Quisling i Russland

En nordmann og menneskevenn blandt avgrunnens folk.

Minner og stemninger fra Russlands svarteste år.
Av ALBIN EINES

«I disse skikkelser møtes det skjulte Norge med fremtiden, de har båret stenriket, ja den tyngste og blodigste byrde av alle, de rike evners innesperrethet. I filler, og fattige, har de slept på sin byrde og ofte slept sig til døde...» «Og dog var de mer enn noen med til å redde landet, redde Olavs rike gjennem Svartedøden og Dansketid og Mørketid ... » «Hånen, fliren, har regnet over disse skikkelser ... Bygdegenier! Horisontløse mennesker, dilettantiske litterater, har her fått stoff til en billig spøk og solgt en slik sjel for en vittighet.»
Jørgen Bukdahl i «Det skjulte Norge».

Nansen og QuislingDet var senhøstes 1925. Jeg kom bilende fra zarenes gamle porselensfabrikk et par mil utenfor Leningrad. Året før hadde jeg lovet å besøke de sjeldne kunstnere som bodde og arbeidet der, og nu hadde jeg besøkt dem for annen gang. Det var kvinner og menn, skulptører, malere og tegnere, kjemikere og fysikere, som tross den blodigste revolusjon og borgerkrig i historien, arbeidet på de skjønneste verker. Mange av dem var berømte som kunstnere i Frankrike, i Tyskland, i Kina. Jeg var lovet en liten statuette og jeg hadde fått en, men det var ikke den jeg var blitt lovet. I bilen satt jeg og grublet over besøket, mens jeg kjørte langs Nevaens grå vannmasser som skyllet op over den sumpede veien. Noen av kunstnerne hadde vist mig en liten gruppe av genier med to ranke menn i midten. Jeg kjente straks den ene. Det var Nansen. Den annen visste jeg ikke hvem det var. Da jeg sa det, gikk den ivrige, vennlige stolthet hos kunstnerne over til en slags stivnet tristhet.

Det blev ropt på et par kvinner som kom ilende så de snublet i sine kitler. Da den ene av damene fikk vite at jeg bare kunde kjenne igjen Nansen i billedgruppen fikk hun tårer i øinene. - Å, kan De ikke kjenne igjen kaptein Quisling. Jeg har sett ham to ganger. Han har reddet mitt liv og jeg har forsøkt å modelere ham så godt jeg har kunnet. Og de andre har hjulpet mig.... Å....

Jeg kjente ikke Quisling. Hadde aldri sett ham. Dette fortalte jeg de bedrøvede billedhuggere som stirret på mig som var jeg utenfor virkelighetens verden. Det syntes dem umulig at en nordmann ikke skulde kjenne Quisling. Nansen og Quisling.

Jeg hadde hørt i Russland at det var laget fyrstikkesker med billeder av Nansen og Quisling på, akkurat som våre hjemlige blinde barns fyrstikkesker. Nansen og Quisling-cigaretter fantes også. Men jeg hadde aldri ofret en tanke på kaptein Quisling.

Det trøstet kunstnerne noe at jeg var så forferdelig uvitende, at jeg, Quislings landsmann, ikke kunde se om kunstverket lignet ham eller ikke. Men det var ikke tvil om at disse begavede mennesker syntes jeg var mer enn lovlig ukultivert og uvitende.

Jeg hadde fått min lille statuette av Lenin, også et kunstverk. Jeg hadde også fått vite at det skulde støpes mange miniaturgrupper av Nansen og Quisling. Dette satt jeg og tenkte på, mens bilen kjørte langs den forferdelige vei ved Nevaen. Jeg tenkte også på hvad en av de bleke brennende billedhuggerskene hadde fortalt om hvorledes Quisling hadde reddet henne fra sultedøden i Ukraine.

- Han har reddet hundre tusen, vet De ikke det? Jeg visste ingen ting. Bilen var nådd til den halvmil-lange grå magasinrekken, som var bygget på den side av veien som ikke blev skyllet av Nevaen. Det var zar-rikets gamle kornmagasiner. Nu var de tomme, helt tomme. Det fantes ikke et korn i de veldige magasinene som strakte sig inn mot Leningrad så langt jeg kunde se. Hungersnøden herjet Russland, det visste jeg. Langs elven lå de skinnende hvite benhauger av hester, hunder og katter - og mennesker.

