Dresden 13. februar 1945

Det er en kald men snefri vinterdag. Det er Fasching i Dresden, og barna løper omkring med oppblåsbare slangeormer om halsen og komiske hatter på hodet. Denne kvelden er sirkuset i Dresdner Neustadt fullsatt av familier som for et øyeblikk prøver å skyve fra seg krigens redsler. Alle menn som kan bære våpen tjener i Wehrmacht og forsvarer fedrelandet mot den røde terror i øst og de vestalliertes fremrykning i vest, så blant tilskuerne, liksom i byen forøvrig, er det mest kvinner og barn. De arme barn! De fryder seg over opptrinnene og er sorgløse midt i all elendigheten. Mødrene smiler tappert til sine sønner og døtre, og tenker at snart må vel marerittet ta slutt og en ny dag gry for de små. Seier er det knapt noen som har tro på lenger, men hvor mange tyske helter som enn må dø i kamp for sitt folks liv og frihet, så finnes det vel intet menneskelig vesen på denne jord som har hjerte til å gjøre de yndige små noe vondt?

Så rusler folk hjemover til gamlebyen med sitt middelalderske preg og sin praktfulle barokk-arkitektur, forbi Frauenkirche og kunstakademiet, hvor Johan Christian Dahl en gang var professor og malte "Dresden i måneskinn". Mange gamle tyske kulturbyer er allerede ødelagt og hundretusener av tyskere drept under regnet av demokratiske terrorbomber, men Dresden, Elbens eller Nordens Firenze som byen kjærlig omtales når den berømmes for sin sjeldne skjønnhet, er bare blitt angrepet to ganger før - i oktober ifjor og januar iår - og da ved presisjonsbombing av industriområdene. Folk er halvveis blitt overtroiske: Kunstens og musikkens by, Elbens perle, vil bli forskånet for det barbari som krigsherrene i England og Amerika utsetter den tyske sivilbefolkning for i Hamburg og Nürnberg og andre steder. Hvorfor skulle noen angripe Dresden? Byen har ingen krigsindustri og intet militært nærvær, og er uten militær betydning med unntak av jernbanen, men troppe- og godstransporten går utenom bykjernen.

Fordi byen har fått ry på seg som et trygt tilfluktssted, en fredens og veldædighetens oase i en ellers gal verden, har flyktninger og krigsfanger kommet hit i veldige mengder. Borgerne av Dresden tar gjestfritt imot dem og herberger dem på hver en ledig plett under tak, men nu har tallet på flyktninger fra Breslau og Øst-Preussen og andre steder hvor den røde armé fór grusomt frem, overskredet byens eget folketall og det finnes ikke mer husrom igjen. Overalt ser man nyankomne flyktninger i gatene som ikke har noe sted å gjøre av seg. Folk har lagt seg ned med tepper i det iskalde vinterværet, under fremspringende tak som gir litt ly. En liten pike knuger seg inntil hunden sin for å få litt varme, og gråter. Byen er full av sykehus - er på folkemunne blitt omdøpt til "Lazarettstadt" - og store røde kors på hvit bunn er malt på takene for å varsle fiendtlige flyvere og minne om Geneve-konvensjonen. Et digert sanatorium for sivile og sårede soldater av forskjellige nasjoner.

Byen har fått ligge så lenge i fred at luftvern-artilleriet nylig ble demontert og forflyttet til østfronten hvor man trengte det så sårt. Sivilforsvaret er halvdant og ufullendt - menns verk som ikke tar trusselen riktig på alvor. En flyplass med en skvadron jagere for kamp i natten har byen, kan man bittert slå fast. Ett av mange uløselige problemer som tårner seg opp for de tyske motstandskjempere under disse fortvilede siste kamper er at det er vanskelig å få underretning om fiendtlige flyangrep tidsnok til at forsvarskreftene rekker å gjøre seg klare. I krigens første fase hadde lyttestasjoner fanget opp signaler fra radio- og radarutstyr som britene og amerikanerne testet før bombetokter. Nu er østkysten av De Britiske Øyer dekket av et elektronisk rullegardin som hindrer innsyn. Stasjonene som tyskerne hadde ved den engelske kanal og som tidlig formidlet varsler videre til de tyske styrkene, er forlengst falt i de alliertes hender. Et ugjennomsiktig teppe av støysendinger innhyller også vestfronten. Følgelig får de tyske overvåkingsstajonene først beskjed om innkommende bombefly når disse krysser fronten og flyr inn over det skrumpende Rike, og da er veien videre til målene kort og reaksjonsfristen likeså.

