9. april

9. april 1940 er en av de store begivenhetene og merkedagene i Norges historie. Det tror jeg de fleste nordmenn er enige i. Men med det opphører all enighet. Si ett ord til, og krangelen er i gang så fillene fyker. Ikke i forherdede jøssingkretser, naturligvis; der lirer man av seg de innstuderte frasene med søvndyssende monotoni og glor hatsk på alle som ikke jatter med. Siden jødene vant annen verdenskrig, er det denne versjon som innpodes våre unge i skolen og som fyller avisspaltene. Jøssing-holdningen kan sammenfattes slik: "Her i Norge hadde vi det så godt inntil tyskerne overfalt oss. Hvorfor kunne de ikke la oss i fred? Det er fordi de ikke tåler frihet og selvstendighet hos noe folk de kan nå. Tyskerne har alltid vært fæle, men værst var de som nazister. Da skulle alle folk inn under det tyske åket, for tyskerne var liksom herrefolket som skulle herske over hele Europa, ja over hele verden hvis bare Hitler hadde fått det som han ville. Nordmenn gjenvant sin frihet da den tyske militærmaskin ble knust, takket være det demokratiske England som er alle små nasjoners beskytter." Det er utvilsomt omtrent dette de fleste, og alle ureflekterte, nordmenn i dag tror på. Seierherrens krigspropaganda blir ettertidens virkelighet. Særlig gjelder det i demokratiet, som ikke kjenner ytringsfrihet men ensretter sine undersåtter i løgn. Ikke bare har skjulte krefter monopol på massemedia, skolevesen og høyere læresteder, men i en rekke europeiske land, deriblant Tyskland og Frankrike, er det for sikkerhets skyld forbudt og straffbart å uttrykke tvil om den offisielle historie. Mange sitter faktisk i fengsel med lange dommer over seg for det. BRD-regimet prøver i disse dager å få utlevert Ernst Zündel fra Canada for å føre prosess mot ham for ytringsforbrytelser, og vi må regne med at han får 10 år og kanskje omkommer i fengslet hvis han først faller i dets klør. At demokrati = folkelig selvstyre, at demokrati = frihet og at demokrati rommer alle andre velklingende godord også, er vår tids livsløgn, og den er grovkornet nok og gjentas ofte nok til at folk tror på den.

Ut i fra all den strid som har herjet om 9. april skulle man tro at omstendighetene omkring denne betydningsfulle dag er dunkle. Forbauset blir man da når man finner kjensgjerningene nesten helt i dagen, tilgjengelige for alle som er frie nok i ånden til å forske litt. Norge var nøytralt; dvs. folket ville være det og holde Norge utenfor krigen, og regimet foregav å være det, selv om alle visste hvor det sto. Men Norge var altså offisielt, juridisk nøytralt. Etter krigsutbruddet i september 1939 lovet først Tyskland og senere England å respektere Norges nøytralitet, såfremt motstanderen gjorde det samme. Forutsetningen var at Norge førte en nøytral politikk og ikke begunstiget noen av de krigførende. Vi måtte også, i henhold til folkerettens bestemmelser, opprettholde tilstrekkelig militær slagstyrke til å avskrekke fra og straffe krenkelser av vår nøytralitet, vårt nøytrale territorium. Og vi måtte være troverdige i vårt forsett om å bruke denne makt mot enhver av de krigførende som først krenket oss. Men makthaverne i Norge var så unøytrale som noen kan bli, og de brød seg ikke med å legge skjul på det heller. Unge nålevende nordmenn er sikkert uvitende om forholdene i Norge i mellomkrigstiden, og har derfor et umulig utgangspunkt for å forstå opptakten til 9. april 1940. Her kan jeg ikke gjøre mer enn by frem noen smuler, noen brokker av et tidsbilde.

Den egentlige makt i Norge, som brøt seg frem i det skjulte under 1800-tallet, ledet av jødehuset Bernadotte i Stockholm, var frimureriet. Da Bjørnson mot slutten av århundret reiste seg mot dette mangearmede dulgte uhyre, var det blitt slik at ingen høyere post i staten eller det private næringsliv kunne besettes av en mann som ikke var viljeløst verktøy for jødenes hemmelige orden. 1905 endret intet på dette, men bragte oss inn under storlogen av England som britisk koloni. Under verdenskrigen og verdensrevolusjonen 1914-18 hersket den beryktede engelske politiagent mr. Findlay i Norge som engelsk minister for Norge. Han bestemte over alt han gadd bestemme over; vi fikk ikke importere en kilo mel eller korn fra USA uten høytidelig tillatelse fra mr. Findlay. De norske frimurere var lydige slaver for de jødiske bankierer i London: br. Wilhelm Klaveness, 8. grad, mangeårig direktør i Norges rederforbund, sto bak den avtale som påtvang norsk skipsfart å seile for krigshisserne, konspiratørene og profitørene; under den uinnskrenkede ubåtkrig gikk tapre norske sjømenn til bunns, mens folkefremmede spekulanter håvet inn veldige gevinster. Klaveness selv svindlet til seg 40 mill kr. På den annen side ble de som opprettholdt forretningsforbindelser med Tyskland svartelistet og tvunget i kne, med mindre de gjorde ydmykende avbikt. Norge var og forble underkastet de store jødiske svindelbanker i London, deriblant Hambros beryktede ågersentral. Vår hvalfangst, vår skipsfart og vårt næringsliv kom litt etter litt i klørne på "Olaf" og "Erich" Hambro (tyske dekknavn), som samarbeidet med Morgan-Lamont i USA, Abraham, Isak og Jakob Wallenberg i Sverige, og med Rothschild-familien, verdens største finans-imperialister og egentlige herrer, lederne for frimureriet, verdenskommunismen og de jødiske organisasjoner. Regjering og Storting i Norge var (og er) de overstatlige makters lydige slaver.

Under voksende jødisk innflytelse fikk næringslivet i Norge mer preg av organisert kriminalitet. F.eks. var brødrene Johnsen i Oslo bygningsindustriens gangstere og pirater; de representerte liberal-kapitalismen og parasitt-tilværelsen i renkultur. Mens 12000 leieboere anmeldte dem for svindel, holdt de gratis taffel for kommunale politikere på Oslos flotteste restauranter. Men arbeiderlederne beskyttet dem, og de fikk lån i Hambros bank. Norske sparere fikk ta sin del av tapet som jødenes børssvindel påførte oss dumme gojim. Den tyske nasjonaløkonom, prof Ruhland, anslo de europeiske spareres tap på amerikanske jernbaner alene til 21 milliarder mark i datidens valuta. Krakket i Wall Street i 1921-22 og i 1929, som rystet næringslivet i alle land og voldte langvarig nød, skyldtes først og fremst "jødedommens fyrste" Bernard Baruch, ansett som en av USAs mektigste jøder og finansiell "rådgiver" for alle USAs presidenter siden Taft's tid. Det er nesten uten unntak jøder som setter de store spekulasjonsforetagender i scene, men de som blir plyndret på såkalte svarte børsdager er ikke jøder.