Plutselig blev jeg bevisst at chaufføren hadde satt farten op så både jeg og Leninstatuetten var i alvorlig fare for å knuses. De halvmeterdype hjulsporene som var frosset, syntes ikke å kunne bremse bilen eller chaufføren. I det fjerne så jeg det gyldne spir på Peter Paul gløde i skjæret fra solen, som begynte å svinne bak Admiralitetets marmorbygninger.

Jeg rusket i chaufføren mens jeg blev kastet omkring i bilen hvis fart var fullstendig vanvittig. Den kunde ikke holde stort lenger. Jeg fornemmet at dens sammenføininger gav sig og slapp inn isnende trekk. Chaufføren så sig ikke om, men hans hode rystet og vaklet som alt annet, og jeg fikk se et fjes så blekt at det fikk mig til å fryse enda mer enn jeg gjorde før.

Farten fortsatte slik, kanskje økedes den, en ti minutters tid, fortalte min forstand mig efterpå. Vi passerte den siste skygge av kornmagasinene i den grå skumring, da bilen plutselig stoppet. Chaufføren hoppet ned og begynte å danse. Han kastet sin lue på marken og tråkket på den i solen. Han trakk halsklæet av sig og hoppet på det. Jeg kløv med møie ut av bilen og samlet mig efter hvert, mens jeg stirret på chaufføren som lo.

Klokken var fem. Plutselig stivnet han og stirret langs veien vi hadde jaget og humpet og vridd oss frem efter. Jeg snudde mig og så. Du gode Gud, jeg vil glemme dette syn. Veien var levende så langt vi kunde se. Myldrende levende. Ti tusen, hundre tusen, millioner grå og brune rotter så langt vi kunde se rørte sig som en eneste stor maurtue av rotter mellem kornmagasinene og elven.

Chaufføren hoppet inn i bilen og jeg slengte mig inn og vi jaget videre.
- Vi klarte det, sa chaufføren ti minutter senere da vi kjørte gjennem det høstkolde forfaldne Leningrad.
- Vi klarte det.
Han lo og jeg lo.

To ganger i døgnet myldrer millioner rotter fra statens gamle kornmagasiner til Nevaen for å drikke. Morgen og kveld. Alt levende, og alt dødt også, som er på veien, blir slukt undtatt det som er bein eller jern. Alt annet forsvinner i rottene. Mange er blitt borte på den vis, fortalte mine venner mig. Det er intet korn i bodene, rottene eter hverandre, formodentlig.

Det var altså i dette landet kaptein Quisling virket og reddet mennesker fra å dø av sult. Jeg visste ikke noe om ham og ikke noe om denne verden. Det var en dag i Kharkov, Ukrainas nye hovedstad. Sammen med et par venner satt vi i høstsolen på en benk i et nytt stadion som var bygget. En kommandør i Budjonny Røde Rytterkorps uniform la sig på benken så lang han var og luktet inn det ferske tre og malingen, mens han mumlet: det er utrolig. Det er godt. Han snuste inn duften av høvelspon og snøftet av en slags velvære.

Men så hadde han da også vært med i de tusen kamper og luktet mer blod og stank enn mennesker har godt av. Han hadde sovet sammen med halvdøde for å varme sig med deres siste livsgnist. Jeg hadde hørt at han egenhendig hadde spent tvilsomme eller fryktsomme soldater for kanonen og kjørt både soldatene og kanonen, mens han svingte svøpen over det menneskelige forspann, så nær inn på fienden at han ikke kunde bruke kanonen, men måtte skyte med revolveren. Redsel og frykt var ukjent for Budjonnys kommandører i Det røde rytterkorps.

