Frimurer-revolusjonen i Frankrike 1789

Del 3

Tilegnet EU's undersåtter

Kirkens simultane angrep på frimureri og opplysning drev mange frie ånder inn i logene, flinke mænn som gjerne ville utrette noe og riste av seg tvangstankene. Men logen er heller intet frihetens asyl, der ventet andre tvungne føringer; skapende kræfter ble lokket på avveie ut i ørken og ufruktbarhet. Et germansk, ja et europeisk, menneske kan ikke finne seg selv og sitt livskall, bruke sine kræfter på beste måte til et stort verk, så længe han er besatt av frimurerdom. Det kan man bli uten medlemskap i noen loge, hvis man vanker i kretser hvor frimurerånden råder eller leser for mange av deres skrifter uten motvekt eller mistanke. En av de bedrøvelige følgene av franske tenkeres og dikteres forgiftning med frimurerdom var den berømte encyklopedien. Fra 1741 til 1780 arbeidet de sammen på la "Grande Encyclopedie", hvis utgivere var Denis Diderot og I.L. d'Alembert. Diderot anses for å være opphavsmannen til ideen om et slikt verk, men det "Internasjonale Frimurerleksikon" (IFL) fortæller oss at ideen opprinnelig kom fra en skotte ved navn Andreas Michael Ramsay (1686-1743). I 1737 var han stortaler i Storlogen av Frankrike og holdt et stort foredrag som er bevart under tittelen "Discours de Ramsay". IFL gjengir dette utdrag: De viktigste trekk til å skjelne menneskene ved er ikke sprogene de taler, klærne de bærer, landene de bor i, eller stillingene de har oppnådd. Verden er en stor republikk hvor hver nasjon er en familie og hver innbygger et barn. Vi er verdensrepublikkens familier og barn! Ramsay fortsatte med å oppfordre til å lage en encyklopedi, og IFL sier om dette forslag: Det ble ivrig drøftet i logene. Alt i 1741 begynte Diderot på verket, hvis første bind utkom i 1752.

Forfatterne og deres venner har i eftertid vært kjent som "encyklopedistene". I encyklopedien smeltet vitenskap og frimurersk verdensanskuelse sammen til den såkalte encyklopedismen. Det er vitenskapelig kunnskap betraktet fra et frimurersk standpunkt og behandlet i frimurerånd. Den som hengir seg til dette ender opp i teoretisk, historisk og til slutt praktisk materialisme. Den teoretiske materialisme fornekter ånd og sjel og alt som kommer fra dem, alle våre sedelige forestillinger og værdier, alt etisk-estetisk-religiøst liv; den ser på mennesket som en maskin eller kjøttklump og menneskelivet som dens funksjonsmåte eller bevegelse. Den historiske materialisme vil forklare historiens forløp ved praktisk materialisme som eneste drivkraft. En praktisk materialist er en person som kun handler i egen materiell vinnings hensikt (homo oeconomicus); han forakter alle ideer og idealer; fællesnytte, folk, fædreland, ære, rettfærd osv er for ham bare tåpelige ord. Karl Marx (jøden Mordochai) er den mest kjente talsmann for den teoretisk-historiske materialisme; han fullbyrdet den tendens som kjennetegner encyklopedien. Han prøvde å gi liberalismen et sosialt innhold eller skinn av slikt uten å bryte med materialismen. 100 års erfaringer med kommunisme og 100 millioner lik vitner om hvor bedragersk kommunismens sosiale budskap var. I dag herjer nyliberalismen verden; de demokratisk-plutokratiske statene legger ingen bånd på homo oeconomicus, men holder ham for å være kilden til nasjonenes velstand, slik Adam Smith gjorde. Men nu står liberalismens høyborg, USA, for fall; statsbankerott truer, næringslivet er skakkjørt, græsshoppesværmer av finanssvindlere og næringsforbrytere har sugd ut det som fantes, nu er det tomt. Landet ville ha brudt sammen for længe siden om ikke sedelige hvite arbeidere hadde båret byrden av homo oeconomicus' snylting og skadeverk.

