Frimurer-revolusjonen i Frankrike 1789

Del 1

Tilegnet EU's undersåtter

EU - pan-Europa-Unionen - er i dag den mest illevarslende utvekst og den største trussel mot Europa. Paradoks? Nei, bare for den som ikke har noe forhold til europeisk historie og kultur. Det torde virke opplagt at denne sammenslutning - om det er hva EU er - må begrundes i et europeisk fellesskap. Hvorfor skal vi knytte oss tettere sammen om ikke for å dyrke noe vi har felles? Hvordan kan et forbund gavne om ikke folkenes viljer trekker i samme retning? Disse elementære og selvsagte betraktninger er allikevel fremmede for EU-maskineriet. I disse dager forhandles det om EUs verdigrundlag og grundlov. Pampene i apparatet småkjegler om så mangt, men én ting er de enige om: De europeiske folks arvegods må holdes utenfor EU's forfatning og formåls-paragrafer, og ikke bare forsåvidt som det hører til et nasjonalt særpreg. Den Europa-fremmede ånd i EU møter oss allerede på flagget. Tolv gule stjerner i ring på blå bunn? Skal dette være et symbol for noe ved Europa? Dette dristige banner kan gi en ubehagelig fornemmelse av å ha våknet opp efter en Tornerose-søvn, hvorunder en rase- eller religionskrig har avgjort vår skjebne. Utelatelsen, eller utskiftningen, er så prangende at man vel hadde ventet en reaksjon fra noe hold? Er ikke kristendommen den tro, det livssyn og verdigrundlag, som i tusen år og mer har sveiset europeere sammen til en felles livsform i nasjoner og riker, og som også har vært arnen til de store stridsmål oss i mellom? Dette skal ikke tas som en høylydt bekjennelse til kristendommen, men som en historisk spasergang i ransakende ånd. Noen på dette kontinent ser vel ennu på seg selv som kristne, og langt flere har vel aktelse for sine forfædres tro? Hvorfor tier de? Kristenkorset er byttet ut med den femtakkede stjerne, pentagrammet, Sovjet-stjernen, Satan-symbolet; og Israels tolv stammer omslynger vår jord som Midgardsormen. Selv de med et blandet forhold til kristendommen kan vel ikke stille seg likegyldige til det?

Det er ikke bare kristendommen EU fornekter. Rase, nasjon, ætt, hjem, jord, arv, tro, fromhet, sed, plikt, ære, troskap, kjærlighet - alt som er av nordisk ånd og er oss dyrebart fornektes. Og likevel har de nordiske folk overgitt seg uten kamp. Ser de da ingenting; er de hypnotisert av massemedias evindelige pratmakeri? Det norske folk har to ganger avvist EU, men jeg er redd det ikke skyldes annet enn en heldig konstellasjon av næringsinteresser. Og avstemningene kommer til å fortsette helt til svaret blir ja; men da til gjengjeld aldri mer! EU er som Logen selv en enveis-gate - man kommer seg inn, men ikke ut. Selvfornektelsen og selvoppgivelsen er som døden irreversibel, den kan ikke gjøres ugjort. Har vi én gang avhændet fædrelandet vårt får vi det aldri igjen. Ulykkeligvis er det ikke som folk i organisk fellesskap vi skal vælge vår fremtid, men som en hop av isolerte individer i hemmelig masseavstemning. Atomer som har brudt båndene og unndratt seg pliktene skal røste over det de ikke anerkjenner. Hadde enda stemmeretten vært beskrænket til nordmænn - men vårt folks eksistens anerkjennes ikke, og hvem som helst får stemme, bare formalitetene er i orden. Ditt nei, som også er et nei fra forfædrenes graver, kommer til å overdøves av en negers eller en tyrkers eller kinesers ja. Alt ja-siden, jødenes knekter i Norge, trenger å gjøre er å importere nok stemmekveg fra Langtvekkistan. De strømmer inn fortløpende og formerer seg hurtig, og det er bare å vente til vektstangen begynner å tippe over. Og hva slags folkefeller er det vi har i dag til å dæmme opp for denne fare og forskanse seg om nasjonal-helligdommen? Har de edelt blod, sunde instinkter, god oppdragelse, er de vel underrettet? Det er ikke den beste blant oss som skal svinge sverdet, men en middelmådighet - den neste person du treffer på gaten. Vil denne norske mann eller kvinne, ungdom eller olding være seg sitt ansvar bevisst og besitte den visdom som fordres for å legge sin tunge på den skål som er gyldig for vårt folks henrullende slekter fra evighet til evighet?

