedrelandet. Den tanken utviklet Quisling videre og gjorde til rettesnor for soldatene og seg selv i alt deres virke. Vi er ikke her for å søke selvnytelse og selvtilfredsstillelse men for å tjene noe som overskrider jeget. Hvem man enn er, hvilken oppgave man enn er satt til, så tjener man sitt folk, og derigjennom vinner selv den minste oppgave akt.

Det var skikk i generalstaben på den tiden at hver og én fikk tildelt et land som han skulle sette seg inn i og bli kjent med. Quislings lodd falt på Russland, og det ble avgjørende for hans videre liv, helt frem til den dag han sto anklaget for landssvik og den råkolde høstnatt han sto med bind for øynene mot muren på Akershus. Ikke slik som ignoranter kunne forledes til å tro og som regimelakeier og rasefremmede innbiller seg: Quisling var aldri, ble aldri kommunist. Ihvertfall ikke hvis man i den legger marxistisk-jødisk materialisme og ateisme. Hvilken sekt av jødiske revolusjonsmakere - anarkister, nihilister, mensjeviker, bolsjeviker, sosialrevolusjonære,... - man enn tar tak i så er dens tankegods Quislings utpreget nordiske ånd fullstendig fremmed. La meg gjenta meg selv: Quisling var fra barnsben av en from og fedrelandskjærlig mann som drømte om Nordens gjenreisning. Av alle de bøker denne beleste mann pløyet seg gjennom under livets løp, var den kristne bibel den første han gjennom sin prestefar lærte å kjenne, og den siste han søkte trøst i mens han satt i dødscellen i Møllergaten. Det er vel den nordiske adelsmanns skjebne i en så ussel tid som vår å bli misforstått, men Quisling unnet alle mennesker et anstendig liv, var alltid rede til uegennyttig innsats for å hjelpe mennesker i nød, og vendte seg mot undertrykkelse og urettferdighet. Han var sosialist - slik bare nordiske mennesker kan være det. Hadde man forstått dette så hadde vi sluppet alle disse forvrøvlede "gåtefulle" livshistoriene om Quisling, Hamsun og andre som vil ha det til at de først var "kommunister" eller "radikale" men så ble "nazister". Så snart jeg hører ordene "gåten X", hvor X er én eller annen NasjonalSosialist, legger jeg på! Quisling er ingen gåte for oss nordiske mennesker, men hans vesen er klart som dagen og hans handlemåte den eneste naturlige. Vel kan man være i tvil om enkeltheter her og der, men det var han også selv.

Han lærte seg russisk. Gledet seg til å komme bort fra generalstaben og dens evindelige papirer. Han søkte om å bli militær-attaché i Russland, og kom dit i 1917, midt opp i revolusjonen. Den alminnelige mening i Russland på denne tid var at dette var et kortlivet, forbigående fenomen. Quisling hadde en ganske annen oppfatning av situasjonen. Han så den som neste skritt i den verdenskrise som var begynt i 1904-05 med den russisk-japanske krig, og som fortsatte med den første verdenskrig, og ennå i tiår fremover ville komme til å herje, med store indre og ytre omveltninger. Dette var Quislings profeti - dengang i 1917. Som attaché er han en tid knyttet til Trotskij (jøden Bronstein) som vil ha ham til sin stabssjef. Det er tydelig at Quisling på denne tid er usikker på bolsjevik-revolusjonens karakter og ukjent med Jøde-problemet. Men han får anledning til å oppdage Russlands germanske, skandinaviske fortid; konstaterer at de opprinnelige russere var nordgermanere, og en smule overilt at Russland ble grunnlagt av Nordmenn. Riktig er dog at det russiske aristokrati helt frem til revolusjonen av 1917 i hovedsak var av skandinavisk, nordisk avstamning. Som så mange steder ellers var revolusjonen i Russland et raseoppgjør og -opprør. Quisling drømte om å gjenreise Russland som et nordisk land. Allikevel kunne han ikke uten forbehold i denne første forviklede tid ta avstand fra bolsjevik-revolusjonen, for han så at folk var holdt nede i en uverdig tilstand. Den vanlige opprører var en russer besjelet av god vilje til å begynne med. Quisling så ikke den internasjonale jødiske maktelite som ledet og utnyttet opprøret, og han tar feil når han sier at bolsjevikene først tydde til terror da de selv ble utsatt for terror - jødiske oppviglere og revolusjonsmakere hadde alt i flere årtier drevet terror mot den russiske stat og begått en rekke attentater - snikmyrdet bl.a. de 3 siste tsarene.

