Da bolsjevismen kom til Norge

Vitnemålene bragt av Marta Steinsvik i "Frimodige Ytringer"

Del 1

At også Norge har sin tid av pøbelvelde og ufattelig barbari er noe de fleste nordmenn er uvitende om. De tror kanskje at dette gjaldt okkupasjonstiden og tyskernes fremferd, "nazistene". Men så kom "frigjøringen" og alt ble godt igjen. Tror de. Det er det enkle bildet som møter oss i skolebøkene.

Myten er at etter krig og okkupasjon ble det norske folk fritt igjen og gjenopprettet grunnlov, demokrati og rettsstat. Så hersket lov og rett igjen og frihet og menneskerettigheter for alle. Tror de. De som tok makten i Norge etter krigen har gjort sitt beste for å holde sannheten skjult.

Angrep er det beste forsvar. Etter krigen var det mange som ønsket å se Nygaardsvold-regjeringen gransket for det som skjedde forut for kampen om Norge i aprildagene 1940. Mange hadde også klagemål mot den såkalte "hjemmefronten" for dens ugjerninger under krigen. Og så brøt freden løs. Men rømlingene som kom hjem og kalte seg seierherrer visste å komme seg på offensiven og holde seg der. De rettet sitt skyts mot "nazistenes" angivelige redselsdåd under krigen og Nasjonal Samlings "landssvik". Folks oppmerksomhet ble fanget av det såkalte "rettsoppgjøret" som aldri tok slutt.

Hvorfor tok det ikke slutt? Når man betrakter det nøkternt fra en avstand av 66 år trer formålet ganske klart frem i dagen: Man ville vinne krigen moralsk, etter å ha vunnet den militært. "Nazistene" og Nasjonal Samling skulle brennemerkes slik at de aldri mer kunne heve sin røst og gjøre sitt syn gjeldende. Slik sikret man seg mot en kritikk som kunne ha blitt alldeles ødeleggende. Og man la grunnen for sitt herredømme.

Det hører til myten at folk skulle ha vært rasende etter "frigjøringen" og krevd harde straffer mot medlemmene av NS. Sannheten er at folk flest var glade og lettede over at krigen endelig var over; de færreste var besatt av hat og tanker om hevn. Hvem skulle de hevne seg på for hva? De aller fleste nordmenn holdt seg i ro under krigen og så ikke snurten av tyskerne. De hadde vanligvis ingenting med NS-folk å gjøre. Derfor kjente de dem ikke, og hatet dem heller ikke.

Dette er den store bløff: At det var et folkekrav at NS-folk måtte tas hardt. Det var bare en liten maktelite som ville det. Men de behersket presse og radio og sådde hat i folks hjerter ved å spre propagandaløgner om nazistenes skrekkgjerninger. De forgiftet folkesjelen.

Likevel var det svært få nordmenn som var sugne på vold eller forfølgelse mot NS-folk eller tyskere. Massesuggesjonen gjorde imidlertid sin virkning, og kom man først inn i en opphisset masse var det lett å bli revet med. Man antok uten videre at ofrene for forfølgelsen måtte ha gjort seg skyld i fryktelige forbytelser ettersom de tydeligvis var så forhatt. Forfølgelsen ble sin egen begrunnelse. Man hadde dette lettvinte stempelet "landssviker" å ty til. Ingen kunne ha sagt deg hva de mente med det eller hvorfor de mente det; det var et magisk ord, det utløste noe, det hadde kraft i seg.

Også mennesker er flokkdyr; det gir mersmak og følelse av makt å være på parti med en flokk mennesker med felles følelse og vilje. Man slutter seg lett til og blir en av dem. Dårlige mennesker med svak karakter suges straks opp. Slik oppstår pøbelvelde. Ingen i flokken har et selvstendig og fast rettssyn; man skjeler til hverandre: gjør de andre noe så kan også jeg gjøre det, og det jeg gjør gjør også de andre. Ugjerninger kan skeie ut over alle grenser fordi ingen tar ansvar og ingen er modige nok til å gå mot strømmen.

Det selsomme ved Norges bolsjevik-tid 1945-46 var at man benyttet nasjonale slagord. Kommunistene anklaget våre mest nasjonalsinnede folkefeller for unasjonal holdning! Det absurde i dette syntes å gå det norske folk hus forbi; det reiste seg ikke i forargelse over dette hån mot alle fedrelandskjærlige nordmenn. Hvorfor ikke? Var det blitt så sløvt som en saueflokk? Fra Arbeiderpartiets presse og banderoller visste alle voksne nordmenn at det betraktet nasjonen som en sosial konstruksjon, en borgerlig oppfinnelse for å holde arbeiderklassen nede slik at utbyttingen kunne fortsette. Og partiets løsning var nasjonsknusende kosmopolitisk: Arbeidere i alle land, foren eder!. Alle hadde hørt deres kamprop: Ned med tronen, alteret og pengesekken; leve Sovjetunionen, leve Sovjetrepublikken Norge!

Nå sto de plutselig her og snakket skinnhellig om landssvik! Og det var ikke de selv som hadde begått det, det var de som hadde dannet Nasjonal Samling for å verge vårt fedreland mot de antinasjonale krefter. Det var de nasjonale som var landssvikere. Man hadde klart å stille alt på hodet. Ved en mirakuløs alkymi var den kommunistiske internasjonale ikke lenger unasjonal. Høyres forretningsmenn som satte lommeboken over fedrelandet heller ikke. Kirkens menn som satte sin internasjonale religion over fedrelandet ei heller. Nei, de eneste unasjonale i denne ulvetid var de nasjonale. Folk svelget det rått og mukket ikke.

I møte med en så kolossal løgn, en umåtelig frekkhet, som slo alle begreper i stykker, tankens redskaper, og erklærte krig for fred, frihet for slaveri, og omvendt, kunne kloke sjeler ane at det måtte komme til vold, pine og død ut i det ytterste. Slår man ånden ihjel varer det ikke lenge før man gjør det samme med kroppen. Det er menneskers sedelige vilje og åndelige klarsyn, ikke lover eller styresmakter, som demmer opp for vold. I en tilgrumset og formørket tid brister alle demninger.

Jeg tror de færreste nordmenn er klar over at Norge etter krigen hadde konsentrasjonsleire hvor forholdene var langt værre enn i de tyske under krigen. I flere tilfeller kommer selv sovjetiske dødsleire fordelaktig ut i sammenligning med de norske. De sovjetiske NKVD-bødlene overgikk neppe de norske sadistene fra den såkalte "hjemmefronten".

Jeg vet at noen straks vil skyte inn at "hjemmefronten" ga "nazistene" igjen med samme mynt og behandlet dem slik de selv var blitt behandlet av tyske torturister under krigen. Dette er en altfor lettvint bortforklaring. For det første er tyskerne skyteskive for et aldri opphørende bombardement av skrekkhistorier om alt det onde de skal ha gjort under krigen. Svært mye av dette er bevislig løgn, og av resten savner mye bevis. Etterkrigstidens krigshistorie på dette punkt er blitt til ved å la rykter og alliert krigspropaganda gå for kjensgjerninger. For Norges vedkommende venter vi stadig på revisjon ved sannhetssøkende forskere som er hevet over vrede og fordom og som ikke er redde for å trekke politisk ukorrekte konklusjoner.

For det annet brukte tyskerne neppe pinlig forhør mot andre enn krigsforbrytere, mordere, sabotører, og organiserte banditter. Slike som i "hjemmefronten". I den utstrekning de brukte det, hvilket altså er usikkert, hadde de et rasjonelt formål med det: å presse opplysninger ut av ugjerningsmenn for å redde uskyldige menneskers liv eller avverge Tysklands nederlag og undergang i krigen. De var drevet av plikt og nødvendighet, sogar av overlevelsesvilje.