Og dog gnog redsel eller gru eller hvad det kunde være for fornemmelser også denne manns sjel. Han hadde med sig et ungt svart beinrangel av en pope-lærling som spilte på fløite. Og han trivdes i dette selskap - og popelærlingen vilde ikke skilles fra denne bøddel. Det var ikke bare det at kommandøren gav ham et stykke brød av og til, men også noe annet, hvad det nu kunde være for misjon som gjorde dem uadskillelige. Og denne dag på stadion fikk jeg vite noe om hvad det var. Mens den røde kommandør lå og snøftet inn eimen fra det nyskårne tre og malingen fortalte popelærlingen:

- Har De hørt tale om de neseløses landsbyer?
Nei, jeg hadde ikke det.
- Vi har her i Ukraina og østover landsbyer som er blitt hærtatt av alleslags soldater. Røde og hvite skiftevis. Tsjekker og franskmenn og engelskmenn, polakker og andre. De vet at bøndene bor i byer med noen tusen innbyggere. Alle menn måtte med i krigen og borgerkrigen. Det blev bare oldinger, barn og kvinner tilbake. Soldatene som drog inn i disse byene voldtok kvinnene, og da de drog ut eller blev fordrevet, efterlot de sig syfilis. Efterfølgerne gjorde det samme. Slik var det i årevis. Til slutt var alt levende og alt som fantes smittekilder. Det kunde ikke drikkes vann i bybrønnene eller sittes på en benk eller spises en potet uten at smitten fulgte med. Til slutt var disse byene en eneste råtnende sump hvor menneskene stank av forferdelige sår. Syfilisen åt først nesene på de fleste, eiendommelig nok. Derfor kalte vi disse byene for De neseløses landsbyer. Det fantes ikke læger eller sykepleiersker eller medisin eller mat. Det fantes ikke engang drikkelig vann, sier jeg. Den lille svarte beinrangel-popen skrek dette og fuktet leppene med tungen før han satte sin fløite for munnen og begynte å blåse en salme eller vise.

Kommandøren hadde ikke kunnet undgå å høre hvad popen fortalte oss, og plutselig brølte han: hold kjeft, da popen skrek sin redsel mot oss.
- Er dette sant, kommandør?
- Hvad vilde De vi skulde gjøre? spurte han nokså hensiktsløst ut i luften. Hvad skulde vi gjøre annet enn det vi gjorde? gjentok han.
Det var ikke mulig å få noen fornuftig forklaring. Ut på kvelden kom han inn til oss på hotellet med popen som sin uundværlige skygge.
- Hvad skulde vi gjøre? Ikke ens kaptein Quisling kunde redde disse som forpestet luften og landet, jorden og trærne, vannet, menneskeheten, fremtiden, evigheten for alltid, brølte han.
- Kaptein Quisling, hvad hadde han med de neseløses landsbyer å gjøre?
- Han reddet mange av dem. Han skaffet medisin og pleiere, men han kunde ikke redde dem alle. Og hvad skulde vi gjøre? Svar.
- Jeg vet ikke.
- Nei, ingen uten Quisling visste noen råd, visste noen utvei for å redde det levende, det som var livsduglig bare det fikk lite, lite mat. Så lite mat. Han holdt frem siste ledd av sin lillefinger.

Kaptein Quisling skaffet mat til hundre tusener kvinner og barn. Han kunde stjele Budjonnys hester og slakte dem for å la de barna, som ikke hadde smakt mat på uker, få noe å tygge på. Det er rart men det var liv i mange - som ikke hadde fått mat på meget lenge. Kanskje var det næring i den svarte jorden de gnog i sig? Jeg kjente en kvinne som levde av noen solrosfrø i en uke. Men hvad skulde vi gjøre med de tusener som råtnet i sine landsbyer?

Vi visste råd, vi røde revolusjonære, når det ikke fantes råd. Vi brente op altsammen. Skjøt de neseløses byer i brann og slapp ikke et eneste råttent liv utenfor ilden. Skulde vi allesammen smittes og skulde hele Russland bli et land med neseløse syfilitikere? Hvad? Du gode Gud. Under disse forhold var det altså at kaptein Quisling arbeidet.
- Under disse forhold? Meget verre forhold enn De kan drømme om i helvete, sa den røde kommandør. Han gjorde sin plikt og vi har gjort vår, sa han stolt.
- Kom, han grep i nakken popen, som begynte å spille på fløiten, og de klampet ut gjennem døren.

