Var Hitler Agent for Wall Street?

og andre legender om Hitler

Mange selsomme påstander er i omløp om Adolf Hitler. I efterkrigstiden har Hitler-bildet vært preget av løgnindustrien Holocaust. Krystallnatten har også vært mye omtalt. Men dette er bare toppen av isfjellet: Hitler het egentlig Schicklgruber og var halvt jødisk, han var homofil, narkoman, okkultist, voldtæktsmann, morder, led av syfilis, og til overmål hadde han bare én testikkel! Selvfølgelig fikk han masse penger av tyske banker og tysk storindustri. Han var psykopat - nei, forresten, det var han ikke, han var absolutt ond, og da kan han ikke være syk, for syke mennesker er jo bare ulykkelige, ikke onde, og det var det Hitler var, ond, grundig og gjennomført ond, djævelen i egen person. Wall Street elsket ham og sendte så mye penger at han badet i dem. Han skulle føre krig for dem, skjønner du, sørge for å fyre opp ny verdenskrig så de kunne tjene mer penger.

Det fine med Hitler er at man kan fortælle hva man vil om ham uten bevisbyrde. Er det bare ille nok spør ingen efter bevis. Ikke en gang om man motsier sig selv eller det er fysisk umulig. Hitler er så ond at han kan være to steder på en gang. Forresten er ikke denne flommen av - ehh, fantasifulle påstander - noe nytt. Alt i 1932 utkom et hefte med tittelen Tatsachen und Lügen um Hitler (kjensgjerninger og løgner om Hitler). Der møter man påstander som forbauser og forlængst er glemt:

Hitler er medlem av løs-fra-Rom -bevegelsen, spyttet som barn ut brødet under Nattverden, og er en bolsjevik i forklædning. Han deltar i orgier med vakre kvinner, får betalt av keiseren (Wilhelm II) for sin virksomhet, får penger fra Horthys Ungarn, og støttes kun av havarerte eksistenser, reaksjonære offisere og studenter. Han er en kapitalistknekt. Han forrådte Syd-Tirol mot betaling fra Mussolini. Han får betalt av tyske industrimagnater for å agere streikebryter. Han får penger av jøder. Han får penger av Henry Ford og Ernst von Borsig. Han har forlovet sig med en jødinne. Han får penger fra Frankrike. Han stilte kronprins Rupprecht ultimatum. Han har en luksus-leilighet med 12 værelser og en luksus-villa i Berchtesgaden. I det Brune Hus ligger et teppe værdt 80 000 mark, et trappegelænder til 30 000 mark, et sete med træskjæringer til 3000 mark. Hitlers arbeidsværelse er innredet i stil med Mussolinis. Han får penger fra Sveits. Han har forhandlet med separatist-føreren Heinz Orbis. NSDAP fikk 5 millioner mark fra Sovjetunionen til sin valgkasse! Han deserterte fra den tyske hær under første verdenskrig og ble dømt til fængsel, men benådet av Kurt Eisner! Han har skjændet jødiske graver. I Mein Kampf står det at det er tillatt å lyve om alt. Han sendte en av sine medarbeidere til Paris for å forhandle om en militær avtale mellom Tyskland og Frankrike. Han har erklært at alle skrøpelige barn i det Tredje Rike kommer til å avlives. SA-mænn skal tjene som streikebrytere i industrien. Hans honorar for hver opptreden i en forsamling er 2000 mark. Han vil innføre tvangsarbeid for alle arbeidsløse, men nasjonalsosialister skal være fritatt. Det finnes lange lister over mænn som NS-folk myrdet. Han er tsjekkisk, eller moren var det og talte bare tsjekkisk. Han vil oppløse fagforeningene. Efter et foredrag i Düsseldorf åt han festmåltid med industrimagnater. Schneider-Creuzot ga ham penger. Han har mistet troen på sig selv og gitt opp kampen om presidentposten. Han deserterte fra Østerrikes hær. Han var aldrig ved fronten men satt trygt i bombesikre bunkere. Japan ga ham penger. Som president vil han stryke alle pensjoner. Utlandet kommer ikke til å tåle Hitler som president men nekte videre kreditt. Han tjener 433 200 mark i året på avis-utgivelse og lønn som taler og formann i partiet. Han vil dræpe alle mennesker over 60 år for å spare penger. Han vil ta arbeidet fra alle yrkesaktive kvinner. Hans far bar et tsjekkisk navn før han ændret det til et tysk. Han er lydig mot kirken i Rom.

Vi som er vant til Holocaust-løgner syns jo ikke dette er så ille, men overraskende og fornøyelige er en del av påstandene. Hitler hadde ført 123 prosesser for ærekrænkelser da heftet gikk i trykken. Det står at han vant alle. Det næste som gjøres i heftet er å gjendrive et knippe av påstandene. Desværre går det ikke inn på påstandene om pengegaver, men vi har altså opplysningen at han saksøkte motstanderne for mange påstander og vant fordi de aldrig kunne underbygge dem. Saksøkte han om finansene? Det får vi ikke vite. Men det sier i alle fall at det er løgn. Det ville neppe ha nøyd seg med det hvis bakvaskerne hadde noe å fare med.