Retningen den intellektuelle utvikling tok på 1700-tallet, særlig i Frankrike, er roten til ondene i vår egen tid. Det var frimurerlogene som styrte. Frankisk folkekraft ble fortrollet til å brygge gift istedenfor å åpenbare blodets adel i vakkert og godt verk. Man avlet en hovmodig, blodløs, rotløs, kosmopolitisme og en gudsforlatt materialistisk historieoppfatning som degraderte mennesket til maskin, katalogiserte begivenhetene og gjerningene i folkenes liv som tørkede blomster i et herbarium og dræpte livets mening med systematikk. Istedenfor å undre seg over og høyakte vår verdens naturlige og guddommelige orden søkte man å ramse opp alle fakta i verden fra A til Å og maltrakterte dem med flisespikkende sofisteri.

Mange har et naivt syn på revolusjon. De tror at det kan skje og vanligvis skjer ved spontant folkelig opprør i gatene. Det er umulig. En statsmakt kan ikke styrtes ved bråk i gatene, av en folkemengde bevæpnet med brødkniver og høygafler. Den demagogiske historieskrivning holder oss dumme. Opprørsviljen i folket var en kraft som kunne drive en revolusjon, men for å gjennomføres trengte den organisasjon, ledelse, styring, midler, plan, politisk mål, enighet og samhold, mot og offervilje. Dessuten trengte den en hel del sympatisører og medløpere på viktige poster innad i regimet. En revolusjon foregår mye på det åndelige plan længe før de ytre, dramatiske begivenheter. Man erobrer viljer og setter dem i sin tjeneste. Av alle som tilstreber omveltninger får de kretser overtaket og bestemmer retningen hvor viljens enhet er stærkest og midlene størst. Det franske folk var dårlig organisert med mye politisk splid og tvil, ingen suveren lederskikkelse og små midler. Dessuten var det splittet i flere stænder som vanskelig kunne enes. Derfor kunne frimureriet overta tømmene og regissere begivenhetenes gang, stake ut den politiske kurs. Det er min hensikt så godt jeg kan å vise hvordan dette skjedde.

Den 5. mai 1789 trer de såkalte riksstændene sammen (etats generaux), bestående av 300 representanter for adelen og like mange for geistligheten, samt 600 for den såkalte tredjestanden, mest fra borgerskapet i byene. Denne siste kaller seg "la Commune". Den skiller 17. juni lag med de andre og danner alene nasjonalforsamlingen (la Constituante) hvor br 1 Mirabeau gjør seg bemærket som taler og hvor det store flertall er frimurere. 14. juli stormes Bastillen. Her ser vi første tilfælle av hvordan frimurerne hetser og manipulerer massene ved planmæssig utbredelse av løgner om en angivelig nært forestående reaksjon og oppløsning av nasjonalforsamlingen med vold. 4. august oppløses det føydalstatlige regime da adel og geistlige frivillig avstår alle privilegier. Alle statsborgere er herefter likeberettiget og likebeskattet. Dermed var folkets viktigste krav oppfylt. Men nu griper "brødrene" skyndsomt inn for å vække nytt begjær og reise nye krav, drive revolusjonen videre mot murernes hemmelige mål: 27. august proklameres menneskerettighetene (frihet, likhet, brorskap) ved br Lafayette. 5. oktober ny revolt i Paris, foranlediget av brødmangel. Br hertug Philipp av Orleans (Philipp "Egalite") fortæller massene at det er den reaksjonære landbefolkningen der vil sulte Paris ut for å slå ned revolusjonen og gjenopprette gamle tilstander. I virkeligheten er det ganske sikkert murerne selv som stenger tilførselen for å kunne hisse opp menneskemassene i Paris og bruke dem som slagvåpen mot staten. Rasende masser strømmer til Versailles for å tvinge kongen til avbikt. Br Lafayette, dengang kommandant for nasjonalgarden, "redder" kongefamilien til Paris hvor den så å si er pøbelens gissel.
1 br er her som overalt ellers en forkortelse for frimurerbroder, brr for frimurerbrødre.