Årsaken til at alle folk slukes av EU, og snart også vi, er at de allerede er hjemsøkt av det forfall som EU legemliggjør og driver videre. De har oppgitt sin nasjonale organisasjon og ledelse, glemt sin sedvanerett, forlatt sitt artsriktige levevis. Tenk deg at EU-saken kom opp for 100 år siden - på den tiden hadde Norge ennu nasjonale førerskikkelser, som Ibsen og Bjørnson, og senere Nansen og Quisling - høyt ansette brennende norske mænn som folk så opp til og lyttet til. Vis meg dagens naturlige og rettmæssige autoriteter! Vis meg en folkefelle som ser opp til noen annen enn raseløse rocke-stjerner, fotball-stjerner eller seg selv! Før i tiden, mens nordmænn ennu hørte blodets stemme og adlød dens befaling, tilkjente folkets livsprosesser hver mann en rang og hans råd en vekt. Folket hadde en naturlig og god måte å fatte beslutninger på som øste av hele dets beholdning av erfaring og innsikt og førte til kloke løsninger for folk og samfund som helhet. Folket var en organisme med sitt eget liv, som også omfattet de døde og kommende slekter, og dette liv var gitt av arven: blodet, sedene og skikkene. For 100 år siden befant vi oss i en tilstand av fremskreden oppløsning; men vi hadde ennu et offentlig rom, og mænn på talerstolen som ikke var dårer eller kjeltringer, men tjente sitt folk og fædreland efter beste evne og med stor oppofrelse. Hva ville Ibsen og Bjørnson ha sagt til å innlemme Norge i, la Norge smelte sammen med og forsvinne i et paneuropeisk imperium av EUs karakter, et folkekaos fra alle verdens hjørner uten noen egentlig kultur, akkurat som det råtnende sene Romerriket? Begge mænn var germanister; de trodde på et forbund grundet på nordisk rase og kultur - på fellesskap.

Når dagens storbymasser av rotløse individer som ikke kjenner eller bryr seg om hverandre, som er opptatt med sin materialistiske streben, skal ta stilling til EU - hva har de å ty til av opplysning og verdier? Det samme fjernsyn og den samme presse som alt lenge har foret dem med globalistisk slumkultur. Akkurat som vi har mistet vårt nasjonale førerskap har vi også mistet våre nasjonale talerør, og massemedia er institusjoner i den Nye VerdensOrden, eid og styrt av finansfyrster som skjuler seg bak et vev av holdingselskaper og kan være vanskelige å oppspore. TV-titteren og avisleseren vet ikke hvor budskapet kommer fra og hva hensikten er. EU er liksom disse massemedia maktapparater der har krystallisert seg gjennom kriger og omveltninger, men fremforalt åndslivets forvandling, over de seneste 300 år. Hvorledes kan det arme individ ha noen mening om disse maktsystemer? Det er selv et produkt av dem! Siden de folkelig-nasjonale bånd er smuldret bort og kildene til artsbevarende opplysning og rettledning i livet tørket inn, blir individet isolert og hans person formes av dem han må suge sin åndelige næring fra. Han blir til en automat som produserer og konsumerer; overskrider hans tanker i det hele tatt hans egoistisk-materialistiske horisont, så blir de skjematiske: han klikker i et system av menyer som han har lastet ned fra massemedia. Derfor er alle for demokrati, menneskerettigheter, humanitet, frihet-likhet-brorskap. Ingen spør hvilken virkelighet skjuler seg bak disse ord og begreper; de er den Nye VerdensOrdens dogmer, den universelle katolske liberale kirkes teologi. Ved siden av disse avguder har den også sine demoner: rasister, nazister, terrorister. Individet kan ikke tenke utenfor denne ramme da han intet annet fast holdepunkt har å bedømme den ut i fra. Han er derfor ingen person, men et massemenneske. Han bejaer alle politiske utspill som ligger i forlengelsen av dogmet, såfremt hans egne nærliggende lyster, drifter og behov ikke blir skadelidende.