La oss se på noen av påstandene. Hitlers avstamning: Her finnes mange varianter. Den mest spektakulære er at han skulle være uekte sønn av en Rothschild. Men da dette er tatt ut av løse luften er det ikke mye å snakke om. Har han jøder i slekten, og hvem het Schicklgruber? Heldigvis har vi et grundig værk om hans slekt: Alfred Konder: Adolf Hitlers Family Tree (1999). Han sporet slekten tilbake til 1500-tallet. Familienavnet Hitler er stavet på forskjellige måter opp gjennom århundrene og det er helt normalt. Alle forfædrene var fattige bønder fra Waldviertel i Niederösterreich. Det finnes ingen jøder i slekten. Hitlers far het Alois Hitler og moren Klara Pölzl. Farfar het Johann Georg Hiedler, og farmor Maria Anna Schicklgruber. Der har vi det. Men Schicklgruber er ikke et jødisk navn og Maria Anna var ikke jødinne. Johann Georg og Maria Anna levde sammen som mann og kone efter sedvaneretten, de var ikke kirkelig gift. Blant småkårsfolk var det vanlig på den tiden, akkurat som i dag. Næsten halvparten av alle barn fødtes utenfor kirkelig ekteskap. Men dette hadde til følge at sønnen Alois ikke hadde rett til å bære farens navn Hiedler. Det hjalp ikke at forældrene giftet seg i kirken da han var 5 år gammel. Det var ikke før Alois var 39 år gammel at han stilte med tre vederhæftige vitner og fikk farskapet anerkjent av kirken. Presten skrev Hitler i kirkeboken og slik ble det. Fra da av het han Alois Hitler, og det var hans rette navn, bortsett fra stavemåten. Så het han da Adolf Hitler ble født. Førstehåndskilden til Hitlers stamtræ i dag er Rudolf Koppensteiner: Die Ahnentafel des Führers (1937). Kirkebøkene ble beslaglagt av amerikanerne i 1945 og er borte.

Var Hitler homofil? Hans seksualitet var et yndet emne for jødisk psykoanalyse og krigspropaganda. Du kan lese wikipedia-artikkelen om Hitlers seksualitet. Det finnes ingen belegg for at han var homofil. Samme sted kan du lese om hans påståtte monorkisme, at han bare hadde én testikkel. Dette var krigspropaganda: Under krigen sang man Hitler Has Only Got One Ball, uten å ha noe grundlag for det. Da krigen var over prøvde man å fabrikere "bevis" for det. Amerikanerne beslagla i 1945 protokollbøker fra fængselet i Landsberg am Lech hvor Hitler hadde sonet en straff. Opptaksboken dukket i 2010 opp i et auksjonshus og ble beslaglagt av Bayerske myndigheter. Der står det om Hitler at han led av kryptorkisme på høyre side, hvilket betyr at en av testiklene på fosterstadiet ble sittende i kanalen og ikke vandret ned i pungen. Hva er sannsynligheten for at han tilfældigvis led av det amerikanerne uten grund spottet ham for under krigen? Den er null, og boken er sikkert forfalsket for å tjene som propaganda. Sovjetisk obduksjon meldte at venstre testikkel manglet. Amerikanerne og sovjeterne klarte tydeligvis ikke å avtale hvilken testikkel de skulle satse på. En annen legende er at han ble såret under første verdenskrig og mistet en testikkel. Legg mærke til at de ulike påstandene er innbyrdes motstridende: kryptorkisme er uforenlig med skade i krigen. Vi kan ta for gitt at alt er oppspinn. Hitlers læger, fra familielægen Eduard Bloch til Erwin Giesing og livlægen Theo Morell forsikret at Hitlers kjønnsorganer var normale.

Var Hitler narkoman? Fra 1942 sviktet hans helse mer og mer, og han fikk mange ulike lægemidler av sine læger. Til dette kom skadene han pådro sig ved attentatet 20. juli 1944. En narkoman er en person som misbruker rusgifter for nytelsens skyld og blir fysiologisk avhængig av dem. Det gjorde Hitler ikke. Han var en asketisk type, røyket ikke tobakk og drakk ikke alkohol. Noen har spekulert i at hans sviktende helse kunne skyldes syfilis, men denne vitenskapelige artikkelen kommer til at sykdomsbildet ikke passer. Anklagen om voldtækt og mord utnytter at hans halvniese Angela "Geli" Maria Raubal begikk selvmord i hans leilighet i München 18. September 1931. Det finnes ingen belegg for at Hitler kan bebreides noe i den forbindelse. Du kan lese metapedia-artikkelen om Geli.

