Eisenhower's dødsleire

it's a pity we could not have killed more

Ifølge den offisielle historieskrivning ble Europa i 1945 ved det nasjonalsosialistiske tyske styres fall befridd fra voldsherredømme og barbari, og velsignet med fred og rettfærdig behandling av alle mennesker. "Frigjøringen" kalles denne overgang: vi fikk vår frihet tilbake, lov og rett ble gjenopprettet, Europas folk fikk på ny et sivilisert og humant styre, valgt av folkene selv. Utvilsomt så det store flertall av europeere slik på det. NSerne hadde regjert Tyskland i bare 12 år, og i alle andre europeiske land var de kun kjent som en militær okkupasjonsmakt. Så længe NS hadde makten raste krig; da de forsvant kom freden. Altså var det ikke vanskelig å oppdra den jævne mann til å tenke at "nazisme" betydde hat og aggresjon. Da jødene og deres allierte hadde vunnet krigen, kunne de i ro og mak skrive historien slik at dette syn ble sveiset fast og foreviget. Ikke bare fikk NS-Tyskland lov til å opptre som alle europeiske folks bølle og overfallsmann, men man toppet propagandaen med industrielt massedrap på "Guds utvalgte folk", det velkjente "holocaust".

Den såkalte "kalde krig" medførte anklager mot Sovjetsamvældet som ikke kunne forsones med verdensbildet fra annen verdenskrig, med NS-Tyskland som den onde makt og de allierte, demokratiske land i øst og vest som den gode. Massedrapene i Russland på alle høyerestående mennesker av god rase var blitt kjent i Vesten alt på 1920-tallet, og sannheten om bolsjevismen lekket mer og mer ut til vanlige mennesker i vest, på tross av vestlige myndigheters og mediers ihærdige forsøk på å hvitvaske revolusjonen i Russland. Det ble nødvendig å distansere seg fra jøde-diktaturet i Russland. At dette ikke innebar noen egentlig motstand mot kommunismen vitner det faktum om at USA ikke noe sted på kloden brukte sin overlegne militærmakt til å stanse kommunistenes fremrykning. Hvordan kunne noen forvente at de skulle gjøre det, efter å ha ført total krig sammen med Sovjet mot det eneste bolsjevik-fiendtlige statsvesen i Europa? Men den "kalde krig" hadde flere fordeler: Man kunne bruke hemningsløst mye penger på opprustning; man kunne kalle alle motstandere av den globale kapitalisme for "kommunister" og slå dem ned under påskudd av å dæmme opp for sovjetisk ekspansjon. Og man kunne skyve skylden for alle ugjærninger i annen verdenskrig over på Sovjet.

Det ble tidlig klart at Tyskland i fall det tapte krigen ville komme til å lide samme skjebne som andre land som var blitt rammet av bolsjevisme eller demokrati. Hatet som jødemediene og jødeherskerne i øst og vest spydde ut over sine undersåtter var så ekstremt at det var vanskelig å forestille seg annen utgang på krigen enn folkemord på det tyske folk og andre rasestolte nordiske mennesker. Så kom Kaufman-planen og Morgenthau-planen - planer for å utrydde det tyske folk. De nasjonalsosialistiske myndigheter i Tyskland bestrebet seg på å opplyse alminnelige tyskere om jødeproblemet og jødenes forintelsesvilje mot Tyskland. Goebbels sørget for at disse planene kom alle tyskere til kjennedom. Man la vekt på å få folk til å forstå at problemet var jødene og ikke bare bolsjevismen; at jødevældet i vest var en like farlig fiende som det i øst. Man visste at jødene efter revolusjonen i Russland hadde halshugget det russiske folk: myrdet folkets blodsadel; alle edle og begavede russere. I 1940 led Polen samme skjebne da sovjet-jødene i bl.a. Katyn-skogene nær Smolensk myrdet 25000 av det polske folks elite, hvorav 15000 offiserer. NS-Tyskland visste således utmærket godt hva det tyske folk hadde i vente ved et eventuelt nederlag. Opplyste NSere visste det, men hva med menigmann i Wehrmacht? Hadde folkeopplysningen trengt inn? Trodde folk flest i Tyskland på Goebbels' forsikringer?

Det var altså en hovedsak for tyske NS-førere å få tyskere flest til å forstå at Øst og Vest ikke skilte seg vesentlig ad fordi jødene hersket begge steder. Utryddelsesviljen var ikke et sovjetisk særtrekk. Theodore N. Kaufman var amerikaner, ikke sovjetrusser, men hans posisjon var ikke mindre hatefull og ekstrem enn Ilya Ehrenburgs, den sovjetiske propaganda-maker med sine berømte drapsformaninger. At Kaufman kalte seg demokrat og Ehrenburg kommunist hadde ingen betydning; de var begge jøder og hadde samme syn, førte den samme kamp. Når regime-historikerne vil fremstille Roosevelt som en liberal og human demokrat, mens Stalin fordømmes som tyrann og massemorder, så er dette et konstruert skille uten røtter i kjensgjærningene. Forsåvidt som Roosevelt hadde makt til å føre den forintelses-politikk som Stalin førte, så gjorde han det. Var Dresden og Hiroshima mindre barbarisk enn redslene i Russland? Når det gjaldt synet på hvordan tyskere skulle behandles efter krigen var Stalin og Roosevelt helt overens. Under konferansen i Teheran sent i 1943, sa Stalin under middagen at han ønsket å fange 50 tusen tyske offiserer efter krigen og skyte dem. Ryktene vil ha det til at Churchill ble sint og avviste det, men Roosevelt var enig, og sønnen Elliott Roosevelt gikk enda længre i det han ytret ønske om å dræpe flere hundre tusen "nazister" utover de 50 tusen. Stalin var henrykt og omfavnet ham; de to skålte for tyskernes død. Churchill skal nu ha styrtet ut av salen og først vendt tilbake efter at Stalin forsikret om at det hele var en spøk. Men hverken Churchill eller Roosevelt trodde det i sine stille sinn. Massemordet i Katyn på de polske offiserene som hadde overgitt seg var kjent i Vesten på denne tid, og den internasjonale undersøkelses-kommisjon hadde kommet frem til at det var begått av Sovjet-regimet.