Siden EU ikke anerkjenner raser, nasjoner eller blodsbånd av noe slag, fornekter de også all sann religion og kultur, for åndsverk skapes av folkeorganismer, ikke menneskemasser. Når vi tar for oss en stor, edel og genial mann i Germanias historie, så stirrer vi oss lett blind på individet og overser at denne fremragende mann står i organisk forbindelse med det folk som avlet ham: Han er hverken den første eller siste i rekken, og det er ikke bare blodet han har fra sitt folk, men også en åndelig og sedelig overlevering. Svikter folkets kraft og sundhet, så opphører store mænn å stå frem fra dets skjød. EU er ikke et forbund av europeiske nasjoner. EU er et skritt på veien mot en verdensomspennende enhetsstat. Den kommer ikke til å nøye seg med å suge opp nasjoner og stater på europeisk jord, men som Tyrkia allerede viser vil ekspansjonen fortsette inn i Asia og Afrika. Det er ikke fordi noen forskrudde EU-pamper mener at Tyrkia hører til Europa at dette land skal innlemmes, men fordi EU ikke ser noe fellesskap i Europa, men bare et negerende verktøy til oppløsning av nasjonene. Det finnes ingen grenser i de anskuelser som sitter i sadelen i EU, og derfor kommer det heller ikke til å finnes noen endelige geografiske grenser. Alle folkeslag over hele verden vil med tiden innlemmes, om enn ved de lag under et annet navn enn EU. Skulle fremtidens nordmænn protestere mot at menneskehavene i Afrika, India og Kina kan flomme over landet vårt uten hindringer så vil EUs myndigheter møte oss med samme holdning som om negre protesterte mot nordmænns nærvær i Norge: For dem er vi bare "mennesker", uten rase, hjem eller jord, og vi vil ha de samme "menneskerettigheter" i Norge som afrikanere, indere og kinesere. Dette er i alle fall teorien. I praksis kommer vi til å bli utsatt for det hat som alle underlegne raser nærer overfor sine overmænn, og som gir seg til kjenne allerede i dag. Vil du ha et innblikk i fremtidens Norge? Reis til Syd-Afrika!

Skal vi kunne verge oss mot den store fare som truer det norske folk og den nordiske rase, må vi forstå hvem det er som har makten i EU, hva deres planer er, og hvordan de arbeider. Frimureriet står bak alle kriger, revolusjoner og attentater de siste 2-300 år. Frimureriet er i dag verdens mæktigste organisasjon, med omkring 6 millioner brødre verden over, over 3 millioner i USA, omlag 600 000 i England, og noe sånt som 17000 i Norge. De fleste av disse er gojim, men den hemmelige ledelse er jødisk, og alle dumme gojim omvandles til symbolsk omskårne kunstige jøder som forråder sitt folk og tjener Juda. Mens jødene har gjort alt i sin makt for å oppløse alt fellesskap og samhold og organisasjon oss nordiske rasefrender i mellom, er organisasjonen av frimurere bare blitt mæktigere. Vi står derfor hjelpeløse som individer uten enighet og overbevisning, og overrennes fullstændig av de ensrettede frimurere. All makt i stat og samfund er overtatt av frimurerne, og selv om enkelte nordmænn gjør seg gjeldende og står utenfor logen, hjelper det folket ikke det spor fordi de er individer uten folkelige røtter. For å hevde oss trenger vi opplyste folkefeller til å ofre seg med jernvilje for folkets liv og fremtid.