I 1985 utga Nicholas Goodrick-Clarke boken The Occult Roots of Nazism. Den er interessant nok, men i kapittel 15, siste kapittel, Ariosophy and Adolf Hitler, må han bare innrømme at det ikke finnes spor av okkult innflytelse på Hitler. Hva er okkultisme? Angstfremkallende overtro, utnyttet som maktredskap. Se Okkult Makt. Mer generelt kan man tale om kunstig fremkalt sinnssykdom. Hitler skal angivelig ha beskjæftiget sig med Guido von List og Jörg Lanz von Liebenfels. Det gjorde han sikkert også under sin tid i Wien, da begge hørte hjemme der og var mærkværdige personligheter i den tyskfolkelige bevegelse. List er ikke okkult, men beskjæftiger sig med ariernes kulturarv, særlig deres åndsliv og fromhetsliv i førkristen tid. Bøker Hitler kan ha lest på den tiden er Das Geheimnis der Runen (1907) (runenes hemmelighet) og Die Armanenschaft der Ario-Germanen (1908), tankevækkende bøker hvis man har interesse for slikt. Om han har rett er en helt annen sak. List var Odinist med hang til det gåtefulle, noe Hitler aldri var. Hitler viste heller ingen særlig interesse for arisk eller germansk oldtid.

Lanz von Liebenfels var en ytterst besynderlig mann. Han begynte sin løpebane som katolsk munk av Cistercienser-ordenen fra 1893 til 1899. Da de grov ut en gravhelle, hvor en ridder er avbildet som forfølger et apemenneske eller en vildmann, våknet noe i ham. Hans tanker førte til at han blev utstøtt fra ordenen. I 1904 ga han ut sin første bok om dette: Die Theozoologie oder die Kunde von den Sodoms-Äfflingen und dem Götter-Elektron. I lys av Darwins utviklingslære grublet mang en mann over forholdet mellom menneske, halvmenneske og ape. Hvordan oppsto primitive menneskeraser? Lanz kom på ideen at det skyldes krysning mellom mennesker og aper. Ikke bare er teorien gal og boken uvitenskapelig; når jeg leser i den får jeg inntrykk av at han er splitter pine gal. Den er uleselig. Hans politiske slutning er nærliggende: Å beskytte den blonde blåøyde rase mot videre blodsblanding med nedrige mennesker. Han hadde en ide om at hvite kvinner har en hang til å legge seg med mindreværdige mænn, for ikke å si undermennesker, halvmennesker. Det er denne dragning som førte til den ulykkelige krysningen og vildmannens oppkomst. På 1920-tallet tar hans tenkning en tydelig okkult vending.

Dette inviterer til den misoppfatning at nasjonalsosialismens raselære bygger på vranglære og okkult grund. Det gjør den ikke. Det Tredje Rikes fremste raseforsker, Hans Günther, har intet fælles med Lanz. Hitler billiget ikke okkultisme og det finnes ikke spor av det i hans taler eller Mein Kampf. Efter Anschluss fikk Lanz skriveforbud. Men man skal vite at okkultisme lå i tidsånden på begynnelsen av det 20. århundre. Teosofi, antroposofi, spiritisme, magi, stjernetyding osv. var i skuddet, og kvaksalvere, charlataner, heksedoktorer, medier, trollkarler, mirakelmænn, frelsere, og hokus-pokus -artister av alle slag strømmet frem fra mørket. Efter det 19. århundre var kristendommen knust av den nordiske rases naturvitenskap. Kirken lærte at Jorden er universets sentrum, men Kopernikus oppdaget at Jorden går i bane rundt solen. Kirken lærte at verden og mennesket ble skapt i år 4004 f.Kr. kl 9 om morgenen, men geologene fant at Jorden må være mange millioner år gammel. Kirken lærte at mennesket er skapt av Gud, men Darwin oppdaget at vi har evolvert fra dyrene. Så sent som på 1700-tallet trodde man at alle mennesker er født like som tabula rasa; på 1800-tallet oppdaget man at alle menneskelige egenskaper arves. Kirken lærte at menneskets evner er en gave fra Gud, og man taler ennu i dag om å være begavet og gudebenådet; biologene oppdaget at vi arver våre evner av forældrene og at de er fremkommet gjennom lang tids evolusjon i en rase. Kirken lærte at motgang i livet er Guds straff for synd; vitenskapen oppdaget at det ofte skyldes dårlige arveanlegg. Kirken lærte at syke er besatt av onde ånder; vitenskapen oppdaget bakterier. Kirken sier at alle mennesker er like og kristendommen den sanne religion for alle; vitenskapen oppdaget at menneskeheten er splittet i et utall raser og at religion følger rase. Kirken trodde at den kunne heve primitive mennesker opp til europeeres nivå ved å forkynne evangeliet for dem; vitenskapen fant at rasene er arvelige og et produkt av evolusjon.

Ikke nok med det, men vitenskapen kunne til og med avsløre at Bibelen er et bedrageri og et intellektuelt tyveri. Gud var død og menneskene rystet i sine grundvoller. Men ennu hadde de åndelige behov. De søkte noe å tro på, et fast holdepunkt i livet, trøst i nød og død. Derfor fremvæksten av det okkulte. Overtro på noe overnaturlig, og utnyttelse av dette for penger og makt. Tidsånden påvirket alle bevegelser på den tiden, mer eller mindre. Derfor denne selsomme krysning i Lanz av raseforskning og okkultisme. Han var ikke alene om å tro at halvmennesker eller halvaper er et produkt av krysning mellom mennesker og aper. En mann som populariserte denne vranglære var Edgar Rice Burroughs i bøkene om Tarzan, apenes konge, senere velkjent tegneserie og film. I dypet av Afrikas jungel bor La, dronningen og yppersteprestinnen av Opar. Selv er hun fullt menneskelig og en hvit kvinne, men alle mænnene i stammen er hæslige halvaper. Hun vil ha Tarzan men han avviser henne. Til straff skal han ofres. Han vet at hun kommer til å føde ham en sønn som er en halvape; bare døtrene blir mennesker. Han foretrekker den blonde fullmenneskelige Jane.