I 1919 kom Quisling tilbake til Norge, men ble straks beordret avsted igjen, denne gang til Helsingfors. Herfra hadde han igjen befatning med russiske saker. Henimot slutten av 1920 vendte han på ny hjem til Norge - bare for å bli shanghaiet av Fridtjof Nansen til hjelpearbeidet i Russland. Han hadde allerede arbeidet ved Nansens side da denne var høykommisær for hjemsendelsen av 2 millioner krigsfanger fra Russland. Nå skulle jobben bli tøffere enn noensinne og man trengte en erfaren, selvoppofrende og dyktig kar til å bringe nødhjelpen frem til de sultende. Hvem andre enn Quisling? Quisling tok på seg oppdraget. Tidlig i 1922 sto han atter på russisk jord, og bega seg ut i hungerdistriktene - alene og uten mat til hverken seg selv eller noen annen. Folk han traff på veien frarådet ham sterkt å reise videre. Det bar mot den visse død, men Quisling følte kallet og Guds vilje i seg og nølte ikke. Å ofre seg for sine medmennesker var noe som lå ham på hjertet. I 3 måneder reiste han omkring i strøkene blant de sultende, levde som en hund full av utøy, sultet selv, besøkte kolera-brakkene, pest-brakkene, koppe-brakkene og noterte seg hvorledes allting var. Av dette ble det rapporter til Nansen, som i sin tur fikk i stand en avtale med Sovjet-regjeringen som ga ymse veldædighets-selskaper adgang til landet. Det ble til en stor organisasjon som under Quislings kyndige ledelse reddet millioner av mennesker fra sultedød og sottedød.

I 1945 sto han tiltalt for å ha medvirket til Jøde-utryddelser. Det er ikke rent lite ironisk. Under hjelpeaksjonen reddet han livet på utallige Jøder! Når de selvsamme Jøder, under den norske stats mantel, senere skulle myrde ham under dekke av et rettslig skuespill, så viser det nok en gang Jødenes utakknemlighet, som vi kjenner godt fra så mange andre tildragelser i Jødefolkets historie. Quisling, som på ingen måte var noen antisemitt under aksjonen i Russland (om han noensinne var det), forteller om de Jøder han reddet der borte: De lot med koldt blod sine kristne landsmenn sulte ihjel. Det var ikke snakk om for dem å hjelpe andre; hjelpemannskapene måtte tvinge dem til å dele sine rasjoner med andre slik at maten ble jevnt fordelt. Quisling synes ikke å ha vært klar over hvem som sto bak oktober-revolusjonen og deres planlagte sultkatastrofer og folkemordsvesen, men Russerne visste beskjed. De hadde århundrers erfaring med jødisk åger, bedrag og maktbegjær, ja deres hat overhodet mot Russere og kristne. Av og til kokte det over for Russerne og det brøt ut pogromer. De visste at de nå i 1917 hadde fått sin gamle erkefiende i strupen. Quisling sier noe bemerkelsesverdig i denne forbindelse: At 200 tusen Jøder skal ha blitt massakrert av befolkningen i det strøk han virket i. Det er ikke nødvendigvis usant, selv om antallet kan være overdrevet, og kan være et vitnesbyrd om Russernes hevn mot sine plageånder.

Da bolsjevik-jødene, godt støttet av amerikanske finans-jøder, fant ut at deres umåtelige talmudske griskhet og forsøk på å tilrane seg all eiendom og alle forretninger over natten førte til katastrofe og sammenbrudd, måtte de motvillig fire på kravene og gjenopprette et skinn av lov og orden mens de overveiet sitt neste trekk. Disse par steg tilbake har fått den grandiose tittel "Ny Økonomisk Politikk". Men der var intet nytt under solen, bare en tvungen retrett. Virkningen uteble ikke og næringslivet kom seg på fote igjen. Da Quisling 2 år senere reiste gjennom hungerdistriktene så han blomstrende marker, og de verste følger var allerede overvunnet. Hvor han før hadde vært vitne til likvidasjoner og forsvinninger i veldig omfang, tegnet det seg nå ifølge ham selv til å gry av dag, og en godviljens ånd svevet over landet.