"Hjemmefronten" etter krigen var drevet av ren og skjær sadisme. De hadde intet annet mål enn å påføre sine ofre så stor smerte og skade som mulig, både fysisk og psykisk. Og deres ofre var ikke forbrytere men noen av Norges fineste, edleste og tapreste kvinner og menn. Der var frontkjempere, sykesøstre fra fronten og krigsherjede strøk, idealister med bakgrunn fra folkenyttig innsats - der var også mennesker som ikke hadde gjort noenting annet enn å stå registrert som medlemmer av NS og som ble tatt for sin formodede politiske overbevisning alene, noe ingen ble under okkupasjonen og det "nazistiske diktatur".

Blant dem som ble bestialsk mishandlet var det også gravide kvinner, krigsinvalider uten armer og ben, gamle kraftløse menn, alvorlig syke som omgående trengte legehjelp,... Det var en gru uten bunn, en reise til nattens ende. Og tro ikke at jeg overdriver. Marta Steinsvik har fått med et knippe vitnemål som er sterke nok. I motsetning til mange beretninger og "øyenvitneskildringer" av tysk grusomhet er dette sant. Det er en viktig forskjell. Ikke for demokratene, kanskje, hvor sannhet og løgn er likestilt, og en sannhet her og en løgn der går opp i opp.

En annen viktig forskjell er at nasjonalsosialister ble truet og torturert til å "tilstå" forbrytelser de ikke hadde begått. "Hjemmefront"-karene ble forfremmet og påskjønnet for sine forbrytelser som i det lengste ble unndratt offentlighetens innsyn. Hele det politiske etablissement i etterkrigs-Norge har medvirket til å holde det mørkeste kapittel i nasjonens historie skjult. Når noe lekker ut svarer de med å diske opp de sedvanlige skrekkbilder av tysk fremferd og si at det var en forståelig reaksjon på det. De gikk og går god for en uhyrlighet som savner sidestykke i norsk historie. De glatter over denne frådende berserkergang i galskap og grusomhet. Ingen ord strekker til for å sammenfatte den. Man kan bare brette den ut i all sin hårreisende detalj, og det skal vi gjøre.

La meg for ordens skyld slå fast at Marta Steinsvik ikke var NS. Men hun var ærlig og anstendig slik nordmenn er kjent for å være. Alle mennesker med et godt karaktertrekk har noe felles med NSerne og vil kunne føle seg kallet til å tale deres sak. Hun har etter beste evne kontrollert beretningene hun kom over og ingen er blitt avslørt som falske eller overdrevne. Slik begynner hun:

Alle arrestanter er offentlig blitt. stemplet som forrædere eller landssvikere - før beviser foreligger og dom er avsagt. Deres formue og annen eiendom er tatt fra dem eller be- slaglagt. Mange jages fra sine hjem. Fra sin stilling er de blitt suspendert. Ingen lønn mere. Deres kone og barn har ofte ikke visst hvor de skulle gjøre av seg eller hva de skulle leve av. Mange har simpelthen ikke visst hvor de skulle tilbringe natten, og det har forekommet at de har måttet søke tilflukt i parker, trappeoppganger og kalde brakker. På grunn av agitasjon gjennom presse og film, og forræ- derstemplet som er satt på hver av dem, mener publikum å kunne tillate seg hva som helst. Den behandling de er utsatt for i og utenfor fengslene, be- tegner en helt enestående sjelelig tortur. Det har foranlediget mange selvmordsforsøk og fullførte selvmord. Og mange er blitt vanvittige, eller de har fått sin helbred ødelagt for livet. Fra første stund har hjemmefronten opptrådt på den bru- taleste måte - også mot kvinner og små barn. Unge mødre er revet bort fra sine tildels syke barn, som de har måttet for- late «avsindig av skrekk» - «helt hvit og stiv av redsel» uten å vite hvordan de senere er blitt tatt vare på. Under arrestasjoner har man hånet og krenket fangene og stillet dem opp til givakt-stillinger - tildels i mangfoldige timer. Dette gjelder også syke mennesker, gamle folk med hjertefeil og tuberkuløse med åpne sår og smittefarlige. Dis- se siste er endog blitt satt sammen med friske eller stuvet sammen i trange celler. Det har også hendt at de er blitt bakbundet og satt i mør- kecelle. Og lenket sammen under transport. Der er arrestert i fleng - visstnok ikke sjelden - uten ordre. Slike fanger har ofte måttet sitte lenge - ja, i måne- der - før de har kunnet komme til orde og slippe ut. Mistenkeliggjørelse og angiveri florerer. Der er endog blitt arrestert etter anonymt angiveri.

Å merke seg her er "hjemmefrontens" bruk av en torturmetode som var utbredt i det fjerne Østen: Å tvinge friske fanger innpå lik eller dødelig og smittsomt syke. Der borte bandt de lik til levende slik at de måtte trekke dem med seg overalt mens de råtnet og begynte å stinke.

Tyskfødte mennesker er angitt og fengslet uten annen grunn enn at de er tysk født. Hjemmefronten har i stor utstrekning stjålet med seg hva de er kommet over - brennevin, tobakk, hermetikk, sølvtøy og møbler etc. etc. I fengslene er ikke fangene blitt behandlet som varetekts- fanger. De er stadig blitt skjelt ut etter noter. For den min- ste "forseelse" er de blitt satt i celle ukevis. Nærmer de seg der vinduet, er de blitt skutt på og tildels rammet. Regle- mentet tillater en times opphold daglig i frisk luft. Dette ble langt fra overholdt. Iallfall i den første tid følte mange seg i livsfare hver dag på grunn av vokternes trusel med og bruk av våpen. I snart et år har disse "varetektsfanger" vært lukket ute fra sine aller nærmeste. I de første 3-4 måneder ingen post eller pakke. Nå får de et kort hver 14. dag og en pakke fikk de til jul. Ikke engang et stykke tørt brød har man kunnet sende dem. Og alle har jo visst hvor de har sultet de første måne- der. Vekttapet har vært betydelig og Beri-Beri konstatert i stor stil - etter oppgave fra lege ca. 75 % - på Ilebu. Da der virkelig også er arrestert gravide kvinner, er na- turligvis også disse rammet av sykdommen. Dertil kommer fengselsinntrykkene - til skade for dem selv og barnet. I Åkebergveiens fengsel fikk en fange et barn i straffecellen klokken l om natten og hun fikk ikke hjelp før om mor- genen.

Brenn dette inn i ditt sinn: Gravide norske kvinner sulteforet til de pådro seg mangelsykdommen beri-beri og overlatt til å føde uten hjelp på gulvet i cellen blant rotter og latrinebøtter... Jeg er nysgjerrig på en kommentar fra våre jøssingpartier om dette. Der i gården er det jo så mye snakk om menneskeverd, menneskerettigheter, humanitet,... Står de inne for dette? Er de stolte av "motstandsbevegelsen" og dens bedrifter? Er det noe man vil bekjenne seg til i neste syttende mai -tale og formane den oppvoksende slekt til å etterleve? Er "motstandsbevegelsen" et lysende forbilde for ungdommen av i dag?

Midt på natten er selv febersyke blitt hentet ut til time- lang appell. Fangene er endog blitt tvunget til å åle seg fram på magen over grov pukkstein og til å legge seg ned med ansiktet i sølen. På sadistisk vis stilles de mot veggen i flere timer. Gjør de da en "ulovlig" bevegelse, får de spark og slag av vok- terne. Disse kan da også finne på å sette sitt våpen truende mot fangens bryst og har da spurt: Hvem har makten i dag - du eller jeg? Protesteres der mot straffeeksersis eller annen ulovlighet, er man blitt truet med å bli skutt. Tar man sjangsen skytes der virkelig. Flere er derved blitt såret - noen drept. Således ble bokhandler Omtvedt skutt slik at kulen gikk tvers igjennom ham - fra den ene hofte til den annen. Han holdt på å dø, men kom seg til slutt. Vaktmannen som sk]øt, fikk bifall for dette av sin overordnede Frontkjempere, hvorav flere er invalider, er særlig gjen- stand for mishandling.