For å skjønne hvilken ånd som hersker i de vestalliertes hovedkvarter på denne tid må vi kaste et blikk tilbake. Så lenge Chamberlain var statsminister førte Storbritannia samme luftkrigspolitikk som Tyskland, nemlig at kun militære mål angripes fra luften, for å understøtte bakkestyrkene. Men 10. mai 1940 blir jøden Churchill (moren var jødisk) statsminister og straks endrer denne politikk seg. Allerede på 20-tallet utmerket han seg med rabiate tyskfiendtlige utfall, og han ble ikke mildere med årene: Efter Hitlers maktovertagelse i 1933 og Jødenes krigserklæring mot Tyskland, uttaler Churchill i 1934 at "Blir Tyskland for sterkt må det nok engang knuses, og denne gangen for alltid". Hans politiske karriere var finansiert av jødene gjennom "The board of deputies of british jews", og han var en nær venn av den styrtrike og overmektige amerikanske jøden Bernard Baruch, USAs uoffisielle hersker, den konspirerende hjerne bak krakket på børsen i 1929, og mannen som hjalp jøden Roosevelt til å bli president. Viktig er også å merke seg Churchill's onde jødiske rådgiver, professor Lindemann. Allerede på midten av tredvetallet bygget Storbritannia forintelsesflåter av strategiske bombefly. I juni 1940 gir Roosevelt ordre til bygging av femtitusen strategiske bombefly, altså lenge før USAs inntreden i verdenskrigen. Churchill gir efter sin maktovertagelse umiddelbart ordre til terrorbombing av den tyske sivilbefolkning og tyske kulturminner, som innledes med anslaget mot Freiburg og Mönchengladbach, og fortsetter uavbrudt frem til vår apokalyptiske dato. Man utvikler teknikkene teppebombing og metningsbombing, og bruker i stor utstrekning brannbomber for å fremkalle brannstormer og ta så mange liv som mulig. Krig er for Churchill og Roosevelt og deres jødiske bakmenn ikke et middel til militær seier men til folkemord og kulturødeleggelse.

Bomber Command, High Wycombe, England. Ny Commander-in-Chief fra 22. februar 1942 er mannen - eller demonen - med navnet som millioner av tyskere har lyst forbannelser over: Arthur Harris. Det er nu teppebombingen, masseforintelsen og massemordet for alvor tar til. Han debuterer med utslettelsen av den ærverdige gamle Hansa-stad Lübeck 30. mars. Siden går det slag i slag, hvorav særlig katastrofene i Hamburg og Köln brenner seg inn i minnet. Inntil vi er fremme ved dagen idag, den 13. februar 1945. Klokken er litt over 9 om morgenen. Harris studerer værmeldingen for kontinentet og Sachsen og henger over kartene. Så tilkaller han sin stedfortreder Robert Saundby: "Dresden! Tonight!". Saundby sender umiddelbart de påkrevde kodede signaler til de fem bombegruppenes hovedkvarterer. Alt er klappet og klart; planen er utarbeidet ned til minste detalj, og det er bare å sende ordrene nedover i hierarkiet og la hver mann ta fatt på sin oppgave.

I rettferdighetens navn skal det sies at ikke alle de 6000 luftmannskapene som skal delta er begeistret over valget av mål. Vise-marskalk Bennett ringer tilbake til High Wycombe og sier at han må ha misoppfattet ordren. Men ordren bekreftes. Jo lavere ned i rang ordrene siver jo mer tilsløres bombemålet og formålet med operasjonen. Navigatøren i "master bomber" - hovedbombeflyet - blir fortalt at hensikten med angrepet er å hindre jernbanetransporten. Men innenfor bombesektoren finnes det ikke én jernbanelinje og ikke én jernbanestasjon, skjønt Dresden har 18 stykker. Ikke engang Marienbrücke, jernbanebroen over Elben, er med i området som skal teppebombes.