Dette var vel tross alt synsbedrag og skyldtes Lenins sviktende helbred og maktkampen mellom Trotskij og Stalin, hvis krefter opphevet hverandre og overlot Russerne en sfære av frihet. Trotskij var den fremste eksponent for de internasjonale krefter og verdensrevolusjonen, mens Stalin for å veie opp for Trotskijs makt søkte støtte blant nasjonalsinnede Russere. Man må ikke derfor tro at der var noen substansiell politisk forskjell på de to. Stalin vant som vi vet maktkampen - og sendte sine støttespillere og forbundsfeller sporenstreks til fangeleirene i nord eller likviderte dem på stedet. Kampen for verdensrevolusjonen opphørte på ingen måte fordi Stalin satt ved roret, og hans regime var like forjødet som Trotskijs ville ha vært. Kommunismen er internasjonalistisk i sin kjerne og det var Komintern som koordinerte revolusjonsbestrebelsene verden over. Det Norske Arbeiderparti og Kommunistpartiet i Norge var på denne tid ikke annet enn utvekster av denne internasjonale revolusjonssentral og forpliktet til ubetinget lydighet. Under de samtaler Quisling hadde med regjeringskretser og annet folk i Sovjetunionen ble han klar over de norske arbeiderlederes spill. Bolsjevikene fortalte ham ganske åpenlyst og med kynisk forakt hvordan de brukte dem som brikker i sitt arbeid. Skandinavia var ett av de første landområder som skulle overtas av de Røde, og det skulle opprettes en skandinavisk føderativ sovjetrepublikk. Men hvorledes skulle dette gå for seg? Det hadde Bolsjevikene en klar formening om: Deres egen erfaring hadde lært dem at revolusjonen bare kunne komme gjennom en krig. Dette må forøvrig ha vært standard teori fra gammelt av blant de revolusjonære i Russland; også det mislykkede revolusjonsforsøk i 1904-06 fant sted i ly av en krig, nemlig den mot Japan. Krig virker destabiliserende, særlig i nederlagets time og i et rasemessig gebrokkent land som Russland. Altså satte Bolsjevikene sin lit og sitt håp til den imperialistiske krig. I følge dem ville slike kriger bryte ut mellom stormaktene "av seg selv". Idag vet vi at det ikke skjedde helt av seg selv, men at mektige krefter virket i kulissene og styrte mot krig. Jødeproblemet!

På denne tid, på 20-tallet, var Tyskland en slagen mann og en træll under vestmaktenes åk, særlig Frankrikes. Landet var regjert av antinasjonale krefter som sto i ledtog med den internasjonale Jødedom. Jødene hadde i det hele tatt en kolossal makt i Tyskland på 20-tallet, og ikke bare i finans, presse og politikk, men i kulturlivet og det akademiske liv overhodet. Landet var blitt tvers igjennom forjødet, særlig i de øvre samfunnslag, men også på bunnen blant pøbelen, som stadig truet med revolusjon. Den kortlivede Sovjet-republikk i Bayern i 1919 etter Spartakus-opprøret vitner om hvor farlig situasjonen var. Når denne ble slått ned og det tyske folk greide å reise seg mot okkupasjonsmakten, må dette tas som tegn på hvor sterkt den nordiske rase ennå på den tid sto i det tyske folk og hvor sterkt nasjonalfølelsen banket i manges hjerter. I den situasjon som forelå fantes det ingen grunn for Bolsjevikene til å utpeke Tyskland til hovedfiende. Tvertom foregikk det et visst hemmelig samarbeid mellom de to på denne tid, fra Tysklands side motivert av behovet for å omgå slavevilkårene i Versailles-diktatet. Under disse forhold var faktisk England den stormakt hvor Jødene sto svakest, og det Britiske Imperium lokket som potensielt krigsbytte, ja lå der på sett og vis allerede som et fullendt verdensrike. Den engelske adel hadde på 1800-tallet degenerert til en pengeadel og var oppblandet med jødisk blod; finansen var under jødisk kontroll (Rothschild); demokratiet og massemedia sikret Jødene stor innflytelse - i det hele tatt gjensto det bare å skifte ut germanske ledere jevnt over med jødiske, så ville det forjettede Verdensherredømme være snublende nær. Men dette siste trekk ville ikke la seg gjennomføre under sivilisasjonens spilleregler og innenfor engelsk tradisjon og kultur. Bare et forent angrep fra etablissementets Jøder og revolusjonære horder ville kunne gjøre det utvalgte folk allmektig og innfri Jehovas løfte. Men en slik omveltning kunne ikke komme i stand uten krig - det var teorien. Altså så Bolsjevikene i Russland med rovdyrets blodteft og begjær på England og dets imperium.