Da skulle man tro at vi måtte få en sterk germansk arbeiderbevegelse som reiste seg mot ågeren. Langt ifra! Jødene bestreber seg på å gripe makten over alle politiske grupperinger, ikke minst dem som kjemper mot jødene; det er noe man bør merke seg i dagens nasjonale kamp. De jødiske finansmagnater så tidlig faren for en arbeiderbevegelse anført av gojim i germansk ånd, og laget sine egne arbeider-organisasjoner på et politisk manifest nøye utmeislet for å beskytte og fremme jødiske planer og interesser, og for å skade de germanske folk. Karl Marx (Mordochai Levy) var sønn av en rik rabbiner fra Trier i Tyskland; av blod, miljø og mentalitet fremmed for den germanske arbeiders eller bondes tenke- og handlemåte. Den marxistiske lære er tvers igjennom preget av jødisk ånd - av intellektualisme, orientalsk grusomhet, jødisk pengetenkning, en rendyrket, destruktiv materialisme. Den er uttrykk for et arbeidssky snylterfolks fiendskap mot arbeidende nordiske folk og ekte kultur. Nesten alle de store arbeiderførerne var jøder og utgått fra den blodsuger-kapitalisme som de foregav å organisere de utbyttede gojim-arbeidere mot. Karl Marx, Ferdinand Lasalle, Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg, Kurt Eisner i Tyskland var alle jøder. I 1928 sendte det sosialdemokratiske parti i Tyskland 39 representanter til Riksdagen, hvorav 38 jøder! I "arbeidernes opplysningsskoler" var 81% av lærerne jøder. I Russland var bolsjevik- og mensjevik- og de andre revolusjonære partiene så å si rene jødepartier, og etter revolusjonen var over 90% av Sovjet-ledelsen jødisk, med kjente navn som Trotskij (Bronstein), Krupskaja (Lenins enke), Radek (Sobelsohn), Litvinov (Finkelstein), Sinovjev (Apfelbaum), Kamenev (Rosenfeld) osv.. Forøvrig er det viktig å merke seg at kommunist-internasjonalene og revolusjons-bestrebelsene var utgått fra frimureriet som datterloger og virket i dets ånd; Lenin og Trotskij var høye frimurere i Stor-Orienten av Frankrike.

De dumme gojim-massene hadde altså valget mellom å utholde blodslitet under jøde-ågeren uten å mukke, og å slutte seg til de jødiske revolusjons-partier som tilsiktet en totalisering av utbyttingen og slaveriet ved å avskaffe eiendomsretten for gojim og overføre all eiendom til de jødiske finansmagnater, som heretter ville kalle seg "staten". Scylla og Charybdis. Men de fleste arbeidere lot seg narre av dette falske veiskille, og støttet kommunistene uten å ha noen anelse om hva kommunisme er. Ingen bok kunne bli antatt og utgitt av noe norsk forlag, intet skuespill oppført på et statsunderstøttet teater, som fortalte sannheten om Lenin og Russland. Man måtte forherlige denne morder og morderstat, det sørget den symbolske slanges skjulte nettverk for. Sannheten nådde aldri frem til det arbeidende norske folk; demokratiet er en sannhetsfri sone. Lenin selv uttalte med åpenhjertig kynisme at av de 200 tusen som gjennomførte revolusjonen i Russland var 49% forbrytere, 50% godtroende, og bare 1% ekte kommunister. Arbeideres forsøk på å komme til forståelse med arbeidsgiverne, oppnå forsoning, ening og samarbeid på folkelig grunnlag, sosial rettferdighet ved reform, strandet på de sistes urokkelige stahet, som kom av planen om å fremtvinge revolusjon gjennom krisemaksimering - det nasjonale næringsliv var nemlig også omslynget av jødiske renker, særlig gjennom frimureriet og de borgerlige partier som det styrte.

I Norge hadde vi to politiske partier som åpenlyst var revolusjonære og høyforræderske: kommunist-partiet og "Det Norske Arbeiderparti" (DNA), som burde ha vært kalt "Den Kommunistiske Internasjonale, avdeling Norge", for det var hva det var. Den ledende mann i DNA var i mange år Martin Tranmæl, en tater som etter sigende også hadde omreisende klesjøder inngift i slekten. Han var homoseksuell og sedelighetsforbryter, gang på gang anmeldt til politiet. Etter Lenins klassifikasjon var Tranmæl en utpreget forbryter-type, drevet av sitt blodsbetingede hat til alt norsk, som han ikke hadde noen del i. Tranmæl kom til makten i partiet i 1918 på kravet om samarbeid med Sovjet-Judea. De andre toppene i partiet som vi finner i regjeringsposisjon i april-dagene 1940 kom seg også frem på revolusjons-agitasjon og skryt av Sovjet-regimet. Slagordene var hele tiden: slå ring om Sovjet, frem for revolusjon og borgerkrig. Tranmæl meldte DNA inn i den 3. Internasjonale, og partiet fikk i mange år pengestøtte fra Sovjet. Trygve Lie reiste til Moskva og meldte norske arbeider-idrettsmenn inn i den Røde Sportsinternasjonale. Det var ikke egentlig idrett det dreide seg om her: Lie undertegnet en erklæring om at de skulle stille seg til disposisjon for en rød armé som skulle kjempe for et Sovjet-Norge. Idretten var bare et skalkeskjul for oppøvelse til voldsdåd. Alt i 1921 gjorde generalstaben regjeringen oppmerksom på at DNA hadde inngått en avtale med Moskva om å skille Nord-Norge ut som egen Sovjet-republikk. I Russland ble postkort solgt som viste Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge ned til Trondheims-fjorden innlemmet i Sovjet-Samveldet. Alvoret ble understreket da Alfred Madsen kom hjem fra Moskva med to kofferter fulle av gull for å dekke utgiftene til revolusjon og borgerkrig - dette skjedde forresten samtidig med at millioner sultet ihjel der borte. Oscar Torp, DNAs formann, satt og trakk i trådene. Situasjonen var meget farlig; det var på hengende håret at det ikke gikk som i Spania i 1936.

DNA brøt offisielt med Komintern i 1923 fordi norske bønder, fiskere og arbeidere ikke ville være underlagt Moskva, men partiets hensikter endret seg ikke. Arbeidernes Faglige Landssamskipnad (AFL) fikk fortsatt støtte fra Moskva år etter år; DNA fikk tilskudd fra AFL, som var helt i DNAs hender. NKP (Norges Kommunistiske Parti) fortsatte å være åpenlyst Moskva-tro.

Hvilken motstand møtte de norske bolsjevikene i Norges politiske landskap? Arbeiderbevegelsen, som på 1800-tallet i Norge hadde vært nasjonal og ikke marxistisk, var nå gått tapt for folket. Venstre, som på 1800-tallet hadde vært folkelig, var blitt infiltrert av frimurerne og ble nå ledet av halvjøden J.L. Mowinckel. Høyre, som var frimurer-partiet fremfor noe, ble ledet av den beryktede jøde C.J. Hambro, i mellomkrigstiden trolig Norges mektigste mann. Frimurerne hadde sine folk strategisk plassert i alle partier og sørget for at de inntok de "riktige" standpunkter i alle spørsmål som vedrørte Norges fremtid. Da frimurerlogene ble oppløst i Norge høsten 1940, tellet innskrevne medlemmer 12000, bortsett fra medlemmene av frimurerske forhaller og loger som Rotary og Odd Fellow o.a.. Men de høyeste norske frimurere står ikke i noen norsk matrikkel. Alle fremstående borgerlige politikere var Englands-orientert etter 1. verdenskrig, tildels siden 1905, fordi norske frimurere nå var underordnet Storlogen av England og ikke lenger Oscar II av Sverige, som var Vicarius Salomonis (kong Salomos vikar) i Norden.