Men List og Lanz er kanskje ikke de første man tenker på når man hører om "nazismens okkulte røtter". Hva med det hemmelighetsfulle Thule-gesellschaft og mannen bak, Rudolf von Sebottendorff? La oss se på artikkelen i Kosiek, Rose: Der Grosse Wendig - Richtigstellungen zur Zeitgeschichte, Band 3 (2008). Først skal vi mærke oss at de forstår okkultisme helt anderledes enn jeg gjør, som hemmelige selskap. Sebottendorff het egentlig Adam Alfred Rudolf Glauer (1875-1945) og var en eventyrer som førte et omflakkende liv. Han var bl.a. tyrkisk statsborger og broder i en tyrkisk frimurerloge. Thule-gesellschaft var et hemmelig forbund som ble dannet i München 1918 for å yte motstand mot Sovjet-republikken under Kurt Eisner. Det utgikk fra de bayerske medlemmene av Germanenorden, som ble dannet allerede før første verdenskrig i nær tilknytning til Reichshammerbund, støtteforeningen til Theodor Fritsch antisemittiske bevegelse. Alle disse forbundene hadde et tyskfolkelig formål. Den 9. november 1918 samlet Thule-gesellschaft alle tyskfolkelige kræfter om sig og Sebottendorff manet til motstand. I mai 1919 var det forbi med den bayerske Sovjet-republikk.

Sebottendorff hadde gravd guld i Australia og forvaltet Hussein Pashas eiendommer i Tyrkia. Han skrev bøker om astrologi og det gamle tyrkiske frimureris praksis. I Orienten ga han sig det okkulte i vold og fordypet sig i Sufi-mystikk, Rosekorslære, runenes magiske betydning og alt mulig rart. Hadde han stått Hitler nær kunne man med rette talt om okkult innflytelse på NS-bevegelsen. Men de færreste av Thule-gesellschafts medlemmer interesserte sig for det okkulte; de fleste var tyskfolkelige og bekjæmpet bolsjevismen. Hitler hadde aldrig noe med selskapet å gjøre. Sebottendorff eide en tid dagbladet Münchener Beobachter, som senere ble partiorganet Völkischer Beobachter, og Deutsche Arbeiterpartei (DAP), som utviklet sig til NSDAP, utgikk fra selskapet. Flere fremtredende NS-personligheter var med i Thule-gesellschaft: Dietrich Eckart, Rudolf Hess, Alfred Rosenberg, Gottfried Feder, Hans Frank. Jeg vet ikke hva dette beviser, annet enn at selskapet på den tiden var et samlingspunkt for tyskfolkelige kræfter. Et forbigående samlingspunkt. Få medlemmer av selskapet deltok i DAPs og NSDAPs virksomhet. Dietrich Eckart var en slags farsskikkelse for Hitler og øvet stor innflytelse på ham, men var ingen okkultist. Han døde alt i 1923, og selskapet smuldret bort.

Sebottendorff bodde siden utenlands, men vendte hjem i 1933 i håp om å skaffe sig en stilling i det Tredje Rike. Da skrev han boken Rudolf von Sebottendorff: Bevor Hitler kam (1933). Man skal nærme sig en så opportunistisk bok med sunn skepsis. Hitler var ikke begeistret og i november 1933 ble Sebottendorff arrestert. Boken ble forbudt og annet opplag beslaglagt av Gestapo. I 1934 forlater han Tyskland for siste gang og drar til Tyrkia. Så forsvinner han ut av historien.

Summa summarum må vi slå fast at det ikke lar sig gjøre å påvise noen linjer fra det Tredje Rike tilbake til Sebottendorff, Lanz eller List. Selvfølgelig kan noen partimedlemmer ha sværmet for det okkulte, men ikke Hitler. Hvis Hitler var påvirket av noe okkult må det ha ligget på et dypere plan enn dette. Det ville sprenge rammen for denne undersøkelsen å grave videre.

La oss endelig vende oss til tittel-spørsmålet: Ble Hitler finansiert av Wall Street? Eller av tyske banker eller industrimagnater? Før vi setter i gang bør jeg gjøre oppmærksom på at marxisme-leninismen av teoretiske grunder er forpliktet til å hævde dette: Kapitalismens siste fortvilte forsvar mot revolusjonen er i deres teori en ytterst brutal "fascisme". Fascisme i deres terminologi betyr ikke bare Mussolinis bevegelse i Italia men alle militant anti-kommunistiske bevegelser i verden. Kort sagt all prinsippfast og besluttsom motstand mot bolsjevismen som har forlatt borgerskapets salonger og gått ut på gaten. Siden "fascistene" er kapitalistenes private terror-armeer mot streikende arbeidere sier det sig selv at de må være finansiert av kapitalen.