14. juli 1790 blir den nye monarkistisk-demokratiske forfatningen, utarbeidet av nasjonalforsamlingen, som forvandler Frankrike til et konstitusjonelt monarki anerkjent og edbesvoren av kongen. Dermed ender den folkelige revolusjon i Frankrike; det som videre skjer er frimureriets revolusjon og har intet med folkets frihetsstreben å gjøre. Frimurerne har hittil gjemt seg bak folkebevegelsen, menget seg med de andre og talt folkets sak, men også bedratt og manipulert som påpekt. Nu trer de mer og mer utilslørt frem og driver sin agenda frem med vold, røper sitt folkefremmede sinnelag, blottlegger sin materialisme og totale forakt for menneskeliv. Aksjonsgruppene er frimureriets forgårder og deres menigheter, de såkalte Clubs: Feuillantene, ledet av brr Lafayette og Bailly; Cordeliers, ledet av brr Danton, Marat, Desmoulins, Hebert; og Jakobinerne, ledet av br Robespierre. Feuillantene er moderate, Cordeliers radikale, og Jakobinerne ytterliggående. Disse klubbene fantes allerede før 1789 og hadde længe forberedt det som skulle komme. Deres første mål nu er å nå frem til å proklamere republikken. Kongen forsøker i april 1791 å unnslippe terroren ved å flykte, men blir gjenkjent i Varennes, tatt til fange og ført tilbake til Paris. Snart derpå oppløser nasjonalforsamlingen seg.

I september 1791 overtar den lovgivende forsamling (la Legislative) med 745 medlemmer, samtlige frimurere. De liberal-monarkistiske Feuillantene er i mindretall, flertall har republikanerne ved Girondinerne (Cordeliers) og Montagnards (Jakobinerne). Som svar på deres bestrebelse på å styrte kongedømmet og innføre frimurervælde begynner den første koalisjonskrigen (1792-97) hvor Prøyssen, Hessen, Østerrike og flere går sammen om å komme Frankrikes konge og hans østerrikske dronning Marie Antoinette til unnsetning. Deres forente hær ledes av hertug Karl Wilhelm Ferdinand von Braunschweig. I sitt manifest forbanner han de revolusjonære, og stemples av offentligheten dermed som uforsonlig fiende av revolusjonen. I alle lærebøker myntet på de dumme gojim-massene er det også slik han fremstilles. Her ved Solkorset skriver vi den sanne, hemmelige historie. Den er langt rikere på sammensværgelser enn skolehistorien vil tilstå. La deg ikke skremme av at våre dagers mæktige behandler "konspirasjonsteoretikere" som sinnsyke. Vi bringer ikke vidløftige, usannsynlige teorier; vi gir deg kjensgjerninger: Hertugen var høygradsfrimurer og en av de værste forrædere i Tysklands historie. Vi må komme tilbake til dette for ikke å miste tråden.

Hertugens listige manifest virket som tilsiktet på alle måter: det var en brandfakkel mot den rettskafne folkelige leir og det sosiale fremskritt i Frankrike som satte sinnene i kok og på ny sadlet folkemassene til trekkdyr for de symbolsk omskårne. 10. august 1792 opprør i Paris; Tuileriene stormes og kongen og hans familie tas til fange. Man sperrer dem inne i Temple, fordums ordenshus for tempelherrene, som en symbolsk hevn for Philip den vakres forfølgelse av ordenen og stormester Jakob av Molay's død på bålet. Hvorfor tror du jakobinerne kaller seg akkurat det? 2-7 september slepes 3000 "mistenkte" til giljotinen og halshugges. Under denne terror avholdes det nyvalg slik at bare republikanere (girondinere og jakobinere) herefter kan være medlemmer av de styrende politiske organer, da enhver annen kandidat straks ville miste hodet, bokstavelig talt. Nasjonalkonventet dannes og det revolusjonære tempo skrus opp. Alt 21. september avskaffes kongedømmet; Frankrike blir republikk. I desember anklager konventet Ludvig XVI for høyforræderi; Robespierre forlanger dom, girondistene folkeavstemning. 17. januar 1793 holdes det avstemning om kongens endelikt, han tiltales nu som borger Ludvig Capet: 361 stemmer for dødsstraff, deriblant fyrst Philip av Orleans, stormester i Stororienten av Frankrike, der kaller seg Philip Egalite; 360 stemmer mot. Den ene stemmes overvekt kommer fra den beryktede jøden br Joseph Fouche.