Det er verdt å dvele en stund ved denne for Norge så skjebnesvangre jøde C.J. Hambro. Da 9. april opprant hadde han rukket å okkupere en hærskare av viktige embeder og stillinger i Norge. Ikke bare var han Stortingspresident med nær enstemmig støtte fra alle demokratiske partier, inklusive kommunistene; han var også formann i Utenrikskomiteen hvor Norges utenrikspolitikk ble trukket opp, han var Norges representant i "Folkeforbundet" (Geneve-ligaen) og bandt Norge til den ene krigsblokk i Europa, han var formann i Norges største borgerlige parti (Høyre), han var også formann i Nordmannsforbundet(!) og den øverste representant for alle nordmenn over hele verden utenfor Norge. Selv var han altså ikke norsk i det hele tatt, men jødisk! Han hadde også en rekke andre viktige stillinger hvorav noen bør nevnes. Han var formann i Norsk Telegrambyrås styre (NTB), i en årrekke redaktør av Morgenbladet, og redaktør av det skandinaviske utenrikspolitiske tidsskrift "Le Nord". Han satt dessuten i en rekke komiteer, var en meget anvendt oversetter osv. osv.. Disse kjensgjerninger får duge til å gi et inntrykk av jøde-diktaturet i Norge forut for 9. april 1940. Hambro tilhørte den rike jødiske bankierslekt som innehadde Hambros Bank i London. Tidligere het de Hamburger, fordi de kom fra Hamburg, men opprinnelig het de Levy og var altså av levitter-slekt (jødisk presteslekt). I London hadde Charles Hambro senere overoppsynet med den skandinaviske avdeling i sulteblokaden mot Tyskland. Det var Norges C.J. Hambro som senere sto bak desinformasjonen fra Stockholm som sendte så mange norske soldater i døden på et tidspunkt da tyskerne allerede hadde seiret. Sitt jødiske sinnelag var han uforsiktig, overmodig nok til å sette på trykk i Morgenbladet av 18. februar 1911: "Jødene er den vandrende gåte. De er fremmede blant Europas folk i en grad som de færreste gjør klart for seg. De tilhører den jødiske nasjon og ingen annen. Deres urforestillinger og deres vesens lover er andre enn germanernes, og deres folkekarakter er utviklet ad helt andre veier. Føler ikke germaneren rasemotsetningen, kan han likevel være overbevist om at jøden føler den... Og man tør vel også si at det ord en helt ekte jøde med forjettelsens dulgte håp bærer i sitt hjerte mot ikke-jøden er det gamle: Jemer Schemecho - ditt navn skal bli utryddet."

Ditt navn skal bli utryddet!! Ja, dette var Norges mektigste mann inntil 9. april, og den mann jøssingene adlød og så opp til, demokratiets herre. Han innehadde landets nest høyeste stilling etter kongen. Kong Håkon var 33. grads frimurer og gjennom sin mor en Bernadotte, som man altså kan regne for jødisk, og med sin styrtrike engelske dronning Maud, som vel også hadde adskillig jødisk blod i sine årer, var han selvfølgelig langt i fra upolitisk, og hva værre er, han var tro mot helt andre kretser og krefter enn det norske folk og vår forfatning. Sivile og militære embedsmenn som sto ham nær uttalte dette syn på forholdet mellom Norge og England, som sannsynligvis er kongens eget, fremført av "forsvarsminister" oberst Ljungberg, kongens venn og tjener, i London i mai 1940: "Hemmelig trolovet var vi alltid; fra 9. april er vi gift."

Det norske folk hadde bare to menn å stille opp mot dette fremmedvelde. Den ene var Nansen. Frithjof Nansen deltok lenge i Folkeforbundet i Geneve som Norges mann, og ble mer og mer forbitret over det han ble vitne til der. I 1925 stiftet han Fedrelandslaget. Han ville avsløre og bekjempe jøder og frimurere. Så døde han plutselig, noen dager før 17. mai 1930. Frimurerne har sine måter å overtale folk på. Ingen æresbevisninger fra den norske stat fulgte; Hambro holdt en hul, deklamatorisk tale ved hans båre; Norges største sønns død gikk upåaktet hen. Hans nære medarbeider, Vidkun Quisling, arvet hans politiske kamp, og stiftet i Nansens ånd "Nordisk Folkereisning". Han hadde vært 10 år i Russland og kjente den folkeoppløsende fare bedre enn noen. I 1932 var han forsvarsminister og avslørte fra Stortingets talerstol marxistenes landsforræderske virksomhet. Men da følgen bare ble at han selv ble gjenstand for de voldsomste angrep, til og med forsøkt myrdet, og intet parti ville støtte ham og Norge, gjennomskuet han de gamle partiene og så den skjulte makt. I 1933 dannet han et norsk parti, Nasjonal Samling.

Revolusjons-feberen var ikke en forbigående forvillelse. I Moskva var der mange norske i 1929; 30-40 av dem gikk på Lenin-universitetet hvor de lærtes opp til å lage borgerkrig og drepe sine landsmenn. Blant lærerne på denne forbryterskole fant man advokat Hansteen og Jacob Friis, som begge siden reiste hjem med russisk gull. På hotell Lux ute på Tverskaja bodde redaktør Christian Hilt med frue. Han var ansatt ved den 3. Internasjonale under sekretær Kuusinen. Alle, Torp og Tranmæl og disse og andre, visste hvordan forholdene i Russland virkelig var og kan ikke unnskylde seg med godtroenhet.

Arbeiderlederne preket at alle som står utenfor fagforeningene og har en annen politisk oppfatning, skal forfølges og slås ned. De agiterte hele sine liv for klassekamp og borgerkrig. Under Menstad-slaget ble politiet skamslått, steinet og trampet på. Under fløter-streikene skjøt man på statspolitiet, kastet dynamitt mot en fredelig forsamling. Disse menn kjente ikke noe norsk folk eller fedreland, for dem var alt "arbeiderklassen" og "borgerskapet", klassekamp og nedrivning. De ville med åpne øyne utlevere Norge til et brutalt asiatisk despoti hvor menneskeliv intet betydde. De hånet alt godt, alt sant og edelt i folket; de sa at Gud og fedrelandet var en frase, nasjonalt selvforsvar galskap, de lo av folkets religion, moral og nasjonale kultur; de spyttet på Norges grunnlov og hånet folkets rettigheter.

Det var ikke bare i DNA man virket for verdensrevolusjonen; frimureriet inneslutter alle demokratiske partier. Venstres fører, halvjøden J.L. Mowinckel, strebet for at Sovjet skulle bli opptatt i Folkeforbundet. I en høystemt hilsningstale ønsket han Litvinov (Finkelstein) velkommen til Geneve. I 1935 fikk han vite at Sovjet skulle erobre Finland, men i steden for å slå alarm la han med vilje også Norge åpent for sovjetisk overfall. Sammen med hærens øverstkommanderende, general Låke, ødela han den norske hær.