Frankrike var det første land som ble offer for frimurernes nedrivende sammensværgelse. Frimurer-diktaturet i dagens EU fekter med samme ideer og slagord som sto frem under "opplysningstiden" og den "franske" revolusjon. Men den revolusjonære patos er i dag tonet ned, fordi man ikke lenger trenger flere omveltninger da man har overtatt makten og styringen i alle land. Jakobinere og bolsjeviker blir ikke fremhevet som forbilder fordi man er redd for å bre opprørsstemning i gojim-folkene. I dag er det mer beleilig for jødene at gojim flest er upolitiske og opptatt av sport, reiser, sex, underholdning o.a.. 1789 var et skjebnesvangert år i europeisk historie. Efter Kabbalah var det et Javhe-år, fordi 1+7+8+9=25=52, et "hellig" tall. Så var det 100 år siden den siste Stuart var styrtet fra Englands trone, 200 år siden Bourbonene kom på tronen i Frankrike, og 300 år siden den hemmelige nasjonale jødiske verdensregjering møttes i Konstantinopel og la planer for angrepet på Europa. Et dokument falt i våre hænder: Et brev fra jødenes fyrste i Konstantinopel, som foretreder for det store jødiske råd og rabbiene, av 1489 til rabbineren i Arles, Frankrike. Heri befales jødene: "Oppdra deres barn til handelsmænn, hvormed de litt efter litt berøver gojim deres gods... Gjør deres barn til leger og apotekere, slik at de tar livet av gojim... Sørg for at deres barn blir domherrer og geistlige... La deres barn bli advokater og notarer. La dem blande seg i alle statsanliggender, så de til slutt bøyer gojim under deres åk og dere hersker over verden... Erfaringen vil lære dere at dere tross undertrykkelsen dog til sist må komme til makten." Når det her tales om undertrykkelse så må man kjenne jødisk sinnelag for ikke å misforstå: Jødene hadde helt siden det sene Romerrikes dager hatt privilegier i samfundet, både gjennom kirken og fyrstene, og når de bodde i ghetto var det av eget valg for å bevare samholdet, egenarten og fiendskapet til vertsfolkene. Da de i løpet av middelalderen ble utvist fra det ene land efter det annet, midlertidig fra nesten alle land, så skyldtes det ikke kongenes eller biskopenes ønske, men almuens opprør mot jødenes åger og bedragerier, deres slavehandel og rituelle drap på kristne barn osv..

Da England i 1588 slo den "uovervinnelige" spanske armada, kom verdenshandelen over til England og Holland, og titusenvis av jøder, som hadde vært en landeplage for spanjolene, utvandret fra Spania til disse land. England hadde som så mange andre land dårlig erfaring med jødene fra gammelt av - i 1289 var de blitt kastet ut av landet - men puritaneren og frimureren Oliver Cromwell, som holdt seg til det Gamle Testamente og var jødetilbeder, ikke kristen, knekket det engelske folks motstand mot jødene og bragte en mengde jøder over til England. Han kom til makten i 1649, understøttet av jødiske bankierer som holdt til i Holland, og halshugget Charles I, en Stuart. Hvordan kunne det ha seg at puritanerne og Cromwell var blitt så påvirket av jødisk ånd og tankegods? Man må forstå at kirken i Rom i tusen år hadde innpodet oss germanere en lære som var en forfalsket kristendom utgått fra jøden, fariseeren og apostelen Paulus. Denne lære, som snakket om den gamle og nye pakt og jødene som Guds utvalgte folk, ga jødene en særstilling i våre germanske samfund, både gjennom kirken og som finansmænn ved fyrstenes hoff og som handelsmænn. Efterhvert som germanerne våknet til selvbevissthet og prøvde å hevde sin nasjonale egenart, kom det til kamp mot den universelle fædrelandsløse kirke. Jødene førte på sin side dels sin egen kamp for å svække kirken, dels utnyttet de vår frihetskamp, for deres mål var fra gammelt av verdensherredømme, og de kunne ikke nøye seg med den begrensede innflytelse kirkens lære gav. Med sine kabbalistiske organisasjoner anstiftet de opprør på løpende bånd mot Rom; albigensere, waldensere, husitter og mange andre blotet Rom og førte kirken til varig nedgang. Martin Luther var blitt opprørt over den jødisk-orientalske ånd som hersket i kirken, dens ufromme forretningsvesen med avlat og dens magisk-materialistiske ritualer og avgudsdyrkelse. Akkurat som Jesus engang hadde jaget de jødiske pengevekslere og høkere ut av tempelet, refset Luther kirken og stilte opp en ny lære på Bibelens grund. Men det var først senere i livet han gjennomskuet jødenes fordervelige spill i kirken og kristendommen og aftenlandets historie overhodet, og da lot han ikke en preken eller bordtale gå fra seg uten å angripe dem. Det truet med å lede til almen oppstand blant tyskere mot jødene - da dør Luther plutselig i "rett tid" (1546).