De overordnede slo ikke ned på slike ville overgrep, de bifalt dem! At frontkjemperne, som sloss mot bolsjevik-helvetet i Øst, særlig ble mishandlet understreker "hjemmefrontens" bolsjevistiske natur. Deres mange likhetstrekk var ikke tilfeldige.

Bl. annet på Bredtveit bør forholdene snarest undersøkes og forbedres Der sitter bare kvinner. De var medtatt fra før etter de onde år vi alle ha hatt. Mange av dem er syke og fremdeles settes gravide kvinner inn. De er utsatt for store psykiske lidelser. Etter fangenes beretning blir brødet tilsatt salpeter - ikke bare på Bredtveit, men også i andre fengsler. Salpeter bevirker at mennene blir sløvet og opp-pustet. Kvinnen mister sin menstruasjon. Dette bevirker naturligvis oeså andre store lidelser.

Maten forgiftet for å volde pine og helseskade... En kvinnelig fange på Bredtveit beretter:

Myndighetene later til å ha glemt at de så skjødesløst le- ker med menneskers skjebne og liv. Vi sultet og frøs - det får så være, men de sjelelige lidel- ser, usikkerheten, hatet som har høve til å brenne oss like inn i ansiktet - uhindret og uten at vi kan sette oss til mot- verge, den knuste framtid, våre mannlige kameraters skjebne -selvmordsforsøkene og de fullførte selvmord, de av våre kvinnelige kamerater som bukket under og ble vanvittige - hva med alt dette? Våre plyndrede hjem -? Har vi i det hele tatt noen eksistensberettigelse eller mulighet lenger? Disse spørsmål tumler hver eneste NS med. Der er kan- skje et lite håp om at enkelte andre av nasjonen våkner og tar disse spørsmålene under alvorlig overveielse. Men vil det skje før det er for sent?

En fangevokterske - tydelig ren jødinne - fikk øye på en fange som skulde løslates. Av personlige hevngrunner fikk hun gjennomført at denne først skulde sone tre døgn i mørkecelle. En mannlig vokter tvang en dame til å tømme et gjenstop- pet water med bare hender. En annen dag tvang den samme vokter en dame i kne med ordre: "Slikk det opp!"

"Hjemmefronten" satte altså inn jøder mot sine egne landsmenn, for at plagingen skulle drives til det ytterste. Den brukte mannlige voktere i kvinneleiren til å fornedre NS-kvinnene.

Vil du vite hva slags folk tyskerne arresterte, banket opp, satte i fangeleir eller henrettet? Her er fra bekjennelsene til en vaktmann på Ilebu:

Og hvilke midler brukte så vi i kampen for det vi mente var rettferdighetens og sannhetens sak? La oss innrømme at den ikke ble ført med silkehansker. Vi slo til med hard hånd der vi mente det var nødvendig å gjøre det. Vi gikk ikke av vegen for å likvidere våre motstandere uten lov og dom. Vi sprengte bygninger uten hensyn til hva det kostet av menneskeliv.

De var hva vi i dag kaller terrorister.

Fra en arbeidsgjeng på utekommando fra Ilebu rømte det. i den første tiden en fange. Neste morgen ble hele fangelei- ren kommandert til straffeappell som varte fra kl 1/2 10 om morgenen til kl. 17 om aftenen. I denne tiden måtte fangene stå oppstilt på appelplassen uten avbrytelse. Blant fangene befant seg også en del syke, bl a. Henrik Aulie fra Lille- strøm. En av leirens læger gjorde oppmerksom på at fangens sykdom var av en så alvorlig karakter at han burde fritas for straffeappellen, men fangesjefen var av en annen me- ning. Smertene ble etter hvert for voldsomme for ham, og han sank sammen og satt på huk. Dette var ikke tillatt, og som straf for dette ble han beordret fram til en forhøyning hvor han måtte stå i stram giv akt. Etter en stunds forløp sank fangen helt sammen og ble fjernet. Neste dag avgikk han ved døden.

Det avskyelige og lite menneskeverdige med "åling" er ikke ikke et ukjent begrep på Ilebu. Over appellplassen som den gang var dekket med grov pukkstein, måtte fangene åle" seg fram, og hvis noen prøvde å hjelpe til med albuene, ble de beordret tilbake for å begynne på nytt.

Tusenvis av skudd er blitt avfyrt gjennom cellevinduene når fangene forsøkte å få et glimt av hva som foregikk uten- for gittervinduet. At det ikke er gått menneskeliv med, skyl- des ikke fangevokterne. En natt kl. 2 ble samtlige fanger på brakke 20 som er en sykebrakke beordret ut av sine senger for oppstilling ute i gangen, uten å få lov til å ta på seg an- net tøy enn det de lå i. Fangevokterne som den gang bestod av vår lovpriste hjemmefront, forklarte at det var stjålet et skytevåpen og en radio. Brakken ble undersøkt, men uten resultat. Fangene skulle imidlertid stå inntil nærmere ordre var gitt. Kl. 7 om morgenen fikk de lov til å gå tilbake til sine rom. Dette hendte i mai måned, hvor nattekulden er ganske streng.

Bruken av psykisk terror var i den første tiden et yndet middel. Når fangene ankom til Ilebu, ble de ofte oppstilt med ansiktet mot en vegg og ble stående slik opptil 6 å 8 timer for å "avkjøles". Enkelte av vokterne "moret" seg da med å gå bak fangene og diskutere hvem de skulde skyte først. Mange av disse var da i en mer eller mindre dårlig forfat- ning, og klarte ikke denne påkjenningen. Slike eksempler kunne nevnes i mengder, og jeg er forvis- set om at det ikke har vært bedre på andre steder.

Vaktmannen kaster i forbifarten lys over noe som var med på å drive leirvaktene til sine avsindige handlinger:

Vi har forstått at de fleste av dem er desillusjonerte men- nesker, som i likhet med de fleste av oss andre først etter krigens slutt har fått det rette kjennskap til hva som er fo- regått i de tyske konsentrasjonsleirene og den grusomme be- handling av jødene.

Holocaust-løgnene allerede den gang! Der ser man hvilken fryktelig forbrytelse dette motbydelige oppspinn var mot uskyldige mennesker som hadde virket for en bedre fremtid for sine germanske folk. Holocaust var folkemorderisk hets. Det gjorde jøssinger gale av raseri. De begynte å behandle sine ofre slik jødene diktet opp å ha blitt behandlet av SS-mannskapene.

Våre norske stormenn ble like grusomt behandlet som andre. Alle kjenner tilfellene Hamsun og Quisling. Et mindre kjent eksempel:

Vår store tone- kunstner David Monrad-Johansen. Vi husker hvordan samt- lige vitner i hans sak karakteriserte ham som et ærlig og helt igjennom godt menneske, som aldri hadde hatt en tanke på å gjøre sine landsmenn skade. Han trodde på et falsum, og for dette skal han bøte med livet, som 5 1/2 års innesperring vil bety for et slikt menneske.

Hans eneste "forbrytelse" var hans politiske overbevisning! Følgen av "frigjøringen" var at det ble straffbart å ha en personlig overbevisning som avviker fra marxistenes. Straffen? 5 1/2 års innesperring under forhold som er ensbetydende med døden!