Klokken er halv seks om eftermiddagen. De første skvadroner Lancastere fra gruppe nr. 5 i Midlands-distriktet tar av. Kl. seks er hele styrken på 244 bombefly på vingene - den som skal gjennomføre første angrepsbølge. Kort tid før kl. 2200 ankommer målmerkings-styrken og slipper lysbomber og fyrverkeri som daler i fallskjermer mot byen. Nu spiller en ulykkelig omstendighet menneskene i Dresden et djevelsk puss: Fordi de tyske styrker lider under prekær mangel på drivstoff, er myndigheten til å beordre kampflyene på vingene og i strid fratatt kommandantene på flyplassene og overført til luftovervåkingssenteret i Döberitz utenfor Berlin. Derfra mobiliserer man jagerskvadronene efterhvert som fiendens bombeflåte sprer seg og trusselbildet avtegner seg. Men Riket skrumper inn og når kamplederne i Döberitz endelig gjennomskuer hva angrepet er rettet mot, er fristen for å berede seg til kamp fortvilt kort. Denne ulykksalige kveld når ordren om å sende nattjegerne i kamp flyplassen utenfor Dresden kl. 2155. Men da er det allerede for sent; det tar Messerschmittene over en halvtime å nå angrepshøyde. Så ser man de tyske forsvarsfly sirkle om sin flyplass og streve mot høyden mens fiendens bombearmada tordner over byen.

Klokken er 2209. Merkingen er ferdig. Minus 6 minutter før null. Samtidig får folk i Dresden endelig beskjed om hva som venter: En usedvanlig opprørt stemme bryter igjennom på radioen: "Achtung, Achtung, Achtung!". Bombeformasjonene har endret kurs og nærmer seg bygrensen! Byen vil bli angrepet! Alle ned i kjellerne øyeblikkelig! Samtidig kaller "Master bomber" (bombelederen) som kretser over byen gang på gang gjennom sin VHF-sender til bombeflåten: "Controller to Plate-rack Force: Come in and bomb glow of red T.I.s as planned. Bomb glow of red T.I.s as planned." Klokken er nøyaktig 221030. Alt er gått efter planen. Men én ting forundrer bombelederen: Ikke én salve fra byens luftskytsbatterier er avfyrt. Det dæmrer for ham at Dresden er forsvarsløs. Klokken 2213 begynner bombene å falle over Dresden. Første kull bomber er høyeksplosive og skal tjene til å knuse vinduene og rive takene av bindingsverkshusene i gamlebyen, noen av dem godt og vel tusen år gamle. Annet kull bomber er brannbomber som skal fyre opp brannstormen. Klokken 2218 dekker bombemønsteret hele sektoren. Et ynkverdig syn møter nu bombelederen: Et tysk narremål er omsider blitt antent - og ser ut som akkurat det. Klokken 2221 er angrepet fullført. "Success!" melder bombelederen fornøyd før han vender hjemover.

"Flyalarmen som gikk rundt kl. 2130 var en begivenhet som vi barn var blitt fortrolige med. Sirenene på nabohuset hylte, vi sto raskt opp, trakk på oss klærne og løp ned i kjelleren. Min storesøster og jeg bar hver vår tvillingsøster. Mor kom like bak med nødkoffert og melkeflaske til de små. En av beboerne i gården hadde en radio med seg og skrekkslagne hørte vi meldingen Achtung, starke feindliche Bomberverbände befinden sich im Anflug auf das Stadtgebiet!. Denne melding er meg ord for ord uforglemmelig. En liten stund senere hører vi noe vi aldri før har hørt: En dur så sterk som om jorden og himmelen skjelver. Straks derpå begynner infernoet av ustanselige eksplosjoner og detonasjoner. Vår kjeller begynner å brenne og i ene enden er den visstnok rast sammen. Lyset går og sårede beboere skriker fryktelig. Det oppstår panikk og alle forsøker å komme seg ut av kjelleren. Oss lykkes det. Mor og storesøster bærer vaskekurven med tvillingene i. Jeg holder min lillesøster i hånden og klamrer meg til mors kappe. Da vi kommer opp på gaten kjenner jeg meg ikke igjen. 4.etage i gården, med vår leilighet er ikke mer, og resten av gården brenner. De andre gårdene i vår gate, Dürerstraße, er oppslukt av flammer de også så langt øyet når. Stadig vekk eksploderer det på ny her og der og hus styrter i grus. Overalt brennende flyktningvogner og mennesker og hester som skriker redselsfullt i sin dødskamp. Sårede kvinner, barn og gamle, mennesker som løper rundt på måfå på leting efter en vei ut av ruinene og flammene."