Efter Luthers død greier den kabbalistiske, okkulte hemmelige Rosekors-ordenen (Rosenkreuzer, Rosicrucians), under sin leder Melanchthon, å knekke den folkelige germanske kraft i Luthers bevegelse og føre reformasjonen på vildspor. Så var lutherdommen straks blitt forfalsket av jødene slik kristendommen i sin tid var blitt det. Protestantene ble nu en ivrigere forbundsfelle for jødene enn kirken i Rom noensinne hadde vært. Men jødene ønsket ikke at protestantene skulle vokse seg for sterke, og fryktet at noen blant dem på ny kunne komme til å rette oppmerksomheten mot den perfide fordekte rænkesmed. De spilte de to konfesjoner ut mot hverandre, samtidig som de sikret seg varig innflytelse gjennom sine hemmelige ordener; innenfor katolisismen Jesuitter-ordenen, ledet av Ignatius Loyola. Langs denne vei kom det til det blodigste oppgjør som den nordiske rase noensinne har utkjæmpet før det 20. århundre: 30-års-krigen. Forgiftet av jødisk bigotteri og jødisk hets på begge sider slaktet vi våre rasefrender i slikt umåtelig omfang at det tyske folk nesten døde ut. Bare i England var det fred og fordragelighet hva religionen angår, en utålelig og farlig tilstand sett med jødiske øyne. Så fikk de altså Cromwell til å anstifte brand og borgerkrig og bringe Stuartene til fall. Til dette utnyttet de det hemmelige okkulte frimureri som allerede fantes i England, og oppdro puritanerne i jødisk ånd, i det de gikk vesentlig lengre enn kalvinistene og lutheranerne hadde gjort.

Nu er vi fremme ved nøkkelen til historien slik den har utviklet seg fra 1600-tallet til i dag. Det var særlig puritanerne blant republikanerne som bragte revolusjonen til seier og Charles I til skafottet. Den puritanske lære var forankret i det Gamle Testamente (jødenes Torah), og så sammenlignet de Cromwell med Gideon eller Judas Maccabeus. Man begynte å bruke jødiske navn fra GT istedenfor engelske, og satte til og med Judas løve på sine seierrike faner. Ja, man gikk videre, og betraktet tiden under Stuartene som det "egyptiske fangenskap". Man foreslo i fullt alvor å bytte søndagen som hellig dag ut med sabbaten. Englændere bereiste kontinentet for å føre lærde samtaler med rabbinere, og noen trådte sogar over til den jødiske tro. Jødene fant en genial måte å knytte engelskmænnene til seg i varig forbund på ved å innbilde dem at de skulle utgjøre israelittenes 10 tapte stammer! Millioner av angloamerikanere går rundt den dag i dag og tror på dette. Altså var også englænderne av "Gud" (dvs. Jehova, Satan) utpekt til å bli verdens herrer. Cromwell's tese lød: "England er Guds utvalgte folk. England er Guds verktøy for å befri og oppdra menneskeheten. Englands fiender er Guds fiender." Dette innebar en religiøst fundert fordring om britisk eneherredømme i verden, og rettferdiggjorde alle midler, også å bringe andre europeiske nasjoner til undergang ved skruppelløs maktpolitikk og sammensværgelser. Det er i dette lys man må forstå de grusomheter England har begått mot indere, irer, boere, nordmænn, franskmænn, tyskere, russere osv.. Det er her forklaringen ligger på 300 års kriger, revolusjoner og attentater. Det perfide Albion! Englænderne var blitt kapret av jødisk ånd og vilje og hypnotisert til å tjene Judas mål om verdensherredømme mot sin egen rase. Og dette fremmedvelde bar de med seg til Amerika slik at det i dag er USA som er hovedbærer av besettelsen. Intet ved dette har ændret seg, men angloamerikanerne turer frem med å begå de mest hårreisende forbrytelser mot verdens folk, under oppsyn av sine jødiske herrer, og føler intet samvittighetsnag derved. Deres bunnløse nederdræktighet og løgnaktighet består. Målet forblir det samme.