Da vi ble ført inn på Åkebergveien, ble vi stilt opp på gan- gen Der sto vi i 33 timer, giv akt i 3 timer og så sitte et kvarter avvekslende. Jeg er syk, har aktiv tuberkulose og har ligget på Glittre sanatorium det siste år. Der var flere svake jeg kjente en som for 10 måneder siden har tatt den store operasjon. Han hadde 5 åpne fistler som det rant ma- terie av. Det var en masse syke ellers, men dette er hva jeg kjenner til. Mange eldre sto der med hjertefeil. Da vi ble overført til cellen, ble vi plasert opp til 6 mann på en-manns celler Vi satt 5 tuberkulose på en-manns celle og hadde 2 madrasser til seng for 5 mann og hvert sitt ullteppe. Til luft- ing var et vindu som var 30 x 20 cm. Da luften ble altfor tykk, og vi måtte gå bort til vinduet for å få luft, skjøt Hei- mefronten med maskinpistoler inn gjennom vinduet. En mann ble skutt, fikk lungeskudd, men livet ble reddet - En annen, en overlærer, fikk også lungeskudd. Kriminalpolitiet var der og opptok forklaring og fotograferte. Man kan også vise til fengselsbetjeningen, som etter hva de selv forteller, hadde sendt protest til Nr. 19 mot Heimefrontens opptreden.

Maten i Åkebergveien var helt utilstrekkelig, slik at vi i løpet av få dager gikk svært ned i vekt. En tuberkuløs var plasert i celle sammen med friske. Da sykdommen forverret seg under fengselsoppholdet, ba han om å få komme til læge, men dette ble nektet. Han ble. sene- re overført til Ilebu og hadde da ved fremkomsten høy feber, og det ble konstatert at han var angrepet også i den friske lungen. (Konferer sykehusjournalen, Ilebu.) Jeg ble lenket sammen med en kriminell forbryter da jeg måtte til læge. En annen lå flere dager på cellen og ble senere overført til sykehuset. Han hadde da feber 39 grader, en blodsenkning på 120, sterkt avmagret og den ene lunge full av vann. (Kon- ferer sykehusjournalen, Åkebergveien.)

Flere tuberkuløse ble hentet av Heimefronten og ført til Ilebu. En gutt, 21 år gammel, lå på Glittre sanatorium. Han ble først arrestert 10. mai, men ble frigitt. Han ble senere arrestert på nytt av Heimefronten. Heimefronten fjernet fra ham diverse private ting. Da han protesterte mot dette, ble han bakbundet og kjørt fra Glittre til Ilebu. På Ilebu ville de ikke ta imot ham, da det ikke var skrevet ut arrestordre. Han ble så kjørt ned på Akershus og plasert i mørkecelle, I løpet av 5 døgn fikk han mat 2 ganger. Da han måtte ha læ- gebehandling hver 4. dag, protesterte han på det kraftigste, og han ble overført til Victoria Terrasse. Der ble han tatt i forhør, og der ble utskrevet arrestordre. Han ble så overført til Ilebu. Der måtte han stå i rettstilling og ble så tatt inn på celle. Dagen etter fikk dr. Brochmann ham overført til sykehuset, og han konstaterte da at det var åpen kaverne i høyre lunge. Noen få dager senere fikk han difteri og nerve- feber. Han er nå kommet ut. Fanger som ble ført inn på Ilebu, ble som oftest stillet opp i porten, der de måtte stå i rett-stilling i opp til 6 timer. Man- ge av fangene var eldre og delvis syke. Fangevokterne gikk rundt fangene og truet med å skyte dem, og videre truet de fangene til å rope i kor: "Jeg er en stor landsforræder." "Jeg er kjeltring" osv.

Maten på Ilebu var svært dårlig og knapp. Helserådet har regnet ut at rasjonene har vært nede i 810 kalorier pr. dag pr. person. En kontormann trenger 2400 kalorier minimum. Mange av fangene gikk i tildels tungt arbeid, f. eks. i sten- brudd, på denne rasjon. Resultatet av denne mangelfulle, dårlige ernæring har vært et kolossalt vekttap. Det gjen- nomsnittlige vekttap er etter Helserådets beregning 10-12 kg pr. person. Enkelte har vært oppe i et vekttap på over 20 kg Ennvidere er ifølge oppgave fra læge ca. 75 prosent av fangene angrepet av beri-beri. Andre mangelsykdommer fo- rekommer selvsagt også. Unge gutter som har vært arrestert, har vært så sultne at de har vært på stadig jakt etter mat. Søppeldunkene har vært tømt for alt av matrester. Bærum helseråd grep inn mot dette, og det ble satt vakt ved skylle- dunkene. Senere ble skylledunkene inngjerdet med piggtråd. Maten har til sine tider vært helt skjemt, slik at storparten av fangene har fått diaré. En natt da samtlige fanger hadde meget sterk diaré, og alle bøtter var fulle, måtte fangene søke ut av brakken og løpe over til latrinen. Fangevokterne skjøt da serier med maskinpistolskudd etter fangene, slik at mange måtte gå i dekning. Skuddene kan fremdeles sees i brakke 11 og 15.

På Ilebu sitter der over 100 fanger i alderen under 20 år. Disse fikk i den første tiden den samme mat som de andre fanger Disse er nå overført til egen ungdomsbrakke. Da kapitulasjonen kom, lå der omkring 25 krigsinvalider på Sinsen krigslasarett. Flere av disse hadde nylig fatt ben amputert eller hadde gjennomgått større operasjoner. Ca. 100 Heimefronter omringet lasarettet og strømmet inn i sy- kesalene.med maskinpistoler i hånden. Krigsinvalidene ble beordret til å stå opp. Lægene protesterte, men uten resul- tat Flere av frontkjemperne måtte bæres ut. En krigsinva- lid som følte seg meget syk, ba om at de måtte lukke vin- duet Dette ble nektet. Istedenfor slo de ham med gevær- kolben i ansiktet og på kroppen, slik at han gikk med sår i flere uker (Kfr. sykehusjournalen på Ilebu.) Krigsinvalide- ne ble kjørt til Ilebu og innsatt på celler. Flere av dem manglet ett eller begge ben. De er blitt nektet proteser. . . . I slutten av juli ble flere fanger oppstilt til straffe-ekser- sis De måtte åle i knyttnevestor pukksten osv. Flere fanger protesterte mot denne behandling. I raseri over denne pro- test avfyrte vakten serier av maskinpistolskudd. Flere fan- ger besvimte og en ble såret i hånden. Forsvareren til David Monrad Johansen sto i portbrakken og så på denne straffe- Eksersis.

Vaktene har ofte skutt etter fangene. Uten videre har de sendt serier av skudd i brakkeveggene eller like foran føtte- ne til fangene. Når fanger som sitter på celle, viser seg i vinduet skyter vakten serier av skudd inn i cellen. En eldre mann som led av fallesyke, lå på sykehuset. Han ble uten videre overført til mørkecelle og fikk vann og brød Der satt han i 12 døgn. Ved siden av fallesyke led mannen også av sterk hodepine.

Det har vært flere selvmordforsøk på Ilebu, enten med ve- ronal eller ved å skjære pulsåren over på seg. Årsaken til disse selvmordsforsøk er som oftest dårlige nyheter utenfra. En fange, H. H., leste således på latrinen på et stykke opp- skåret avispapir fra "Aftenposten" at hans far hadde begått selvmord. Om kvelden tok han veronal, men det ble oppda- get, og han ble pumpet, slik at livet ble reddet. En fylkesmann fikk en dag av sin forsvarer høre at han ville bli dømt til mange års straffarbeid. Dette gikk så hardt inn på ham at han forsøkte å ta livet med veronal. Han ble reddet. Blant frontkjempere som sitter på celle, har det hendt at enkelte har skåret over pulsåren på begge armer.