Det var i Casablanca (Marokko) i 1943 at Roosevelt plutselig hadde kunngjort at krigen ikke skulle avblåses annet enn efter betingelsesløs tysk og japansk kapitulasjon. Dette var det første offisielle bud om det skrekkvælde som skulle komme i det beseirede, utbombede, tynede Tyskland. Det tyske folk skulle ikke unnslippe jødenes hat og hevn for at de hadde våget å kjæmpe seg frem til frihet fra jødisk kapitalisme og åger, oppvigleri og undergravning, giftbryggeri og kultur-bolsjevisme. Det tyske folk var blitt fritt, sunt og lykkelig - og jødene frådet av raseri. Tyskland skulle tilintetgjøres, det var man enige om både i Øst og Vest. Finanssekretær og jøde Henry Morgenthau reiste til Europa sommeren 1944 for å utrede mulighetene for å "ta tyskerne hardt" efter seieren som nu var viss. Det eneste lyspunkt i en ellers skuffende planløshet fant han i general Eisenhower, en mann som på grunn av sitt jødiske blod og sitt jødiske tyskerhat hurtig var blitt forfremmet til høyeste befalshaver i Europa. Efter hjemkomsten til Amerika klaget Morgenthau til Roosevelt, og denne påtok seg å bøte på dette. Roosevelt ytret: Vi må være harde mot Tyskland, og jeg mener det tyske folk, ikke bare nazistene. Vi må enten kastrere det tyske folk eller behandle dem på en slik måte at de ikke bare kan fortsette å avle mennesker som ønsker å fortsette som før. I klartekst: Blodsadelen i det tyske folk, alle rasestolte tyske mænn og kvinner som ønsker å leve i frihet og ære, skulle utryddes. Morgenthau fikk i oppdrag å utarbeide en plan, og noen dager senere innbød Roosevelt ham til å forelegge Churchill den i Quebec. Dette var i september 1944. Hovedinnholdet i Morgenthaus plan var at Tyskland skulle omdannes til et jordbrukssamfunn ved å legge ned industrien og gruvedriften. Tyskland var og er ute av stand til å livnære sitt folk på den jord det besitter, og situasjonen ble værre efter verdenskrigene da det ble fratatt store deler av sitt land. Man kan regne ut at 40% av det tyske folk, minst 20 millioner mennesker, ville sulte ihjel hvis industrien ble ødelagt. Dette var selvfølgelig tilsiktet.

Roosevelt og Churchill var enige om dette programmet. Stalin sluttet seg til da planen ble fremlagt i Moskva i oktober (1944). Han aktet å demontere og frakte til Russland alle tyske fabrikker han kunne legge hånd på, sammen med et stort antall tyske eksperter til å betjene dem som slaver. Storbritannia, Kanada og USA hadde alle undertegnet Geneve-konvensjonen om behandling av krigsfanger. Så længe den tyske regjering ennu hadde makten i en del av riket og holdt allierte krigsfanger, var Vestmaktene avskrekket fra å mishandle tyske fanger. Men efter den ubetingede kapitulasjon og frigivningen av allierte fanger, kunne intet hindre de barbariske jøderegimer i å la sin grusomhet få fritt utløp over tyske hoder. Geneve-konvensjonen tjener ikke til annet enn å føre anstændige mennesker bak lyset: Frimurer-statene (demokratiene) har aldri respektert den.

De jødeallierte statsoverhoder møttes på ny i Jalta på Krim i februar 1945. Det første Roosevelt sa til Stalin var at han følte seg mer blodtørstig mot tyskerne enn noensinne og at han håpet Stalin ville utbringe en ny skål til 50 tusen tyske offiserers likvidering. Stalin ønsket å stykke opp Tyskland, men Churchill fryktet at Sovjet da, i mangel av en motvekt i Europa, ville bli altfor stærk. Han mente Tyskland kunne holdes nede under vekten av erstatningskrav. Stalin krævde en svær erstatning fra Tyskland for den ødeleggelse han mente tyskerne hadde forvoldt i Russland. I ly av påskuddet om erstatning kom både Sovjet og Vestmaktene (særlig Frankrike) til å drive tyske fanger som slaver til å arbeide inntil de stupte. Også Tyskland hadde under krigen arbeidsleire hvor fangene ble pålagt å arbeide, men det gjaldt ikke krigsfanger, kun jøder1 og forbrytere, og arbeidsforholdene var til å leve med, ingen ble drevet i døden. De fleste ikke-tyskere som arbeidet for Tyskland gjorde det imidlertid frivillig og fikk god betaling. 50 år senere begynte prosessen mot Tyskland om erstatning for dette "tvangsarbeid"!
1Efter at jødene i århundre hadde levd som parasitter på Europas folk mente man at de hadde godt av å gjøre litt ærlig arbeid til en forandring. Det var også en kollektiv straff for at de hadde hetset til krig mot Tyskland.

Efter D-dagen 6. juni 1944 fikk amerikanerne snart mange tyske krigsfanger. Behandlingen var ofte grusom og klart i strid med Geneve-konvensjonen. Alle har sett på film hvordan "nazistene" angivelig frakter jøder pakket tett sammen i kuvogner. Sannheten er at tyskerne brukte vanlige passasjervogner. Amerikanerne fraktet derimot tyske krigsfanger som kveg i kuvogner, og sannsynligvis stammer de autentiske filmklippene i "holocaust"-filmer fra slike transporter. Det skjedde gang på gang at fangene var døde - kvalt - da toget nådde bestemmelsesstedet. 16. mars 1945, ved Mailly le Camp, ble f.eks. 104 tyske fanger funnet døde da vogndørene ble åpnet. Eisenhower var ikke bare formelt ansvarlig for mishandlingen av tyske krigsfanger, han var den drivende kraft bak den. I likhet med jøder flest hatet han tyskere. Hvorfor? "Fordi tyskeren er et best" forklarte han sin kone. I august 1944 hadde han overfor den britiske ambassadør i Washington uttalt at samtlige offiserer, 3500 mann, i den tyske generalstab skulle utryddes. Videre ville han likvidere alle høyere "nazister" og alle medarbeidere i Gestapo, til sammen rundt 100 tusen mann. Han ønsket å stykke opp Tyskland efter krigen og gi en del til hver av Tysklands fiender slik at "rettfærd" kunne ytes, dvs. grusom hevn, og han hadde store forventninger til hva russerne, dvs. bolsjevik-jødene, kunne utrette hvis de ble gitt frie hænder. At Sovjet slukte halve Europa og store deler av Tyskland var tilsiktet fra de vest-alliertes side.