Snart smittet jødisk vesen den engelske sjel og tok den til fange. Anglikanere og Skotter søkte gjennom strenge lover å regulere og rasjonalisere livet på alle områder. En trangsynt og nidkjær søndagsfeiring fulgte sabbatens forbilde; det oppsto en "kristen" fariseerdom. Den maskinmæssige måten å leve på fremmet kapitalismen, og om 1700 våknet en heftig handels- og ervervsdrift. En samtidig skrev: "Ingenlunde tvunget, men til følge av en uforutsett og uventet forvandling av folkeånden, er alle deres tanker og tilbøyeligheter rettet mot forretninger, som var de sammenfattet og ledet av en høyere makt." Man stilte sin skinnfromhet støyende til skue og henga seg til umåtelig pengebegjær, og det uhørte bigotteri var akkurat som hos jødene kilden til den mæktige ervervsdrift. Så kom "opplysningstiden" - så kaller man rasjonalismens tidsalder - hvor folk trodde at de kunne regne ut alt og styre alt med sin beregnende forstand. Man konstruerte seg ad denne vei i stat, samfund, rett og næring en orden som skulle gjelde for alle land, folk og tider; ja, man regnet seg uten omsvøp no-nonsense frem til den "riktige" religion.1 Slik ble alt sjelløst, da man fornektet alt i livet som ikke lot seg gripe ved den "rene fornuft". Alt opphøyet og vakkert, fromt og hellig ble trampet ned og knust av maskinene. Man var kommet så langt bort fra den nordiske sjel og fra Jesus Kristus som mulig - hva ventet menneskene nu?
1Idag regner man ut et menneskes verd ved å underkaste det 10-15 minutters mekaniske hodeøvelser og ender opp med en IQ-score, som angloamerikanere tar ytterst alvorlig!

Liberalismen fulgte. Den var en jødisk oppfinnelse som skulle oppløse alle fellesskap i folkene ved å preke individets frihet og rettigheter, og fornekte eller ignorere plikter og over-individuelle verdier. Mens individene før skulle tjene staten som folkets eller Guds bevisste redskap, skulle staten herefter tjene individets lykke og tilfredsstillelse. Liberalismen passet som hånd i handske til rasjonalismen; bekræftet intetheten til folk og rase som den blotte forstand hadde slitt med og kommet til å betrakte som en sækk individer med et nettverk av kontrakter.1 Tilsynelatende lå det en motsigelse i å være Guds utvalgte folk og samtidig ikke noe folk, men med dette forholder det seg som hos jødene, at samholdet kommer i stand ikke av indre fromhet men av ytre tvang og nødvendighet. Med oppløsningen av folkets immunforsvar mot fremmed-elementer kunne jøden manøvrere seg inn i alle gode selskaper og selv legge hånden på roret hvor han før hadde vært henvist til stråmænn. Med guddommelig rett og forsynets velsignelse kunne individet, engelskmannen eller jøden, hemningsløst utfolde sin griskhet og begi seg ut i verden for å voldta andre folk og land og bygge imperium. Det individualistiske perspektiv fremmet materialisme, prinsippløshet og umoral, fordi all idealisme fører ut over individet til noe høyere enn jeget, noe evig. Da den siste Stuart falt og Wilhelm av Oranien kom på tronen i 1689 gikk makten over til parlament og børs, hvor den siden har forblitt, med kongen som gissel, utstillingsdukke eller agent for den skjulte jødemakt. Restaurasjonstiden under de siste Stuartene ,efter Cromwell, hadde ikke vært noe virkelig monarki, men en overgangstid.
1Og i rasens tilfælle som ulike hudfarver.

Med den germanske idealismes tilbaketog og den jødiske materialismes fremvækst, med guld og kapital som verdinormer istedenfor byrd og karakter, måtte friheten utarte fra indre sjelelig frihet og politisk frihet til den enkeltes tøylesløse og skrankeløse frihet til å følge sitt begjær, uten binding til fellesskapet. Germansk rett og rang til å føre ble avløst av parlamentarisme og demokrati, massevelde, blinde og nedrige egennyttige kræfters utrygge balanse. Uten begreper om plikt og ære overfor folk og fædreland kunne alle statsmænn og embedsmænn kjøpes opp av styrtrike bankierer og kapitalister. Det jødiske rasevesen med sin sivile, uheroiske, kræmmer-, "private", egennyttige holdning smittet litt efter litt over på vanlige engelskmænn. Arbeidet var ikke lenger folkefellesskapets verdiskapende middel, men andres arbeid en vare til utnyttelse og selvberikelse. Næringslivet var ikke lenger der for å fylle folkets og statens behov, men for å hope opp guld og strebe efter politisk makt. Puritanismen lærte at rikdom er Guds måte å vise sitt velbehag på. Man så derfor på fattige som syndere som Gud hadde straffet, og ingen lover beskyttet en mann mot å bli utbyttet i en tilstand av materiell nød. Jødenes åger hadde altså frie tøyler, og elendigheten blant arbeidende mennesker steg; folket spaltet seg i klasser. Overfor andre nasjoner fostret anglojødens messianske selvbevissthet en umåtelig arroganse og fanatisk intoleranse.