DNA kom i regjeringsposisjon i 1935. Einar Gerhardsen, som ledet utallige gateopptøyer med drapsforsøk, overfall og ruteknusing i Oslo, han ble Oslos ordfører, og senere, etter krigen, mangeårig norsk statsminister. Et riksstyre av revolusjonære marxister som tjente en fremmed makt var grunnlovsstridig, det påpekte Quisling med støtte fra prof Gjelsvik og dr Aall, men kongen tok ikke hensyn til det. Straffelovens §83 lyder: "Den som rettsstridig søker å bevirke eller medvirke til at Norge eller noen del av riket bringes under fremmed herredømme eller innlemmes i en annen stat, eller at noen del av riket løsrives, straffes med hefte i minst 8 år eller med fengsel fra 8 år inntil på livstid." Alle de andre partiene unntatt NS hjalp DNA til taburettene og gjorde seg medskyldige i folkesviket.

Parolene fra Kominterns 7. verdenskongress i 1935 om enhetsfront og folkefront var det stor interesse for i Norge. Alle demokratiske partier, dvs. partier som jødene behersket, skulle gå sammen om å bekjempe de nasjonal-sosiale folkelige krefter, fascistene og "nazistene". Ved Stortingsvalget i 1936 ble folkefront-kjeden sluttet, med NKP, DNA, Bondepartiet, Høyre, Frisinnede, Fedrelandslaget og Venstre i felles front mot det ene norske parti Nasjonal Samling. Med gullets herrer i ryggen mønstret de et propaganda-apparat som NS ikke kunne måle seg med, og norske mann i hus og hytte gikk til valg med forgiftet sinn. Etter hvert som spenningen i Europa øket og det ble klart at krigsfaren var størst mellom England og Tyskland, gikk Tranmæl-Nygårdsvold-klikken fra å være Moskva-agenter til å bli lakeier for England. Disse kommunistene fant det tydeligvis ikke problematisk å tjene det kapitalistiske England mot det sosialistiske Tyskland - ikke det slag! De tok parti for de rike jøder mot de fattige germanere, vår egen stamme. Alt i begynnelsen av 1938 deltok Tranmæl på en internasjonal kongress hvor man drøftet frontskiping mot Tyskland. 14-15 november 1939 var DNA representert på et nytt krigsmøte i London.

Regjeringen Nygårdsvold besto av opplagte forbrytere som Lie (meneder) og Ystgård (brannstifter), ellers mest av halvtåper som neppe kunne skrive navnet sitt, folk som led av ungdomssløvsinn, syfilis og epilepsi. Dette er demokratiets poeng: man fjerner folkets edleste og dyktigste menn og fyller opp alle høye stillinger i samfunnet med undermålere og menn med en fortid som man kan bruke som pressmiddel mot dem; sjalter ut menn av god nordisk rase (kommunismen i Norge var et raseproblem, det går opp for en når man studerer fotografier av marxist-lederne). Så styrer "man", dvs. de hemmelige ordener, ved strategisk plasserte men anonymt virkende brødre. Den egentlige herre over Nygårdsvolds regjering av fantepakk hadde ingen offisiell plass i den. Blant ministrene skilte Halfdan Koht seg ut som en mann med kraft og evner, en mann som kunne brukes til noe. Han innehadde da også den viktige utenriksminister-posten.

Vi hadde i Norge en rekke organisasjoner hvis formål var å beskytte jødenes interesser, fremstille dem som stakkars uskyldig forfulgte, hisse til hat mot Tyskland og den nasjonale reisning i vårt land, samle inn penger til jøder og skaffe flest mulig av dem innreise- og oppholdstillatelse i Norge: Nansenhjelpen, Foreningen mot Rasehat, Asylrettens Venner, Komite til støtte av intellektuelle tyske flyktninger(!), m.fl.. Ved siden av disse hadde vi en rekke andre foreninger som foruten offisielt å ha en del andre formål, arbeidet i samme retning: Kvinneliga for Fred og Frihet, Jehovas Vitner, Oxfordbevegelsen, Norsk Folkehjelp, Kristelig Verdensforbund, osv.. Mer enn 50 dekkorganisasjoner arbeidet mer eller mindre energisk for jødiske interesser. På et møte arrangert av sistnevnte i Calmeyergatens misjonshus, talte biskop Berggrav om "de jagede og vi". Det var ikke politiske flyktninger det dreide seg om, men "overbevisningsflyktninger", sa biskopen. Han fortalte at det var 200 000 "jagede" i Paris, og at 100 000 av dem var "raseflyktninger" - dvs. flyktede jøder som hadde deltatt i borgerkrigen i Spania på de rødes side, og hvorav mange hadde begått umenneskelige forbrytelser. Biskopen appellerte til det norske folks gode hjertelag, at de måtte slå seg sammen to og to for å underholde en av de jagede. Import og underhold av rasefremmede forbrytere pågikk den gang som i dag. Arbeidernes Justisfond, et nytt navn på Internasjonale Røde Hjelp, tok seg av 300 av disse revolusjons-jøder. Stortinget bevilget flere ganger store pengesummer til underhold av flyktede forbrytere tilhørende verdens rikeste folk, med den varmeste anbefaling av - jøden C.J. Hambro som talte i humanitetens navn.

Arbeiderbladet såvel som Arbeideren (kommunistpartiets avis) drev en systematisk agitasjon for import av de kommunistiske flyktninger fra Mellom-Europa. I Arbeiderbladet foreslo man som en passende begynnelse 5000 emigrant-jøder! Verdens farligste revolusjonsmaker, jøden Trotskij, var i over ett år den norske marxist-regjerings ærede gjest. Den ble bare høyst uvillig nødt til å skille seg ad med denne blodbestenkte morder og evig vandrende ulykkes-jøde, først på grunn av de avsløringer som fremkom under Nasjonal Samlings aksjon, dernest etter de fremkomne trusler fra Stalin. Og fallet Trotskij var ingenlunde enestående. Inn og ut av Folkets Hus i Oslo gikk en stadig strøm av omflakkende revolusjons-jøder. Gissel-morderen fra München, Ernst Toller, reiste i november 1938 til England og USA med den norske regjerings anbefaling i lommen!

Mange av renkene for å fremtvinge krig i Europa ble smidd i Geneve i fredens navn. Baron Maurice de Rothschild fra Paris, senator, multimilliardær, bankier, og selvsagt jøde, var hver dag i Folkeforbundets palass i Geneve, uten å ha noe offisielt fore der. Han var frimurernes øverste leder, altså kong Salomo, eller i alle fall hans høyeste stedfortreder i Europa. Hans vikar i Sverige var kong Gustaf, i Norge advokat Rønneberg, en mann som de færreste nordmenn har hørt om. Nesten alle ledende politikere som møttes i Geneve var frimurere. Våre politikere, med Koht, Hambro og Mowinckel i spissen, valfartet dit på det norske folks bekostning, hvor man veltet seg i en kvalmende luksus og konspirerte for krig og revolusjon. Det fortelles om et overdådig ball med 800 gjester på denne tid, hvor også bolsjevik-jødene fra Moskva fråtset i luksus, mens millioner av russere sultet ihjel eller omkom i arktiske dødsleire.

Når man har skjønt marxismens hensikter slutter man å forundres over at de norske marxister så uanfektet kunne intrigere med super-plutokratene i vest. Det var en Rothschilder i sin tid som hadde understøttet Marx så rikelig. Han visste hva han gjorde. Helt uforstyrret fortsatte arbeiderlederne å marsjere i 1.mai-tog med revolusjonære slagord. Så sent som i 1. mai -toget 1938 ble under verdensrevolusjonens blodige bannere båret kjempeplakater av Dimitrov (Kominterns propagandasjef, bulgarsk jøde), Lenin og Stalin gjennom Oslos gater, uten protest fra de tusener av jøssinger som etter 9. april fant det opportunt å gjenoppdage sitt fedreland - bare for å sabotere dets bevarelse.