Jødenes viktigste våpen mot den tyske sivilbefolkning og mot krigsfangene var sult. Dette våpen hadde de alt brukt mot Tyskland efter første verdenskrig og mot bønder og landsens folk i Russland efter revolusjonen. Sulteblokkaden er ett av deres yndlingsvåpen. Men utsultingen av tyskerne kunne ikke forkynnes offentlig; man hadde en opinion både hjemme i USA og i verden forøvrig å ta hensyn til. Den allierte propaganda og historieforfalskning tålte ikke at de alliertes forbrytelser kom for en dag og ble alment kjent. Altså måtte man dølge tyske dødsfall i tiden efter kapitulasjonen og overgivelsen 8. mai 1945 med krigens nød. Det er ikke vanskelig å få det til å høres troværdig ut at verdenskrigen kunne føre til hungersnød, uten at noen ville det. For å bygge opp rundt dette satte man rykter i omløp om en angivelig matmangel i verden, samtidig som verden i virkeligheten var velforsynt med mat. I lønndom planla man så sultekatastrofen i Tyskland: rasjonen for en sivil tysker ble satt til 1500 kalorier pr dag; minstemål for å opprettholde livet til en voksen når man intet arbeid gjør men bare hviler er 1800-2250 kalorier pr dag.

Et forvarsel om hva som ventet krigsfangene, dvs. alle tyske soldater som amerikanske styrker tok til fange efter kapitulasjonen, kom den 10. mars 1945 da Eisenhower ganske frekt omdøpte krigsfangene (POW) til "avvæpnede fiendtlige styrker" (DEF) for å omgå Geneve-konvensjonen. Et typisk jødisk triks; bryte sine løfter ved å leke med ord. Med dette løgnaktige begrep skulle man innbilde verdensopinionen at fangene ikke var fanget og utlevert til amerikanernes nåde, men bare avvæpnet. DEF-kategorien ble vedtatt 26. april, men bare for fanger som amerikanerne holdt; britene nektet å være med på dette. Ansvaret for å fø fanger med DEF-status ble lagt på tyske myndigheter, skjønt de allierte aktet å oppløse dem. Mens folkemordet ble planlagt, førte Eisenhower publikum på vildspor med erklæringer om USAs angivelig historiske raushet mot krigsfanger. Geneve-konvensjonen tilstår krigsfangen tre rettigheter: Mat og bolig av samme standard som for den fangetagende makts egne hvilende styrker; å motta og sende brev; å få besøk av Røde Kors. Som vi skal se ble alle tre rettigheter brudt. De allierte sørget også for at tyske veldædighets-organisasjoner ble oppløst slik at de ikke kunne hjælpe sine landsmænn i nød. Og hvordan skulle tyskere kunne forsyne sine egne folk når seierherrene med tvang og i tråd med Morgenthau-planen la ned produksjonen av over 500 varer i Tyskland? Selv spontan hjælp fra enkelttyskere skulle bli avvist. På denne tid ble et direktiv utarbeidet i Washington, med koden JCS 1067, som instruerte Eisenhower om hva han skulle gjøre med ulike institusjoner i Tyskland. Det har mye av Morgenthau-planen i seg: Den tyske regjering skal avskaffes, NSDAP oppløses, Wehrmacht likeså; skoler, universiteter, radiostasjoner, dagblader osv skal alle stenges. Amerikanske soldater forbys å snakke med tyskere unntatt for å gi ordre. Roosevelt støttet og fulgte Morgenthau-planen like til sin død 12. april 1945 og hans efterfølger, Harry Truman, førte ufortrødent denne politikk videre.

Et SHAEF-memorandum av 21. april undertegnet av Eisenhower belyser hvordan fangeleirene skulle anlegges. De vil ikke gi ly for vær og vind eller fylle andre behov... Det sies at innhegningene skal forbedres av fangene selv med "lokale materialer", men dette var nok en løgn. Innhegningene, som de kaltes, var åpne jorder omgitt av piggtråd og kaltes "midlertidige innhegninger for krigsfanger" (PWTE). De var såvisst omgitt av piggtråd, lyskastere, vakttårn med maskingevær. Men de var ikke midlertidige. En ordre av 1. mai forbyr husly i disse innhegningene, og det skulle heller aldri bli bygget. Telt, mat, legemidler fantes knapt i leirene; ikke fordi US Army var utilstrekkelig forsynt med slikt men fordi forespørslene ble avvist. Hughes, en av Eisenhower's nære medarbeidere, sa om amerikanernes lagre i Marseille: Samme som i Napoli. Mer forsyninger enn vi noensinne vil få bruk for. Strekker seg så langt øyet når. På denne tid var amerikanerne ennu urolige for mulige straffetiltak mot allierte krigsfanger i tysk varetækt (som oppgikk til flere millioner) i fall det kom ut hvorledes de vestallierte mishandlet eller planla å mishandle tyske krigsfanger. Men efterhvert som man nærmet seg dagen for Tysklands endelige kapitulasjon syntes denne mulighet fjærnere og fjærnere. Dessuten visste man jo - samtidig som man hetset mot "det nazistiske barbari" - at disse "slemme nazistene" behandlet krigsfanger korrekt efter Geneve-konvensjonen. I mars og april ble tyske fangers matrasjoner gjentagne ganger skåret ned.