"Vi flykter ned i en kjeller i et hus som synes uskadet, i nærheten av Zöllnerplatz. Her er det overfylt med forstyrrede mennesker; mange med fryktinngydende brannsår. Kjelleren gir gjenlyd av klagerop fra de sårede og rop efter pårørende. Lyset er gått; bare noen lommelykter sveiper i ny og ne over den mistrøstige menneskeklynge. Mange gråter og ber. Plutselig hører vi på ny denne kvalmende dur som varsler at helvete er nær, og snart regner bombene - angrepets annen bølge har begynt. Også dette huset blir truffet og kjelleren tar fyr. I ubeskrivelig panikk farer en voksende menneskestrøm gjennom kjellergangene fra hus til hus. Vi befinner oss i nærheten av en kjelleroppgang da en stor menneskemengde kommer oss i møte. Her hersker det ubeskrivelige tilstander. Sidekjelleren brenner delvis, stadig vekk sprenges gassrørene eller andre materialer og bombene fra himmelen fortsetter å falle og eksplodere. Mange pådrar seg hårreisende skader og det ljomer i kjelleren av hjerteskjærende skrik. Det er så fullt i kjelleren at man tramper på hverandre, og luften er i ferd med å ta slutt samtidig som tykk giftig røk velter inn. Man får ikke puste, og i vill panikk som ikke lar seg forestille prøver alle i mørket å kave seg opp trappen og ut av kjelleren."

"Folk blir trampet ned, pakker revet ut av hendene eller sluppet. Mor kjemper fortvilt for å holde på kurven med tvillingene, men den blir revet fra henne og vi blir skjøvet opp trappen. Fra asken til ilden! Utenfor venter et syn som ikke ligner noenting på denne jord. Brannstorm! En øredøvende torden som av et enormt fossefall - det blåser med orkans styrke. En soldat prøver å hindre oss i å forlate huset da dette medfører den visse død. Men mor har funnet noen tøystykker i en balje med vann som hun trekker over oss og vi begir oss ut på gaten. Forbrente mennesker, avrevne legemsdeler, hele familier i dødskamp, menneskefakler som løper omkring, hus som raser, og overalt ild. Jeg ser hvordan vindkastene slår folk til marken eller suger dem inn i flammene. Langs Gerokstraße går vi i retning Trinitatisfriedhof. Mor har noen papirer i lommen - alt vårt gjenværende jordiske gods - og i den ene hånden meg, i den andre min lillesøster. Storesøster som nyss var ved vår side er der plutselig ikke mer. Mor løper straks tilbake, men finner henne ikke. Resten av natten tilbringer vi i kjelleren under Johannstädter-sykehuset, omgitt av grufulle klagerop og smerteskrik fra sårede og døende mennesker...."

Forintelsen av Dresden var blitt planlagt som et trippelangrep. Første angrep tok altså til kort efter kl. 2200. Massivt og ødeleggende som det var, kom annet angrep med hovedtyngden av forintende kraft. Planen var djevelsk listig: Man beregnet det optimale tidsskille mellom første og annet angrep. Jagerflyene som forsvarte byen skulle få tid på seg til å lande, men ikke til å efterfylle tankene eller reparere eventuelle skader. Luftvernartilleriet skulle gis tid til å trappe ned beredskapen. Hjelpemannskapene - brannmenn og sivilforsvar og førstehjelp - skulle få tid til å innta byen, men ikke til å utrette stort. Viktigst av alt skulle folk få tid til å komme opp fra tilfluktsrommene, men ikke til å komme seg ut av byen. Kald beregning tilsa et mellomrom på tre timer. Til alt overmål hadde man i første angrep haft med seg efterretningsagenter på et oppdrag som ikke engang offiserene i bombeflåten fikk rede på. Først år senere lekket det ut: De skulle kringkaste på tysk over radioen til sivilbefolkningen der nede i Dresden og oppfordre dem til å søke tilflukt i Grosse Garten, en kjempestor park i utkanten av byen hvor brannstormen efter sigende ikke ville kunne nå dem. Mange fant forslaget fornuftig og fulgte rådet selv om de antok at meldingen måtte stamme fra en London-sender.