I vår tid er vel denne tesen best kjent fra Antony C. Sutton: WALL STREET AND THE RISE OF HITLER (1976). Hva er hans motiv? Det står klart og tydelig i forordet: This is the third and final volume of a trilogy describing the role of the American corporate socialists, otherwise known as the Wall Street financial elite or the Eastern Liberal Establishment, in three significant twentieth-century historical events: the 1917 Lenin-Trotsky Revolution in Russia, the 1933 election of Franklin D. Roosevelt in the United States, and the 1933 seizure of power by Adolf Hitler in Germany. Each of these events introduced some variant of socialism into a major country — i.e., Bolshevik socialism in Russia, New Deal socialism in the United States, and National socialism in Germany. Det er altså sosialisme han vender sig mot, og hans doktrine er at Wall Street driver den. Andre steder røper han at det han vil ha er markedsøkonomi med fri konkurranse under forfatningen. Han er altså doktrinær og har en kake å mele.

Da gransker man boken hans mistenksomt. Når konklusjonen er gitt på forhånd må forfatteren finne de "bevis" han trenger. Hva slags kilder kan lede ham til målet? Kapittel 7: Who Financed Adolf Hitler? Notene til slutt angir kildene. Der finner man bare en eneste tysk kilde: Preussiche Zeitung, January 3, 1937. Den omtaler Emil Kirdorf, en tysk industrileder men ikke industrieier og med beskjedne midler. Han prøvde å hjelpe Hitler til finansiering blant tyske industrielle, men uten fremgang. Selv var han for fattig til å bidra med noe større beløp. Hva har dette med Wall Street å gjøre? Forøvrig henvises det til Fritz Thyssen. At han støttet Hitler og NS-bevegelsen er sant og kjent; der behøver man ikke bryte ned åpne dører. Men han var en tysk industrimann, ikke Wall Street. Han var også den eneste tyske industrimagnaten som støttet NSDAP i kamptiden. Man skal være klar over at Thyssen ikke skrev boken Sutton tillegger ham: I paid Hitler; den er britisk krigspropaganda. Forøvrig henviser Sutton kun til amerikansk-jødisk og sovjet-jødisk krigspropaganda: United States Congress. Senate. Hearings before a Subcommittee of the Committee on Military Affairs. Elimination of German Resources for War. Report pursuant to S. Res. 107 and 146, July 2, 1945, Part 7 og Militær-tribunalet i Nürnberg! Som om det var et historisk sannhetsvitne!

Kildene i de andre kapitlene er likedanne. Sutton utretter ingenting, han bare graver sig ned i sine fordommer og hører på dem som fortæller det han vil høre. Som så mange andre ute i samme ærend kommer han snart inn på I.G. Farben. Triumferende legger han frem bevis for at Farben overførte en slant til NSDAP (s. 84 i eboken), men tidspunktet er 27. februar 1933, i det Tredje Rike. Åpenbart var dette en bestikkelse for å avværge nasjonalisering, ikke støtte til Hitler, som allerede hersket. Bestikkelsen syntes nødvendig nettopp fordi Farben aldri før hadde støttet NSDAP med en pfennig! I kapittel 10 presterer Sutton til og med å gjøre noe ut av Sidney Warburg: De Geldbronnen van het Nationaal-Socialisme. Drie Gesprekken met Hitler. (1933). Denne metoden med å få "sannheten" fra Hitlers egen munn i private samtaler ble brukt av Hermann Rauschning også. Synd at disse samtalene aldrig fant sted. Vi skal straks se nærmere på Sidney Warburg og resten av røverhistorien om Hitler og finansene.

En utmærket gjendrivelse av finansløgnene ble publisert i Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte i 1954. Hermann Lutz: Fälschungen zur Auslandsfinanzierung Hitlers. Høsten 1933 tilbød hollænderen J. G. Schoup et ansett forlag i Amsterdam, Van Holkema & Warendorf N. V., et manuskript som avslørte at amerikanske finansmagnater hadde hjulpet Hitler til makten. Schoup forklarte at han kjente forfatteren Sidney Warburg, som var sønn av en storbankier i USA. Som bevis la han frem brevveksling mellom Sidney og ham. Der fikk Schoup fullmakt til å gi ut skriftet på nederlandsk i sitt navn, da Sidney ikke ville bruke sitt eget. Forlaget gikk med på å gi ut skriftet. Hitler skal i alt ha fått 32 millioner dollar.

Kort efter offentliggjørelsen meddeltes forlaget at det ikke finnes noen bankier Sidney Warburg. Schoup måtte tilstå, men hævdet at han visste dette på annen måte. Hvem var denne Schoup? I juni 1932 sto han for retten i Rotterdam tiltalt for bedrageri og urettmæssig bruk av doktortittel. Han erklærte sig skyldig. I aktene til British Intelligence Service anmærkes at han prøver å gjøre sig interessant ved å diske opp allehånde løgner. Da det gikk opp for forlaget at det var blitt offer for svindel trakk det såvidt mulig alle eksemplarer tilbake og tilintetgjorde dem.

Går man Schoups narrativ efter i sømmene finner man en mengde faktafeil. Det skinner igjennom at det er skrevet av noen som ikke har peiling. Han forveksler til og med NS-folk og NS-motstandere. Så han kan ikke være noen som vet, men ikke vil gi sig til kjenne. Hadde han vært seriøs hadde han nøye skilt mellom det han vet og det han er usikker på. Skriftet gir inntrykk av politisk propaganda eller et sensasjonsskrift for å tjene penger, eller begge deler.