21. januar 1793 henrettes kongen på Place de la Concorde, en ironisk tittel på et slikt sted. Det dannes en såkalt velfærdskomite, først under br Danton, siden under br Robespierre; også et revolusjonstribunal under br Fouquier-Tinville. Den politiske linje blir stadig mer radikal. 2. juli bryter åpen strid ut mellom girondinerne og jakobinerne, hvilket fører til at 32 girondiner-førere henrettes. Robespierre's innflytelse nærmer seg diktatorisk makt. Provinsbyer som nekter å føre landet ut i blodbad tuktes av frimurere: massehenrettelser av gjenstridige mænn finner sted i Arras ved br Lebon; i Toulon ved br Napoleon Bonaparte; i Nantes ved br Carrier; i Lyon ved brr Charlier, Collot d'Herbois og Fouche; i Bordeaux ved br Tallien osv. 16. oktober henrettes dronning Marie Antoinette. 6. november henrettes brr Philip Egalite, Bailly og andre.

I 1794 bryter br Robespierre all motstand ved å utrydde alle som våger å motsi ham: den ultraradikale gruppen "La Commune" som behersker byrådet i Paris ("hebertister"), såvel som de "fordærvede" i Gironden. Blant dem som må late hodet i giljotinen er: brr Chaumette, Cloots, Hebert, Fabre d'Eglantine (hebertister), og brr Danton, Desmoulins, Vergniaud, Ducos, Brissot, Balace, Gensonne, Barbaroux, Custine (girondister). Hele tiden pågår massehenrettelser av "frihetens fiender", alle elementer i folket som virker uberørt av det frimurerske vanvidd og pådrar seg murernes hat, alle med påfallende sunn sjel og godt blod - det utgytes og renner i strie strømmer i rennestenen ned i kloakken! Vanviddet og blodbadet stiger til stadig nye høyder inntil endelig: 27-29 juli, Robespierre styrtes og henrettes sammen med 92 av sine tilhængere. Bakmænnene er brr Fouche, Barras, Tallien.

Nu kjøler staten seg gradvis ned, utmattet av blodtap, uten at den finner en ny orden, noe bare naturlig myndighet og det rene blods klarsyn kan skape. Nasjonalkonventet vedtar en tredje forfatning og oppløser seg i 1795. Efter noen blodige gateslag hvor br Napoleon Bonaparte utmærker seg, finner nyvalg sted og 1795-99 underligger Frankrike en såkalt direktorial-regjering. Direktoriet består av 5 mænn; utover det finnes som lovgivende forsamlinger et senat (250 medlemmer), og "de femhundres råd". I 1799 er landet modent for diktatur. Revolusjonen er over. Napoleon blir først konsul tidsbegrenset til 1802. I 1802 blir han konsul på livstid, og endelig i 1804 er det republikanske overgangsstadium forbi da han kroner seg selv til Frankrikes keiser.

Forrådte Napoleon revolusjonen? Det kommer an på hvilken revolusjon man mener. Den folkelige franske revolusjon var forbi i 1791. Inntil da gikk frimurer-revolusjonen samme vei og var næsten usynlig. Napoleon var frimurer og arbeidet for dennes revolusjon, han tjente aldri det franske folk. Fra 1799 og fremover fullbyrdet han frimurer-revolusjonen ved å påbegynne dens imperialistiske fase. Som tidligere fremhevet er republikk og demokrati for logen bare midler til å oppløse bestående myndighet og makt, slik at den selv kan gripe all makt - og holde på den, avværge all motstand som måtte oppstå. Den verdensorden logen tilsikter modelleres efter forholdene innad i logen, hvor øvrigheten utøver absolutt makt og menigheten blind lydighet, ja hvor menigheten ikke engang får vite hvem øvrigheten er og hva deres mål og planer er, men alt holdes hemmelig og de lavere grader blir ført bak lyset. Dette er demokratiet slik vi kjenner det i dag, et demagogisk og tyrannisk system som sakte men sikkert dræper våre nasjoner og vår rase, som aldri gjør folket noe godt, men som folk likevel innbilder seg er folkets selvstyre.

