Frimurer-revolusjonen i Frankrike 1789

Del 2

Tilegnet EU's undersåtter

Frankrike var særlig godt egnet som redskap for frimureriets streben mot verdensrepublikk da landet alt siden folkevandringstiden gjennom germanske erobringer gjaldt for det mæktigste og gjæveste rike i Europa. Frankernes rike var det ældste kongedømme i Europa; det nøt en uhyre prestisje. Efter romerrikets fall i vest og et kaotisk mellomspill overtok Frankrike ærestittelen som bærer av europeisk sivilisasjon. Det var en frankisk ridderhær under Karl Martell som slo maurerne tilbake og fridde Europa fra islamisering og tvungen raseskjande. Frankernes, senere franskmænnenes, svulmende selvfølelse fikk dem til å betrakte seg som rettmæssige herrer i Europa, og det var grundlaget for tusen års fransk politikk: la preponderance legitime. Fransk prakt og fransk esprit har i mange århundre vært beundret og efterlignet i fyrstehusene over hele kontinentet og hinsides. Snobberiet med å snakke fransk, lese franske bøker, gjøre alt på fransk maner, fransk cuisine og fransk vin, la haute couture osv. vedvarer tildels ennu i dag.

Da Frankrike gikk inn i det 18. århundre regjerte "solkongen" Ludvig XIV, og Europas fyrster ville gjerne kunne måle seg med Versailles; deres fyrstehus var franskere enn Frankrike selv og ødselheten sto ikke tilbake. Det var fiiint å være fransk eller å kunne gå for fransk. Men det kostet penger - svimlende summer - og de måtte inndrives i form av skatter fra dem som arbeidet, først og fremst bøndene. Da de ikke kunne tynes mer og skattkammeret var tomt kunne det overdådige liv ved hoffet bare betales med lånte penger; man satte seg i gjeld. Hvem lånte pengene ut? Ahhh, jøden! Siden middelalderen, ja faktisk helt siden oldtiden, hadde jøden bekledt stillingen som hoffbankier her og der; det utsvevende liv i sus og dus på 1700-tallet gjorde ham uunnværlig. Det er usant når det hævdes at jøde-emansipasjonen kom med revolusjonen og likhetsprinsippet; den begynte da fyrstene satte seg i gjeld hos jødiske bankierer. Gjelden kunne ofte ikke betales og man måtte tilby andre ytelser: friheter og rettigheter, adelstitler! Før hadde jøden bare vært en finanstjener ved hoffet, en ydmyk undersått; nu kunne han rette ryggen og glane monarken freidig opp i ansiktet.

Frankomanien gikk så langt at forfatning og statsstyring ble overtatt. Dermed fikk revolusjonen senere en skjebnesvanger smittekraft, for tyranniet og utsugningen i sine egne land identifiserte Europas folk med Versailles; revolusjonen altså med befrielse. Slik ble det grobunn for frimureri over hele Europa, for logen utnyttet folkets vrede til å drive opprøret og omveltningen, gjorde folkets berettigede krav til sine. Hva de fleste overså var at logen har helt andre planer enn å befri folket fra utbytting og undertrykkelse. Hvem gjennomskuet frimureriet i 1789? Var ikke mange aktværdige mænn medlemmer, sogar kulturgiganter som Goethe og Mozart, i Frankrike berømte diktere og tenkere som Voltaire og Montesquieu? Europas lidende masser anammet revolusjonens paroler som en guddommelig åpenbaring. La preponderance legitime befæstet seg på en uventet måte; man tilba nu de nye ideene fra Frankrike ("opplysning", "fornuft", "frihet"), og de dominerte alt intellektuelt liv i Europa frem til første verdenskrig, og siden på ny efter annen. Først den tyske nasjonalsosialistiske bevegelse på 1920-tallet greide å reise en antitese til liberalismen og gjøre den til en folkelig politisk kraft.