Krigen nærmet seg nå med stormskritt. Volden mot de tyske minoriteter i Tsjekkoslovakia og Polen på tidligere tysk jord la et sterkt press på Hitler for å gjøre noe. Den uavlatelige hets mot Tyskland i særlig engelsk-jødisk presse viste at noe var i gjære. England og Frankrike rustet opp uten stans, det samme gjorde Sovjet og USA. Alle oppegående iakttagere skjønte at det var en livsnødvendighet for ethvert land å stå godt rustet. Men hvordan var det fatt med det norske forsvar? Norges væpnede styrker gikk fra 1905 sakte men sikkert i oppløsning; det begynte lenge før DNA kom i regjeringsposisjon og var et frimurer-komplott for å svekke de nordiske folk innfor verdensrevolusjonen. Som i andre ting viste kommunistene seg i forsvarssaken som "de mest konsekvente foretredere for de frimurerske idealer". De var på vegne av de germanske folk riddere av det brukne gevær; de ønsket å avvæpne oss og gjøre oss vergeløse. Under første verdenskrig reiste Tranmæl omkring og agiterte mot militær-vesenet. På DNAs landsmøte i 1930 sa Fredrik Monsen, en av Moskvas betrodde menn, at det alltid hadde vært enighet i partiet om at man skulle gjøre den borgerlige hær ubrukbar. Senere, som forsvarsminister, delte han ut komplette sett norsk vinterutstyr fra den norske hær til Sovjet, for at den Røde Armé skulle forberede seg på et vinterfelttog i nord. Forsvaret ble også undergravd innenfra. I Norge var, som man bør vite, alle nøkkelstillinger besatt av symbolske murere eller deres håndlangere. I hæren var over en fjerdedel av offiserene frimurere, likeså i flåten. Det betyr at en fjerdedel av offiserene ville ha forrådt Norge i en krig mot England eller Sovjet, og med overlegg påført oss tap og nederlag, røpet hemmeligheter for fienden, utført sabotasje. Norges sikkerhet krevde at vi gikk sammen med våre broderfolk i Norden og dannet et forsvarsforbund, men det nordiske samarbeid har alltid blitt torpedert av frimurerne. Et nordisk forsvarsforbund kan bare skapes av nasjonale bevegelser i de enkelte land.

Det norske folk ville holde seg utenfor et eventuelt europeisk stormaktsoppgjør, og Norge var offisielt nøytralt. Vi fikk imidlertid gjentatte ganger varsler om at nøytraliteten ikke kom til å bli respektert. Den britiske freds- og folkeforbunds-politikeren Lord Cecil, som Stortingets Nobel-komite hadde tildelt fredsprisen, trolig for sitt fremragende bidrag til sulteblokaden mot tyske kvinner og barn under første verdenskrig og sin kjempefortjeneste som storaksjonær i rustnings-industrien, skrev således i Scandinavian Review, august 1938: "De skandinaviske land kan si seg nøytrale for å glede seg selv, men hver sterk makt i nærheten vil bare respektere nøytraliteten så lenge det passer vedkommende makt." Det var en frimodig bekjennelse av Storbritannias holdning og handlemåte som stemmer dårlig overens med det vanlige refrenget om England som de små nasjoners beskytter. Norges tilstand som lydrike under England trådte tydeligere frem etter som 2. verdenskrig nærmet seg. Fra krigsutbruddet og frem til 9. april styrte den engelske gesandt, mr. Dormer, sammen med sjefen for den hemmelige engelske polititjeneste i Norge (Secret Intelligence Service), mr. Erich-Smith, Norges affærer etter ordre ovenfra.

Ikke før var krigen brudt ut i september 1939, så begynte regjeringen Nygårdsvold å bryte vår nøytralitet. Det første alvorlige tilfelle var at den lot skipsrederne vedta å overlate en stor del av vår handelsflåte, omlag 2 millioner bruttotonn hvorav 1,2 mill brt tankskip, til England, akkurat som hadde skjedd i første verdenskrig. Bare enskilte skipsredere, Johan Stenersen fra Oslo og et par andre, stemte imot. Den 23. november 1939 kunne utenriksminister Koht melde at avtalen om å bortfrakte Norges moderneste skip til England var i orden. Senere gikk størsteparten av restflåten også i vestmakttjeneste.

Nøytraliteten fordret at Norge, og særlig regjeringspressen, ikke gav uttrykk for krigerske hensikter mot noen av de krigførende. Her trampet de i klaveret så det sang. I Arbeiderbladet sto stadig å lese hva Tranmæl hadde ordlagt således 13. mai 1936: "Den norske arbeiderbevegelse vil selvsagt i en gitt situasjon forsvare arbeider- og bondestaten [slavestaten Sovjet-Judea] med alle midler som står til dens rådighet." Senere mente samme blad at Norge burde gå sammen med Sovjet og de andre demokratiene. Hele regjeringspressen gikk inn for bolsjevik-parolen om folkefront, kamp mot fascisme og nasjonalsosialisme, og hjelp til de røde i Spania. Det samme gjorde ellers mange borgerlige aviser også den gangen, og det kan man forstå når man har gjennomskuet frimureriets hemmelige spill; den spanske borgerkrig viste nøye samarbeid mellom frimureriet og bolsjevismen, og annen verdenskrig selv er jo et slående bevis på det inderlige interesse-fellesskap mellom de frimurerske vestmakter og bolsjevik-Russland. Fellesnevneren er naturligvis jødemakten, og som allerede nevnt er bolsjevismen et ektefødt barn av frimureriet. Arbeiderpartiavisen Fremtiden skrev 31/7 1939: "Nøytralitet må betraktes som selvmord. Vi må straks ta parti for England og Sovjet-Russland." England og Sovjet-Russland. Dette var før krigen brøt ut, og lenge før Sovjet kom med i krigen. Likevel var det ingen tvil i denne marxist-hjerne om at kapitalismens høyborg England og det angivelige arbeiderparadis Sovjet-Russland på en måte var ett. Enheten ble ikke nærmere forklart.

Nå kom det anslag mot Skandinavia fra Sovjet som Quisling lenge hadde forutsett og fryktet. Men det var ikke Norge som ble tatt først. Den velkjente vinterkrigen i Finnland begynte. Nå så man hvilken velsignelse nordisk forsvarssamarbeid ville ha vært, men vi hadde intet. Det nærliggende var at det militært sterke Sverige kom sin bror i øst til unnsetning. Med sin fulle styrke satt inn i Finnland, ville svenskene og finnene ha slått den Røde Armé - finnene greide det nesten alene. Men: Jøde-Kong Gustaf av Sverige, som var den høyeste frimurer i de nordiske land, leder for det svenske system og frimureriet i hele Nord-Europa, lakei for Rothschild i Paris og den høyeste kong Salomo i USA, nektet å hjelpe Finland. Hvorfor? I 1933 ble hemmelige selskaper forbudt blant offiserer og befal i Finland. Det var gjennom frimurernes hensynsløse og forræderske metoder at Finland kom i hendene på fienden. Kong Gustaf sammenkalte plutselig på eget initiativ kongemøtet i Stockholm hvor president Kailio var æresgjest. Dette møte mellom alle skandinaviske lands konger, den finske president, og alle 4 lands utenriksministre nettopp i de dager da Finland forhandlet med Russland! Man ødela det nordiske samarbeid og sendte ut det budskap at Finland sto alene. Senere henvendte den finske regjering seg til den svenske og ba om militær hjelp. Statsminister Per Albin Hanson avslo uten å forelegge saken for Riksdagen eller dens utenrikskomite. Dette vakte voldsom bestyrtelse i folkeopinionen og regjeringskrise truet. Da trådte Gustaf frem og erklærte at det var han som sto bak avslaget. Kongens avslag fulgtes av Sovjets fredsforslag som formidledes over Stockholm. Finland kjempet alene for hele Norden mot Østens barbari, på grunn av jøde-huset Bernadotte i Sverige.