Vi har gått gjennom revolusjonens viktigste ytre begivenheter og prøvd å skille folkelig fra frimurersk, vist logens stigende innflytelse og intriger, inntil den fra 1791 overtar fullstændig og møter den franske folkevilje med terror. Den rolle de skjulte brødre spiller fra 1789 forutsetter allerede stor makt. Vi brukte mye tid innledningsvis på å efterforske hvor denne makt kom fra, understreket at det utspilte seg en revolusjon på det åndelige plan over mange år frem mot 1789, at logen greide å kapre denne og identifisere seg med åndsfrihet og fremskrittsvilje, at den samtidig forledet den frie ånds streben mot lyset ut i frimurerdommens irrganger, ned i "mørkets boliger". Til dette fikk den god hjelp fra kirken der drev aktværdige mænn inn i logene og rettet opp deres dårlige rykte. Vi slo fast at revolusjonen ikke kunne ha ført frem uten at l'ancien regime var råtnet innvendig, uten muldvarper i statsapparatet. Vi har nævnt flere slike: kommandanten for nasjonalgarden, br Lafayette, og br hertug Philip av Orleans (Philip "Egalite"). La oss fortsette å ransake det gamle system for muldvarper og følge deres usynlige ganger som 1789 forutsatte.

Ludvig XV hadde frem til 1770 en utenriks-, krigs- og marineminister, hertug Etienne Francois de Choiseul (1719-85). I 1761 finner vi ham som ordførende mester i logen "Les Enfants de la Gloire" i Paris. Det var Choiseul som i 1761 forbød jesuitterordenen i Frankrike, beslagla ordenens eiendommer og landsforviste ordensbrødrene. Han kunne gjøre dette uten å røpe sine grunner, for på den tiden rådet tilstander i "Societas Jesu" som ga ham den beste anledning. Tidens sedelige forfall hadde hjemsøkt alle øvre lag i staten. Pave Clemens XIV gikk så langt i 1773 at han oppløste ordenen for alltid! Frimurerne feiret Choiseul's dåd som sin første store politiske seier, for dermed hadde de ryddet av veien en mæktig motstander. Tilstrømningen til logen ble større enn noensinne i denne medgangens tid. Tilbakeslaget da Choiseul i 1770 ble styrtet efter madame Dubarry's 1 intriger, der utvilsomt sto under Roms innflytelse, kunne ikke stanse væksten. Forvaltning, rettsvesen, hær, flåte, næringsliv var gjennomsyret av frimurere. Faktisk strømmet så mange mennesker til logene at ikke på langt nær alle kunne tas opp. Isteden dannet man forgårder, en mengde forskjellige litterære, filosofiske og politiske klubber og selskaper som var styrt og overvåket av logene og hvor alle ble systematisk påvirket av frimurerånd. Disse klubbene fikk til oppgave å drive det utadrettede arbeid mot det "profane" samfunn; de infiltrerte den revolusjonære folkebevegelse og forberedte det kupp som kom i 1791.
1madame Dubarry var en av Ludvig XV's elskerinner.

Jeg vet at det finnes godtroende mennesker der ute som tror på frimurernes humanitetsfloskler og ikke kan tro at de sto bak, enn si medvirket til blodbadet som fulgte med de nye makthavere i Frankrike. Jeg har nævnt at så å si alle berømte revolusjonære fra 1789-94 var frimurere. Var det kanskje bare en tilfældighet? Var alle frisinnede franskmænn på den tiden frimurere? La oss fortsette å granske hvordan murerne selv ser på revolusjonen. Et viktig verk er br Wilhelm Ohr: "Der französische Geist und die Freimaurerei" (1916). På side 23 henviser han til Babaud Laribieres (33. grad) sin tale på konventet til Stororienten av Frankrike 10. juli 1869 hvor han feirer det moderne samfunn, utgått fra revolusjonen av 1789. På side 27 sier Ohr: Revolusjonens såkalte bragder er efter fransk oppfatning grundlaget for ethvert moderne fremskritt, en triumf for den humanistiske tanke, hvorfor frimureriet også strengt er oppbygd på den franske revolusjons grundlag. Ohr henviser til br Felix Portal som vi allerede har citert og fortæller at han uttrykkelig anerkjenner at mureriet forberedte og fremkalte revolusjonen. Han citerer videre fra samme tale som vi citerte fra. Portal: I logene studerte man midlene til å avhjelpe forfallet som samfunnet under det gamle regime led under. I logene ble encyklopedien forberedt, dette underverk som den revolusjonære ånd på 1700-tallet utgikk fra. I logens arbeid tok den franske revolusjon utgangspunkt. br Bernardin (33. grad) kalte revolusjonen: inkarnasjonen av ordet frimureri. Frimureriet ga menneskeheten menneskeretts- og borgerrettserklæringen og Frankrike forfatningen av 1791. Slik legemliggjorde den sin lære i en ny sosial og politisk organisasjon. I en erklæring fra ordensrådet fra århundreskiftet 1900 heter det: Frimureriet var det der forberedte vår revolusjon, den største av alle folkeheltesanger som verdenshistorien har nedtegnet i sine årbøker, og frimureriet tilkommer den opphøyede ære å ha levert formelen til denne uforglemmelige begivenhet der legemliggjorde dets grundsetninger.