Folket tar slagordene fra 1789 på alvor, men i frimurerlogen er de bare fraser som gjentas uopphørlig for å trylle franskmænn og andre til tjenerskap for frimurersk imperialisme, hemmelige globalistiske mål som folket ikke aner. Slagordene maskerer frimurerdommen overfor de "profane" og gir den et falskt fransk-nasjonalt overtrekk. Under vrangforestillingen om å slåss for franske værdier er franskmannen et nyttig redskap for logen. Et eksempel på hvordan han blir ført bak lyset er begrepet "La grande Nation". Han oppfatter dette på nærliggende måte som Frankrikes storhet og ære; bare de innviede vet hva det virkelig betyr. Det er ikke "la civilisation francaise", Frankrike som kulturens kilde og vokter med et ansvar som formynder over råere nasjoner. Den franske frimurerforsker Valery-Radot fortæller i sin bok "Dictature de la Maconnerie" hvordan dette begrep ble født: Da direktoriet 1 den 20. frimaire i år 6 2 i storgården til slottet Luxembourg feiret Napoleons hjemkomst 3 og overdragelsen av fredsavtalen fra Campo Formio var hele seremonien stemt i en tone som ikke lot den ringeste tvil om felttogets mening. Br Talleyrand priste ikke Frankrike, hvis navn ikke ens ble nævnt, men "la Grande Nation", og br Napoleon holdt en logetale: "For å være fritt måtte det franske folk styrte kongene. For å skaffe seg en forfatning grundet på fornuft måtte 18 århundres fordommer ryddes av veien. Forfatningen av år 3 og dere, dere har seiret over alle disse hindringer. Religionen, lensvesenet, kongedømmet har i tur og orden regjert Europa i tyve århundre. Først med den fred dere slutter begynner den representative regjerings tidsalder. Det har lykkes dere å organisere "la Grande Nation", hvis utstrekning kun derfor er romlig begrenset at naturen selv har satt grenser.
1Datidens regjering i Frankrike.
2Revolusjonær tidsregning: efter at republikken ble proklamert, altså i 1797.
3fra krigen mot Østerrike i Nord-Italia.

Også Laurent i sin "Keiser Napoleons historie" gjengir den del av talen hvor "la Grande Nation" omtales. Det fremgår tydelig at dette ikke er det franske folk. Det er noe som tilstreber å underlegge seg hele Jorden. Det er et fremtidig verdensomspænnende herredømme. Denne "store nasjon" er verdensbefolkningen selv, "humaniteten", verdensborgerne av den kommende frimurerske verdensrepublikk. Franskmænnene var bare verktøy for dens utbredelse. Napoleons felttog over hele Europa, så langt som til Russland, bekreftet senere dette, for de var alle meningsløse for et nasjonalt sinn. Den tar feil som sammenligner Napoleons felttog mot Russland med Hitlers: Tsar-Russland var ingen militær trusel mot det republikanske Frankrike; heller ikke mot Tyskland før første verdenskrig og revolusjonen. Men efter revolusjonen kom bolsjevik-Russland til å spille jakobiner-Frankrikes rolle, en ekspansiv jødisk-frimurersk makt som strebet efter verdensherredømme. Hitler-Tysklands rolle kan i så henseende sammenlignes med tsar-Russlands, bare med den forskjell at Sovjetunionen var en dødelig trusel mot det Tredje Rike; i 1941 var det bare et tidsspørsmål når Sovjet angrep, og Tyskland måtte komme dem i forkjøpet.