De første dagene av januar 1940 drøftet flere britiske aviser muligheten for å angripe Tyskland fra Skandinavia, og 20. januar oppfordret Churchill i en radiosending de nøytrale om å gå inn i krigen på Englands side. Norges sendemann i London, Colban, ble 7. februar innkalt til den britiske utenriksminister lord Halifax og fortalt at England aktet å stanse malmtransporten fra Narvik til Tyskland og annen skipsfart som gavnet Tyskland (det var ikke mye etter at England hadde røvet vår flåte). Halifax sa rett ut at England for det formål ville skaffe seg støttepunkter langs Norges kyst. Fra denne dag var det altså klinkende klart for Norges regjering at England ikke lenger ville respektere vår nøytralitet slik de hadde lovet i september. Hadde vi nå hatt en norsk regjering i Norge så ville den ha satt oss i krigsberedskap og sørget for å utruste og dyktiggjøre våre stridskrefter. Men regjeringen Nygårdsvold foretok seg intet, til tross for at Norge etter mange år med det brukne geværs politikk var forsvarsløst. I mens hadde politikerne latt masken falle: Stortingets mandat var utløpt og det skulle avholdes nyvalg, men man brøt grunnloven og valgte seg selv for å være sikre på å kunne fullføre sitt skitne spill. 10. januar 1940 åpnet kongen det ulovlige Storting og spottet den Grunnlov han hadde avlagt ed på. Det var nå, om ikke før, klart for alle at regimet var kriminelt og hadde onde hensikter, og det var enhver nordmanns påtrengende plikt å avsette og arrestere det.

Den regjering som hadde sittet siden 1936 ønsket å gjøre hele landet til et fallitt-bo, lamme alt arbeidsliv, få alle produktive foretagender til å stanse opp og tappe all kapital ut av banker og pengeinstitusjoner. På denne måten skulle vi gjøres modne for proletarisering og kollektivisering og motstandsløse innfor sovjetisk eller engelsk invasjon. Komiteer med et tilsynelatende folkelig formål ble besatt av sabotører og spioner: Formannen for komiteen som skulle passe på at Norges nøytralitet ikke fikk skrammer var den gamle Moskva-kommunist, advokat Emil Stang. General Aavatsmark, som var formann for Finlands-komiteen, var storfrimurer, medlem av Sanhedrin, det høye råd for frimurerne i Norge. Han hadde tittel av "oppbevarer av nøklene til Salomos tempel". Fagorganisasjonens sivile arbeidshjelp til Finland var svindel, og "Norsk Folkehjelp" opptrådte som sabotør. Vestmaktene lovet i Moskva Sovjet militære baser i de baltiske land, store deler av Finland, og havner og militære støttepunkter i Nord-Norge. Til gjengjeld krevde de at Sovjet skulle gå til krig mot Tyskland, men dette vegret Moskva seg for, og forhandlingene førte til intet.

Bare noen dager etter kunngjøringen fra Halifax ble det blodig alvor av trusselen. 16. februar forfulgte britiske krigsskip det sivile ubevæpnede tyske skip Altmark inn i Jøssingfjorden og senket det, skjøt med maskingevær på de tyske matrosene som svømte for livet i det iskalde vannet. Vedkommende norske offiserer ville bruke den våpenmakt de rådet over til å straffe det britiske angrepet, slik folkeretten krever, men regjeringen forbød det! Dermed brøt de våre nøytralitets-forpliktelser så grovt som det kunne gjøres. Tyskland, som den fornærmede part, hadde nå Folkerettens medhold i å overta forsvaret av Norge, siden Norge selv nektet å forsvare seg. Det var etter denne episode at smædenavnet jøssinger kom til å bli heftet ved den type unasjonale og samvittighetsløse nordmenn som trakk på skuldrene eller klappet mens en fremmed makt utførte kaldblodige drap på norsk jord.

Nok en advarsel om at britisk invasjon av Norge var nært forestående kom i en artikkel av jøden Hore Belisha, engelsk krigsminister, 24. februar i Tidens Tegn. Med fåreskinnet over den britisk-jødiske ulv åpnet han med de velkjente fraser om England som de små nasjoners beskytter - det britiske imperium, som i århundre hadde vært de små nasjoners voldtektsmann på verdenshavene! - og fortsatte med dårlig tilslørte trusler om at Norge og Sverige som deltagere i Geneve-ligaens sammensvergelser skyldte England og dets allierte retten til gjennommarsj til Finnland. Påskuddet var å hjelpe Finnland i vinterkrigen mot Sovjet; den egentlige hensikt var å stoppe transporten av jernmalm til Tyskland og trekke Skandinavia inn i krigen mot Tyskland. 19. mars hevdet Chamberlain at Norge og Sverige nå etter vinterkrigen og Moskva-freden ikke hadde annet valg for å berge seg enn å slutte forbund med England og gå inn i krigen mot Tyskland. Dette måtte fortone seg underlig for de nordmenn som skjønte at England og Sovjet i grunnen sto på samme side i krigen; våre ledende marxister og frimurere hadde i hvert fall skjønt det. 2. mars sa utenriksminister og marxist Koht i et regjeringsmøte at "hvis England bryter vår nøytralitet må vi nøye oss med å protestere [dvs. hykle]; vi må ikke stelle oss slik at vi kommer inn i krigen på den gale side".

England fortsatte sine krenkelser av Norges suverenitet og nøytralitet. Den 21. og 22. mars angrep engelske torpedo-jagere minst 5 ganger fredelige tyske skip i norsk farvann. Regjeringen fulgte Kohts oppskrift og nøyde seg med å hykle forargelse. Disse angrepene fra britisk side må også ha tjent som prøveballonger på norsk motstandsvilje i tilfelle av britisk invasjon; tilfreds kunne imperialistene konstatere at den var lik null. Nå satte de opp tempoet i forberedelsene på å besette Norge og ga de siste klarsignaler.

