Jødenes Bolsjevikterror i Ukraina

I våre dager da jødene atter hersker i Ukraina og sprer død og ødeleggelse, er det værdt å kalle fortiden tilbake fra glemselen. Historiebøkene fortæller oss ingenting om jødenes skrekkvælde i Sovjetunionen, og mange er uvitende om dette folkemord og disse uhyrlige grusomhetene til denne dag. Når skylda skal legges vælger de fleste å brennemærke Stalin alene, eller en abstraksjon som kommunismen. Men det som hendte i Ukraina var ingen abstraksjon. Vi skal følge begivenhetene under borgerkrigen de første årene efter revolusjonen av 1917. Længe før Stalin hersket.

Jeg skal bruke R. Nilostonski: Der Blutrausch des Bolschewismus som du finner i vårt tyske bibliotek. La mig begynne med å påpeke at bolsjevikenes statskupp i november 1917 var rettet mot det russiske folks revolusjon. Russiske arbeidere ville folkestyre og nasjonal samling, ikke jødediktatur. De ville avskaffe dødsstraffen og gi alle friheter og rettigheter. Dette var revolusjonen slik de så den. Bolsjevikene ga dem slakterhus for mennesker og slavelenker. Men jødepropagandaen forsto å forfalske alt: Den kalte jødediktaturet revolusjon og russiske arbeidere kontrarevolusjonære.

Jeg skal ikke gjenta det vi skrev i Sovjet-Judea, bare minne om at de ansvarlige for terroren mot russerne var jøder alle sammen: Bronstein (Trotskij); Petersburg-diktatoren Apfelbaum (Sinovjev), en beryktet massemorder og sadist; Rosenfeld (Kamenev); Nachamkes (Steklov) osv. Er det vanskelig å forstå at vanlige russere ikke ønsket disse grusomme tyrannene av en fremmed stamme? De ændret sine navn for å dølge fremmedvældet. Den russiske arbeider var en rettsløs slave under åket.

Borgerkrigen brøt ikke ut fordi noen ville gjenopprette tsardømmet. Husk at det falt længe før bolsjevikenes statskupp. Folket reiste sig mot diktaturet, volden og rettsløsheten. I hæren av frivillige som kjæmpet mot bolsjevikene fant man kun fattigfolk. Målet var ikke å gjenreise monarkiet men å hævde folkeviljen.

Begivenhetene jeg skal skildre fant sted i Kiev. Der sitter Selenskij i dag som frontfigur for jødiske oligarker i Ukraina og Vesten. Det er nok en gang de som har bragt massedød over folket. Krigen i dag har samme årsak som krigen den gang. Det er jødisk maktbegjær og griskhet som ligger bak. Mer enn det, det er deres hat og utryddelsesvilje mot hvite europeere. Og akkurat som den gang hindrer jødisk herredømme over vestlige massemedia europeere fra å se sannheten. Jødene fører i dag krig mot det russiske og ukrainske folk, tvinger dem til å slå hverandre i hjel, og støttes av USA og NATO. Den gangen gjorde de det samme, med støtte i høyfinansen og frimureriet.

Høsten 1919 rykket hæren av frivillige under general Denikin frem i Syd-Russland. 28. august inntok de Kiev. Folket hilste dem begeistret velkomne og så dem som befriere. Ikke til å undre på. Snart skulle de bevitne sporene skrekkvældet efterlot sig. Bolsjevikenes mordkommisjoner kaltes Tsjresvytsjaikas. Det ble befriernes historiske oppgave å granske denne djævelske mordbandens utspekulerte ondskap og grusomhet. Den overgår alt hva som ellers er kjent i menneskets historie. Middelalderens torturkamre er for intet å regne i forhold. Vi har å gjøre med masselystmordere, avskyelige sadister og degenererte kokainister. Og de hadde den frekkhet å utgi sig for et politisk parti med progressive mål!

Men hva visste arbeideren i Vesten om alt dette? Hvem opplyste ham? I vest hersket jødepropagandaen like meget som i øst. Alt vart fortiet og forfalsket. Hevet et vitne sin stemme og talte sant skjeltes han straks ut som "fascist" og løgnmaker der skulle dæmme opp for kommunismen og hindre arbeidernes frigjøring. I flere tiår efter begivenhetene i 1917 og borgerkrigen trodde folk i vest at Russland under bolsjevikene var et arbeider-paradis. Derfor er det viktig å skildre hvordan det virkelig var og ikke hænge sig opp i politisk-økonomisk teori.

Den som sensommerdagene 1919 ruslet i Kievs gater fornam overalt stanken av lik. Som om hele byen var et slakteri. Det anatomiske museum og bydelen Lipki kunne man ikke nærme sig uten lommetørklæde dynket i sprit for munn og næse. Der lå nemlig de fleste slakterhus for mennesker, der holdt Tsjresvytsjaikas til. Natten til 28. august 1919 lyktes det bolsjevikene å slakte næsten alle sine gjenværende fanger. Under dette blodbad vart i Sadovaja 5 alene 127 mennesker slaktet. Bolsjevikene hadde det travelt og måtte plaffe dem ned i haven. Det hendte sågar at de ikke rakk det en gang og flyktet hals over hode. Der fant man fanger i live, men i en sørgelig tilstand. De var mer som lik og stirret urørlige på nykommerne uten å forstå.

Tsjresvytsjainaja Kommissija betyr ekstraordinær kommisjon og er bedre kjent under forkortelsen Tsjeka. Den har gått over i historien som bolsjevikenes ytterste terrortropper og fyller alle vitende med gru. I Kiev hadde den en rekke skrekkhus hvor de umenneskeligste forbrytelser ble begått. Sjefen for denne mordbanden i Ukraina var latvieren Lazis, men hans høyre hånd var jøden Rafes, medlem av det jødiske forbund og infernalsk i sin grusomhet uten like. Andre ledere i Kiev var Peters og Manuilskij, sistnævnte jødisk. Alle kalte sig folkekommissærer men hadde ingen røtter i folket; de var sadister av legning og utvalgte forbrytere. Jødene brant av hat mot russere, ukrainere og hvite europeere forøvrig; de hadde ingen hemninger.

Bandittene flest syslet ikke med annet enn tortur av fanger, men Tsjekaen hadde også en avdeling for efterretning. Den provoserte folk til motstand, opprør, sammensværgelser, og organiserte alt sammen selv. Det sier sig selv at anstændige ukrainere som lot sig lokke inn i dette møtte en grufull skjebne. Formålet var å narre folk til å røpe sitt sanne sinnelag. Det var effektivt, for i møte med bolsjevikenes terror hadde folk intet valg annet enn å yte motstand. Det var å kjæmpe eller dø.