I to århundre løy man for det franske folk og innbildte det at det kjæmpet for "la Nation Francaise". Et tappert folk spilte millioner av sin skjønneste og heltemodigste ungdoms blod for å fremme frimureriets raseløse, nasjonsløse, kulturløse, religionsløse materialistiske verdenstyranni. De trodde de kjæmpet for fædrelandet, men døde for pan-Europa (EU), folkeforbundet, "de forente nasjoner", én-verden, globalt finansvælde. I 1923 utbragte presidenten for Stor-Orienten (av Frankrike) denne klargjørende skål: For den franske republikks vel, det franske frimureris datter; for morgendagens verdensrepublikks vel, morgendagens verdensfrimureris datter! Utførligere var br Gustave Francolin i 1889 da Stor-Orienten feiret 100-årsjubileet for frimurer-revolusjonen. Han var broder av 33. grad i rød ritus (gammel og antatt skotsk ritus). Han talte og sa: Den sosiale revolusjon er det der vil bringe vår fælles fiende til fall, for den undergraver alle Europas og verdens tyrannier [logefrie stater], slik Heinrich Heine [jøden Chaim Bückeburg] med profetisk blikk alt i 1835 forutsa [til franske frimurere]: "Dere skal snart bli vitne til et sammenbrudd i nabolandene som vil få deres egen revolusjon til å fortone seg som barnemat." Den dag vil komme da folk som hverken hadde et 18. århundre eller et 1789 vil se sine monarkier og religoner styrte i grus. Den dagen er ikke længer fjern. Det er dagen vi venter på. Da skal alle storloger og stororienter i hele verden finne sammen til universalforbrødring. Spaltningene og landegrensene som skiller frimurerne skal da forsvinne. Det er det glansfulle fremtidsideal som foresvever oss. Vår oppgave er å fremskynde denne almenne forbrødrings dags komme.

Francolin var ingen hvem som helst, han var en av datidens mest innflytelsesrike symbolske murere og innehadde en rekke toppværv, bl.a. medlem av det "Øverste Råd" i "gammel og antatt skotsk ritus". Dette står å lese i "Allgemeines Freimaurerisches Jahrbuch für 1889-90", en bok du neppe kommer over noe sted. Francolin var ikke en mann med slike meninger som tilfældigvis var frimurer; han ga ikke uttrykk for sin personlige mening; han var frimureriets talerør. Hva han gjorde var ikke annet enn å utbrodere mottoet til det "Øverste Råd": Ordo ab Chao. Efter at alle land har opplevd sitt 1789, en tid med klassekamp, generalstreik, finanssvindel, depresjon, massearbeidsløshet, pøbelvælde, borgerkrig, verdenskrig - kaos planlagt og satt ut i livet av de symbolsk omskårne - en Ny Verdensorden! Globalt og absolutt jødediktatur over viljeløse og sjelløse arbeidere og forbrukere. Dette er den "Store Nasjons" verdensrepublikk. Et globalt Gulag-arkipel for alle mennesker på Jorden. Det er dette som er den drivende politiske vilje i verden i dag. Uten dette hadde vi ikke behøvd en nasjonal bevegelse.

br Felix Portal ga i 1903 uttrykk for de samme tanker: Frimureriet er efter sitt vesen republikansk, men jeg tror ikke det bør være det offisielt. Det er fra det republikken utgikk; det er det som i sine forsamlinger bevarer dens former og tendenser. Det er også det som den sosiale form må dannes av der skal avløse republikken den dag den gamle verden vi vansmekter i er forsvunnet. Den tyske frimurersangen bidrar sitt til å utdype begrepet "la Grande Nation":

Der er murerens fædreland
Hvor man kjenner hinannen ved trykk i hand
Kjenner hinannen ved tegn og i ord
I øst og vest, syd og nord
Hvor evig glo skallene trykker
Og evig sne fjellene smykker
Så vidt Gud sin himmel spænner
Når vårt Store Fædreland