England var blitt instinktløs og et viljeløst verktøy i jødenes hænder, modent for å tjene som springbrett til jødisk verdensherredømme. Angrepene på andre nasjoner og stater og strebenen efter imperium skulle først og fremst skje ved undergravning, og krig helst føres mot infiltrerte, forrådte og svækkede motstandere. England sitter på en uslåelig rekord i krigføring - frem til annen verdenskrig hadde AngloJuda over 350 år ført krig i 113! - men dette sier likevel lite om aggresjonens omfang, for det meste, som vi skal se, skjedde dulgt. Da England omsider var moden for å rustes opp til slagvåpen, børstet man støvet av de hemmelige selskaper og pusset dem opp til et moderne imperialistisk verktøy. Jødisk-orientalsk overtro, magi, alkymi og materialisme hadde alt lenge hatt en plass i og omkring det engelske hoff. Dronning Elizabeth I hadde en hoff-astrolog, og det fantes noe som het "the Invisible College of esoteric study", i tillegg til Rosekors-ordenen. De katolske Stuartene sto i et gjensidig avhængighetsforhold til Jesuitter-ordenen. Frimurer-logen var også etablert. Fra disse ulike kretser utgikk "the Royal Society". I alle de lysskye selskaper satt jødene og arbeidet for å forjøde gojimenes sinn. Elias Ashmole var sentral i "the Invisible College" og Christopher Wren var Stormester i frimureriet. Frimureriet ble i AngloJudas tjeneste reformert i 1717 og sendt ut i verden til Europa og Nord-Amerika som et maktmiddel i forklædning. Loger med patenter fra London ble snart grundlagt i mange land; i Frankrike i 1732 (Paris). Frankrike var Englands rival som sjø- og kolonimakt og var utsett som det første mål. Logen skulle altså virke for å svække staten innenfra og plassere britiske spioner og sabotører i fremste rekke. Jødene hadde alt lenge gjennom kirken og jesuitter-ordenen forberedt frimureriets fremmarsj: De germanske frankere og burgundere var kuet av en fremmed, ufolkelig rettsoppfatning og tenkemåte, og lengtet efter åndelig frihet for å uttrykke sin nasjonale egenart. Kirkens og fyrstenes despoti, den lille personlige og næringsfrihet, gjorde tilværelsen vanskelig å bære for den jævne mann.

I Frankrike som overalt ellers sto jøden i spissen for frimurer-logen, men skjult for den gemene broder. Frankrike forbød snart logene, men misforholdene avlet under Ludvig XIV's "solkongen" og Ludvig XV's vanstyre var så dyptgripende at det viste seg umulig å stanse logene, som selvfølgelig lovet franskmænnene alt hva de drømte om. I logen haglet det av "humanitære" fraser som frihet, brorskap, lykke, likhet, rettferdighet. Fortrolig med germanerens idealisme begynte jøden snart å avspore ham fra hans egne visjoner ved å skravle ham full av "verdensrepublikken", "humanitet", "toleranse", "kultur"; og smigret franskmannen til å føle seg kallet til å befri Europas folk fra det uverdige åk - ved å underlegge dem et "rettmæssig" fransk overherredømme. Det var ikke bare som Englands agent jøden opptrådte her; han mælte også sin egen kake og tenkte fremover på hvordan Frankrike skulle kunne brukes til å legge press på England i fall denne mukket til hans befalinger. "Verdens-imperialismen" var passende skiftet ut med "verdens-republikken", fordi det var nødvendig å styrte kongehuset og monarkiet i Frankrike for at han med tiden skulle kunne opprette sitt monarki. Ellers var planen om et verdensrike og verdensherredømme den samme i begge land - den jødiske fellesnævner. Han regnet med å kunne bruke Frankrike som brohode for utvidelse av sin makt på det europeiske fastland.