Den all-ukrainske Tsjeka holdt til i Jekaterinskaja-gata og okkuperte bygningene på begge sider av gata fra krysset med Institutskaja til krysset med Jelisavetinskaja. Mordkommisjonens hovedbygning, hvor bødlene Lazis og Rafes residerte, var guvernørhuset i Jekaterinskaja nr 10. Slakterhuset befant sig like ved, på hjørnet ved Lipski Pereulok. Det fantes også en guvernements-Tsjeka som holdt til i Hetman-palasset, Institutskaja nr 40. Slakterhuset lå på skrå over gata i Sadovaja nr 5. Krets-Tsjekaen holdt til i Jelisavetinskaja midt i mot blindveien Vinogradny Pereulok. Slakteriet lå i nabohuset. Kineser-Tsjekaen hadde adressen Pusjkinskaja nr 25, med slakteri i samme hus. Der virket kinesere, latviere og noen jøder fra Ungarn. Jernbane-Tsjekaen holdt hus på jernbanestasjonen, med slakteri i et skur på andre siden av linjene.

Utover dette hadde Kiev tilstrømning av flyktende tsjekister fra andre byer efterhvert som frivillig-hæren rykket frem. De fortsatte sitt blodige håndværk der. Alt i alt var det 16 slakterhus for mennesker i Kiev, og de kaltes offisielt så (russisk: Boinja). De frivillige fant mengder av papirer med ordre om å slakte navngivne personer. En særlig kommisjon under general Röhrberg oppnævntes for å granske bolsjevikenes skrekkgjerninger, og den samlet alle papirene i frivillig-hærens arkiv. Hvor de befinner sig i dag vet jeg ikke.

I mordbandens kontorer fant man, ved siden av en masse papirer og fotografier, utallige tomme kokain-glass. Bandittene hadde efter beste evne smadret inventaret før de dro sin kos. Huskirken til Hetman-palasset var skjændet på en måte som ikke tåler gjengivelse. I guvernements-Tsjekaen fant de en tannlægestol med remmer i et rom hvor gulvet var dekket av blod. Remmene tjente åpenbart til å binde ofrene til stolen, og hudrester med hår vitnet om hva som foregikk. Fangene som ventet på å slaktes samledes i kjellern, presset inn i mørke rom hvor de måtte sove på gulvet i sin egen urin og avføring. I en celle på 4 x 2 m2 var 15-20 mennesker stuet inn.

De ondsinnede bødlene nøyde sig ikke med å torturere fangene fysisk, de utsatte dem også for ulidelige sjelekvaler. Hver natt ble flere hentet ut fra hver celle for å henrettes, men like ofte på skrømt som på alvor. De visste aldrig om de skulle dø nu eller få leve en dag til. Først da dagen grydde kunne de føle sig trygge på det siste, da drap sjelden fant sted om dagen. Bødlene ba dem om å komme ut og ta med sig alle tingene sine. Så ble de ført til et annet rom hvor de måtte legge fra sig alt og klæ av sig. De dræptes nemlig nakne. Vaktene, bødlene og rødegardistene styrtet inn i rommet og rappet alt. Allerede næste dag kunne man se dem i den dræptes klær. Kan du forestille dig hvordan det føltes for en far å se vakten næste morgen i sin sønns klær? Slektninger satt aldrig i samme celle, og faren fikk ikke vite om sin sønns død på annen måte.

Våget faren å spørre om sin sønns skjebne fikk han som regel et slag med geværkolben til svar, men jødiske tsjekister vartet opp med utsøkt ondsinn: En far får vite at hans sønn, som han ikke har sett på flere år, befinner sig i samme slakterhus. Han ber ydmykt om å få se ham og snakke med ham, bare en eneste gang en kort stund. Jøden later som om han fatter medlidenhet med mannen og spør: Betyr det da så meget for Dem? Og mannen, som tror at ønsket skal oppfylles, svarer glædestrålende ja, det er hans høyeste ønske i livet! Jøden later som om han forbarmer sig og innvilger. Da den stakkars mannen er i den syvende himmel kommer det som lyn fra klar himmel: Der ligger din sønns lik!

Sadistene forstærket sjelekvalene ved å fortælle ofrene om pinslene som ventet dem og deres grufulle død. De fortalte også om pinslene slektninger hadde gjennomgått. Tsjekistene moret sig ved å håne de dødsdømte og stille dem kyniske spørsmål. De elsket å gi fangene falskt håp og løy om at de skulle frigis. Kan du tenke dig hvilken lykke som gjennomstrømmet en arm sjel når han hørte at han skulle få komme bort fra sine plageånder, ut i det fri under solen? Da han grep sine ting og skyndte sig ut, førtes han rett til det fryktede omklædningsrommet, og så til slakteriet. Tsjekistene lo så de ristet da de så skuffelsen og fortvilelsen på den ulykkeliges ansikt.

Fangene fikk intet å spise. Derfor hendte det ofte at noen i cellen døde. Liket lot tsjekistene ligge i dagevis for ytterligere å pine fangene med likstank og dødens gru. Om sommern vart stanken snart så forfærdelig at alle fangene innsyknet. Liket fjernedes ikke før stanken bredte sig til kontorene ovenpå.

Fangenes eneste trøst og håp var Røde Kors, som holdt til i Teatralnaja 4. Søstrene presset Tsjekaen til å la dem hjelpe fangene, sendte dem mat, og lyktes i noen fall å nå inn til dem i cellene. Det var livsfarlig, for dermed vart de vitner til noe allmenheten ikke måtte vite. Det hendte at to av dem slaktedes. De viste fangene for mye medlidenhet og vart martyrer for sine gode hjerter. Heltinnene måtte stilltiende utstå rå behandling fra tsjekistenes side med slag og spark. Lægene fra Røde Kors fikk aldrig komme inn til fangene.

Tsjekaens fanger var bare en liten del av alle fanger bolsjevikene holdt. I arbeider-paradiset, frihetens land, gjorde man alt om til fængsler, og likevel var de overfylte. Utenfor byen holdt man fanger i enkle leire bak piggtrådstængsler, til dels under åpen himmel. De bruktes til tvangsarbeid, og ingen var fritatt, hverken gamle eller syke. De som ikke orket å arbeide hardt nok tuktedes med pisk eller kolbe. Segnet noen utmattet til jorden vart han eller hun skutt på stedet som unyttig kveg.