Frankrike var ett av de første land hvor det reorganiserte mureri fra England av 1717 vant innpass. Stor-Orienten av Frankrike ble grundlagt i 1736, men allerede før dette fantes det loger i Frankrike som "arbeidet" under Storlogen av London. Året derpå, altså 1737, kom et forbud fra politipresidiet. Årsaken var neppe frykt for undergravning. Logeforsamlingene var på den tiden tumleplass for de nedrigste utsvevelser. Alle og enhver ble tatt opp som kunne betale gebyret. Dannede murere trakk seg tilbake og logene ble gjenstand for offentlig spott. Siden fulgte en tid med endeløs, forstokket systemdebatt og stridsmål om lærearter, arbeidsformer, ritualer og symboler. Hele biblioteker ble bokstavelig talt skriblet i hop og venter på nye generasjoner av sinnsyke for å bli lest, skjønt det er umulig å skaffe seg oversikt over denne jungel av tomprat. Dette er den type debatt man finner i sekter som tror på skrullete ting hvor ingen stiller meningsfulle spørsmål og ingen tenker en klar tanke. Striden rørte dog aldri ved frimurerdommens kosmopolitiske grundidee og den forble enhetlig av vesen og formål. Man må også være klar over at mange ble forledet inn i denne sinnsforvirring der i utgangspunktet var skarpsindige mænn, og det er en av logens store forbrytelser at det gjennom tiden har forspilt så mange menneskers åndskraft som kunne vært anvendt på en fruktbar måte til folkets gavn. Det bedrøvelige tankespinn på tomgang i logene viderefører middelalderens skolastikk, jesuitters og jøders ufruktbare intellektualisme. Hvor uendelig fjernt denne ørken står fra skapende germansk ånd! Og hvor forstemmende er det ikke å se at dette forekommer ennu i dag midt i våre germanske samfunn! Dette åndelige mørke på 1700-tallet fikk navnet "opplysningstiden"!

Den syke strid om uværdige emner hadde likevel et formål, og det var ikke å opplyse. Br Starcke røper i sin bok "Die Freimaurerei, ihre geschichtliche Entwicklung und kulturelle Bedeutung" (1914) noe av dette: Den oppfinnsomme ånd der disse angrep og forsvar hogg, den hele spænning i logene, var utgangspunktet for klassekampen som munnet ut i 1789. Det var en i hule former tilslørt lek blant åndelig meget driftige kræfter tuftet på det dypeste og bitreste alvor. Her aner vi formålet. Det var å rive ned det naturlige fællesskap i sinnelag og synsmåter som vokser frem av blodet i et ensartet folk. Man brøt samdrakten og avlet kunstige stridsmål. Uten organisk samrøre i folket kunne man dyrke klassekamp, ja et alles hat og en alles kamp mot alle. Dessuten førte systemdebattene "brødrene" dypere og dypere inn i frimurersk tankegods og bort fra folkelig tenkning; de ble mer og mer fremmede for sitt folk.

Vi har allerede vært inne på årsakene til opprørsviljen i det franske folk forut for 1789: Særlig siden Ludvig XIV 's, "solkongens", tid utfoldet det kongelige hoff i landet en hemningsløs luksus og nytelsessyke som spredte seg til store deler av adelen og storborgerskapet. Dette påla bønder, arbeidere og middelstand kvælende skatter. Kongene foretok meningsløse og ulykkelige krigstog som kostet mye blod og penger, hvilket også måtte dekkes gjennom skatter eller satte kongehus og adel i gjeld til jødiske bankierer. Den vanlige mann spurte seg: Skal jeg i mitt ansikts svett trælle livet ut bare for å forsyne dem som forakter mitt håndverk med alt de trenger til forlystelser og utukt? Hadde enda de geistlige, kirkens mænn, refset tidens sedelige forfall og stilt seg på folkets side; men de var smittet av den samme verdslige iver de også, av forretninger, penger, fornøyelser, lidenskaper, pomp og prakt.

Disse økonomiske forhold var likevel bare en side av saken. Både kongedømmet og prestevældet hadde nådd en tilstand som var uholdbar og umulig å forsvare mot et opplyst og tenkende menneske. Derfor var de paranoid besatt av å hindre all folkeopplysning, slå tilbake alle ideer som smakte av frihet og fremskritt. Folket skulle holdes nede - i dumhet, overtro og uvitenhet. Kun slike mennesker kan man stole på vil betale alle skatter og tro på alle dogmer, kaste seg i støvet for herrene og adlyde alle befalinger uten å mukke. Kun slike vil gjøre dette uten dulgt forargelse, uten indre opprør. Frankrike hadde stivnet til et orientalsk despoti som er europeiske folk utålelig. Teokratiet og det absolutte monarki var opprinnelig kommet fra Østen, bragt til Europa av det sene Romerrike, folkekaosets rike under syriske og afrikanske keisere. Bare hundre år før de begivenheter vi her skildrer kriget frihetshungrige europeere seg næsten inn i undergangen for endelig å komme løs fra dette åk - og mislyktes. Absolutismen i Frankrike ble siden enda mer forbenet. Derfor var det at det var opprørsstemning i landet på 1700-tallet. Viljen til omveltning kom ikke plutselig i 1789, den modnedes over 4 generasjoner.