Den 22. april hadde US Army lagre av næringsmæssig fullværdige matrasjoner som kunne gi 5 millioner mennesker 4000 kalorier pr dag i 50 dager. Den amerikanske hærs eget personale tellet bare 2,6 millioner mennesker. Den hadde også ubalanserte rasjoner som dekket ytterligere 50 dager. Forsyningene holdt seg like rikelige hele sommeren igjennom. Videre var Ruhr velforsynt med mat av tyskerne selv, og ikke bare mat men også telt og medisiner. Intet av dette ble gitt tyske fanger i leirene. Rheinberg-leiren ved Rhinen, som hadde en omkrets på 10 km, hadde ingen mat overhodet da den ble åpnet 17. april. I noen leire var fangene stuet så tett sammen at de ikke kunne legge seg ned. Dette skjedde ikke fordi de allierte ble overvældet av fanger; fangetallet lå innenfor rammene av hva man hadde forutsett. Fra april var de tyske fangene i amerikanske leire underernært, utsatt for vind og vær under åpen himmel, sykdom og sott som spredte seg raskt i de overbefolkede, uhygieniske burene uten medisinsk tilsyn. Oberstene Mason og Beasley beskrev forholdene i de amerikanske leirene ved Rhinen i april slik: 20. april var en uværsdag med vekslende regn, sludd og snø og med isnende vinder som blåste nedover Rhin-dalen fra nord over sletta hvor leirene lå. Bak piggtråden møttes man av et skrekkinngytende syn: hundre tusen avmagrede, uttærede, uttrykksløse, skitne, tomt stirrende mænn i skitne, grå feltuniformer som sto til anklene i gjørme og klynget seg sammen for å holde varmen. Her og der så man skitne hvite flekker i mengden som ved nærmere eftersyn viste seg å være bandasjerte hoder eller armer. Den tyske divisjonsfører meddelte at mænnene ikke hadde spist på minst to dager og at vannforsyningen var et stort problem - skjønt Rhinen fløt over sine bredder bare 100 meter unna. Men det var intet mot det syn som møtte en om man gikk inn i leiren: I april 1945 ble hundre tusener av tyske soldater, såvel som pasienter fra sykehusene, krøplinger med amputerte lemmer, kvinnelige hjælpemannskaper, samt sivile fanget... En av fangene i Rheinberg-leiren var over 80 år gammel, en annen bare 9... Nagende sult og brennende tørst var deres ledsagere, og de døde av dysenteri. En grym himmel pisket dem uke efter uke med øsregn....De som hadde amputert ålte seg som amfibier gjennom gjørmen, ble dyvåte og frøs. Nakne under åpen himmel lå de dag efter dag, natt efter natt fortvilede i Rheinbergs sand eller sovnet utmattede inn i evigheten i sine sammenraste hull.

En fange beskrev leiren i Kripp ved Remagen langs Rhinen slik: Latrinene var ikke annet enn diker ved piggtrådgjærdet med tømmerstokker lagt på tværs. Alt vi kunne gjøre for å få sove var å grave et hull i bakken med hændene og legge oss tett sammen nedi. Leiren var overfylt og mænnene trengt tett sammen. De syke måtte gjøre fra seg på bakken. Snart var mange av oss for svake til å ta av oss buksene først. Så klærne var smittebærende og likeså gjørmen som vi måtte gå i, sette oss og legge oss ned i. Det fantes ikke vann i det hele tatt i begynnelsen, unntatt regnvann; først efter et par uker kunne vi få litt fra et rør. Men de fleste av oss hadde ikke noe å bære vannet i, så vi fikk ikke mer enn noen munnfuller efter å ha stått timesvis i kø, av og til hele natten. Vi måtte gå på den bløte jorden som var gravd opp fra hullene, og kanten mellom dem var smal så det var lett å falle nedi, men tungt å komme seg opp igjen. Det regnet nesten uopphørlig i disse trakter den våren. Når det var oppholdsvær fikk vi en tiendedel av en normal US Army rasjon. Jeg klaget til leir-kommandanten om at han brøt Geneve-konvensjonen, men han svarte: "Glem konvensjonen, dere har ingen rettigheter." I løpet av noen få dager var noen av mænnene som hadde vært friske da de ankom leiren døde. Jeg så våre mænn slepe mange lik til leirporten hvor de ble slengt løst oppå hverandre på planet av lastebiler som kjørte dem bort. En 17 år gammel gutt som kunne se sin hjemby i det fjærne pleide å stå og gråte nær piggtrådgjærdet. En morgen fant fangene ham skutt. Kroppen var hængt opp i piggtråden til skrekk og advarsel, og fangene ble tvunget til å gå forbi liket. Mange ropte "morder, morder!". Som gjengjeldelse holdt kommandanten rasjonene tilbake i 3 dager. For oss som allerede sultet og knapt kunne røre oss av svakhet var det fryktelig; for mange betydde det døden.

Menig Heinz T hadde nettopp fylt 18 år på sykehus da amerikanerne den 18. april trengte seg inn og beordret alle pasientene ut. De ble tatt med ut til leiren ved Bad Kreuznach. Heinz hadde ikke annet på seg enn kortbukser, skjorte og sko. Han ble drevet som kveg inn i leiren sammen med hundre tusener av andre. Der holdt de ham i ukesvis uten tak over hodet, nesten ingen mat, lite vann, og ingen post eller forbindelse med omverdenen. De som lyktes med å fyre opp bål ved å knekke grener på trær fikk beskjed av vaktene om å slukke det. I mange leire var det forbudt å grave hull i marken til ly. Alt fangene hadde å spise var græss. Heinz var slett ikke blant de yngste i leiren; det fantes 6 år gamle barn, gravide kvinner, mænn over 60 år blant fangene. I DEF-leirene ble det ikke laget noen opptegnelser over fangene, og de fleste av dem som fantes over POW-leirene ble tilintetgjort på 50-tallet. Det er derfor uvisst hvor mange av fangene som var sivile, men franske rapporter om fanger som amerikanerne overlot dem til slavearbeid antyder at omtrent en tredjedel var kvinner, barn og gamle. Oberstløytnant Barnes bemærker i sin rapport om Bad Kreuznach av 22. april at et pikebarn ble født i innhegning A-3. Georg Weiss, stridsvogn-reparatør, forteller at leiren han satt i var så overfylt at man ikke kunne legge seg ned, men måtte sitte opp, klint inntil andre fanger. Men mangelen på vann var det værste av alt. I tre og en halv dag hadde vi ikke vann i det hele tatt. Vi drakk vår egen urin. Det smakte forfærdelig, men hva kunne vi gjøre? Noen la seg ned på marken og slikket den i håp om å suge opp litt fuktighet. Jeg var så svak at jeg sto på knærne da vi endelig fikk litt vann å drikke. Rhinen fløt like utenfor piggtråden. Vaktene solgte oss vann og sigaretter gjennom piggtråden. En sigarett kostet 900 mark. Jeg så tusenvis dø. De fraktet bort likene på lastebiler. De amerikanske soldatene plyndret likene, og tyvegodset ble solgt på svartebørs.