Hvem var fangene som utsattes for disse redslene? De kaltes alle kontrarevolusjonære. Oldinger, tenåringsjenter, gamle kjerringer som hverken kunne lese eller skrive, sengeliggende kronisk syke, lamme, småbarn, lutfattige arbeiderfamilier - alle var de "kontrarevolusjonære". Hvordan kunne de være det ene eller andre? Det var jødenes hat mot russere og ukrainere, deres sykelige mistenksomhet, og slavenes nød som tvang dem til å holde på det lille de hadde og unndra det utlevering til bolsjevikene. I april 1919 ville rødegardistene sosialisere kvinnene i Kiev, slik de hadde gjort i Tsaritsyn, Saratov, Samara, og senere også i Don- og Kuban-området som hevn mot kosakkene. Kvinnene skulle være fælleseie og fritt kunne voldtas av enhver bolsjevik. Arbeidere med familie som våget å protestere ble arrestert. Det samme gjaldt bønder som klaget på de stadige straffe-ekspedisjonene bolsjevikene sendte mot landsbyer når bøndene nektet å gi fra sig sine siste smuler. Bonden og hans familie piskedes på stedet.

Bare å kaste et blikk på en rødegardist kunne omgående koste en livet. I følge Sovjet-dekret hadde hver "kommunist" rett til å slakte hvem som helst på stedet hvis han oppfattet denne som "kontrarevolusjonær". Hvis han ikke likte trynet ditt kunne du få en kule mellom øynene. Dette hendte ofte nok. 99 % av "kommunistene" var hardkokte forbrytere som nøt makten jødene hadde gitt dem til å myrde ustraffet.

Et sørgelig kapittel er gislenes endelikt. De besto for det meste av gamlinger, aldrende vitenskapsmænn som hadde gjort menneskeheten en tjeneste: professorer, læger, ingeniører. De sleptes i hundrevis ned i skrekkhusenes mørke kjellere. Der ble de tatt av dage av en sadistisk anlagt jødinne på grusomste måte. Manglet Sovjet-paradisets massemordere material til sine lystmord var det bare å arrangere en provokasjon og siden foreta massearrestasjoner. De fleste som satt i kjellerne og ventet på pinsler og død forhørtes aldrig og fikk ikke vite anklagen.

Slaktingen foregikk ved midnatt men kunne fortsette til daggry. Slakterhuset til guvernements-Tsjekaen i Sadovaja 5 befant sig i en garage i bakgården. Bygningen selv i tre etager huset kommissærene, bødlene, og dem som dyrket kunsten å slakte mennesker. De var degenerater, sadister og kokainister. Der hadde de hver natt sine orgier, og der pinte de fanger på djævelsk utspekulerte måter. I slakteriet var det, tross bruk av lommetørklæde dynket i sprit, svært vanskelig å puste. Likstanken og dunsten fra havet av blod var uutholdelig så man fikk tårer i øynene. Det rant en bekk av blod i en fordypning i betonggulvet, blandet med hjernemasse, hodeskallebiter, hårtufser og andre menneskerester. Heten gjorde alt så mye værre. Veggene var oversprøytet av blod, hjernedeler og hud, som klebet sig fast mellom tusener av kulehull.

Slik så det ut selv to dager efter siste slakting. I husets have fant man likene av de siste 127 ofrene, i all hast overfladisk nedgravd. Alle hadde knuste eller flattrykte skaller som om bødlene hadde sluppet en betongblokk i hodene på dem. Noen hadde i det voldsomme støtet fått sine hoder revet av. Vanligvis lempet man likene opp på lastebiler og kjørte dem ut av byen hvor de dumpedes i en grøft som fyltes igjen. Men denne gangen hadde man ikke tid.

I et hjørne av haven oppdaget man en annen massegrav med 80 lik. Der lå noen av dem som sadistene hadde pint i hjel. Kroppene var lemlestet på mangfoldige måter. Noen hadde oppskåren buk, andre manglet lemmer eller var partert i mange biter. Noen hadde utstukne øyne, eller stikksår i ansikt, hode, hals eller kropp. Et lik hadde en stor kil slått inn i brystet. Flere manglet tunge. Noen lik viste ingen tegn til vold. Obduksjon viste senere at de var levende begravd og hadde luftrøret fullt av jord. Ofrene var alt fra barn til oldinger, både kvinner og mænn. En kvinne var fastsurret til en 8 år gammel jente, hennes datter. Blant lægene som obduserte likene fantes den russiske anatom, professor Kossorotov.

Tross den fryktelige stanken valfor hele Kiev til grøftene. Der utspilte sig hjerteskjærende scener når noen fant nære og kjære. Som en siste hån mot de pårørende og efterlatte, og menneskeheten overhodet, lå i haven et berg av tomflasker: Dyreste likører og fineste franske Champagne-mærker. Man skulle ikke tro at slikt fantes i det sultrammede landet hvor folket lå for døden. Men bolsjevik-kommissærene kunne fråtse i luksus mens de moret sig med å pine og slakte uskyldige mennesker.

Krets-Tsjekaen i Jelisavetinskaja hadde sitt skrekkhus i nr 17. Gulvet var også her dekket av en tykk blodmasse. Her og der stakk en hjerne eller knokler opp. En renne, som også var full av blod, førte til kummen og avløpsrørene. I et rom fant man en betongblokk som offeret måtte legge hodet på og som så ble knust med brekkjern. Like ved var en grøft full til randen av hjerner. Når skallen knustes falt hjernen ned i den. Ved en av veggene lå på gulvet flere hodeskalletak. Mellom grøftene med ofrenes lik fant man korset som oberstløytnant Sorokin korsfæstedes på. Han mistenktes av bolsjevikene å være frivillig-spion.

I et træskur fant man bakken oppgravd og jorden løs. Der gravde sadistene ned sine ofre til halsen så bare hodet stakk opp. Så fikk de stå inntil de besvimte, da grov man dem opp igjen og lot dem komme til hektene. Så grov man dem atter ned. Mens den ulykkelige sto slik med bare hodet over jorden tilfredsstilte jødiske kvinner sine sadistiske lyster. Deres fremste fornøyelse var å stikke ut øynene. Før bolsjevikene trakk sig ut av Kiev gravde de noen ned som de i hastværket ikke rakk å pine færdig. De frivillige fant dem nedgravde og hengangne.

I slakterhuset til den allukrainske Tsjekaen dræpte man på to steder. Det ene lå i haven foran et træ ved en jordvegg som hørte til en gamme. Der plaffet man ganske enkelt fangene ned. Var bødlene i lystig lune slapp de fangene fri og drev jakt på dem inntil alle var skutt. Den egentlige Boinja befant sig i et stort hvelvet kjellerrom. For å komme dit måtte man stige ned en mørk smal trapp, som til et gravkammer. Så kom man inn i et dystert grufullt rom. Da de frivillige kom dit var der ingen lik mer, men likevel var stanken så fryktelig at ingen holdt ut å være der mer enn et minutt, tross lommetørklæde dyppet i sprit. En del av likene lå nedgravd i haven. Også her fant man et fjell av tomflasker som vitnet om at bødlene hadde drukket tett av fine viner.