Quisling var imponert over bolsjevikenes organisasjonstalent, deres maktteknikk, og senere også deres krigskunst, og sammenlignet alt dette fordelaktig med tyskernes. Tyskerne var, slik han så det, dilettanter, bolsjevikene mestere. I Ukraina og de kaukasiske stater, hvor han kunne iaktta revolusjonens fremgang på nært hold, så han bolsjevikene med bare 3-4000 medlemmer nedkjempe sine motstandere. I hele Russland var det ikke mer enn 100 tusen medlemmer av kommunistpartiet da revolusjonen ble satt i verk. Quisling betraktet Sovjetunionen som en mønsterorganisasjon for hvordan man skal forene og nyttiggjøre seg alle krefter. Tyskerne arbeidet derimot tilsynelatende uten system; lå og spredte sine krefter over hele Europa. Quisling, som fremragende militær-strateg, visste hva han snakket om. I 3 år gikk han der i Russland og ivaretok britiske interesser. I 2 år levde han i Armenia og Kaukasia. Mens han gikk der og grublet i landet hvor Paradiset etter sagnet skal ha ligget, så de gamle bygningene, ble hans religiøse sinnelag vekket og han utviklet en lære om det å styre folkene, deres skjebne, og den Høyeres viljeutfoldelse i verdenshistorien. Hver enkelt skulle fylle sin oppgave, først og fremst i sitt eget folk, og bidra til å skape Guds rike på jorden. Han formet sin lære ut på vitenskapelig grunnlag og spredte den utover Russland, hvor han fikk mange tilhengere. Mens han gikk der og grunnet over disse ting vokste uroen for Norge. Han visste at verdenskrigen ville komme og så hvorledes Sovjetregimet forberedte seg på den. For dem var dette med imperialistisk krig avløst av verdensrevolusjon et dogme som de innrettet alt sitt virke etter. Quisling var også smertelig klar over at hans elskede fedreland sto for tur til å innlemmes i Sovjetunionen og lide de samme kvaler som andre oppslukte folk. Alt i 1918, da de sto i Finland, hadde planen, ifølge Trotskij, vært å ta Skandinavia, men så ble de slått tilbake. Quisling hadde takket være sin virksomhet i Russland og at han der ble sett på som medløper, inngående kjennskap til Nordmenn som hadde sveket sitt folk og gått i de Rødes tjeneste som betalte bolsjevik-agenter. Blant disse finner vi Friis og Scheflo, som begge var medlemmer av kommunistenes eksekutiv-komité. De ville ha Quisling til å spionere for seg i generalstaben! Mange av dem som satt i norske regjeringer i mellomkrigstiden var betalte bolsjevikagenter, og det forelå beviser for det, ikke bare fra Moskva, men også fra svensk politi og britisk etterretningsvesen. Men de løy seg fra det og Stortinget tok ikke noe hensyn til det. Planen var i første omgang at Norge skulle avstå Nord-Norge, hvor en Sovjetrepublikk skulle dannes, mot å få finansiell og militær støtte fra Sovjet.