15. mai snakket Churchill og Eisenhower sammen om å skjære ned på rasjonene til fanger som allerede sultet ihjel foran øynene på likeglade leger i US Army. En million fanger fikk i hemmelighet sin status ændret fra POW til DEF, hvilket innebar at de skulle likvideres ved sult, tørst, frost og sott. Mange ble dessuten dræpt av skudd fra vaktene som ofte skjøt vildt inn i leiren uten forvarsel og uten grund annet enn hat og sadisme. Hvem var vaktene? Jeg har sett ett vitneutsagn om at flertallet var jøder, men har ikke fått dette bekræftet. Det ville ikke overraske hvis dette var tilfælle. Flertallet av NKVD-agenter (60%) og dødsleir-kommandanter i USSR var jøder. Men bare å nævne jødene i en slik sammenhæng har i efterkrigstiden vært tabu og farlig; gjennom sine løgnfabrikker har de kunnet usurpere rollen som det store offer i verdenskrigen og fremstå som uskyldig forfulgte. De tyske fangene som har vitnet har nok øvet selvsensur på dette punkt, for de vet at ellers ville de miste all sympati og snarere bli ansett som forbrytere. Omklassifiseringen som DEF var en papir-affære uten andre praktiske konsekvenser enn at det usle stykke mat som før var blitt utdelt nu ble holdt tilbake. General Patton's hær var den eneste som løslot mange fanger i mai hvorved han reddet dem fra sultedøden. Eisenhower prøvde å hindre ham men han ignorerte dennes ordre så godt det lot seg gjøre. Det skulle koste ham livet! Jødene myrdet ham i desember samme år (1945) i en arrangert "ulykke", slik de ustraffet har myrdet et stort antall av våre beste mænn. General Bradley og general Lee prøvde å gjøre det samme som Patton, men ble stoppet av Eisenhower. Lee var så bekymret for fangenes ernæring at han sendte et telegram til SHAEF's hovedkvarter i Frankfurt hvor han angir fangetallet til en million høyere enn SHAEF ville innrømme. Ett av midlene for å tilsløre folkemordet var altså å oppstille falskt fangetall, langt under det virkelige. Et annet middel var fusk i bokføringen. De ulike amerikanske offiserene som hadde befatning med fangenes føde spilte alle maktesløse og skjøv skylden videre, åpenbart for å sikre seg i tilfælle av en rettslig oppvask senere. General Littlejohn klaget f.eks. over at krigs-departementet ikke hadde bifalt hans rekvisisjoner, men han unnlot å forsyne fangene fra rikholdige lagre som han forføyet over. 4. juni meldte Eisenhower selv til Washington at det var nødvendig å løslate et stort antall fanger, men bare dager før hadde han hindret Bradley, Lee og Patton i akkurat det. Ingen ordre fra Washington hindret ham i å løslate fanger hvis han ønsket det.

Et annet påskudd for ikke å mate de tyske fangene er alt blitt nævnt: En angivelig matmangel i verden - oppspinn. Man kunngjorde at rasjonene for alle mannskaper i Europa måtte skjæres ned med 10%, men det var visst bare for å skape et falskt skinn, bygge opp under en almen forestilling om matmangel, mens US Army i virkeligheten hadde så mye mat at de ikke visste hvor de skulle gjøre av den. Noen nedskjæring for amerikanske soldater fant heller aldri sted, skal vi tro vitnene. Ikke nok med at amerikanske lagre var overfylt med mat, US Army tok i tillegg beslag i sivile tyskeres mat under forevending om å mate fangene, men maten ble aldri delt ut. Det var et folkemordsprogram i pakt med Morgenthau-planen, intet mindre. Røde Kors hadde 13 millioner matpakker i Europa, og hver av disse kunne gi 500 kalorier pr dag i en måned. Men amerikanerne nektet RK å dele dem ut til tyske fanger eller tyske sivile. På grund av at amerikanerne beslagla sivil tysk mat brøt det ut sult også blant tyske sivile som ikke var fanget innenfor piggtråd, særlig blant flyktninger fra øst. De amerikanske offiserene var så kyniske at mens de satt og skrev sine bekymrede rapporter om matforsyningen til fangene, nektet deres underordnede mænn tyske sivile å bringe dem mat! Utredningene var bare hykleri; de ble laget for at utrederen senere skulle kunne si at han hadde gjort hva han kunne. Man satset på å forstille det som foregikk som et byråkratisk-teknisk-organisatorisk problem. Intet er længre unna sannheten: Fangene på Rhin-sletta som tørstet ihjel hundre meter unna en Rhin i flom illustrerer det med all mulig klarhet og kraft. En meget avslørende kjensgjærning er at krigs-deparmentet i Washington forbød Røde Kors å levere mat til tyske fanger. I DEF-leirene hadde man satt et tak for hvor mye mat fangene kunne få: høyst 1850 kalorier for dem som arbeidet, 1150 for de øvrige. Dette var likegodt med en dødsdom.