Historien ender ikke der; den fikk et efterspill. I 1948 fortæller Rene Sonderegger at Østerrikes ambassadør i Den Haag, Georg von Alexich, kom over to eksemplarer og sendte dem til Wien. Bundeskanzler K. von Schuschnigg skal i følge Sonderegger ha overlatt ett av dem til ham med oppdraget å oversette til tysk og utgi det. Han skal ha oppfylt dette i 1936 med sin Rene Sonderegger: Finanzielle Weltgeschichte (1936). I 1951 foreviser Sonderegger en foretreder for Münchner Institut für Zeitgeschichte en fotokopi av boken med streker i margen og understrekninger i teksten. Han påstår at disse stammer fra Schuschnigg. Men efterforskning fant at Schuschnigg ikke forstår nederlandsk og derfor ikke kan ha lest boken og tegnet strekene. I Østerrikske arkiver finnes ingen spor av ærendet. Så alt tyder på at Sonderegger løy.

Schoup var ikke alene om å gi ut smedeskrift av denne art. Også i Wien utkom i 1933 et skrift med tittelen Hakenkreuzjudas und seine Silberlinge som hævdet at NSDAP fikk penger fra utlandet. I 1934 utkom et nytt skrift med tittelen Glück und Ende des Dr. Georg Bell som påsto at Bell formidlet kontakt mellom Sir Henry Deterding og NSDAP og visste at millioner fløt fra London i partiets kasse. For dette fikk han bøte med livet. Under Dollfuß-diktaturet ble NS-bevegelsen forfulgt og det kom til opprør som kulminerte med at Dollfuß 25. Juli 1934 mistet livet. Regimet i Østerrike trengte ammunisjon mot bevegelsen og velkomnet Schoups skrift. Undertittelen på Sondereggers skrift var Das Dritte Reich im Dienste der Internationalen Hochfinanz. Utover hva Schoup påsto nævnte Sonderegger også Deterding, J.P. Morgan, bankhuset Schroeder, og Stuttgarter Allianz som bidragsytere med beløp fra 10 til 60 millioner mark. Han påsto også at slektninger av Sidney Warburg hadde trukket skriftet tilbake og at alle eksemplarer var oppkjøpt av NS-folk efter ordre fra Goebbels. Forlaget i Amsterdam avkræftet begge deler. Han var ikke snauere enn at han skulle ha Schoups romanfigur Sidney Warburg til å tre ut av romanens blader og stå opp med kjøtt og blod. Han diktet så godt han kunne for å redde Schoups roman tilbake fra falsknerienes skraphaug.

I 1947 sendte Sonderegger et eksemplar av sin tyske utgave av Schoups skrift til Schweizerische Landesbibliothek. I et efterord hævder han at forlaget selv trakk skriftet tilbake og at James P. Warburg benektet å være Sidney Warburg, noe Sonderegger så foregir å bevise at han var. Men det interessante er hva han røper om sine motiver: Narrativet er at Hitler og annen verdenskrig ble avlet av det kapitalistiske verdensherredømme, særlig amerikansk høyfinans. Sonderegger ser det som sin plikt å efterforske disse sammenhængene og opplyse den arbeidende menneskehet. Det er tydelig at dette er kommunistisk propaganda. I 1948 utgir han under psevdonym boken Severin Reinhard: Spanischer Sommer (1948) og i 1949 tillegget Die letzte Frage. Der disker han opp anekdoten at han en gang var gjæst hjemme hos Sveits ambassadør i Prag, Dr. Bruggmann, hvor kona kunne fortælle at hun hadde lekt med Sidney Warburg i barndommen og at han er identisk med James P. Warburg.

Vel, dette ble dementert av James P. Warburg, som erklærte at han ikke kjente fru Bruggmann og at alt sammen var oppdiktet. Bruggmann selv forklarte at Sonderegger i Prag hadde spurt hans kone om hun kjente en viss herr Warburg i New York. Hun hadde svart nei, men at hun hadde gått på skole sammen med en viss frøken Warburg. Muligens hadde hun en bror, men det visste fru Bruggmann ikke og navnet hadde hun aldrig hørt. Alt utover dette var oppdiktet.

Men Sonderegger hadde flere anekdoter å by på. En gang oppsøkte han lederen for den Amerikanske Liga for Menneskerettigheter i New York, Roger N. Baldwin. Denne skal ha ringt sin venn James P. Warburg mens Sonderegger var tilstede og spurt om boken. Warburg skal ha blitt rasende og sagt at han ikke vil ha noe med Sonderegger å gjøre. Baldwin skal så ha spurt Sonderegger hvorfor han bryr sig, og forklart at alle diktatorer får penger av dem, Lenin såvel som Hitler. James P. Warburg forsikret senere at en slik telefonsamtale aldrig har funnet sted. Baldwin på sin side erklærte at han aldrig hadde truffet noen Sonderegger og aldrig hadde ringt James P. Warburg om noe slikt.