Kineser-Tsjekaen holdt sine fanger i et underjordisk hvelv. Et hull i en korridor førte dit ned, og nyankomne vart enten heist eller dyttet ned. Der hersket mest latviere og kinesere, som pinte og slaktet på kinesisk vis. Da rommet aldrig ble rengjort og fangene aldrig slapp ut, var det en motbydelig kloakk. De som døde av sult eller forpestet luft fikk ligge i dagevis, opp til en uke, før de bars ut. Slakteriet befant sig i et uthus av stein i bakgården, hvor kineserne både torturerte og slaktet. De hadde tusenvis av raffinerte torturmetoder som kunne fylle en tykk bok.

Beryktet var rotteplagen: Den ulykkelige ble bundet til en påle. Så fæstet man ene åpningen av et jernrør til kroppen hans. I andre enden slapp man inn en rotte og lukket åpningen med et gitter. Så tente man ild under røret og varmet det opp. Varmen tvang dyret til å søke en vei ut. Det fantes bare en vei: Gjennom offerets kropp. Rotta åt sig vei gjennom kroppen ut i frihet. Det frykteligste ved denne tortur var at offeret led i timesvis før døden befridde ham.

Når ofrene skulle skytes måtte de legge sig nakne ned i den blodige massen på gulvet med ansiktet ned. Så fikk de nakkeskudd. Men bødlene ville helst unngå å måtte bære likene. Derfor stilte man dem på rad og rekke foran en container. Så skjøt man dem i tur og orden slik at de falt ned i den. Den kunne siden løftes maskinelt opp på et lasteplan. Mange var ennu ikke døde da de fikk andre kropper ovenpå sig. Dette var likevel en forholdsvis barmhjertig måte å tas av dage på. Vanligvis måtte den ulykkelige utstå uker eller måneder av seigpine før døden satte strek. Den kom som frelsen selv.

Torturmetodene var svært mangfoldige og varierte fra by til by og mellom Tsjekaens avdelinger. Noen foretrakk sjelekvaler, andre kroppslig smerte. Gamle velkjente ting som å slå inn eller trekke ut neglene forekom overalt. Ellers hadde hver avdeling sin spesialitet. I ett av skrekkhusene i Voronesj, sågar Netsjajevs hus ved markedsplassen, under ledelse av tsjekistene Pelman, Ryndin og Boroch, fant man tønner gjennomsyret av blod. De hadde slått spiker i tønnene og lagt ofre i dem, for siden å rulle dem. De brente den femtakkede Sovjet-stjernen i panna på alle ofre. Lik av præster fant man gjerne med piggtråd viklet om hodet, hvilket skulle forestille tornekrone. Ild var også et yndet torturmiddel i Voronesj.

Tsjekaen i Charkov, liksom i Kiev, var stor og moderne, og man øvet raffinert tortur. Der herjet en fryktelig sadist og bøddel ved navn Sajenkov, beryktet i hele Ukraina. En av spesialitetene var å skalpere. Å trekke handsken av folk gikk ut på å skalpere hændene, altså trekke huden av. Soldatene i frivillig-hæren fant mengder av slike "handsker" og de var senere utstilt i alle sydrussiske byer som Rostov og Jekaterinodar. General Wrangel oppbevarte dem så længe hans hær besto; hvor de siden tok veien vet jeg ikke. I Charkov hadde de også en forkjærlighet for å vri løs tænner og kjever. De saget knokler. Geistlige satte de på kiler, altså spiddet, og viklet tornekrone om hodet, mens de danset rundt, skrålte og lo.

I Poltava hersket matrosen "Grisjka Prostitutka". Han satte på en eneste dag 18 munker på kilen. Alle i byen kjente denne sadisten. Han gikk rundt dypt utringet og sminket. Hver gang han hadde begått ett av sine lystmord stakk han en stor rød rose i knappehullet og for rundt i gatene i bil sammen med sine prostituerte, med et sløvt selvtilfreds fjes. Han myrdet mange bønder fordi de murret over mordet på en ansett og elsket filantrop som hadde reist skoler og sykehus i landsbyer. I haven til skrekkhuset fantes flere forkullede træpåler; der hadde uhyret brent protesterende bønder levende. Selv satt han med sine prostituerte på stoler og nøt spetakkelet, som i teateret.

I Jekaterinoslav var hele Tsjekaen jødisk, innbefattet presidenten og vise-presidenten. Der ble ingen skutt. Ingen slapp så billig unna. Alle tortur-metoder var mer utspekulerte og grusommere. Hvor man andre steder knuste skaller med en fallende betongblokk, foretrakk jødene å senke den sakte ned mot offeret mens det måtte se opp og se døden nærme sig. Forøvrig elsket de å steine og korsfæste folk. Rødegardister og kommunister hadde frie tøyler til å plaffe folk ned på gata når de oppfattet dem som "kontrarevolusjonære". Den blankofullmakten gjorde de rikelig bruk av. I Klosterparken lå det så mange lik at løshunder flokket dit for å ete.

Odessa gikk også gjennom en tid av skrekk. Mordbanden holdt til ved Katharina-plassen, midt i mot monumentet til Katharina II. Der holdt man ofrene i en dyp katakombe-lignende kjeller, og der vart de slaktet, eller i garagen. Likene bandt bolsjevikene sammen i bunker og fraktet dem til havnen om natten hvor de dumpedes i sjøen. Men de fløt opp, og om ikke længe var hele havnen og sjøen omkring full av svømmende lik. Franske skip som blokkerte Odessa forbød da dette, og siden gravde man likene ned i innlandet. På fem måneder klarte Tsjekaen i Odessa å ta livet av over fire tusen mennesker. Men her er ikke de som "kommunister" slaktet i gatene medregnet. Heller ikke det store antall kvinner og jenter som udyrene voldtok til døde. Bodene i havnen og Alexandrovskij-parken var full av deres lik. Om natten hørte man deres fortvilte skrik fra parken.

Man skulle kanskje tro at offisielle kommunistiske regjeringsorgan vendte sig mot dette. Den gang ei! Disse fryktelige forbrytelsene ble snarere fremmet, da man så det som veien til sosialisering av kvinnene. Odessa hadde som havneby sine egne skrekkgjerninger. Arresterte marineoffisere ble ført ombord på linjeskipet Sinope. Bolsjevikene klædde dem nakne og bandt dem til en bjælke, som sakte førtes nærmere skipsmotoren slik at de ble grillet levende. Andre bandt de til hjulene på løftekranen slik at de ble revet i to. Eller kokte dem i skipskjelen en stund, for siden å kjøle dem i havet, så atter opp i kjelen. Til slutt kastet man alle i fyringsovnen.