Det var ikke nidkjærhet for den rene lære og rette tro som gjorde geistlige og verdslige fyrster utålsomme mot alle tilløp til selvstændig tenkning. Samtidig med at tvangstroen tørket inn til en fossil svant fromheten. I høyere kretser pludret man kynisk om alle emner, man konverserte i salongene og gjorde seg vittig over alle ting, profane som sakrale. Det var tendensen i tiden, en gryende materialisme i alle toneangivende kretser. Den unaturlige ulikhet i samfunnet, de lavere stænders rettsløshet, vanstyret i landet, var det almuen reiste seg mot, og med full rett. En folkelig bevegelse som vår står naturligvis på folkets side i kampen mot et dekadent aristokrati. Men vi støtter ikke dermed ethvert opprør. Hvilke kræfter virker og hva vil de? Det franske folks vilje var nærliggende: En nyordning med sosiale rettigheter og plikter for alle folkefæller; slutt på at noen har privilegier og rettigheter men ingen plikter og intet ansvar, mens andre bare har plikter og ansvar; slutt på tvangstro og dogmer som sto i veien for folkeopplysning; åndsfrihet og ytringsfrihet; politisk innflytelse for de lavere stænder, særlig at generalstændene skulle innkalles, der ikke hadde vært samlet siden 1614.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette. Hadde folket fått gjennomslag for dette og alle parter besinnet seg på rimelige reformer, rukket hverandre hændene og vist god vilje, ville krisen i Frankrike fått en lykkelig utgang. Men det fantes en hemmelig organisasjon i landet som ikke ønsket forlik, fred og fordragelighet; den ville revolusjon og egen oppstigning til allmakt. Det var ikke kirken i Rom, selv om også den motsatte seg reformer som svækket dens stilling. Men kirke og loge hadde fælles interesse av å hindre fremvæksten av folkemakt og europeisk ånd i landet. Kirken er jødisk-orientalsk-afrikansk av vesen, men betydelig tillempet arisk-europeiske værdier. Logen er rendyrket jødisk og derfor enda mer despotisk og Europa-fremmed. Kirken valgte til strategi å bannlyse alle tegn til forandring, alt åndsliv utenfor dens kontroll som sprang spontant frem av folkedypet og var blodsbundet. Den visste at så snart vi europeere begynner å tenke fritt, tenker vi europeisk og antiklerikalt. Logen, med samme mål for øye, valgte den motsatte strategi: Å overta folkets politiske krav og slagord, deres ord og begreper, ja hele den folkelige bevegelse - og styre den mot frimureriets mål, ikke folkets.

Disse to strategiene utfylte hverandre så længe kirke og loge ble betraktet som motpoler. Hvis kirken var det gamle og logen det nye, måtte man vælge mellom dem, og folket led i begge tilfæller nederlag. Intet er mer genialt i en konflikt enn å sikre seg kontrollen over begge sider, både de aksjonære og de reaksjonære - og utslette tanken om at det kan finnes en tredje vei. Denne metastrategi brukes konsekvent i vår egen tid til å forcere en agenda samtidig som folkene innbilder seg at de har et valg og at ting skjer fordi de har valgt det. Kirken bannlyste gang på gang frimureriet. Det begynte med pave Clemens XII sin bannbulle av 1738. Men forbannelsen rammet mer enn frimureriet, den rettet seg mot alt det nye, alle "moderne ideer", all naturvitenskap, mot germansk vitenskap som utfordret skolastikken og kirkens "guddommelige sannheter". På den tiden ville de geistlige ikke engang bøye seg for Kopernikus' lære om at jorden kretser om solen og ikke omvendt. Med en så åpenlys antigermanisme begynte folkelige franskmænn å ta logen på alvor, hvor de før ikke hadde beskjeftiget seg med den for annet enn å gjøre narr av dens mærkelige skikker. Polariseringen var begynt og menneskene ble trukket mot en av de to poler. Enten dette skjedde av vanvare eller overlegg kunne virkningen ikke ha vært gunstigere for mørkemænnene. Menneskene drev mot logens materialisme, okkultisme og satanisme, eller mot kirkens heksevesen og trolldom. Murerne fikk en fælles fiende og ble sveiset sammen i "broderlig" solidaritet. Bannbullen fra pave Benedikt XIV av 1751 forstærket dette.