4. august 1945 ga Eisenhower ordre om at alle tyske fanger herefter skulle betraktes og behandles som DEF, ikke POW. I klartekst: Den tyske fangebefolkning, opprinnelig på over 5 millioner, skulle utryddes til siste mann. Det hævdes ofte i historiebøker at Hitler ved å fortsette kampen helt til den bitre slutt påførte det tyske folk unødig store tap og lidelser. Det stikk motsatte er sant: 10 ganger så mange tyskere omkom i amerikanske og franske dødsleire efter kapitulasjonen som falt på vestfronten under hele krigen! Tyskerne døde efter at NS-ledelsen var forsvunnet og fordi de trosset dens ordre. De døde fordi de stolte på jødene og overga seg uten kamp. Goebbels kjæmpet i årevis for å opplyse det tyske folk og nå frem til hver eneste tysker med budskapet om hva som ventet efter nederlag og overgivelse. Flertallet av tyskere trodde ham visst ikke. Så måtte de lære i livets harde skole, i gjørmen bak piggtrådstengsler. De foretrakk å dø uten håp som uslinger i gjørmen fremfor å falle som helter på slagmarken med håp om seier.

Alle har hørt skrekkhistorier om "nazi"-leger og deres påståtte ugjærninger. Disse kan nok være sanne, bare at forøverne ikke var tyske "nazister", men amerikanske og russiske leger, sikkert med en stor andel jøder, og ofrene ikke jøder men tyske fanger og sivile. Legene i Medical Corps holdt oppsyn med og førte medisinsk journal over folkemordet med isnende kynisme og likegyldighet. Det er ikke lett å fri seg fra mistanken om at jødiske leger utnyttet anledningen og brukte hjelpesløse, avkræftede tyske fanger til eksperimenter med kjemiske og bakteriologiske våpen slik vi vet at de gjorde mot palestinere. I leirene ved Rhinen registrerte disse legene i tidsrommet 1. mai til 15. juni en vanvittig dødsfallsrate, 80 ganger høyere enn noe de tidligere kjente og uhørt i Europa siden farsottene i middelalderen. Mange meldes døde av avkræftelse og utmattelse. Legene var vitner til og tok med knusende ro at tyske sykehus-pasienter ble halt ut av sengene sine og slept eller drevet halvnakne til leirene og ut i gjørmen. Sykehusene og deres senger ble stående tomme. Mange fanger i leirene grov seg dype revehi som de krabbet ned i, og der ble de efterhvert så avkræftet at de ikke orket å komme seg opp igjen for å spise men ble liggende i dagevis uten å ta til seg næring. Allerede i slutten av mai hadde flere tyskere dødd i amerikanske leire i Tyskland enn skulle dø noen måneder senere i Hiroshima. Ikke et ord lekket ut til pressen, eller den valgte å fortie hva den visste.

Geneve-konvensjonen sikrer fanger retten til å motta besøk fra Røde Kors. USA nektet blankt, til tross for at landet har undertegnet konvensjonen. Hva dette vitner om er at menneskerettighetene som denne stat spiller politimann for over hele verden ikke betyr annet enn jødisk makt. Ønsker jødene å utrydde et folk og har muligheten så gjør de det. Ingen av verdens såkalte menneskeretts-aktivister protesterer. Det kommer aldri til noe rettsoppgjør. Ingen er blitt trukket for retten for folkemordene og grusomhetene i Russland og øst-Europa under kommunismen. Hvorfor ikke? Fordi å utrydde et gojim-folk ikke strider mot menneskerettighetene. Lær deg nu det og legg bort dine naive og sentimentale vrangforestillinger. Hva du ønsker å legge i begrepet menneskerettigheter har ingen betydning i verdenspolitikken. Demonstrerer du for menneskerettigheter så fremmer du jødisk makt. Den hvite mann utryddes i dag over hele verden i menneskerettighetenes navn. Vil vi overleve så må vi reise oss mot den onde makt bak dette falske ord. Menneskerettighetene har alltid blitt brukt mot oss, aldri for oss. De hjalp ikke de sultende og frysende tyske soldater og sivile det spor. Ingen i verden reiste seg til deres forsvar i menneskerettighetenes navn, hverken da eller siden. NS-Tyskland var nøye med å overholde konvensjonens bud, til glæde for norske fanger som fikk Røde Kors -pakker gjennom hele krigen. Men jødestaten USA holder aldri hva den lover. Et jødesinn eier ikke ære, og i forjødede land som USA har ære, plikt, troskap helt mistet grepet om menneskene, fortrengt av hensynsløs egoisme og pengegriskhet. Amerikanske soldater er leiemordere, ikke frivillige som slåss av kjærlighet til folk og fædreland - hvilket ikke finnes i Amerika, bare en masse av rotløse individer. Korset er ikke USAs symbol, men pentagrammet, flammende stjærne: Satan-symbolet. USAs symbol og "religion" er de samme som i forhenværende Sovjet-Judea: Satanisme.

Da den tyske regjering utpå våren 1945 brøt sammen, påtok Sveits seg å være beskyttende makt for de tyske krigsfanger, som Røde Kors skulle rapportere til. Men samme dag som Tyskland kapitulerte avviste USA Sveits i denne rollen. Siden nektet de RK å besøke leirene under den forevending at RK ikke hadde noen beskyttende makt å melde til. Efter at de allierte krigsfangene var sluppet fri hadde US Army derfor intet som la bånd på dem. Det eneste de fryktet var opinionen i vest, hjemme. Sensuren var derfor knallhard. Fangene fikk ikke sende eller motta brev. Man la et jærnteppe over Tyskland og leirene for å stanse informasjons-flyten. Så sent som i februar 1946 ble RK og andre hjelpe-organisasjoner fremdeles nektet å komme barn og syke i den amerikanske sone i Tyskland til unnsetning. Det rystende ved dette er at RK aldri protesterte for all verden. RK hjalp til med å holde folkemordet hemmelig - det var faktisk deres eneste "hjelp" til det nødlidende tyske folk. Det er på sin plass her å påpeke at Røde Kors ikke er en kristen org, men en jødisk-frimurersk, og ordet "kors" er bare der for å vildlede; symbolet er egentlig ikke et kors, men et kabbalistisk symbol bygd av kvadrater. RK hjelper aldri jødenes motstandere! De "Forente Nasjoner" er selvfølgelig også jødisk-frimurersk og deres hjelpe-org UNRRA bidro heller ingenting til å hjelpe tyske sivile i 1945. FN er globalismens front-org hvis formål er å oppløse alle nasjoner (unntatt jødedommen!), utrydde den hvite mann, og opprette verdensrepublikken. Dette er frimureriets program.