De fleste av medlemmene i Odessas mordbande ble tatt. Noen prøvde å flykte over havet og ble plukket opp av de frivilliges krysser "General Kornilov". Andre flyktet over land og ble fakket av dragoner-regimentet, som med bare 400 mann overrumplet Odessa og nærmest grep sadistene på fersk gjerning. Det tør være en trøst å vite at alle ble stilt for krigsrett, dømt til døden og skutt. Liksom i andre byer var de værste torturistene jødiske kvinner og jenter, noen kinesere, og en neger, hvis spesialitet var å trekke ut senene. Mens han gjorde det gliste han offeret djævelsk opp i ansiktet.

I fall noen skulle påstå at alt dette bare er oppspinn er det værdt å anføre vitnene: Alle innbyggere i Odessa var godt informert om alt sammen. De hadde fri adgang til skrekkhusene og kunne se alt med egne øyne. Nilostonski, forfatteren, så det selv. Videre så offiserene og mannskapene på følgende engelske krigsskip alt sammen: Caradoc, Steadfast, Sarraf, Montrose. Da forfatteren senere spurte engelske matroser om deres inntrykk fortalte de at de lå søvnløse flere nætter efter.

Alle havnebyer ved Svartehavet hadde enestående redselshistorier å fortælle. I Sevastopol fantes et sted på sjøen hvor ingen dykker våget sig ned. Der lå dødsriket. Der møttes de døde og hevet armene mot himmelen i bønn om hevn for uendelige forbrytelser her nede, hvormed djævlene på Jord vil kvæle verden. Det var der de drænkte marine-offiserene til Svartehavsflåten, såvel som deres præst. De hængte steiner om føttene på dem og kastet dem overbord. Dykkere som senere gikk ned vendte skrekkslagne tilbake. Et lik driver opp, men steinene om føttene holdt dem i opprett stilling med armene til værs, mens strømmen fikk dem til å veive. Det var et skremmende syn. En hær av vinkende lik på havets bunn. Og midt i blant dem sto præsten med flagrende kjortel og anropte himmelen.

I Kievs skrekkhus var det mote å utsette ofrene for sjelekvaler. De som ventet på å pines i hjel måtte først nærvære mens andre pintes i hjel på samme måte. Under avlivning ved skyting skjøt man bare noen av fangene, men ingen visste hvem. De som ikke ble skutt måtte næste dag atter stille sig mot muren. Vanligvis ble de først ved fjerde eller femte oppstilling skutt. Bødlene likte å skyte en halvsirkel om hodet uten å treffe. De skjøt også flere nætter på rad bare for å såre, så ofrene levde i dagevis med smertefulle skuddsår.

Mest av alt elsket sadistene å tråkke det hellige i mennesket under jernskodd hæl: kjærligheten mellom blodsforvandte, mellom far og sønn, mor og datter, mann og kone. De dræptes aldrig samtidig. Djævlene tvang den ene til å bevitne torturen og slaktingen av den andre. Slik pinte de hele familier i hjel, både kroppslig og sjelelig. Først bandt de forældrene til veggen, så pintes barna i hjel en efter en foran øynene på dem. Til slutt tok de forældrene en om gangen.

Fanger som næste dag skulle pines i hjel ble brukt til å rengjøre torturkammeret efter dagens pinsler. De kunne således se og føle hva som skulle skje med dem dagen derpå. Sadistene gjentok gang på gang at dette var hva som ventet dem. Hvordan føles det å plukke opp stykker av hjerner og knuste hodeskaller med hændene og høre sadisten si at en annen i morgen skal gjøre det samme med din hjerne og hodeskalle?

En tortur som ingen holdt ut var å legges i kiste sammen med lik i færd med å gå i oppløsning. Både likene og offeret var nakne. Sadistene fortalte offeret at han skulle begraves levende sammen med dem, og kistelokket skruddes på. Der fikk han ligge i en halvtime. Da åpnedes lokket igjen. Sadistene nøt nu å stille kyniske spørsmål. Hvordan har du det? De forhørte offeret om opplevelsen. Fant de svarene utilfredsstillende la de på ny offeret i kista og skrudde igjen. Dette gjentok sig flere ganger, og flere dager på rad. Til slutt begravde de faktisk offeret sammen med likene, eller lot ham ligge så længe i kista at han ble kvalt.

De fleste som utsattes for denne tortur ble allerede første dag sinnssyke. Forfatteren så noen av dem i Kiev som bødlene ikke rakk å gjøre ende på før flukten. Overlevende fra skrekkhusene dannet en forening hvor de utvekslet erindringer og samlet material. De hævdet at fanger ble kommandert ned på kne og tvunget til å spise sine slaktede medfangers hjerner, der ble servert i deres hodeskalletak som skål. Det fantes ingen overlevende som hadde gjennomgått denne torturen, og derfor ble den møtt med skepsis. Men historien møtte befrierne allerede dagen da byen ble inntatt, og siden hadde de vaktposter ved skrekkhusene som ikke slapp noen inn. Det var altså umulig for folk å vite om hodeskalletakene som ikke hadde sett dem før frigjøringen. Medlemmene av undersøkelses-kommisjonen var overbevist om at historien var sann, men fant den likevel ikke bevist.

Slaktingen ble som regel foretatt efter festlig lag, som krona på fornøyelsene. Sadistene gikk i lystig selskap ned trappen til slakteriet hvor hver og en øvet sin yndlingsgreie eller gikk sammen om det. Ofte ble ofrene pint i timesvis på grusomste måte. Dræpt ble de ikke før sadistene av rus og utmattelse måtte slutte. Fjellene av tomflasker kom av at de hver natt festet og ranglet.

I Kiev så forfatteren en ulykkelig mor, hvis eneste sønn, en offiser, slaktedes i Sadovaja 5. Noen dager efter mordet kom to matroser kjørende til huset hvor den myrdedes familie bodde. De bortførte kvinnens eneste datter, en 19-årig jente, søster av den myrdede, og bragte henne til bødlenes fest. Der befalte de henne å danse for dem. Da hun ikke maktet det og begynte å rave befalte de henne å drikke et glass Champagne. Hun førte glasset mot leppene, men plutselig tømte hun innholdet på gulvet, knuste glassets overdel og prøvde å skjære halspulsåren over med det skarpe redskapet. I samme øyeblikk kastet de jødiske kvinnene sig over henne, grep glasset og skar opp ansiktet hennes med det, tråkket henne i ansiktet med støvlene og lugget henne. Endelig bar de henne til slakterhuset hvor hun fikk ligge inntil festen nådde høydepunktet og sadistene var modne for å torturere og slakte. Da befordret de henne til den "kontrarevolusjonære" broren.