I Portal-citatet ovenfor står et mærkelig utsagn: ønsket logen virkelig å avhjelpe forfallet, altså bøte på det? I så fall ville man jo hele det gamle regime og hjelpe det til å overleve. Men vi vet at logens mål var å styrte det, ikke på grund av forfallet, men fordi logen hadde helt andre politiske planer. Dette gir oss et glimt inn i logens indre forhold før revolusjonen. Som tidligere påpekt strømmet det høysinnede mænn til logen, idealister som bare ville forbedre, ikke rive ned - annet enn det som var råttent. De innviede høygradsbrødre måtte jatte med disse grønnskollingene, disse nyttige idioter, og late som dette også var logens mål. Her står vi med nøkkelen til bedraget 1789, denne begivenhet med dobbelt bunn, en folkelig og en frimurersk. Et skrekkeksempel på hvordan folkelige kræfter kan bli ført på avveie av et velorganisert fremmedlegeme i landet. Det godtroende godtfolk ble satt til å tjene et formål de ikke ante, som først dæmret for dem da det var for sent, eller aldri. Uten at de mærket det ble de litt efter litt smittet av frimurersk tankegods; frie ånder, forskere og oppfinnere, ble trukket inn i encyklopedismen hvor alt bare er forstandsmæssige skjemaer, og begavelse synes å kunne erstattes, ja sogar forbedres, av logikk. Under slik påvirkning mistet man troen på blodets, arvens betydning; det gjaldt bare å informere seg, informere folket. Den som har lest en hyllemeter encyklopedi er "informert" og skikket til å innta et høyere værv i staten? Materialismen førte til miljødeterminisme og en demokratisk holdning; hvis blodet er egenskapsløst, er personligheten innbildt, bare et speilbilde av samfunnsforholdene omkring. Da er ingen bedre enn sin næste; tvert i mot må de dårlige ha vært utsatt for urett og ha krav på oppreisning. Da faller all naturlig myndighet sammen og blir et utålelig diktatur. All streben samler seg om å skape et bedre samfunn, for at dette skal skape bedre borgere.

I vår gjennomgang av begivenhetene 1789-94 så vi at det begynte med vilje til reform av statsapparatet, overgang fra absolutt til konstitusjonelt monarki. Absolutt enevælde har aldri vært germansk skikk; hos oss i nord har kongens makt alltid vært betinget og begrenset; kongen skulle styre landet, ikke folket trælle for kongen. Revolusjonen begynte med folkets berettigede krav om ændring i dette. Men da de gamle makthavere vel var avsatt tilrev frimureriet seg denne makt, drev revolusjonen videre i en folkefremmed retning med uhørt radikalisme og endeløs blodsutgytelse. Det konstitusjonelle monarki la man hurtig bak seg, tvang igjennom republikk, endte i bolsjevisme, eller jakobinisme som det het den gang. Når man snakker om det skrekkelige i den franske revolusjon sikter man vanligvis bare til jakobinismen. Frimurerne prøver å unndra seg ansvaret for denne ved å henvise til forfatningen, forkynnelsen av menneskerettighetene, og annet med en ideell klang, frihet - likhet - brorskap. Man peker på at mange frimurere falt som ofre for jakobinernes skrekkvælde, at logene en tid sogar var forbudt, slik de også var under bolsjevismen i Russland. Dette er vildledende. Mordet på frimurerbrødre som Danton, Desmoulins, Bailly osv, lukningen av logene under jakobinervældet, var konsekvent frimurer-politikk. Klassifikasjonen av politiske syn i "høyre" og "venstre", "blå" og "rød" stammer fra den franske revolusjon, men egentlig stammer de fra logene, hvor lavgradsbrødrene samles i det "blå" frimureri, høygradsbrødrene i det "røde". Hvorfor er "brødrene" slik inndelt i grader? Fordi bare et fåtall tåler å høre frimureriets egentlige hemmelighet. Den store masse av "brødre" liksom de "profane" må settes til å tjene dets hemmelige formål uten å vite hva de gjør. Når tiden er inne for å ta et radikalere skritt enn lavgradsbrødrene er inneforstått med må disse likvideres. I tur og orden likviderte cordeliers feuillantene og jakobinerne cordeliers. "Mecklenburgisches Logenblatt", årgang 48, side 162, omtaler Lenin som den russiske anarkist og revolusjonær Lenin, der dog er den konsekventeste foretreder for det internasjonale mureris politiske idealer i det nye Russland