De fleste allierte dokumenter som kaster lys over folkemordet på tyskerne ble som nævnt fjærnet fra arkivene på 50-tallet og senere og kanskje destruert. En fransk beretning har imidlertid overlevd og ble laget av kaptein Julien. Sommeren 1945 overtok franskmænnene noen av amerikanernes leire og han skildrer synet som møtte ham. Dietersheim: En leir på 32000 mennesker - tyskere! - uten en eneste matsmule. I gjørmen fant han levende skjeletter som døde mens han iakttok dem. Noen krøp ihop under biter av papp for å holde varmen i den varme julidagen. Kvinner som lå i hull i jorden stirret opp på ham med maver bulende av underernæring i grotesk parodi på svangerskap. Gamle mænn med langt grått hår så matt på ham. 6 eller 7 år gamle barn med livløse øyne og monstruøse kropper av sult. Det var 5 leire rundt Dietersheim med over hundre tusen fanger. En tredjedel var kvinner og barn under 8 år, gamle mænn, gutter i alderen 8 til 14, mennesker som lå for døden og krøplinger. Disse fangene ble overlatt franskmænnene for å utføre tvangsarbeid som slaver i Frankrike. Da Julien var anstændig nok til å løslate kvinner og barn og sørge for å gi fangene mat, pådro han seg medoffiserers hat. Kaptein Rousseau fant et påskudd for å ta turen til Dietersheim og mens han kranglet med Julien ved leirporten kom noen tyske kvinner gående med mat til fangene. Hatet må ha slått ut i full flamme for Rousseau griper sin pistol og åpner ild mot kvinnene! I den påfølgende efterforskning er det Julien som må svare for seg - for at han har gitt fangene mat! Intet tyder på at Rousseau fikk noen straff for drapene.

Grusomhetene synes ikke å ha blitt færre under franskmænnene. En natt i Andernach kjørte fulle franske offiserer gjennom leiren i jeep, ropte og lo og skjøt på måfå mot fangene. Regnskap: 47 døde, 55 sårede. Tysklands og nasjonalsosialismens nederlag åpnet slusene for undermenneskets barbari. Sammen med nordiske NSere falt æren, friheten og sannheten. Efter krigen har det ikke længer funnets sannhet. Selv de som innrømmer det allierte folkemord på tyskerne i 1945 omfavner i næste øyeblikk løgnen når de sammenligner allierte dødsleire med tyske leire som Dachau og Buchenwald. Den høye dødeligheten i disse tyske leirene mot slutten av krigen (1944-45) skyldtes Tysklands sammenbrudd og var en direkte følge av jødenes forintelseskrig mot det tyske rike og det tyske folk. Hovedårsaken til dødsfallene i disse leirene var farsotter (særlig tyfus) som i kaoset ikke længer lot seg forhindre eller kontrollere. Leirene i øst måtte evakueres og de i vest ble overfylt. Jærnbanebroer var bombet i stykker og alt som beveget seg på Autobahn ble bombet; det var ikke mulig å få forsyninger frem de siste månedene. Noen overlagt drapsplan eksisterte ikke, ikke i noen av de tyske leirene; kommandantene gjorde sitt beste for å holde liv i fangene, på instruks fra SS-Reichsführer Himmler. Ønsker du mer info om de tyske leirene kan du f.eks. lese denne oppsats av Jürgen Graf. De kan overhodet ikke sammenlignes med de amerikansk-jødiske dødsleirene. Folkemordet på tyskerne ble gjennomført i fredstid midt i en overflod av mat og medisiner.

De tyske fangene som skulle til Frankrike som slavearbeidere ble fraktet i kuvogner eller åpne godsvogner. Befalet hadde streng ordre om at togene ikke fikk stanse på stasjoner i Frankrike, av frykt for at franske sivile skulle se hvordan fangene ble behandlet. Av og til måtte togene stanse i tunneler, og noen av fangene grep da sjansen til å flykte fra de åpne vognene i mørket med en skur av kuler efter seg som dræpte noen. Likene lot franskmænnene bare ligge som mat for hundene. Forholdene i leirene i Frankrike ble inspisert av franskmannen Jean-Pierre Pradervand. Kort fortalt viste de seg å være omtrent like ille som i de amerikanske leirene fangene var overført fra. Pradervand forsøkte å appelere direkte til de Gaulle, som sto i takknemlighetsgjeld til ham, men til ingen nytte: Den franske regjering ønsket ikke å gi fangene nok mat. På denne tid begynte opplysninger om de uhyggelige tilstandene i franske leire å lekke ut, og avisen le Figaro publiserte en artikkel. Det holdt på å utvikle seg til en skandale med gjensidige fransk-amerikanske beskyldninger. Dette kunne ha reddet de tyske fangene. Men general Buisson og general de Gaulle motsto fristelsen til å anklage amerikanerne - de var selv skyldige efter samme tiltale og foretrakk å glatte over og dysse saken ned. Rænkene, frimurer-edene og våpenleveransene krævde sitt. Det er ganske ufattelig at ikke en eneste journalist fulgte opp skandale-artikkelen i Le Figaro og undersøkte saken nærmere. Man påminnes om det jødisk-frimurerske presse-monopol. Myrderiene kunne fortsette. Vosges var en eneste stor dødsleir. I USA hvitvasket New York Times affæren. I Tyskland var det over 200 US-leire, i Tyskland og Frankrike over 1600 franske leire. De var hermetisk forseglet. Over en million tyskere bukket under for planmæssig massemord - og bare noen kilometer unna gikk livet sin normale gang.