Jeg visste ingen ting. Jeg visste ikke ens noe om min landsmann som levde og virket i de neseløses landsbyer og var blitt til sagn selv blant de mest herdede røde kommandører i den mest forherdede hær i verden. Ingen ute i den civiliserte verden visste noe om dette eller om denne mann, denne ensomme mann, som på åstedet kjempet videre den kamp, som Nansen kjempet i Europa mot verdens alle politiske kjeltringer for å skaffe medisin og mat til millioner som råtnet levende og halvdøde. Man har ikke lov til å være uvitende om en slik mann, man kan det ikke uten å ta skade på sin sjel, når man får høre litt om ham.

Og jeg gjorde det jeg kunde for å få en smule viten om denne verden og de menn som søkte å gjøre det levelig i helvete. Jeg lærte å kjenne noen av bolsjevikene som arbeidet sig ihjel for å bygge op et slags grunnlag på den jord som Churchill og oljemagnatene blokkerte for matsmuler fra de rikes bord. Og jeg fikk vite litt om kaptein Quisling, den mann som sammen med noen få medarbeidere kjempet den mest håpløse kamp som er kjempet. Den mann som søkte å redde selv de neseløses landsbyer. Og det jeg fikk vite var ikke godt for noe menneske å vite. Hvis man er på åstedet eller ett av åstedene, for åstedet var en verden to og en halv gang så stor som hele Europa.

Det var i 1922 at kaptein Quisling blev lederen for Den internasjonale hjelpekomite i Russland. Han hadde vært militærattache ved vår legasjon i Helsingfors og i Petrograd i tre år. Hans interesse for Russland og folket var ualmindelig. Han lærte sig sproget eller rettere sagt sprogene. Blandt de andre europeiske makters sendemenn og agenter var han en autoritet.

Jeg skal ikke innlate mig på å fortelle noe om den samstemmige mening, som meget betydelige menn hadde om den norske kaptein, før han blev Nansens høyre hånd i Russland. Deres bestemte innstillinger til sine respektive regjeringer om å gi kaptein Quisling hvilken som helst hedrende æresbevisning, har mange av dem senere dokumentert. Jeg skal her holde mig til det man i Russland mente om vår landsmann. Kaptein Quisling fortsatte som leder av det praktiske arbeide i hungerdistriktene efter at Nansen hadde tatt ledelsen for hjelpen til Russland og Armenia i årene 1924-1926.

Jeg antar at de fleste av mine lesere ikke vet mer om Ukraina enn jeg gjør. Ukraina er Russlands kornbod, ikke sant? Man kan gå fra den ene landsby til den annen uke efter uke uten å se annet enn steppen og landsbyene. Der er ikke et tre som gir skygge, ikke en sten man støter sin fot mot. Når steppen slår avgrunnsdype, meterbrede revner av tørken, når det ikke engang er strå som kan brenne, men bare oser i ilden, når det grå støv dekker alt og man kan ikke ånde, fordi halsen stoppes av det fine støv som suges inn og fylder selv den saftigste melon og får den til å ligne en mursten på et par minutter - da ophører troen på at vann og brød finnes i denne verden. Det er ingen steder å flykte, ingen steder å søke efter vann eller mat - om man så går eller kryper i ukevis er man på denne steppen, er man i denne ørken. Denne ørkens liv var dog ikke helt stivnet. Ti-tusen, hundre tusen, ville barn, som hadde berget livet og av forholdene var blitt ville som ulven og like utholdende, knuste skallene med murstein på dem som holdt liv i sig ved skjulte beholdninger av råtten fisk eller surnet lever eller avfallstarmer fra en bedre tid. Men disse ville menneskebarn var ikke de mest livaktige vesener. Det var også i syd og i øst malariemygg som ødela de siste dråper vann i pyttene eller elvene. Det var også annet liv som nu levde en storhetstid som aldri før: det var lusene som bar tyfussmitten med sig da kulden fra de døde fikk dem til med stor fart å søke over på de halvdøde i de neseløses landsbyer og andre byer hvor de råtnende sår gav dem muligheter til formering som aldri tidligere i verdenshistorien.