Dette kan man ikke si til det gode borgerskap; det må holdes dumt og omhylles av mørke så længe som mulig - inntil det er for sent å yte motstand. Hvorfor ble logene lukket? Fordi de intet annet er enn skoler hvor mænn av folket omdannes til kunstige jøder. Fordi metoden er å føre velmenende borgere bak lyset. Men når det røde mureri har erobret makten i staten og setter sin politikk igjennom? Da er logene avlegs og deres videre beståen kan bare kompromittere frimureriet, i fall de røde skulle miste makten. Det blå frimureri er bare et springbrett til rød makt og har utspilt sin rolle når den er nådd. Hva gjør man i de lavere grader som baner vei for rød makt? Man diskuterer alle ting i stats- og menneskelivet, filosoferer over alle begreper og grundsetninger, skravler dem alle i senk inntil de har mistet sin vanlige mening, er blitt tvetydige og flytende. Man ødelegger sproget som presisjonsinstrument og begrepene som redskaper for tanken. Det er det blå mureris oppgave: Å bryte ned alle normer og all folkeskikk ved hovmodig, skittviktig intellektualisme og bornert sofisteri; kritisere alt, stille spørsmålstegn ved alt, rakke ned på det, tåkelegge det, relativere, profanere. Men dette er midler til et mål; det skal oppløse den gamle orden og lamme motstanden mot frimurersk makterobring. Så snart de røde har makten i sine hænder blir logene imidlertid en fare for det nye regime, de kan komme til å undergrave det også. Altså lukkes de.

Det er slett ikke sant at frimureriet tar avstand fra jakobinernes skrekkvælde; tvertimot, det feires, bare ikke offentlig. Blant Johanneslogene under Stororienten av Frankrike i Paris finnes en som kaller seg "les Jacobines" (grundlagt 1925), en annen heter "1793" (grundlagt 1927). Storlogen av Frankrike på sin side har som nr 529 logen "Marat" (Paris, 1928). Høygradsbroder Jean Don erklærte på konventet til Stororienten av Frankrike i år 1929: Jakobinernes selskap, opphavet til den franske revolusjon, er egentlig intet annet enn frimurerlogens ansikt utad. Hva jakobinerne gjorde i de 5 udødelige år 1789-94 det må også vi gjøre i farens stund. Er faren over behøver det samme store verk oss videre - for fremskrittet er vi og ingen andre enn vi. br Starcke sier om Robespierre i boken vi har nævnt før: Intetsteds trer den franske ånds formelle, logiske tenkemåte tydeligere frem enn på moralens område. Da Robespierre's tørre, logisk fasttømrede taler gav gjenlyd i konventet eller jakobinerklubben virket de som svøpeslag der alle motstrebende til lydighet tvang. Selvsagt er alle mennesker like, dvs når de er like godt sinnet. Bare de gode, brave, rettskafne er like, og dem påligger det å herske. Robespierre vek ikke tilbake for tanken at det i Frankrike bare fantes 300-400 tusen veltenkende borgere og at alle andre skulle miste hodet. Den samme tankegang finner vi igjen i skottemestrenes formaninger om logeledelse, og den franske høygradsregjering har aldri forlatt den.

Waldemar