Rystet av utsiktene til å se fedrelandet revet med i denne malstrøm dro Quisling tilbake til Norge, fast bestemt på å gjøre hva han kunne for å hindre det. I mai 1930 trådte han for første gang frem for offentligheten med sin artikkel "Politiske Tanker" i Tidens Tegn. Her slutter han seg til Nansens politiske testament (Nansen var nylig død): "å befri fedrelandet for klassekamp og partipolitikk og på grunnlag av sunne prinsipper for politikk og næringsliv nå nasjonal ening og gjenreisning". Samme år utga han boken "Russland og vi". Her utlegger han sitt syn på faren fra Øst og formaner Skandinavia å slutte seg til England, for i fellesskap å hale Tyskland ut av samarbeidet med Sovjetunionen og bygge bolverk mot kommunismen. Det gjaldt for Quisling å stagge den internasjonale kommunistiske retning i Russland og bygge et nytt Russland. Overalt, i alle land, måtte man nå avverge kommunismen og bringe utviklingen inn i et fruktbart spor ved å ta itu med påtrengende politiske og sosiale skjevheter. Arbeid og kapital måtte forsones og man måtte avvikle pengenes herredømme og heller sette folkets behov i høysetet. Sammen med sin venn Anton Prytz startet han den politisk-religiøse bevegelse "Nordisk Folkereisning" der satte seg som mål å vekke den nordiske ånd til nytt liv. Mottoet var: Sovjeter (råd) uten kommunisme. I 1931 blir Quisling forsvarsminister. Fra denne post opptrer han besluttsomt mot kommunistenes opptøyer og sammensvergelser, innsikt som han har om deres revolusjonsplaner. Det er en meget farlig stemning som råder i folket med store arbeidskonflikter. Streikene fjernstyres og samordnes av Komintern. Det berømte Menstad-slaget, som hang sammen med Ådals-opptøyene i Sverige, var ment å skulle bre seg ut over hele landet, og man telegraferte ordre fra Komintern via Moskva. Men Quisling fikk resolutt stoppet det i fødselen med militær makt. Det var ikke populært; det var harde tider for arbeiderne; men han reddet Norge fra å bli neste Sovjetrepublikk. Tenk på det ved neste korsvei, at mannen som slo vakt om Norges frihet den gangen og reddet det norske folk fra å lide samme grusomme skjebne som folk i øst, det var Vidkun Quisling.

Som forsvarsminister prøvde Quisling så godt han kunne å bøte på det skadeverk politikerne i almenhet og Mowinckel i særdeleshet øvet mot Det Norske Forsvar, men i et parlamentarisk demokrati har kompetente og patriotiske menn som kjent dårlig gjennomslag. 1. eller 2. februar 1933 blir Quisling overfalt i sitt eget forsvarsdepartement. Han hadde vært i Det Norske Selskab og skulle i Stortinget, men hadde litt tid til overs og stakk innom departementet for å hente noen papirer. Da han ankommer kontoret overrasker han noen der, som ikke ventet ministeren dit om kvelden. En mann kaster seg over ham og prøver å dolke ham i brystet; istedet får han et slag i hodet og segner bevisstløs. I den pøbelaktige offentlighet som var fremherskende på den tid blir han mistrodd og hånet for det hele. Men vår helt lar seg ikke kue og i trontaledebatten legger han frem dokumenter, meget kompromitterende sådanne, som beviser at norske marxister, topper i de politiske partiene, løp verdensrevolusjonens ærend. Da foredraget er omme sitter Stortinget der rødt og blekt om nebbet. Mowinckel er rasende og kommer mot ham og sier at "nå har De ødelagt alt sammen"! "Ødelagt hva?" spør Quisling. Ingen kommer vår helt til unnsetning og tar ham i forsvar. Statsminister Hundseid, som kjente dokumentene på forhånd og hadde oppfordret Quisling til å ta opp saken i Stortinget, tar nå avstand fra ham og avsetter ham som forsvarsminister. Men så oppdager dette folkevalgte pakk i Bondepartiet at stemningen i folket er en ganske annen enn i Stortinget, og så kommer de krypende og vil ha ham til å fortsette! Enden på visa er at han blir sittende. Da denne såkalte Quisling-saken kom opp til behandling i Stortinget stemte flertallet etter mye om og men for at det var sant det han hadde hevdet - de torde til sist ikke annet. Hva kom det ut av dette? Jo, Arbeiderpartiet mente at han hadde utvist grov uforstand i tjenesten og skulle avskjediges! Og innstillingen fra annet hold? At saken ikke foranlediget noen forføyning mot ham, Quisling! Er ikke dette et nydelig vitnemål om parlamentarismens fortreffelighet?

Quisling forsøkte for siste gang å hale noe godt ut av rottene i dette partivelde, men da de ikke kunne bekvemme seg til annet enn ullne uttalelser, så han ingen annen utvei enn å skille lag med dem og omdanne Nordisk Folkereisning fra en bevegelse til et politisk parti med klare rene linjer. Slik ble Nasjonal Samling stiftet våren 1933. Dette parti ble lagt i støpeskjeen på en veldig bølge av forakt mot de ynkelige krapyl som skalter og valter i norsk politikk og setter nasjonens sikkerhet og velferd over styr. Quisling forarget seg over den forlorne og uansvarlige måte hvorpå alle saker ble drøftet, og gir mange eksempler. Tynget av sin samvittighet spør han seg selv: "Har du gjort din plikt mot det norske folk da du ikke slo dette svineriet i stykker?". Over alle lover står folkets vel.

Rønnaug