En kvinnelig varetektsfange forteller fra Bredtveit:

Der sitter mange kvinner på Bredtveit som hurtigst bør løslates. Minst 6 å 7 tuberkulose, en kreftpasient, den annen ble ført på sykehus mens jeg var der. Ca. 5 gravide kvinner, hvorav en snart i 8 måneder, hun arbeider ute på marken ca. 6 timer daglig for å få litt ekstra melk og mat. På spørsmål om å bli løslatt, fikk en gravid som fra 5te til 7de måned ikke hadde tiltatt i omfang, det svar fra direktøren, at denne hadde rett til å holde henne innesperret til 6 uker før fødse- len, og da kunne hun sende henne på et fødehjem. De gravide får en halv liter helmelk og en liten smørkule ekstra, ellers fikk vi alle ramsalt, halvråtten sild, ramsaltet torskerogn, helt råtne poteter, klippfisk som måtte skures ren for nudder, grøter, supper, hovedbestanddel vann; søn- dags-lapskausen hadde kanskje vært i nærheten av et kjøtt- ben, resten poteter og meget vann. Hadde vi enda fått nok, men vi var bare halvmette etter måltidene. Utilstrekkelig brød og smør, l teskje sukker. Nyrene ble sterkt overbelastet av alt dette vann, og da bøttesystemet fremdeles hersket i hovedbygningen i celler til to, egentlig beregnet på en, kan De selv forestille Dem tilstanden nå i sommervarmen. Bøt- tene stinket tomme, fulle var de ubeskrivelige. De tømtes etter frokost og etter middagshvilen.

For to fanger fantes en bøtte med vann, en liten emalje- bolle med ditto til vask av kropp, tallerken, kopp etc. og til slutt gulvet. Leseforbud ble innført i begynnelsen av juni, så fangenes tanker ble tvunget inn i fengselstankesirkel. I det hele var reglementet det samme som for dømte for- brytere, og vi var da vitterlig varetektsfanger. De må dessuten huske at alle disse kvinner i 5 år har vært utsatt for hat og forfølgelse også fra sin nærmeste familie, så motstandskraften er kanskje ikke så stor lenger. Allikevel gikk arbeidet med liv og lyst, sang og latter, jeg var i en beundring over dem. Intet hat eller ønske om hevn, mange av dem var berøvet hjem og alt de eiet. Ikke tak over hodet når de kom ut. Kjære fru Stray, kan De ikke hurtigst få ut de kvinner jeg spesielt har nevnt. Og så få rettet på de verste vanskene. Det kan da umulig glede noen at så mange arbeidsvillige norske kvinner holdes innesperret og behandles som forbry- tere og kanskje får en knekk for livet, hvis det varer for lenge.

Midt oppe i all lidelsen og fornedrelsen presterte disse NS-kvinnene å være livsglade. Så rene og sunne var de i sine sjeler.

Etter å ha sittet på celle - 4 stykker på enmanns-celle i ca. 3 uker - uten noe som helst samkvem med utenverdenen, altså uten å få lov til å motta besøk, uten aviser osv., ble jeg en dag sendt ut på arbeide sammen med en del andre. Noe av det første vi ble satt til, var å tømme klosett, stadig vekk med 2-3 unggutter fra Hjemmefronten med maskinpistol i helene på oss. Vi fikk ikke lov til å hvile et minutt, enda dette arbeide var temmelig uvant for oss, får en vel si, og enda vi var temmelig avkreftet etter å ha sittet så lenge stille i cellen og på dårlig mat. Hver morgen vi ble hentet, ble det skutt på de mannlige fanger bak gitteret så snart vokterne bare så et glimt av dem, og en aften ved 22-tiden ble vi vekket ved at det ble skutt på vinduet til noen av de kvinnelige fangene også. Vi ble jo vettskremte, som jo var forståelig. I cellene satt der tuberkuløse og venerisk syke sammen med friske, og ofte delte disse seng med de andre. Det ble ikke foretatt noen forandringer, selv om fangene gjorde opp- merksom på disse forhold overfor bestyrerinnen.

I slutten av juni fikk en ung pike et barn i en straffecelle, hvor hun satt sammen med to andre, uten noensomhelst slags hjelp. Barnet kom ved 1-tiden om natten, og først neste morgen ble hun brakt til sykehus. Barnet var på dette tids- punkt ikke adskilt fra moren. Pikens medfanger i nabocel- len hadde ringt og ellers forsøkt å gjøre voktersken opp- merksom på dette forhold, men uten resultat. Disse tre var satt på denne straffecellen av den grunn at det ikke var plass til dem andre steder. Jeg har glemt å gjøre oppmerksom på at på grunn av den- ne skytingen i fengselsgården av Hjemmefrontens voktere, ble en person dødelig såret og to andre ellers alvorlig såret. Til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at de fleste av fan- gene var lett angrepet av dysenteri på grunn av maten i fengselet. Da jeg ble løslatt, hadde jeg blå flekker på lår og ben, hvilket skal være tegn på begynnende skjørbuk.

Denne bevisste mishandling og fornedrelse av fruktsommelige og fødende kvinner er kanskje det aller avskyeligste av det som foregikk i demokratenes "rettsstat".

Om morgenen den 11/5 var en del karer, også mange eldre, kommandert til "morgengymnastikk". Denne foregikk på ap- pellplassen som liknet mer en blaut myr enn en appellplass. "Gymnastikken" besto av blant annet å springe over den blau- teste delen på plassen, hvor en sank ned til over støvlen. En kar i femtiårene som ikke greide å følge med i det harde lø- pet, ble av en serber ved navn Ljuban, tidligere fange der, slått over ryggen med en stokk som Ljuban pleide å gå med. Den var ca. l m. lang og 3-4 cm. tykk. Denne slåingen fort- satte inntil mannen seg sammen av smerter. Men enda ga 59 den brutale fyren seg ikke. Han ga den liggende mange slag, mens han lå i gjørma. Siden måtte han innlegges på sykestua på grunn av de ska- der han hadde pådratt seg, blant annet to brukne ribben. Også før vi kom dit, den 10/5, hadde Ljuban og andre ban- ket blant andre tidligere fylkesmann Eggen. Dette har vi ikke sett, men hørt av en som da var kommet, tidl. lensmann Welde.

Jøssingene brukte altså jugoslaviske partisaner, tidligere fanger, besatt av hat mot "nazistene", som fangevoktere over norske NS-folk! Ikke over sine egne tidligere fangevoktere men over fremstående menn som Eggen.

Undertegnede læge ble natt til 10. mai 1945 sammen med overlæge Brochmann arrestert på Glittre sanatorium, midt på natten av 4 tungt bevæpnede menn som vekket opp hele sana- toriet. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg var læge i funksjon og at det ble for liten lægehjelp hvis jeg ble fjernet uten å ordne med stedfortreder. Dette hjalp ikke noe. De følgende dager ble en rekke pasienter (tuberkulose, til- dels smittefarlige og alle under behandling) avhentet (arre- stert) av heimefronten uten at lægene (de nye tilsatte) gjorde noe for å hindre dette. De læger som har vært NS. eller bare har stått tilsluttet lægeorganisasjonen i den tiden, er blitt suspendert. Dette betyr f. eks. at jeg selv ikke kan yte lægehjelp selv om det gjelder livet, og heller ikke kan skrive resept til folk som kan- skje kommer langveis fra og ber om hjelp. Det har hendt at folk i byens omegn har søkt meg fordi nærmere læge ikke var å få midt på natten, til hjelp for livstruende blødninger. I slike tilfeller har jeg ikke lov til å reise og heller ikke få nødvendige lægemidler fra apotek. Sluttelig nevnes at tre sykepleiersker måtte slutte på dagen fordi de hadde pleiet NS-pasienter og frontkjempere. Disse søstre er selv ikke medlemmer av NS. Navnene på disse søstre kan oppgis.