Russlands store kornkammer Ukraina minnet om statens gamle kornmagasiner med sine myriader rotter langs Nevaen. Men dette var dog ikke det verste. Det verste var at her holdt en mann til, en nordmann og hans hjelpere, og kjempet hvert minutt i døgnet om tusen menneskeliv, som tæredes bort og svant som skygger i hytter og kjellere eller i rennestener eller i huler, når hungeren ikke kunde overvinnes lenger, selv av de skarpeste klør og de skarpeste instinkter som grep efter anelsen om mat.

Og ute i verden der drøftet verdens alle socialdemokrater og politikere sine anliggender. Somme talte og stemte for Churchills blokade og andre talte og stemte for noe annet. De færreste stemte for mat til dem som enda kunde berges av Nansen og Quisling. Det er slett ikke så underlig at jeg har sett bolsjeviker som har spyttet foraktelig når de hører socialdemokrater nevne, mens de tar lua av sig når deres motstander Quislings navn hviskes.

Mine lesere vil si: Det må da finnes noen kjensgjerninger, noe annet enn en slik ufyselig subjektiv skildring av denne katastrofen i Russland og om Nansens og Quislings utrolige virke i nødsårene.

Det finnes tall, nøkterne tall i mengder, tall som sier mer enn jeg har sagt, meget mere, så sant man hører på talls tale, som er den mest oplysende av alle taler. Men dengang da jeg fikk den første fornemmelse av kaptein Quisling, fantes de bare i offisielle rapporter, som var mindre lesverdige for alle dem som foretrakk en god kriminalroman eller miss-litteraturen. Men her er noen tall og offisielle oplysninger hentet fra rapporter til kommisjoner i Folkeforbundet og fra Røde Kors' heroer, som kjempet den samme fortvilte kamp som Quisling og Nansen på hvert sitt frontavsnitt:

Ifølge sovjet-regjeringens opgave omfattet hungerdistriktene 785 000 kvadratkilometer land, det fruktbareste i Russland. Nansen opgir i en rapport 1922 befolkningen i dette distrikt til 45 millioner mennesker som sultet. Ifølge en annen offisiell opgave var de sultende: I Volga-distriktet 20 - 25 millioner, i Kuban, Krim og tilstøtende strøk ved Svartehavet 3 - 4 millioner, i Ukraina 7 - 8 millioner mennesker.

Nansen oplyser: 1948 flyktninger med et tog fra Kasan ved Volga til Polens grense tok tre måneder for å komme frem. 649 mennesker kom levende frem. 1299 blev tilbake på veien. De døde blev kastet ut underveis. Et annet eksempel: Et tog til Buzuluk kom aldri frem. Togbetjeningen og de fleste passasjerer sultet ihjel underveis. I Saratov var barnedødeligheten på et barnehjem 3040 pr. dag. «På min reise så jeg på et hospital et dødt og et levende barn ligge i samme seng, og spurte sykepleiersken hvorfor ikke det døde barn blev ført bort. Nei, svarte hun, det skal ligge i fire timer før vi tar det bort. De er blitt så likegyldige overfor døden at de neppe ser forskjell på levende og døde. Samme natt jeg var i dette barnehjem døde der 42 barn. Forstår De hvad slike barn har lidt før de nådde så langt?» «Der var hele byer og bygder hvor befolkningen lå hjemme og ventet på døden, for svake til selv å gå og hente den maten som kunde redde dem.»

En Røde Kors-søster forteller: «Ingen kan forestille sig som ikke har sett det, de syner man ser. Døde og døende ligger i gatene, filler skjuler ofte ikke kroppen. De døde slaktes, hadde jeg nær sagt, stykkes og etes op.» Det er Nansen som sier dette i sitt foredrag. Han forteller om sitt besøk i Russland. Menn og kvinner er blitt gale av sult. De går til kirkegårdene og graver op og eter lik. Men ikke bare det. I sin fryktelige fortvilelse og galskap er de begynt å drepe hverandre. Foreldre dreper sine barn.