Denne sørgelige historie fortalte ikke bare moren, men tillike to jenter som samme kveld måtte danse for bødlene. De ble vitner til alt. Da jødinnene overfalt den arme jenta dekket de sine ansikter med hændene i gru, og fikk for det noen rapp med Nagaikaen. Men de slapp fra det med livet. Forøvrig var det vanlig å "invitere" unge jenter til festene i Tsjekaens buler, for at Sovjet-sadistenes sataniske vrede skulle ramme de uskyldigste skapninger. At en bolsjevik-kommissær forklarte forældrene at han aktet å leve med deres datter og bare tok henne med sig, var en dagligdags foreteelse i alle byer. Det skjedde uten at han noensinne hadde sett forældrene eller jenta før. For å kue dem og avværge motstand truet han dem med oppspinn om "kontrarevolusjonær" virksomhet.

Bolsjevikene næret glødende hat mot frivillig-hærens barmhjertige søstre. Å vise omsorg og barmhjertighet, ofre sig for å pleie sårede og syke, var så fjernt fra deres sinnelag som man kan komme. Søstrene levde edruelig i fattigdom og nøysomhet, viet sine liv til å redde andres. Bolsjevikene fråtset i mat, drikke, sex og luksus, og myrdet for å tilfredsstille sine sadistiske lyster. De så søstrenes forbilde som en stående anklage. Den som omfavner det onde må tilintetgjøre det edle og fromme. Søstrene hadde alltid gift med sig, i tilfælle de skulle falle i bolsjevikenes hænder. De visste hva som ventet dem: Bolsjevikene massevoldtok fangne søstre til døde!

Følgen av dette var at frivillig-hæren skjøt søstrene når nederlaget var visst og det var umulig å unnkomme. Først søstrene, så sårede offisere, så sårede soldater. Resten sloss så længe det var liv i dem. Det forekom at en soldat skjøt sin egen kjødelige søster. Det var en barmhjertig handling det og. Alle visste at de ikke hadde noe å se frem til i sovjetisk fangenskap. De som ble tatt til fange pintes i hjel på grusomste måte. I februar og mars 1920, da restene av frivillig-hæren forskanset sig i Odessa og Novorossisk, skjøt alle sine familier og sig selv, da flukt var umulig. To av de frivilliges sykehus i Odessa, som ikke tidsnok kunne rømmes, brentes med alle sine syke og sårede. Da Rostov, Novotsjerkask og Taganrog falt i januar 1920 ble samtlige 18 000 sårede og syke, som lå igjen i sykehusene, dræpt på grusomste måte av bolsjevikene. De frivillige kunne selv overbevise sig om dette da de i februar gjenerobret Rostov og Novotsjerkask for noen dager.

Folk kjente få av sadistenes rette navn. De gikk blant tsjekistene under psevdonym. En beryktet sadist kalte sig Tsjernjavskij, men vi vet at det er et psevdonym. Hver dag måtte han dræpe et antall mennesker for å føle sig bra. Men han gikk for langt og begynte å pine i hjel personer som hørte hjemme i bolsjevik-leiren. Det endte med at andre sadister tok ham. De mest berømte torturistene var imidlertid jødiske kvinner. Den berømte bøddelen av Kiev var jødinnen "Rosa" Schwarz. Hele Kiev kjente henne under navnet "Rosa". Hun pinte i hjel hundrevis av uskyldige ukrainere. Hun ble tatt av frivillig-hæren och stilt for krigsrett. Der fortalte hun at hun satte koffein-sprøyte og torturerte ofrene i rusen. Et overlevende offer vitnet om hvordan han ble bundet til et bord, hvorpå en jødisk jente, kjent som "Sonja", satte en revolver mot hans tinning, panne, hjerte, stakk den inn i munnen, og sa at hun skulle skyte ham. Under dette iakttok hun oppmærksomt hans ansikt. Det pågikk i en hel time. Til slutt stakk hun revolveren i lomma og sa at hun ikke hadde lyst akkurat da, men skulle komme tilbake og skyte ham senere.

Dette var ikke enestående tilfæller. I alle byer - Kiev, Odessa, Charkov, Poltava osv. - tok jødiske kvinner og jenter ivrig del i torturen og slaktingen. De gjorde det ikke under tvang eller press, men av ren nytelse. Hver by hadde sin berømte "Rosa" eller "Sonja". Hvor selv kinesiske yrkes-torturister besinnet sig foran en hvithåret olding, mann eller kvinne, gikk jødiske jenter begjærlig løs og plaget den gamle på alle tenkelige måter inntil han eller hun oppgav ånden.

Allerede dagen efter frivillig-hæren inntok Kiev begynte granskningen av bolsjevikenes ugjerninger. Utallige grøfter med lik i masser måtte finnes og graves opp. Man fant stadig nye, både i byen og utenfor. Dette arbeidet tok fire uker. I byens hus lå mange lik gjemt som stanken av forråtnelse efterhvert varslet om. Bolsjevikene hadde for vane å dra hjem til folk og dræpe dem på stedet i leilighetene, eller føre dem ned i kjellern og ta dem av dage hvor likene kunne ryddes av veien. Folk var livredde for å vise noen interesse for disse likene, da det kunne utlegges som sympati for kontrarevolusjonære og sette deres liv i fare.

I det anatomiske museum, Funduklejevskaja, var likstanken så stærk at ingen kunne arbeide der uten ordentlig gassmaske. Efter besøk i slakterhusene stank klærne lik en hel uke. Hele byen stank av lik, ja selv vannet i elven Dnjepr. Som nævnt nedsatte frivillig-hærens overkommando en kommisjon for å granske, ledet av general-løytnant Röhrberg. Den besto av landets ærværdigste mænn; professorer, jurister, læger, kriminal-efterforskere osv. Den holdt til i Vladimirskaja, i huset til Ukrainas forne kommandantur. Alle beskyldninger mot bolsjevikene ble nøye og mangesidig prøvet. Vitneutsagn alene stolte man ikke på, det måtte også finnes materielle spor. Alt jeg her fortæller stammer fra kommisjonens rapport eller samling, bolsjevikenes dokument, eller forfatterens egne iakttagelser. Men det er bare en liten del av alt sammen. "Rosas" redselsfulle ugjerninger dekker alene mer enn hundre maskinskrevne sider.