Dette angrep på vår omsorg for syke og sårede krenker selve kjernen i vår menneskelighet. Høyaktelse for den barmhjertige samaritan er en fast klippe i vår fromhet. Vi forbarmer oss over mennesker i nød selv når de er våre fiender. Vi gjør det ikke av fornuftsgrunner men av en uforklarlig hellighet inni oss. De altskjendende ateistiske bolsjeviker i "Hjemmefronten" tråkket i dette også.

Den 29. mai 1945 ble jeg hentet i mitt hjem av flere bevæp- nede hjemmestyrke-gutter uten noen arrestordre på meg, kjørt på en åpen lastebil gjennom bygden til Folkets Hus, hvor jeg ble tatt i forhør av flere unge gutter, deriblant en av sjefene for hjemmestyrkene her, som var uforskammet og rå. Der- etter ble jeg satt inn til 10 NS-kvinner som også var arrestert. Derfra ble vi fraktet til Drammen til Danvik skole, hvor jeg var i 70 dager - uten fengslingskjennelse. Dagen etter arre- stasjonen stod det med store typer i avisen at fremtredende NS-kvinner med tillitshverv var arrestert på Nedre Eiker. Mitt fulle navn stod, trass i at jeg aldri har vært på et NS- møte, enn si innskrevet som medlem. På Danvik var tilstan- den forferdelig. Vi lå inntil 7 stykker på et lite værelse, på madrasser på gulvet. De første åtte dagene hadde jeg ikke ullteppe, men lå i den drakt jeg ble hentet i. Her var vene- risk syke kvinner med skabb og svangre i 8 måneder til og med plasert sammen med friske. Maten bestod av tre stk. svart brød med skrapet margarin på og en kopp svart surrogat mor- gen og kveld. Middagen var l tallerken havregrøt med l kopp vann til - eller l sild og 3 poteter og l kopp suppe av ube- stemmelig slag. En av de svangre var for det meste senge- liggende. Kommentarer er her unødvendig.

Så var det tvangsarbeidet. Hver dag måtte alle ut og skure i byen og spasere med vokter på begge sider eller kjøre i åpen lastebil, så folk fikk mest mulig anledning til å rope, kalle og kaste stein. En av de unge kvinner som forsøkte å ta igjen, ble oppstilt i solen i fem timer, til hun falt besvimt om. Deretter ble hun sammen med en annen puttet i kjelleren, en alminnelig rå kald kjeller som var brukt til lager osv. Her ble de i tre dager uten lys. En NS-frue var nede og bad vaktsjefen huske på at det var mennesker han hadde i forvaring, men uten re- sultat. Jeg ble - en gang jeg hjalp en ung frue som var be- svimt - brukket begge armene bakover slik at jeg ikke kunde bevege dem på mange dager. Dette gjentok seg flere ganger, da jeg nemlig var falt i unåde hos en av "damene" som delte ut medisin. Hun nektet flere syke å få lægehjelp og ga seg til å behandle et betent sår feilaktig, og jeg sa da til henne at hun med sin lille førstehjelps-lære ikke var kompetent til å ta doktorens arbeide. Siden ble jeg stadig torturert av en av de voktere, som gikk under tilnavnet "sadisten". Han ville en gang stille oss opp i Tollbugata, så folk skulle se oss. Jeg sprang fra ham og inn på Britannia hotell, hvor jeg fikk hjelp av de vakter som var der. Men da hadde han allerede fått ødelagt min arm igjen og gitt meg et spark i maven, så jeg lå i blødninger i fire dager. Denne vakt - "sadisten" - var vårt daglige følge når vi skulle på w. c. Da hadde han full anledning til å dyrke sine rå tilbøyeligheter, idet han fulgte helt inn, hvor vi satt på setet og var nesten hjelpeløse. Det er ikke mulig her å beskrive alt. Det blir for meget.

Men da jeg kom hjem etter 70 dager, var mine dører åpne og mitt tøy og innbo delvis fjernet, alt hva min gutt hadde spart til konfirmasjonen stjålet av kontanter og annet, til og med min faglitteratur og instrumenter av mitt jordmorutstyr. Noen takk for at jeg under okkupasjonen brukte hele min tid og hva jeg evnet for å hjelpe de politiske fanger og deres pårørende, hadde jeg ikke ventet. Men dette syntes jeg var vel drøyt. Jeg tok arbeide som jordmor ved de tyske føde- hjem tilsluttet krigslasarettet, fordi jeg ville forsøke å få bedre forbindelser, med henblikk på å hjelpe fanger. Dette opp- nådde jeg også gjennom de kvinnelige tyskere på Viktoria Terrasse, og 4 stk. kom ut og 66 stk. fikk besøk som ikke før hadde oppnådd noe; og meget annet med mat osv. ble ordnet. Jeg var dengang i søkelyset og anmeldt fem ganger og hentet til politimesteren og truet med Grini. Stod som den eneste kvinnen her i bygden på gidsellisten og hadde det ikke lett under okkupasjonen. Men det kan ikke sammenliknes med hva jeg prøvde siden.

Nå er jeg dømt den 7. august 1946 til 70 dager for å ha vært jordmor hos tyskerne. Denne dom har jeg ikke vedtatt, da jeg mener, at jeg ikke skal ha straff for å hjelpe mine medmenne- sker. Men den største skuffelse er allikevel, at alt dette jeg kjempet mot under okkupasjonen, tortur og vilkårlig fengsling, skulle jeg etter krigens slutt få se med egne øyne og selv være gjenstand for. Jeg tror ikke jeg blir bra mer av den feil jeg har pådratt meg ved de stadige spark i maven den tiden. Men det er dem som er verre stilt. Dette kan aldri gjøres godt igjen. Og ansvaret må her føles stort for dem som har det virkelige ansvar for alt dette.

Jeg er sikker på, herr sokneprest, at De som, kristen ville bli dypt forferdet, hvis De visste hvorledes Deres landsmenn for tiden behandler NS-fangene. Men hvis jeg ga meg til å for- telle hva jeg sist har sett og opplevd i konsentrasjonsleiren Bredtveit, ville De sikkert ikke tro meg. Jeg bodde sammen med et par ikke-NS-fanger, som også hadde sittet på Grini under tyskerne. De uttalte gang på gang at: "vi hadde det meget bedre på Grini - -". De trakk stadig paralleller mel- lom norsk og tysk fengselsregime, og sammenlikningen var ikke smigrende for norsk "fengselskultur". - - Læger som er kommet ut fra Ilebu, kan fortelle at fangekosten der (den samme som på Bredtveit) inneholdt 750 kalorier. Samtidig berettet avisene med alle uttrykk for forferdelse og avsky, at Belsenfangene "bare" fikk 810 kalorier. Jeg har selv "stått på hodet" i grisemat-tønnene for å finne en potet eller noe annet spiselig.

Her har vi det igjen. Pressens videreformidlede løgner fra Nürnberg-prosessene og annet hold om forholdene i tyske konsentrasjonsleire ble modell for de norske leirene.

Tenk Dem så våre følelser når vi så hele 50 liters spann med svensk melkevelling bli tømt til grisene, mens selv gravide og magesår-pasienter ikke fikk en dråpe melk - intet utover de ovennevnte 750 kalorier. Så sent som i august-september hendte det at to gravide kvinner ble dødssyke: fosteret var dødt i dem på grunn av underernæring og livet der oppe for- øvrig. Maten var som oftest så skjemt - råtne poteter og middet fisk - at det var med største besvær en orket å svelge det en fikk.