Nansen slet sig halvt ihjel for å få Europas og Amerikas folk til å skjønne litt av redslene og fatte sin plikt som mennesker. Til slutt lykkedes det ham å få dannet komiteer rundt om i Norge og i andre land. 1922 blev 13 537 468 mennesker bespist. Efter hvert kom det store internasjonale hjelpearbeide i gang, Røde Kors søstre, kvekere, amerikanske og andre lands sykepleiersker kom til. Men da hadde Quisling og hans lille stab lenge kjempet på den ukrainske kirkegård om levende og døde.

Fra Jon Sørensens verk: Fridtjof Nansens saga henter jeg følgende: «Innenfor Nansen-misjonens hjelpearbeide inntar det som kaptein Vidkun Quisling ledet i Ukraina en fremtredende plass. Nansen hadde særlig avtale med regjeringen i Ukraina. Hungerområdet i Ukraina var den sydlige del av landet ca. 190 000 kvadratkilometer. Av befolkningen her, 16 millioner, var 2.5 millioner uten mat, d. v. s. uten brød eller annen normal føde, 2.5 millioner levde av surrogater, 3 millioner hadde noe, men ikke tilstrekkelig mat. Det vil si at minst 5 millioner vilde omkomme, hvis hjelp ikke kom. Det virket overraskende at det skulde være hungersnød i dette så frodige land. I Moskva hadde de ikke mer kjennskap til forholdene nede i Ukraina enn at de meddelte Quisling, da han i januar 1922 var på reise dit ned, at en halv million sultet i Ukraina. I virkeligheten var det allerede seks ganger så mange. Quisling drog ut på en ti dagers befaring. Det var, sier han, underlig å komme inn på gårdene nu, gårder der det hadde vært velstand. På veggene henger billeder av gårdens folk, velklædde og velfødde folk. Nu - med en stum håndbevegelse mot gulvet. Det vil si omsatt i ord: lik og filler på gulvet.

Hvor likt Quisling, den tause mann, når han istedenfor å si noe gjør en taus gestus. Han venter en smule forstand og begripelse av sine tilhørere.

Men jeg må citere mere fra boken om Nansens saga: «Det var et herjet og ødelagt land Quisling kom til den 12. februar 1922 med den opgave å organisere et fortsatt mulig hjelpearbeide, som skulde omspenne store arealer med millioner av sultende og syke mennesker, i et land hvor kommunikasjonene var ødelagt, og alle hjelpemidler manglet. Hans hovedstasjon var Kharkov. Med forbindelse med de andre hovedstasjoner for Nansen-misjonen, nemlig Moskva, Berlin og Genf. Fra Kharkov skulde så hjelpestasjoner oparbeides i øst, syd og vest, med guvernementene Donetz, Zaporozje, Jekaterineslav, og med Odessa-distriktet, hvor Odessa igjen var en slags central for forskjellige guvernementer i det sydlige Ukraina. Hertil kan føies Krim, hvor også Nansen-misjonen arbeidet, men ikke gjennem Quisling.

Quisling var gjennem flere års ophold i Russland fortrolig med russiske forhold og russisk sprog. I løpet av kort tid orienterte han sig ved reiser og konferanser. Alt dagen efter at han er kommet til Kharkov, begynner hans telegrammer å strømme ut til Moskva, Berlin og Genf, til Nansen. Hans telegrammer og rapporter er tallspekkede nødrop. Man kan sitte i timevis og bla dem igjennem, vi får beskjed om distrikt efter distrikt, tall og tall og tall. Hvor mange innbyggere, hvor mange i sult og nød, det er ofte mere enn halvparten, optil 80 procent av befolkningen, hvor mange dødsfall av sult, av kolera, av flekktyfus, kopper, malaria, fra måned til måned, antall av hester, kuer, sauer, griser i 1914, i 1921 og i 1922 0. s. v.»

Man ser den enestående generalstabsoffiser i arbeide. Han leder krigen mot hungeren og døden, mot vanvidd og kannibalisme. Rolig og nøkternt og intenst som en ladet dynamo. «Et eksempel på hungersnødens tallkurver i hans distrikt: de begynner langsomt voksende, stiger fortere og fortere inntil nær toppen, da langsommere og langsommere, den når maksimum opunder den nye høst, og faller så. Hjelpearbeidet med å skaffe såkorn, trekkraft, redskap, maskiner demmer så op for stigningen det følgende år, 1923.» «Hvad en læge meddelte Quisling fra Ukraina, er verre enn det verste i det «redslernes album» Nansen viste frem fra Volga-strøkene. Nansen fremholdt oftere at en øieblikkelig hjelp i stor stil fra Folkeforbunds-maktenes side kunde ha stanset hungersnøden i starten.