Hovedformålet med dødsleirene var å bidra til å utrydde den nordiske rase. Jødene og deres frimurer-træller vet at nasjoner med friskt nordisk blod i mengder er umulig å underkue; de vil før eller siden reise seg og kaste av seg jødeåket. Jødisk verdensherredømme er utenkelig så længe den nordiske rase ennu er tallrik og sunn. Våre instinkter, vårt vesen strider mot all jødisk skurkaktighet. Av blod er vi eslet til å bekjæmpe åger, løgn, urettfærdighet, rænker, griskhet, hat, forstillelse, slibrighet, råskap, vold - alt det som jødene har til overmål og som preger deres fremfærd i verden. Hver gang jødene lykkes med å gripe makten i et land - "demokratisere" det - er det første de gjør å utrydde den nordiske blodsadel. De vet at de ikke er trygge på sin makt så længe den består.

Men frimurer-regimet som vendte tilbake i Frankrike i 1945 hadde også et annet formål med å sulte ut tyskerne: De trengte soldater til innsats for bankierenes interesser i Vietnam. De som lot seg værve til fremmedlegionen unnslapp sultedøden. De fikk lov til å dø i junglene i Vietnam isteden. Mange av legionærene som sloss i Vietnam var tyske slavesoldater. De som nektet å la seg værve kunne bli sendt sydpå "for å plukke druer". Det hørtes forlokkende ut. På veien dit falt 600 døende fanger av toget ved Buglose ikke langt fra Bordeaux, til forfærdelse for folk i landsbyen. Ytterligere 87 døde under 2km -marsjen til leiren. Da druene modnet og ingen kom og hentet dem, skjønte de at deres eneste gjøremål der var å dø. I leiren Labouheyre ble skjelettene i filler brukt som tømmerhuggere. Det var tungt og farlig arbeid for uøvde mannskaper i en slik forfatning. Skadet man seg var man dødsdømt. 25% av mænnene døde i januar (1946) av sult, dysenteri og sykdom. En kvart million eller flere tyskere døde i fransk fangenskap 1945-48.

Nøyaktig hvor mange tyske mænn, kvinner og barn, soldater og sivile som ble myrdet i amerikanske og franske dødsleire fra våren 1945 og gjennom vinteren 45-46 er ikke kjent. Tallet er sannsynligvis over 1 million og muligens så høyt som 1,7 millioner. Disse nakne tall sier intet om fornedrelsen, grusomhetene, barbariet. En overlevende fortæller om hvordan fortrinnsvis jødiske offisere i leirene under morgenoppstilling pleide å slå fangene med planker som det stakk spiker ut av. Typisk jødisk sadisme, velkjent fra NKVD (GPU) i Sovjet-Judea. Sårene var under slike forhold ofte dødelige. Mange fanger døde som slavearbeidere i franske kullgruver. Jøden Eisenhower beordret dødsstraff for amerikanske soldater som ble grepet i å gi fangene mat, om det så var deres egne rasjoner. Amerikanere som trosset forbudet har vitnet om hvordan de ble truet med å bli skutt. Mat som tyske kvinner kom med til fangene ble tatt i mot, slengt på bakken, dynket med bensin og brent opp. Andre ganger skjøt vaktene med revolver mot disse kvinnene som "target practice". De jødiske offiserene og vaktene og gangsterne i US Army forøvrig glemte ikke å drive sin åger i dette helveteshull. For noen sigaretter eller litt vann erværvet de seg fangenes armbåndsur og ringer som de solgte på svartebørs med enorm fortjeneste. Andre vitner beretter om dødsmarsjer fra en leir til en annen: fanger som ikke orket å holde tritt ble slått ihjel med klubbe og likene dumpet i veigrøften. Sivile tyskere utenfor leirene var også rammet av sult; det var et vanlig syn å se tyske kvinner rote i amerikanske søppelkasser. Utlændinger som hadde tjent gode penger på å arbeide i NS-Tyskland takket for seg ved å laste tyskernes mat opp på biler og kjøre avgårde med den. Amerikanerne trakk på skuldrene. Den Røde Arme begikk et uhyrlig antall voldtækter på tyske kvinner og jenter. Men de vestallierte var ikke stort bedre. De bragte svartinger fra hele verden, f.eks. negre og maurere, til Tyskland og lot dem massevoldta tyske kvinner. Også hvite jødeallierte og jøder voldtok. Et amerikansk vitne husker skjebnen til en 18 år gammel tysk jente, ett av hundretusenvis av lignende tilfæller: De knuste ansiktet hennes med geværkolben før hun ble serievoldtatt.

I 1945 ble anslagsvis 16 millioner tyskere fordrevet som kveg fra øst-Tyskland og øst-Europa. Det var mest kvinner, barn og gamle mænn. Av disse døde mellom 2 og 6 millioner. Ytterligere 5-6 millioner sivile tyskere omkom i Tyskland i tidsrommet 1946-50 under jødenes sulteblokkade. Følger man de historiske begivenheter som førte frem til denne ulykke, ser man årsaken ren og klar. Die Juden sind unser Unglück. Vi - den hvite mann i alle land - tålte at jødene trengte inn i våre land og folk, sprøytet sin gift og tilrev seg makten. Den hvite mann i frimurer-staten USA glemte sine blodsbånd og trodde på den forbannede løgn om alle menneskers likhet. Hvordan skal den edle nordiske rase overleve uten å erkjenne sin adel? Det var ikke første gang vi fikk føle brodden av vår egen dårskap. Når mennesker av edel byrd innrømmer undermennesker like rettigheter kommer massene av dette kryp opp fra kloakk-kummene for å hevne seg på sin velgjører. For undermennesket hater sin overmann mest når denne øser av sitt storsinn: Da føler det sin underlegenhet stærkest. I 1945 og årene derpå hadde undermennesket, anført av jødene, atter en gang frie tøyler til å utrydde blodsadelen i Europa. Men de som tror dødsleirene forsvant med 40-årene tar feil. Vi har ikke kunnet komme til sunnhet og kræfter igjen fordi vi siden har tæret i dødsleir alle mann. Kaufmans steriliserings-program er blitt gjennomført. Med passende virkemidler har man sørget for å tvinge vår fruktbarhet så lavt at vår undergang er viss, samtidig som leiren er blitt oversvømmet med rasefremmede udyr. Piggtråden vil ikke bli fjærnet før den siste nordiske mann er død.

Sverre