Igjen dette anslag mot livets ukrenkelige utspring: den fruktsommelige kvinne, hennes foster og vordende barn. Norges kommende slekter.

Men uendelig meget verre enn de legemlige lidelser vi gjen- nomgikk er den sjelelige terror som fremdeles rår overfor oss. - Det er et osean av sorg og elendighet, påført oss av våre egne landsmenn. Alle selvmordene og selvmordsforsøkene - vil de noengang komme til offentlighetens kunnskap? Hva sier en kristen til dette spørsmål: er det synd og for tapelse å ta sitt eget liv? De fleste jeg snakker med er sterkt inne på tanken å forlate livet frivillig, og det er nå blitt til det at vi gjenlevende oppriktig takker Gud for "alle dem som har forlatt dette liv og nå er hjemme hos deg". Men spørs- målet er: er de hjemme hos Gud? Som prest vet jeg De vil svare benektende og motivere det med at Gud legger ikke større byrder på et menneske enn det kan bære. Men er det - oppriktig talt - selve Vår Herre som har lagt disse byrder på så mange norske menn, kvinner og ikke minst barn?

Jeg har aldri truffet mennesker med en høyere idealitet og et varmere fedrelandssinn enn de som i disse krigsårene satte hele sin vilje og kraft inn på å verne norsk liv og eiendom. Og barna - jeg kunde fortelle Dem de mest hjerteskjæ- rende barnetragedier - små uskyldige NS-unger, som er blitt pint og mishandlet og hånet av kamerater og lærere. Men det bitreste av alt - det er alle NS-medlemmer enig i - har vært og er kirkens holdning i denne tid. Min mening - jeg er pre- stedatter - har alltid vært at kirken skal stå høyt hevet over døgnets strid og splid. De gamle nordmenn hadde våpenhuset foran sine kirker, hvor hver mann satte sine våpen fra seg. I kirke var det helligbrøde å komme væpnet inn.

Ja, den kristne kirke, som etter sin egen lære og tro på Jesus som Guds sønn skulle ånde tilgivelse og nestekjærlighet, minne om splinten i din nestes øye og bjelken i ditt eget, den svek alt den selv forkynte. Den sluttet seg til pøbelen, hetset uskyldige mennesker, tutet med de ulver som var ute. I prøvelsens stund reiste den seg ikke til storhet men falt sammen i ynkelighet.

Nå er det snart jul, alle mennesker skal være glade. Pre- stene skal stå rundt omkring på landets tusener av prekestoler og lese om fred på jorden - og i år er det nok særlig mange poeng for en norsk prest. Jeg har fått referert prekener som er holdt i denne tid, de har vært så sjelerå, at det grenser til sadistisk vanvidd. I år skal vi i NS ikke ha gleden av å gå i kirke i julen. Vi er for utpint til å orke å sitte og ta imot de mer og mindre vel turnerte utfall som de fleste prester med velberådd hu slyn- ger ut. Men vi spør hverandre hvem som mest bryter Kristi bud - vi "landssvikere" som handlet etter vår ærlige overbe- visning, når vi kjempet for fedrelandet mot bolsjevismen - eller de "kristne" som ivrig bifaller at vi skal berøves alt. Arbeide - som er livets største lykke - det nektes oss, vi kommer ut av fengslet og finner våre hjem herjet og plynd- ret, våre kjære som har vært utenfor fengslet er blitt hånet og pint halvt til vanvidd, andre av våre nærmeste sitter frem- deles fengslet med utsikt til 10-20 års eller livsvarig tvangs- arbeid. Vår ære blir tilsvinet ved det ord som alle er gitt rett til å bruke: Landssviker.

Mordere står bedre beskyttet av loven enn vi i NS. Det er forbudt å benevne en mann morder før det er rettslig bevist at han har begått mord, mens vi kan benevnes landsforræder"" uten at der foreligger et bevis for at vi har forrådt vårt land ved å gå inn i et parti, som hr. biskop Berggrav og mange flere i 1940 betegnet som et lovlig parti. Det sies av dem som vil forsøke å bygge bro, at vi skal få "tilgivelse" når straffen er sonet, - men ettersom samtlige får tillitstap i minimum 10 år, blir det noe lenge å vente på tilgivelsen". Det gror et hat så glødende i NS-folk, en for- akt som ville ryste Dem, hvis De fikk høre det. Vi er ribbet for all tro og håp om egen fremtid og da er det naturlig at vårt lands fremtid blir os revnende likegyldig. Vi vet jo at vi er stats- og rettsløse individer. Vi er ribbet for den idealitet som drev oss til å stå opp og kjempe mot det vi så kom: verdens bolsjevisering. Vi er totalt ribbet for enhver tro på Gud, som enhver tro på godhet og ridderlighet i det norske folk.

Biskop Berggrav var en av dem som samarbeidet med okkupasjonsmyndighetene under krigen, og skrek "korsfest!" etter. Da utkom hans beryktede hetsskrift "Folkedommen over NS". Uslere umenneske skal man lete lenge etter.

Men en ting har forfølgerne oppnådd: å sveise oss sammen på en måte som en aldri ville kunne tenkt seg muligheten av. Vi er blitt en stor familie, som forsøker å hjelpe hverandre og oppmuntre hverandre så godt vi kan - felles lidelser bin- der oss sammen. Hr. sokneprest, jeg takker Dem av hele mitt hjerte, fordi det ser ut til at sannheten om elendigheten begynner å gå opp for Dem, og fordi De later til å være villig til å se også vår side av saken. Gid De ville ha mot til å granske bare en liten del av de redsler som foregår. Vi voksne har for en stor del tatt varig skade på vår sjel, men reis iallfall et ønske blant folk om å forsøke å redde våre barn - skjønt er det mulig å redde for landet barn som blir berøvet far og ofte mor til årelangt feng- selsopphold og til tap av hjem og velvære? Sågar adgang till utdannelse blir nektet dem, som De vet. Nei, det fins ikke håp ser det ut til. Elendigheten er så avgrunnsdyp og bitter- heten så grenseløs. Jeg sa før at vi hadde mistet troen på Gud. Det er ikke helt riktig, det er den norske kirkes Gud vi ikke anerkjenner.

Erklæring fra fru Alvilde Knutson Fiane: Undertegnede, passivt medlem av NS, ble 9de mai arrestert og på Nr.19 brutalt behandlet av en soldat, som slo, meg med sin kolbe. Skjønt jeg var syk ble intet hensyn tatt. I ]uli ble jeg etter et tungt arbeide så dårlig (blodspytting etc.) at jeg måtte bringes til Rikshospitalet til en alvorlig operasjon. Le- gen mente at jeg etter den måtte ha en måneds rekreasjon på landet Men jeg ble straks ført til fengslet igjen (Bredtvedt). Der har jeg sittet i 7 måneder som såkalt varetektsfange. Min helbred er blitt så ødelagt at jeg tror jeg neppe blir arbeids- dyktig mer. Jeg besvimte flere ganger og fikk derved en hjer- nerystelse, som ble behandlet på Ullevål like før jeg kom hjem. Flere opplysninger anser jeg for unødvendig. Jeg kom ut 8de desember. Jeg er enke etter den myrdede advokat Knut Knutson Fiane. Fotografi av mine artikler ("Aftenposten") om snikmord et- ter det nevnte mord beror hos politiet. Mitt hjem er tatt fra meg og alt jeg eier beslaglagt - før dom er falt.