Alle nævnte skrekkhus besøktes av hele Kievs befolkning, tross den ulidelige stanken. Det samme så offiserene i den engelske militærmisjon, offiserene i Amerikas Røde Kors under kaptein Alkire, korrespondentene til "The Times" og "New York Herald" som kom med fly fra Warszawa, korrespondenten til telegrambyrået Reuter, den amerikanske generalen Edgar Jadwin sendt av USAs president, og mange andre. Alle disse personene så redslene i all deres gru og fotograferte flittig alt sammen. Det må således finnes mangfoldige dokumentariske bevis i vestlige arkiv. Med mindre de selv tilintetgjorde det for å dekke over jødenes forbrytelser. På den tiden (1919-1920) oppbevarte den russiske overkommando i Sevastopol hele materialet, og delvis den russiske ambassade i Konstantinopel. En stor del av fotografiene fantes også i Berlin.

Kommisjonen registrerte 4800 mord på personer som kunne identifiseres. I Kiev som helhet grov man opp 2500 lik. De store grøftene utenfor byen som var ældre enn 4 uker rørte man ikke. Det totale antall slaktede anslos til minst 12 000. Innbyggerne i byen snakket om 30-40 000. Ca 700 av disse var kjente personer: 36 professorer, læger, ingeniører, ledere av politiske partier, høyere embedsmænn, generaler, høyere geistlige, kjøpmænn og aristokrater. De 82 medlemmene av nasjonalist-klubben slaktedes alle på en dag. 1500-2000 var bønder, 4000-5000 arbeidere.

Det lyktes kommisjonen å identifisere alle gjerningsmænnene fra bolsjevikenes dokument, forhør av tsjekistene, ofres og andres vitnemål. 50 % av dem var jøder (eller jødinner) som bar sine jødiske navn; 25 % jøder som hadde tatt oppdiktede russisk-klingende navn; 15 % latviere, ungarere eller kinesere; og 10 % russere. 20 % var kvinner, næsten alle jødinner. 20 % av jødene i Tsjekaen var tidligere straffet for alminnelige forbrytelser. 80 % av russerne var forbrytere, herunder rovmordere som var dømt til straffarbeid. De tre presidentene som avløste hverandre i Poltava var alle tidligere tvangsarbeidere. De myrdet hverandre og overtok embedet.

Allerede kort efter statskuppet i 1917 ble det klart at kommunismen er jødisk svindel for å utrydde hvite europeiske folk og fremme jødisk verdensherredømme, som beskrevet i Sions Vises Protokoller. Jødene jublet over endelig å ha makt til å myrde og seigpine oss i endeløse baner. Bolsjeviker som våget å si dette høyt ble tatt av dage på grusomste måte, uten hensyn til hva de hadde utrettet for bevegelsen. Eksempler er Krustalev-Nossar og admiral Sjtsjasstnij.

Bolsjevikene gikk frem med rystende grusomhet mot geistlige, og skjændet kirkene i hele landet. De likte f.eks. å stikke sigarettstumper i munnen på Kristus-bildet. De fleste kirkene i Russland ble omdannet til kinoer, kneiper og lagre; klostrene til fængsler. Bronstein (Trotskij) brukte en kirke til garage. Synagogene, derimot, rørte man aldrig, og rabbinerne fikk være i fred. Det er altså misvisende å si at bolsjevismen var ateistisk - den var jødisk! Man kan påstå at det fantes mange jøder som var motstandere av bolsjevismen, men de som levde i områder hvor frivillig-hæren hersket ble oppfordret til å bannlyse Bronstein og hans kumpaner - de nektet!

Offisielt var bolsjevikenes øverste sjef i Kiev kommissær Rakovskij, men i virkeligheten hadde Tsjekaens sjef Lazis større makt. Det hendte at Rakovskij gav ordre om at visse arbeider-fanger ikke skulle slaktes, for å stagge uro blant arbeiderne i byen. Lazis svarte alltid på samme måte: At ordren kom for sent og at de alt var døde. Så skyndte han sig å slakte dem. Han trosset med andre ord alle ordre ovenfra. Forøvrig syslet han med provokasjoner, falske sammensværgelser, over hele Ukraina. Han lokket intetanende mennesker i en fælle. Eksempel: I 1920 åpnet plutselig et brasiliansk konsulat i Kiev som tilbød folk i byen muligheten å utvandre til Brasil. En mengde naive mennesker stormet dit i håp om endelig å kunne forlate Sovjet-helvetet. Selvfølgelig ble alle arrestert og kastet i skrekkhusene.

Apfelbaum (Sinovjev), diktatoren i Petersburg, var en sadist av samme slag som bødlene Lazis og Rafes i Kiev. Han foretok stadige massemord i stor stil. I 1918 slaktet han forhenværende offisere i Russlands hær i masser, tusenvis av dem. Han gikk løs på bønder og arbeidere også.

Efter frivillig-hærens erobring av Kiev gikk man desværre altfor mildt til værks mot sadistene. Minst 12 000 uskyldige var torturert og slaktet, men bare en eneste av sadistene ble dømt til døden og henrettet. En eneste! Man må mistenke at bolsjevikene hadde sine agenter i den hvite regjering eller domstolene. Frimurere? Jøder? Kristne? "Rosa" var den ene, alle de andre slapp unna med tvangsarbeid eller mindre. Denne unnfallenhet vakte forargelse blant soldatene, særlig kosakkene som hadde lidd fryktelig under bolsjevikenes herjing.

I slutten av september 1919 inntok bolsjevik-tropper den lille byen Fastov i noen dager. De fåtallige Kuban-kosakkene måtte trekke sig ut. Under retretten ble de beskutt av den jødiske befolkningen i byen, som siden jublende hilste de røde velkommen. Sårede og syke kosakker som lå på sykehus i byen ble alle slaktet på grusomste måte. To dager senere vendte imidlertid kosakkene tilbake og klarte å jage bolsjevikene ut av byen. Siden vendte deres vrede sig mot jødene i en pogrom. Det var ett av få tilfæller hvor ukrainere hevnet sig på jødene for det folkemord de drev mot russere og ukrainere.

Denne mildhet var en svær tabbe av ukrainerne. Det innebar at bolsjevikene hadde en hær av sivilklædde soldater og spioner (partisaner!) i hver by frivillig-hæren okkuperte, uten at denne bekjæmpet den. Som så ofte ellers var jødene hellige kuer som ingen måtte røre. Men ukrainere og russere var fritt vilt. Så snart de var på vikende front gikk jødene i byen - åh disse fredeligsinnede sivilistene - inn i krigen på de rødes side og skjøt de hvite i ryggen.