Logen, som før hadde vært tilholdssted for depraverte eksistenser, trakk nu til seg høysinnede, idealistiske mænn, alle som sydet av germansk forskertrang og ytelsesvilje, alle som følte seg frastøtt av Roms mumifiserte doktriner og tankeforbud - germanere! De møtte frem i logen med forventning om å treffe likesinnede. Gode navn strømmet til logen og gjorde den stueren. De ble misbrukt for alt de var værdt til å avvise kritiske stemmer: et forbund av slike mænn kunne ikke være æreløst, konspiratorisk og forbrytersk. Alle disse gode navn virket betryggende og skjulte effektivt logens egentlige hensikter. Folkets mål var frihet fra det råtne regime, dette Østens despoti, og å gjenreise et fransk folkefællesskap. Logen forfalsket dette, som det måtte, for folkets livsvilje og frimurersk verdensdespoti over en homogen masse av slaver er stikk i strid med hverandre. Men hvordan kunne det lykkes frimureriet å kapre folkebevegelsen så fullstændig og føre den på avveie?

La oss dvæle et øyeblikk ved frimureriets mål for å klargjøre konflikten mellom dem og folkelige krav. Folket ville frihet fra l'ancien regime, fra undertrykkelsen og utbyttingen, tvangstroen og mørkemænnene. Frimureriet vil frihet fra nasjon og rase, alle blodsbundne ideer og værdier, alt folkefællesskap. Folket ville bruke sin frihet til å gjenreise fællesskapet. Logen vil bruke sin frihet og makt til å fremme liberalistiske, kosmopolitiske ideer som munner ut i verdensrepublikken. Ordet "republikk" må ikke her tas på alvor; verden under logens herredømme får samme sosiale form som logen innad, et absolutt despoti som vi ble vitne til i Sovjet-Judea og som hele verden i dag drives mot. Logens mål fordrer oppløsning av enhver nasjonalstatlig myndighet og enhver bindende, sedelighetsbevarende trosbekjennelse. Derfor var logen motstander av kongedømme og kirke. Folket var ikke mot myndighet, førerskap eller religion i almenhet, bare kongedømmet og kirken slik de var i Frankrike på den tiden. Den tilsynelatende overensstemmelse i kamp mot konge og kirke gjorde det mulig for logen å følge folkets vei langt nok til at folket lot seg bedra.

Som planlegger og fører berøvet logen revolusjonen dens nasjonalpolitiske og folkesosiale karakter. For sent gikk det opp for folkelige franskmænn at logen ikke var drevet eller hemmet av hensyn til folkets vel. Da den først var kommet i gang og ikke kunne stoppes førte den revolusjonen stadig længre vekk fra folkelige værdier. Den slo i stykker staten som sådan, alle ordensbegreper, alle organer for folkets selvoppholdelse. Værst av alt, den begynte en systematisk likvidasjon av folkets mest værdifulle menneskemateriale. Revolusjonen sporet av og gikk amok på akkurat samme måte og av akkurat samme årsak som 1917 i Russland: Jakobinismen og bolsjevismen var begge frimurerorganer.

Kanskje var det kirken selv som ga logen avgjørende drahjelp og narret folket i dens fangarmer, for ved stadig å fordømme vitenskap og sosialt fremskritt på den ene siden og i samme åndedrag frimureri og liberalisme på den andre, løp den logens ærend og bevirket identifikasjon av de to i folkets bevissthet, det ene germansk, det andre jødisk.

Waldemar