Allerede 9. mai kom 3 heimefronter opp for å spørre etter min mann som var bortreist. Uten å ha noe skriftlig med seg ga de meg husarrest. Jeg skulle ikke engang få lov til å gå etter mat. Etter 3 dagers forløp kom en sivil politimann opp. Han var forferdelig. Han skjelte meg ut, spyttet på meg, tok sigarettene mine og meddelte at jeg skulle sendes til Grini. Jeg svarte jeg var gravid (jeg gikk da i den 8. måned), men det brød ikke han seg noe om, sa han. Det var han som had- de min sak, og jeg var fullstendig i hans makt. Han hadde sittet 2 år på Grini, og nå skulle jeg få gjennomgå alle de pinsler tyskerne hadde brukt mot sine fanger. Dessuten skulle han sørge for at jeg skulle få gå splitter naken hjem derfra. Jeg flyttet ut til min mor som bor utenfor byen, men ble noen dager senere hentet av 4 sterkt bevæpnede menn. 2 av dem plaserte seg i soveværelset mens jeg kledde på meg, og 2 nede i trappen. Under denne strenge eskorte, med en mann på hver side av meg pekende på meg med sine stengun, førtes jeg til Victoria Terrasse til "forhør". Dette besto i at 2 meget unge menn hånte og skjelte meg ut som svin etc. De disku- terte hvorvidt jeg skulle sendes til en fangeleir eller til en eventuelt nyopprettet avdeling for gravide arrestanter. De ringte også opp til Ullevål, men fikk høre at "avdelingen" ikke var ferdig, så jeg måtte sendes i fangeleir. Jeg sa til dem at det ikke var lenge til jeg skulle føde og ba om lov til å reise hjem. Dette ble innvilget mot husarrest, men jeg måtte ikke gå ut til lægekontroll, og når jeg ble syk måtte jeg ringe til Victoria Terrasse og be om lov til å reise på klinikk. Betin- gelsen var også at jeg skulle ta et tog som gikk om noen få mi- nutter. Jeg ba om å få drosje, da jeg følte meg dårlig, eller om lov til å ta et noe senere tog. Nei, ville jeg slippe fengsel måtte jeg nå det toget. Jeg sprang da for livet fra 3. etasje på Victoria Terrasse til Vestbanen på 4 - fire - minutter. Jeg forsøkte å støtte maven med hånden mens jeg løp. Det var en forferdelig springmarsj, og jeg kom fram helt oppløst til et overfylt tog og måtte så hele turen utover. Ingen reiste seg for meg. Resultatet av denne fryktelige springmarsj var at fosteret løsnet, og barnet ble av den grunn kvalt under fødse- len. Selv fikk jeg krampe og er ennå ikke kommet til krefter. Det ble virkelig ringt ut fra Victoria Terrasse for å under- søke om jeg hadde greid å nå toget.

Man blir ydmyk av å lese om skjebner som dette. Hva er all ens egen motgang i livet mot dette? Når disse tapre menneskene kunne bære alt dette så må vel vi kunne bære all vår lidelse uten klage?

Jeg ble ført til Ilebu, og her måtte jeg stå med ansiktet mot veggen i flere timer, mens vakten forlystet seg med uttalelser som f. eks.: Når skal vi skyte dem? etc. De første 14 dager fikk vi nesten ikke mat. Mine medfanger og jeg måtte ta oss til rette i skylledunker og spise av søppelhaugen. Sulten tvang oss til dette. At vi ble syke var jo ganske naturlig. Den 3. dag ble jeg kommandert til utearbeide og trillet oljefat (200 kilo). En av vaktene ga meg ordre til å løfte fa- tet i stedet for å trille det. Dette forsøkte jeg, men maktet det selvsagt ikke. "Nekter du å arbeide?" spurte vakten. "Nei," svarte jeg, "men jeg kan ikke gjøre det umulige." Da tok han geværet og slo meg med kolben så voldsomt over ryggen at jeg sank sammen halvt sanseløs og fikk øyeblikkelig breknin- ger. Mens jeg lå der, var min eneste tanke: - bare jeg kunne greie å reise meg, skulle jeg slå ham fordervet, selv om jeg skulle bli skutt for det. Men da fikk jeg et kraftig spark med følgende bemerkning: "Nå får du huse på at du er i et kultur- land," sa vaktmannen. Dette virket så urkomisk at alt mitt raseri mot denne verdige representant for kulturlandet Norge var som blåst bort.

Straffeeksersis så jeg ofte. En gang overvar jeg en lite opp- byggelig scene, hvor en gruppe fanger måtte "åle" over pukk- stein Da flere nektet, ble det løst skudd over hodet på dem. Disse fanger fikk vi til behandling på sykehuset. Armene var blodig opprevet av de skarpe pukksteiner. En dag fikk vi en frontkjemper med et ben til behandling. Hans ene øye og endel av ansiktet ellers var stygt forslått og blodig En av hjemmefrontens folk hadde under transport fra Sinsen lasarett til Ilebu slått ham i ansiktet med sin pistol, fordi fangen tillot seg å be om å få buss-vinduet åpnet. En stor plage for oss alle sammen var veggelusene. En dag fikk jeg anledning til å snakke noen ord med den gamle, syke, mishandlede dr. Herman Harris Aall. Det gjor- de et sterkt inntrykk på meg. Han sa at han hadde hatt det grusomt på Akershus, men det var allikevel ingenting mot hva han hadde gjennomgått i kjelleren på Victoria Terrasse. Det orket han ikke å snakke om.

Nok en norsk stormann grusomt mishandlet av denne pøbel. Deres mål var tydeligvis å utrydde alt bedre menneskemateriale i det norske folk slik at bare uslinger som de selv ble igjen. Det var en blåkopi av bolsjevik-programmet fra Sovjet-Russland.

Den 27. september ble jeg løslatt uten meldeplikt. Min lei- lighet måtte jeg imidlertid forlate og min familie ble instal- lert på et solløst rom i l. etasje sammen med en sykelig dame på nesten 80 år. Vi bor nå 7 mennesker på dette ene rom (3 voksne og 4 barn, hvorav et spebarn). I dette rom må alt mulig foregå, bl. a. tørking av barnas tøy Det oppstår derved selvsagt atskillig rådamp som natur- ligvis er meget uheldig for helsen - med mange smittemuhg- heter. Barna ligger på en stor divan, og min hustru og Jeg ligger på golvet. Den gamle damen har en sofa for seg. Under slike usanitære forhold oppstår lett sykdommer. Min hustru ble sengeliggende i 6 uker, den gamle damen fikk lungebetennelse, og barna har alle vært mere eller mindre syke etter tur Jeg har forsøkt å henvende meg til Oppgjørskontoret og Leiegårdskontoret, men forgjeves. Tvertom har man forsøkt å få oss på gaten. Jeg har skriftlig og muntlig henvendt meg til Brakkeutvalget for Oslo og Aker om å få lov til å få kom- me i en brakke, men også dette uten resultat. Under slike boligforhold er det umulig å øve eller drive musikkstudier. For ikke å ligge samfunnet til byrde begynte jeg den 15. de- sember som avisbud i bladet "Vårt Land". Min hustru er ny- lig begynt som avisbud i "Morgenbladet". Min 8 års gamle datter skal nå hekle grytekluter for derved å bidra sitt. Jeg har søkt flere kontorposter, da jeg har atskillig erfaring i kon- torarbeide, men alt uten resultat. Av musikerforeningen er jeg ekskludert og får ikke lov å opptre offentlig foreløbig. Alt dette har jeg og alle mine måttet gjennomgå og atskillig videre mishandling har vi vel i vente - og det på grunn av mitt passive medlemskap i et politisk parti. Ingen av oss har noensinne tenkt å gjøre en katt fortred - enn si våre landsmenn eller vårt fedreland. Jeg nærer ikke hat til noen, men helt naturlig er jeg både bitter og sår og står helt uforstående likeoverfor vår kirkes og vårt rettsvesens oppfatning av hva der er nasjonalt og ikke nasjonalt og hva der er forrædersk og ikke forrædersk.

Rønnaug