Alt gikk efter planen denne natten. Elektrisitets-forsyningen og telefonforbindelsen var brudt. 529 Lancastere skulle delta i angrep nr. to kl. 0130 natten til 14. februar og gi den hardt sårede byen dødsstøtet. Flymannskapene var på veilednings-sesjonene for nattens tokt blitt både forundret og foruroliget over det forestående program. Her var noe som ikke stemte. Hvis angrepet var så viktig for den Røde Armé som sto mindre enn 150 km fra Dresden, hvorfor angrep de ikke selv byen? De vestallierte skulle da ikke behøve å krysse et helt kontinent bare for å bombe noen tarvelige jernbanespor! Men listige slanger fra efterretnings-tjenesten kokte ihop de løgnhistorier som trengtes: Bombegruppe nr. 3 ble fortalt at de skulle angripe Wehrmachts hovedkvarter i Dresden. Byen beskrives som befestet. Andre får høre at de skal ramme våpen- og forsyningslagre. Atter andre får byen beskrevet som et viktig industriområde med giftgass- og ammunisjonsfabrikker. Ikke et ord kommer over agentenes lepper om flyktningene og krigsfangene i Dresden.

Av bombelasten er 75% brannbomber. De egner seg dårlig mot militære mål men bra mot sivilbefolkningen. Siden energi-forsyningen ble brudt under det første angrepet går det aldri noen flyalarm før annet angrep, og sirenene er tause slik at folk der nede overrumples fullstendig. Når bombeflåte nr. to ankommer Dresden ser de et hav av flammer under seg. Denne gangen hadde de tyske jagerne rikelig med tid til å komme seg på vingene og i kampposisjon. Allikevel lettet de aldri fra rullebanen: Kommandanten trengte godkjennelse fra Döberitz og alle forbindelser var brudt - telenettet fordi det gikk gjennom Dresden, og radiolinjen fordi bombeflåten brukte støysendere. Pilotene ble sittende i cockpitene på rullebanen som passive tilskuere til forintelsens annen og avgjørende bølge.

Men planen var ikke til ende med det. Klokken 0440 om morgenen 14. februar blir tredje og siste akt i denne tragedie finpusset i East Anglia og mannskapene briefet. 450 Flyvende Festninger skal senke helvete over Dresden for tredje gang. Hva er deres oppgave? Er ikke byen allerede fullstendig ødelagt? Bombeflyene blir eskortert av Mustang-kampfly. Av disse har noen i oppdrag å dykke ned til byen så snart bombingen er overstått og streife omkring i høyde med hustakene og angripe ethvert mål som måtte by seg. Faktisk kom de til å skyte med maskingevær og kanon på alt som rørte seg - flyktninger og husløse og sårede og hjelpemannskaper, ja til og med på dyrene som hadde unnsluppet fra zoologisk have og nu lusket omkring i ruinene og fetet seg på hestekadavre og menneskelik. Pilotene i disse Mustangene må ha vært håndplukket for sadistisk legning - kanskje forbrytere, kanskje jøder, jeg vet det ikke. Mengder av overlevende hadde samlet seg på plenen i Grosse Garten; nu gikk det opp for dem hvorfor den fremmede sender ville ha dem akkurat dit, for de ble et lett bytte i dagslys i tredje runde for bombere og Mustanger, konsentrert som de var i åpent terreng og lett synlige fra luften. Heller ikke denne gang møtte terrorarmadaen noen som helst motstand. De tyske jagerflyene var nattkjempere og kunne intet utrette om dagen. Fra 1212 til 1223 varer bombingen; siden overtar Mustangene. De heldige som unnslapp alt dette og flyktet til Chemnitz ble ikke unnet å leve av satanistene i England. Natten 14-15 februar ble Chemnitz angrepet og formålet var uttrykkelig å gjøre ende på overlevende fra Dresden som hadde søkt seg dit.