Som vi så gjaldt ateismen bare kristne. Slik var det med anti-kapitalismen også; den rammet kun ukrainere og russere, ikke jøder. I Kiev fantes det en hærskare av jødiske kapitalister, og bolsjevikene rørte dem ikke. Det minnet alle om at kommunismen var bløff for å spænne ukrainske arbeidere for jødenes vogn. De skulle slåss og dø for jødisk kapital, jødisk makt. Når deres utsultede kropper ikke orket 15 timers hardt arbeid om dagen ble de stemplet som kontrarevolusjonære og kastet i skrekkhusene. Da "proletariatets diktatur" atter inntok Kiev flyktet mange ukrainske arbeidere men ingen jødiske kapitalister.

Hva skrekkhusene var for folk i byene var straffe-ekspedisjonene for bøndene på landet. Når brød-ekspedisjonene hadde dratt forbi for å avtvinge bøndene alt de hadde, kom uvegerlig straffe-ekspedisjonene, for bolsjevikene var ikke fornøyde før bøndene sultet i hjel. De pisket, voldtok og myrdet. Det kom til bondeoppstand. Da kom Tsjeka-troppene og jævnet landsbyene med jorden. De hadde sine yndlingsmåter å pine livet av bøndene. En av dem var å binde bonden ved føttene til enden av vingen på en vindmølle, og så sette den i gang. Bolsjevikene lo vildt til dette sørgelige skuespill. De kalte det karusell.

Da frivillig-hæren hadde inntatt Kiev viste det sig at samtlige arbeidere i byen, uten unntak, var fiendtlig stemt mot bolsjevikene. Det er en besynderlig facit for det som skulle være en arbeiderbevegelse. Men terroren, lovløsheten, volden, massemyrderiet, uretten, grusomheten, og sviket mot kommunismens foregivne prinsipper, ga dem intet valg. Det var å bekjæmpe bolsjevismen eller dø. Det skjønte alle. De hadde skjønt at de sto overfor et jødisk bedrag. Arbeiderne i Kiev hadde lært bolsjevismen å kjenne som russiske revolusjonærers, russiske arbeideres og det russiske folks værste fiende. "Folkekommissærene" kalte de folkebødlene. Arbeidere som var overbeviste sosialister mente at bolsjevikenes voldsherredømme hadde forpurret sosialismen i århundre.

Efter Kiev vendte frivillig-hæren sig mot Moskva. I alle byer man inntok hilsedes man som befriere. Likevel var det ikke lett å reise en større hær, for folk man møtte var forkomne og trengte hjelp. Kiev måtte man efterlate sig næsten forsvarsløst. Bolsjevikene hadde tallrike spioner i byen, ikke minst alle jødene, og fikk snart snusen i dette. De sto 30 km vest for byen og utnyttet nu leiet til å angripe. Men de hadde ikke regnet med arbeiderne i Kiev. De organiserte sig hurtig og reiste en hær. Bolsjevikene var tallmæssig høyt overlegne og det så mørkt ut. De trengte inn i byens gater og så sig jublende ved målet da folkestormen satte inn. Det hadde de ikke regnet med. De kastet inn alt de hadde av styrker men møtte forbitret motstand fra arbeidere som heller ville dø enn nok en gang underkaste sig dem.

Snart gikk arbeiderne på offensiven. Den modige oberst Udovitsjenko førte en skvadron bønder, for det meste tyske kolonister, i ring rundt fienden og angrep dem i ryggen. Selv om styrken var liten utløste de forvirring og panikk blant fiendens tropper. Til slutt brøt deres rekker sammen og tilbaketrekningen utartet i flukt. Bøndene jaget den oppløste fiendehær 60 km vest for Kiev. Bolsjevikene vendte tilbake med vældige forstærkninger, men nok en gang klarte arbeiderne å kaste dem ut av byen. I tredje forsøk falt dog byen. Alle som kunne flyktet til fots. De foretrakk å dø av sult på steppene fremfor å lide bolsjevik-helvetet nok en gang. De eneste som ble igjen i byen var jødene - de rike kjøpmænnene og spekulantene.

Under all denne elendighet levde de jødiske despotene i sus og dus i Kreml. De kalte sig proletariatets diktatur, men det fantes ikke en eneste arbeider blant dem. Jøder arbeider ikke, de lever som parasitter på verdens folk. For at dette ikke skulle gå opp for russerne tok de fleste av dem russiske navn og la bort sine jødiske. Slik skjultes fremmedvældet. Kommunismen sto for likhet i samfunnet for alle, men herskerne i Sovjetunionen førte et helt annet liv i luksus enn folket. De som naivt besøkte landet på den tiden for å se alt med egne øyne, hentedes først inn med herskernes ekstratog, fartet så rundt i deres biler, vanket i palassenes praktsaler, snakket med deres hofflakejer, og innbildte sig å ha sett Russland under den Røde Stjerne.

De var blinde for den brutale klasseforskjell i det "klasseløse" Russland. Ville man se sannheten måtte man menge sig med folket og se alt fra deres side. Man kunne f.eks. ta et vanlig tog fra Petersburg til Moskva. Men ikke vognene som var forbeholdt Sovjet-kommissærene. Da ville man få se noe annet: Hvordan rødegardistene behandlet proletariatet. På hver stasjon ble de reisende plyndret. Eller man kunne besøke en fabrikk hvor arbeiderne streiket. Friheten i Sovjet-Russland var rødegardistenes og folkebødlenes uinnskrænkede frihet til å herje med folket.

Før statskuppet i 1917 forlangte bolsjevik-jødene dødsstraffen opphevet. Efter opprettet de slakterhus for mennesker. Tro aldrig en jøde på ordet; han sier alltid det som er populært, så længe han ingen makt har, men har noe helt annet i sinne. Kommunismen lovet likestilling for kvinner. Hvordan gikk det? Kvinnene ble sosialisert! Det innebar at de fritt kunne voldtas av de røde. Slik var det 1917-1927. Et eksempel: Jekaterinodar. Våren 1918 kunngjorde Sovjetmakten der i byen et dekret om at kvinner mellom 16 og 25 år skulle sosialiseres. Initiativ-tageren til dette var jøden Bronstein (Trotskij).

Følgen var at soldater av den Røde Armee grep over 60 pene unge jenter som tilhørte borgerskapet og var elever ved byens skoler. 25 av dem ble ført til Bronstein i palasset, resten fordelt blant andre kommissærer og bolsjeviker. De ble alle voldtatt, noen av dem til døde. Noen tok soldatene med sig, og man hørte aldrig fra dem mer. Noen av likene slengte man i elvene Kuban og Karassun. Ett av ofrene var en skolepike i 5. klasse på ett av byens pikegymnas. Hun ble voldtatt i 12 dager av en gruppe soldater. Så bandt de henne til et træ og brente henne på bålet.

Waldemar