Den 5. april kunngjorde de engelske og franske regjeringer offisielt for Norges regjering ved utenriksministeren at de ikke lenger ville ta hensyn til Norges nøytralitet. Kong Håkon og regjeringen bestemte seg for å holde krigserklæringen hemmelig så lenge som mulig! Alene dette var høyforræderi og fortjente dødsstraff. Men de gikk videre og sørget for å legge Norge åpent for britisk landgang og hærtekt: De unnlot å legge ut miner hvor den britiske flåte var ventet og unnlot å mobilisere; erfarne mannskaper ved kystfortene ble sendt hjem kort før 9. april og erstattet med uøvde som ikke kunne bruke kanonene; nøytralitetsvernet ble sendt hjem, et gardekompani så sent som 8. april; fyrlyktene var slukket fra svenskegrensen til Marsteinen, hvor man kunne vente tyskerne, men brente derfra og nordover, langs kysten som vendte mot England, og dette etter hemmelig ordre fra regjeringen av 8. april; regjeringen forbød nordmennene å skyte på engelske og franske krigsskip, de skulle bare skyte på tyskerne. I ettertid kan man se at det var som om de hadde rullet ut en rød løper for fienden. For amerikanske aviser forklarte jøden C.J. Hambro senere hvorfor det var blitt løsnet så få skudd mot inntrengende krigsskip natten til 9. april: mannskapene ved kystfortene var ikke sikre på hvilken nasjon de tilhørte! Årsaken til at man skjøt på Blücher i Drøbak-sundet var ganske enkelt at britene ikke var ventet der.

Den britiske hovedflåte med slagskip og kryssere gikk ut fra Scapa Flow og Rosyth den 7. april. Alt natten til 8. april var britiske krigsskip og fly kommet så langt nord som til Vestfjorden, og om morgenen kunne de melde at de hadde lagt ut miner ved Stad og Hustadvika og utenfor Narvik. De jaget bort norske skip som nærmet seg minefeltene i norsk farvann. Planen og ordren var å hærta Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik.

Tyskerne må alt i lengre tid ha kjent til Englands planer, for de var forberedt da april-dagene opprant. De hadde merket seg Norges svik mot nøytraliteten og overvåket utviklingen. For tyskerne var det imidlertid om å gjøre å holde Skandinavia utenfor krigen; det var ille nok for dem i sin tallmessige underlegenhet at tofront-krigen truet. Englands strategi var å utvide krigen til så mange skueplasser som mulig og holde den gående, tvinge Wehrmacht til å spre sine krefter over et stort område, og la andre folk kjempe og dø for seg. Tyskland ønsket Blitzkrieg, hurtig seier over en motstander om gangen. Tyskland ventet derfor til siste liten med å gå mot Norge, i håp om at noe skulle skje og det britiske felttog mot Norge bli avlyst. Men da meldingene kom om at den britiske hovedflåte var stukket til sjøs, var Tyskland tvunget til å komme den i forkjøpet. De tyske krigsskip nådde frem til farvannet utenfor Narvik først omkring ett døgn etter at engelskmennene hadde lagt ut miner der, og etter at Norge for siste gang hadde vist at vi heller ikke nå grep inn men la oss paddeflate for England. Likevel fór Tyskland skånsomt frem mot Norge, fordi NS-førerne dypere sett ønsket å samle alle nordisk-germanske folk på felles rase og kultur.

I Stortingsmøte 8. april sa Koht om den engelske fremferd at den var "ulovlig og folkerettsstridig", og videre at vestmaktene førte krigen inn på norsk territorium for lettere å vinne den. Han brukte akkurat så sterke ord som man under omstendighetene måtte vente av en norsk utenriksminister hvis han ikke skulle betraktes som forræder (hvilket i høyeste grad var hva han var). Dette skjedde dagen før den samme regjering offisielt sa seg å være i krig med Tyskland på vestmakt-siden, hvilket understreker det svimlende hykleri i disse ord. Man opprettholdt en anstendig og ansvarlig tone for å skjule sitt svik, holde stillingen og hindre selvbestaltede forsvarshandlinger fra det norske folk.

La oss følge begivenhetene etter som dramaet når sitt høydepunkt. Minst 8 dager før visste regjeringen med sikkerhet at de allierte hadde planer om å besette Norge. Ordren som ble gitt i London 2. april kjente regjeringen Nygårdsvold til. Den 5. april mottok Koht noter fra England og Frankrike om at de ikke lenger ville tillate Norge å være nøytralt. Dette ble holdt hemmelig for Stortinget til 8. april. 7. april mottok regjeringen telegrafisk beskjed fra sendemannen Sheel i Berlin om at tyske transportskip var på vei til Norge. Hambro og Koht visste tross sine harmdirrende taler i Stortinget over Englands krenkelser av norsk nøytralitet meget godt hva som ville skje. De foretok seg intet fordi de regnet med at England ville komme først. Underretningene fra London ga sikkerhet for det. Mandag 8. april mottok regjeringen et nytt telegram fra Sheel om at både engelske og tyske krigsskip var på vei til Norge. Men regjeringen foretok seg intet. Kvelden 8. april ga de ordre om at alle fyr ved Norges sydkyst skulle slukkes. Natten 8-9. april ga regjeringen ordre til alle generaler om at når flåtene ankom skulle det skytes på Tyskland men ikke på England. Regjeringen hadde med samtykke og billigelse fra utenrikskomiteen i Stortinget innbudt England til å besette Norge for herfra å føre krig mot Tyskland. Den unnlot å mobilisere, unnlot å gi folket beskjed. Regjerings-medlemmene våket natten 8-9. april, likeså de fleste av Stortingets medlemmer. De fleste statsråder var på sine kontorer om natten og ventet på melding om at England hadde besatt de viktigste punkter i Norge. Men allerede kl 3 om natten nærmer tyske skip seg Norge uten at Englands flåte er i sikte. Kl 4 holder regjeringen konferanse og beslutter å mobilisere, etter å ha innsett at spillet er tapt. De ringer NSB og bestiller ekstratog til Hamar med avgang kl 5, og gir seg til å pakke. Litt før 5 kommer Tysklands sendemann opp i UD til Koht og meddeler at Tysklands stridskrefter står ved Norges kyst fra Oslo til Narvik, og ber Norge stille seg under tysk beskyttelse. Koht, som hele natten har sittet og ventet på at Englands sendemann skulle komme med en slik beskjed, blir rasende, slår ut med hånden og ber Tysklands sendemann forsvinne. Han har det travelt med å pakke viktige dokumenter; bilen som skal ta ham til Østbane-stasjonen står utenfor og venter. Han vil overhodet ikke diskutere med Tysklands sendemann.

Da regjeringen var rømt kl 5 grep panikken alle de andre. Kl 9 rømte Stortinget med et nytt ekstratog. Så rømte generalstaben og admiralstaben. Gikk man forbi deres kontorer på Akershus denne morgen kunne man høre telefonene kime og kime og kime - ingen svarte. Det var de militære fra hele landet som ville ha ordre og opplysninger. Det var nydelige tilstander! Alt var kaos, ingen visste ut eller inn. Rømlingene hadde trass i panikken fått med seg de 2 viktigste ting: guldet og kongen! Ja, for man fikk streng ordre fra London om å rane Norges Bank før man stakk av! Først til Hamar gikk det, så til Elverum og videre oppover Østerdalen. Koht, Torp og Nygårdsvolds sekretær Larsen bodde på turisthotellet i Särna, Sverige, 12. og 13. april, sammen med den engelske sendemann i Oslo, sir Cecil Dormer; hadde lange konferanser med ham og den franske sendemann som også bodde der. Dormer uttalte: England hadde lagt ut minefeltene i norske farvann av 2 grunner: 1) For å lokke den tyske flåte ut i Nordsjøen. 2) For å tvinge Tyskland til å svekke sine stillinger i Nederland og Belgia; England planla å angripe Tyskland ved gjennommarsj av disse land. Han mente at når Tyskland kom dem i forkjøpet om Norge måtte det skyldes spionasje og at Tyskland hadde oppfanget Englands plan. Hambro, sammen med de marxistiske hallomenn Øksnevad og Rytter, hadde rømt til Stockholm. Man jamret seg for de tyske bombefly som man trodde forfulgte seg overalt. Tranmæl var forduftet inn i Sverige sammen med mange andre arbeiderledere. Regjeringen flyktet til Røros, siden videre til Romsdal og til Molde, hvor et engelsk krigsskip ventet på dem. Den gikk ombord og ga seg i Englands vold. Slik kom den til Nord-Norge. Regjeringen slo seg ned i Tromsø og plyndret bankene der oppe så folk i Nord-Norge til slutt ikke hadde penger til mat. Derfra fortsatte turen til England hvorfra de skrøt av sine bragder og ba dem som var igjen hjemme slåss for dem og England.