Ikke engang i døden, skulle det vise seg, ble de tyske kvinner og barn av Dresden fri for sine plageånder, men Satans utvalgte folk har forfulgt og prøvd å utslette deres minne. For "politisk korrekte" historie-skrivere har de fleste av ofrene for denne natts djevelskap aldri eksistert! Lenge snakket man om 35000 døde; nu finnes det til og med dem som er gått ned til 10000 (ti tusen). Det finnes såvidt jeg vet bare ett folk på denne jord som nærer et så uslukkelig hat og er så umåtelig grusomme at de ikke kan la sine fiender få hvile i fred i sitt fedrelands jord. Ikke nok med at deres minne skulle utviskes, men de skulle skjendes og forurettes også: Hitlers regjering ga myndighetene i Sachsen i oppdrag å dokumentere denne krigsforbrytelse uten sidestykke i menneskets historie, og det ble flittig filmet og fotografert. Da nederlagets time opprant og Tyskland kapitulerte, falt dokumentasjonen i de alliertes hender. Filmsnutter ble klippet ut og føyet inn i allierte propagandafilmer om "nazistenes" grusomheter! Fotografiene ble fremlagt som bevis for påståtte jødeutryddelser! Slik ble og blir oppvoksende generasjoner av tyskere tynget av skyld for forbrytelser begått av fremmede mot deres egne forfedre og landsmenn. Slik bytter gjerningsmann og offer roller i seierherrenes historie-diktat.

I følge en kunngjøring fra forhenværende generalstabsoffiser i forsvarsområde Dresden, oberstløytnant Matthes i Bundeswehr, i sin tid forvaltningsdirektør for Dresden by, ble 35000 døde fullt ut identifisert, 50000 delvis, og 168000 ikke. Det gir et samlet antall registrerte ofre for dette Holocaust mot det tyske folk på 253000. Ordenspolitiet i Dresden på sin side hevder at det inntil 20. mars 1945 ble gravd frem i alt 202040 døde, overveiende kvinner og barn. Av disse kunne bare 30% identifiseres. Når man tar savnede med i beregningen anslår denne autoriteten 250000 til 300000 ofre som realistisk. Allikevel er nok disse tallene for lave. Vi må huske på at Dresden var fylt til randen av flyktninger fra Øst-Tyskland (Preussen og Schlesien). Byens egen befolkning oppgikk til 600000, og like mange flyktninger var kommet til. Flyktninger som forsvant ville ofte ikke bli savnet, ihvertfall ikke i Dresden, hvor de ikke var registrert. Under brannstormen utviklet det seg en intens hete: Eksperter har anslått temperaturen på gateplan ulike steder til 1600 grader Celsius, mens den i kjellere må ha nådd 1300 grader Celsius. Mange ble forvandlet til suppe eller aske og kunne ikke telles som døde mennesker. I verste fall kan så mange som en halv million mennesker ha mistet livet denne natten.

Massakren på det tyske folk i Dresden 13-14. februar 1945 er en av de verste enkeltforbrytelser mot menneskeheten vi kjenner. Allikevel er ingen noensinne blitt stilt til ansvar for ugjerningen. Ikke så mye som å erkjenne sin skyld har arrogante seierherrer villet nedlate seg til. Istedet tildeles de hedersmedaljer og adelstitler, og statuer avdukes til evig spott og hån for de mange barn som brått ble revet bort fra sine mødre og fra moder jord. Dresden står for meg som inkarnasjonen av ondskap. Gerhard Hauptmann, som var øyenvitne til tragedien, skrev ett år før sin død: "Den som har glemt kunsten å gråte lærer den på ny ved Dresdens undergang. Jeg står ved porten som fører ut av livet og misunner alle mine døde åndskamerater som ble spart for denne opplevelse." Tenn et lys i kveld og be en stille bønn for de myrdede og skjendede barn av Dresden.

Waldemar