To høyst interessante skrifter utkom i 1744 og 1746, henholdsvis "La Franche-Maçonne" og "Les Franc-Maçonnes écrasés". De kan være tendensskrifter fra logen selv med det formål å propagere et budskap til vide kretser, men noen av opplysningene er i alle fall riktige: At frimureriets mål er opprettelsen av en demokratisk verdensrepublikk; samt hovedtrekk fra revolusjons-programmet av 1789 med stikkordene "frihet" og "brorskap". Apostelen for disse tanker var Voltaire (François Marie Arouet). Han arbeidet alt på denne tid bevisst "for å opprette Salomos tempel" efter å ha blitt opptatt i logen i Jahve-året 1748. Med sin nedrivende ånd angrep han hensynsløst de gamle autoriteter og særlig kongedømmet; han ga "fransk esprit" dens preg. Hans karakter trer tydelig frem i de ord han skrev til sin venn Thériot: "Man må lyve som djævelen, ikke beskjedent av og til, men frekt og uopphørlig." Jødeånd! Loge-mentalitet! Som "patriark i Filosofenes Selskap" nøt Voltaire stor innflytelse, som nådde langt utover landets grenser. Alle revolusjonære elementer i Frankrike flokket seg om ham i dette selskap. Alt i 1770 hever generaladvokaten i Paris sin stemme til advarsel: "Det har i vår midte reist seg en gudløs og vildfaren sekt. Den har utsiret sin falske visdom med navnet filosofi. Den har stukket frem opprørets fane. Regjeringen bør skjelve over at en sekt av troløse tåles i dens skjød, som intet annet synes å bestille enn å vigle opp folkene under foregivelse av å opplyse dem." Bak denne sekt av troløse sto i skyggene, skjult for det profane øye, opphavsmannen og trådtrekkeren, jøden Wessely. Frimurer-brødrene innrømmer selv jødenes ledende rolle i forberedelsen og gjennomføringen av revolusjonen. Voltaire korresponderte med mange av Europas fyrster, og vant desværre deres gunst her og der, som de kommende ulykker skulle vise.

Pave Clemens XII ytte i 1738 frimureriet uvurderlig bistand da han forkynte bannbullen "in eminenti". Vide kretser som inntil da knapt visste om frimureriet og slett ikke tok det alvorlig - pleide å gjøre seg lystige over dets skikker - fikk med dette grove skyts en annen holdning og vendte seg nysgjerrige og forhåpningsfulle til logen. Paven drev dem i armene på logen ved skånselløst å gyve løs på, ikke bare frimureriet, men i samme slengen alle "moderne ideer" som fornuft, meningsfrihet, fremskritt, ja all vitenskap overhodet, som jo ikke er garantert å underbygge den ufeilbarlige faders åpenbarede "sannheter". Mang en germaner, franker som tysker, der higet efter livsrom for sin skapende ånd, fant i denne bannbulle råd for sin trengsel. Den kunngjorde jo for all verden at frimureriet er et asyl, en oase for frie ånder! Akk, efter denne tid fyltes logene med ærverdige navn, som i det videre tjente som alibi for logens uskyld. Frankrike mistet sine beste mænn til de sammensvorne! Det er ikke engang sikkert at paven begikk denne bommert av vanvare. Vi vet at han sto under påvirkning av jesuittene, og disse satt høyt i det engelske frimureri. Katolsk versus protestantisk var ikke hovedsaken, men jødenes planer. Frimurerne, skjønt de jattet med frie franskmænn ved behov, gikk ikke inn for å lindre og lempe på elendigheten i Frankrike, men for krise-maksimering, liksom senere i Russland. Deres mål var ikke å løse de sosiale problemer og få bukt med den groteske ødselhet ved hoffet som påla bønder og arbeidsfolk tyngende skatter; de ville ikke sette en stopper for meningsløse militære eventyr; vendte seg ikke mot tidens korrupsjon og dekadense; de ønsket ikke å se folkets vel hevet opp til statens hovedanliggende - den ufromhet og utukt som preget tiden, hvor alt ble skravlet i senk og intet spart for kynismen, var frukter av den gift som jøder og frimurere hadde sådd i gojim-folkene. Frankeren ba om litt frihet, så han kunne tenke selvstændig og ytre seg uten frykt; og frimureren lovet ham frihet, grenseløs frihet, forbryterens frihet hinsides all sedelighet og gudfryktighet! Den skulle bli virkelighet snarere enn folk ante.

Waldemar