I Tromsø omga kong Håkon seg med seksualeksperten og svinepelsen Karl Evang og hans stallbror Mot-Dagisten Ording. Ombord på krigsskipet var menasjeriet samlet: Koht, Nygårdsvold, Trygve Lie, Oscar Torp, Ystgård. Der fantes ikke én god nordmann som var med frivillig. Norske marinesoldater og norske sjømenn ble akkurat som under første verdenskrig tvunget til å gå i krigstjeneste for kapitalistene og krigsprofitørene med livet som innsats; alternativet var å bli skutt eller satt i konsentrasjonsleir. Under overfarten ble ett av skipene i følget senket av en tysk ubåt(?), og det sendte SOS-signaler til kongens skip, men den "anglofile" konge dampet videre og lot de tusen engelske matrosene drukne - det røvede guld måtte ikke gå tapt for de jødiske bankierene i London! Blod og guld - jødenes spor gjennom europeisk historie.

En hårreisende illustrasjon på hvordan konspiratørene og rustnings-aksjonærene i London, Paris og New York brukte sakesløse europeiske ungdommer til å slåss og dø for deres profitt og makt gav en reportasje i den danske "Berlingske Aftenavis" for 8. november 1941, hvor danske leiesoldat, korporal Svend Richard Christensen i den franske fremmedlegion forteller om felttoget mot Norge: "Først i mars var 13. halvbrigade dannet, alle nasjoner var representert unntatt Tyskland og Italia [Norge var altså med!!]. Fra Oran seilte vi i konvoi over Middelhavet til Marseille, derfra gikk det til Lyon hvor der blev avholdt store øvelser, og sist i mars førtes vi til Brest, Frankrikes store flåtehavn. Her oppstod ryktet, ingen visste hvordan, at vi skulle til Norge. Og ryktet talte sant, vi ble innskipet - en halvbrigade fremmedlegionærer (1200 mann), 2 alpejeger-bataljoner og 1 bataljon polske frivillige. I en konvoi på 41 skip med tren og artilleri dampet vi nordpå. Underveis ble vi bombet av tyske flyvere og 2 skip sank. Det ene het "General Mentzinger" og jeg sto på dekket og så det gå ned. Vi nådde imidlertid til Liverpool, lå der i 2 dager og seilte så videre til Glasgow. Der fikk vi den offisielle mottagelse i England, med musikk på kaien, tale av Lord Mayor og ingen ende på begeistringen. Fire dager etter var vi atter i sjøen, videre nordpå, og nå kom det røre blant legionærene, nå gikk det til kamp. På den turen senket tyskerne ytterligere fire skip. Endelig omkring midten av april fikk vi Norges kyst i syne, og i et helvete av ild la vi inn i Bjerkvik-fjorden. Ustanselig fløy tyske bombemaskiner inn over konvoien, som ikke kunne manøvrere i den smale fjord, og artilleriet fra bergene dengte granater i trommeild mot skipene, som var for dyptgående til å kunne legge inn til kysten. I dette inferno av ild og jern måtte vi gå i båtene og ro inn til kysten... Langsomt, mens alpejegerne eskorterte oss langs bergsidene, kjempet vi oss sammen med nordmennene opp mot Narvik. Nordmennene var elendig utrustet, der var en katastrofal mangel på våpen og ammunisjon. Vi led forferdelig under kulden. Narvik ble etterhånden renset, men tyskerne holdt stadig stillingene i bergene og tunnellene inn mot Sverige. Midt i mai sto hovedslaget. Vi kjempet oss meter for meter inn i den viktigste tunnel. Mannefallet var stort, av mitt kompani på 240 mann var bare 16 tilbake...21. mai under et fryktelig luftangrep ble vi atter utskipet og seilte mot England. To ganger ble vi bombet og mange ble drept av maskingeværkuler. Fra Liverpool gikk ferden til Brest som sto i flammer. Så tilbake til Liverpool. En del legionærer gikk da i engelsk tjeneste."

En amerikansk reporter ved navn Donald Day var i Norge under kampene. Det lyktes ham å ta seg over grensen til Norge øst for Røros. Der traff han en gruppe norske soldater som hadde kommet fra Finnland. Han traff også en norsk major som hadde vært på stadig retrett med sin avdeling uten å kunne yte nevneverdig motstand. Hans soldater var utrenede og uten militær-utdannelse. De hadde geværer. Maskingeværer, mortere, håndgranater og andre infanteri-våpen ville ha vært uten nytte for dem, da de ikke kunne bruke dem. Majoren betegnet situasjonen som håpløs fordi de britiske soldatene hadde trukket seg tilbake nord for Lillehammer uten å underrette nordmennene og overlatt til dem å holde stillingene. Andre norske offiserer bekreftet dette senere. Den norske major fortalte også at moralen var dårlig, og mange av de norske offiserene mente at britene invaderte Norge. Det var ingen virkelig disiplin, og mange av de innkommanderte soldatene fortalte at de ikke hadde rede på hvordan de skulle skyte med et gevær... De norske soldater var desillusjonert og tok situasjonen tungt. De var rasende på sitt befal og sin regjering som hverken hadde forberedt dem moralsk eller mentalt på en krig. Deres siste offiser var bitter og nedtrykt, han visste ikke riktig hvem de skulle kjempe mot, tyskerne eller de allierte. Han innrømmet at regjeringen var hovedansvarlig for bedraget.

Hvis alt hadde gått som planlagt og England hærtatt Norge, ville kongen og regjeringen forutsigelig ha forsvart sin mangel på motstand med at det ville ha vært selvmord å yte motstand, at det ville ha sendt våpenløs uøvet norsk ungdom i døden til ingen nytte. Men Tyskland kom først, og da var det nettopp det de gjorde! Først da marxist-regjeringen skjønte at den hadde regnet feil da den antok at England ville komme først i kappløpet om Norge, ga den ordre til almen mobilisering. Regjeringen gikk da så langt at den sendte uøvde mannskaper, ja gutter som knapt hadde tatt i et gevær, med avlegse våpen, uten mat, uniform, ledelse eller sanitet ut mot verdens sterkeste og krigsvante hær. Disse norske ungdommene var ført bak lyset, og nå ble de sendt sporenstreks i døden til ingen nytte. De fikk bøte med sitt blod for frimurer-politikernes planmessige ødeleggelse av våre stridsmidler. Det var en forbrytelse mot det norske folk.

9. april 1940 kom våre frie germanske brødre oss til unnsetning i nødens stund, og fremmedveldet i Norge endte - men det vendte tilbake igjen i 1945.

Rønnaug