Videre påberopte Sonderegger sig en dagboksopptegnelse av USAs ambassadør i Berlin, William E. Dodd. I juli 1938, kort før han flyktet fra Tyskland, skal Max M. Warburg ha sagt til Dodd: hvor mesterlig jeg lurte tyskerne og førte dem mot en forberedt skjebne. Men Dodd skrev aldrig noe slikt i sin dagbok.

Sondereggers tese går ut på at Hitler i kampens avgjørende fase, 1929-1933, fikk kjæmpebeløp i gave av Warburg. Formålet var angivelig å fremtvinge en ny verdenskrig og styrte Tyskland i grus en gang for alle. Siden skulle Europa underkastes en dominerende makt. Antisemitten Hitler sørget for at sionismen blomstret og jødene vant verdens sympati. Ett av problemene med dette narrativ er at Schoup ikke oppga noen jøde som bidragsyter til Hitler. Sidney Warburg spiller i hans roman bare en formidlende rolle og beklager til slutt at Hitler kom til makten.

En annen sveitser, Werner Zimmermann, trodde på Sonderegger og brukte ham i sin egen bok Werner Zimmermann: Liebet eure Feinde (1948). I 1953 tilbakekalte han dog alt.

Hvem var sveitseren René Sonderegger og hva drev ham? Inntil annen verdenskrig var han en heftig motstander av nasjonalsosialismen. I 1940 og 1941 ga han imidlertid ut skrifter som forherliger Hitler og NSDAP. Fryktet han for sitt liv ved en tysk innmarsj i Sveits? I 1946 tilbød fru Sonderegger James P. Warburg alt Warburg-materialet for 3000 dollar. Brevet forble ubesvart, så Sonderegger selv fornyet tilbudet. Han led av næringssorg. I 1952 utvandret han til Spania. Samme år utga han Spanischer Sommer i annet opplag i Buenos Aires.

Så langt Hermann Lutz. Tross denne grundige gjendrivelsen levde legenden videre. Amerikanere kan jo ikke lese tysk. Vi så at Sutton knapt hadde en eneste henvisning til et tysk skrift, i en bok som omhandler Tyskland. Legenden har forblitt populær til våre egne dager og opptrer ofte på internett. Ekkehard Franke-Gricksch ga i 1983 ut Schoup-teksten under tittelen So wurde Hitler finanziert – Das verschollene Dokument von Sydney Warburg über die internationalen Geldgeber des Dritten Reiches. Andre som har prøvd å gjenopplive røverhistorien er Des Griffin, Walter Nelz, E. R. Carmin.

Hva er da sannheten om Hitlers finanser? Hvordan skaffet partiet sig inntækter? Fikk det ingen støtte av tyske industrimagnater? Det prøvde, men det gikk dårlig. 26. Januar 1932 holdt Hitler et foredrag for Düsseldorfer Industrieclub med over 600 tilstede. NSDAP var blitt et stort parti og alle ville vite nærmere beskjed om partiets næringspolitikk. Ville det forstatlige bankene og storindustrien, eller sikre privateiendommen? Utfallet var ikke så gunstig. De ledende industrimagnatene ved Rhinen og i Ruhr var ikke tilstede eller ble skuffet. Albert Vögler, styreformann i Vereinigte Stahlwerke, advarte innstændig mot nasjonalsosialistenes eksperimenter. Kun Fritz Thyssen var begeistret. Han hjalp ikke bare partiet men også noen av dets ledende mænn, som Göring. Enkelte andre bidragsytere skjenket partifunksjonærer penger; Bergbauverein ga fra 1931 to eller tre tusen mark i måneden til NS-økonomen Walther Funk, og hele ti tusen til organisasjonsleder Gregor Strasser.

I kamptiden forble Thyssen den eneste storindustrielle som satset på Hitler (fra 1930). De andre satset på de borgerlige høyrepartiene DNVP og DVP. Hvor fikk NSDAP pengene sine fra? De kom stort sett fra partiets medlemmer og sympatisører i mange små beløp. De som ville høre Hitler tale måtte løse inngangsbillett, og man solgte dagblader. Hitler hadde betydelige inntækter fra salget av Mein Kampf. Men viktigst av alt arbeidet partiets aktivister gratis i en permanent dugnad. Det er vanskelig å forstå for amerikanere, som er fremmede for all idealisme og aldrig gjør noe uten å få penger for det.

Som vi har vært inne på hadde partiet enkelte mesener. Bechstein, den kjente piano-fabrikanten, og Bruckmann var rause. Fru Bruckmann presenterte Hitler for Emil Kirdorf som vi alt har nævnt. Inntil Thyssen kom med var han den eneste industrimannen fra Ruhr som var vennligsinnet nok til å slutte sig til partiet og skjenke det penger (100 tusen mark). Men et slikt engangsbeløp monnet ikke stort i partikassa og partiet forblev avhængig av de brede lags små bidrag. Forøvrig meldte Kirdorf sig snart ut igjen, fordi han ble skremt av partiets sosialistiske tenkemåte.

Man skal vite at NSDAP inntil 1929 var et knøttlite parti som ingen tok notis av. Ingen trodde det noensinne skulle oppnå makt eller innflytelse. Man lo av Hitler som en klovn der aldrig gav opp. Valgresultatet i 1930 forandret alt. Nu blev industrien nødt til å ta Hitler på alvor. Man arrangerte en rekke foredragsaftener hvor han fikk forklare sine mål for ledere i næringslivet. I september 1930 brettet han ut sine anskuelser for den forhenværende rikskansleren, sjefen for Hamburg-Amerika-linjen Wilhelm Cuno. Det sies at denne overveiet å kandidere til rikspresident med støtte fra NSDAP når Hindenburgs periode var omme. Cuno var imponert av Hitler som forela ham et økonomisk program som ikke kvalte industrilederne.

Cuno arrangerte et møte i Hamburger Nationalklub hvor Hitler talte, og Kirdorf samlet Ruhr-industrielle i sitt hjem for å høre ham. I 1931 fulgte flere møter i Hitlers suite, Hotel Kaiserhof, på initiativ av Walther Funk. Industrilederne var bekymret for statskupp fra kommunistisk hold og var angivelig i så fall rede til å yte betydelige summer til NSDAP. Men til tross for at Hitler og Göring hadde gode forbindelser til næringslivets ledelse klarte de ikke å vinne dens tillit, da den fortsatt så NSDAP som et sosialistisk parti med radikale antikapitalistiske mål. Hitler selv gjorde et godt inntrykk med sitt måtehold, men partiet forøvrig var preget av arbeiderkamp. Partiet støttet metallarbeiderstreiken i Berlin høsten 1930 og dets fagbevegelse, NSBO, deltok i fire streiker i 1931. Mang en talsmann for partiet førte et aggressivt kapitalist-fiendtlig sprog. Det var ikke lett for Hitler å glatte over dette for et publikum av industriledere. De kunne ikke forsone sig med et slikt parti.

Efterhvert som partiet vokste på begynnelsen av 1930-tallet så flere og flere små og middelstore bedrifter et mulig alternativ i NSDAP. De trengte beskyttelse mot storkapitalen! Men det var langt i fra slik Otto Dietrich fortæller i sine memoarer, at Hitler vant hele folkets hjerter og hjerner. Han var aldrig populær i samfunnets høyere lag. I takt med at partiet vant større oppslutning i folket begynte storkonsernene å sprøyte penger over det, som en forsikring i fall det kom til makten, men det meste gikk som før til dets motstandere, de konservative partiene på høyrefløyen. Næringspampene var riktignok ikke begeistret for Weimar-demokratiet, men de ville ikke ha en nasjonalsosialistisk regjering heller.

Ikke mye forandret sig i 1932. Stadige valgkamper drev Weimar-republikken ut i en altomfattende krise. Hitlers tale i Düsseldorfer Parkhotel 27. Januar 1932 for 650 medlemmer av industriklubben møtte døve ører. Mange var skuffet over at han ikke hadde noe nytt å komme med og ikke gikk i detalj. Han var jo ingen fagmann på noe område og kunne ikke alene klekke ut løsningene på Tysklands mangfoldige problemer. Talene måtte alltid vise vilje og visjon, men aldrig konkrete løsninger. En statsmanns oppgave er å organisere folket og gi det et mål å strebe mot, men arbeidet må folket gjøre selv. Hitler sto i fare for å falle mellom to stoler; mens han uten hell fridde til næringslivet begynte arbeiderne i partiet å murre. Hadde kommunistene tross alt rett, at "nazistene" bare var en utvækst av kapitalismen og dens lydige puddel? I valgkampen om rikspresidentposten våren 1932 støttet de fleste næringsledere Hindenburg; knapt noen ville ha Hitler. Sommeren og høsten det året sloss man om setene i riksdagen, og næringslivet gikk inn for partiene som styrket Franz von Papens kabinett.

Småbeløpene forskjellige velgjørere skjenket partiet kan sammenlignes med dets oppskattede årlige utgifter. I 1932 hadde disse, i følge en undersøkelse av Konrad Heiden, nådd 70-90 millioner mark. Men da hadde partiet også bort i mot en million medlemmer. Et årlig bidrag på 70-90 mark fra hvert medlem var nok til å drive partiet. Det var intet stort beløp. I Rheinland utgjorde pengegaver fra velstående borgere bare 5 % av samlede inntækter; 80 % var bidrag fra medlemmene.

Selv i løpet av 1932 klarte ikke partiet å samle mer enn en håndfull støttespillere blant kapitalister. Det var Thyssen og Schacht og den såkalte Keppler-kretsen, hvor bare Albert Vögler og bankieren Kurt von Schröder var bemærkelsesværdige. Wilhelm Keppler selv var innehaver av en gelatin-fabrikk. Schacht utgikk dessuten fra tungindustrien i et forsøk på å påvirke partiet. I annen halvdel av 1932 gikk storindustriens støtte tilbake og Hitler bestrebet sig på å renske ut alt fra partiprogrammet som var den en torn i øyet. Gregor Strassers næringspolitiske straksprogram ble erstattet av det foretagervennlige oppbyggingsprogrammet, og den næringsvennlige Walther Funks stilling styrket. Det hjalp ikke det spor. NSDAP var som før en paria i næringskretser.

Waldemar