Men, som han sa engang, «politikernes hjerter er ofte harde og grusomme». Virkningen av den slags hjerter fikk Quisling se nok av. Fra 12. februar til 17. mai, stod han med tomme hender. De politiske forhalingskunster i 1921 gav vinteren tid til å stenge vannveiene også i Ukraina. Da hjelp endelig kom lå hele landsbyer døde og øde.»

Dette er ikke skrevet i Nansens bok nu, for anledningen, men uvilkårlig tenker man på Quisling nettop nu i vår hjemlige farlige situasjon når en leser det. Nansen gav ofte uttrykk for sin beundring og takknemlighet overfor Quislings dyktighet i administrasjonen av Nansen-misjonens arbeide i Ukraine. «Jeg skulde ønske,» skriver Nansen engang, «at vi kunde vise vår påskjønnelse av Deres arbeide, men dessverre, som De vet, er det pengemidler det står på, og jeg vet ennu ikke hvordan det stiller sig med det.» Det var i april 1922 Nansen skrev dette, midt i strevet for å dirigere forsendinger til Quisling. «Vi gjør hvad vi kan,» skrev han, «for å skaffe også noe til Ukraina, hvor det i høi grad er påkrevet.» «Ved alle hjelpeorganisasjoners virksomhet blev alt i alt ca. 1 million liv reddet i Ukraina, derav er ca. 200 000 på Quislings part.»

Det blev en annen påskjønnelse kaptein Quisling fikk av sine landsmenn og av andre. Mannen som reddet hundretusen menneskeliv under de vanskeligste forhold, blev svinet til og syltet ned i verdens verste løgner - av dem som kunde prate og kunde skrive og som hadde mat nok. Hver eneste demagogiske kjeltring syntes det var sport å delta i tilsviningen av vår landsmann. Vi gjorde det her hjemme verre for ham enn han hadde hatt det selv i Ukraina. Som pøbelen hadde flirt også for 15 år siden hørte jeg forleden tre pøbler le, da Quisling trådte frem på lerretet i en Oslo-kino og talte om å redde det som reddes kan av hans og vårt fedrelands frihet og selvstendighet - og landsmenns liv.

Nansen har ikke fått noen statue i Norge. Quisling heller ikke. Kanskje har rottene også ødelagt de tusen statuetter som blev modellert av kunstnere, hvis liv Nansen og Quisling reddet - men jeg tror det ikke.

For centralkomiteen for den russiske regjering vedtok offisielt følgende: «Befolkningen i hungrende egne i Ukraina vil aldri glemme at den første appell om hjelp og den sannferdige fremstilling om virkeligheten her hos oss kom først fra Nansens representant, hans venn og landsmann kaptein Quisling.» Dette er et avsnitt av en varmhjertet og ærlig hyldestadresse til Nansen fra den ukrainske regjering - bestående av bolsjeviker. Man kan finne den i revolusjonsmuseet i Moskva - hvor den henger like ved Churchills ordre om å skjerpe blokaden mot Russland.

Under et foredrag som Quisling holdt for en del år siden hørte jeg en av Norges mest frisinnede «vesteuropeere», en redaktør, si om taleren: han er utvilsomt et geni fra det skjulte Norge.

Quisling er vår Don Quijote. Jeg er iallfall hans Sancho Panza som holder mig til snevre jordiske realiteter, mens den redelige ridderlige idealist kjemper mot værmøller for å redde sannhet og rett i en sjofel verden.

Til Herr Quisling,
befullmektiget utsending ved professor Nansens kommisjon i Ukraina. Idet den høit ærede Nansenkommisjon nu står ved avslutningen av sitt arbeide i Ukraina og Deres avreise er bestemt, kan centralstyret for Ukrainas Røde Kors ikke la denne finne sted uten å gi uttrykk for sin dype beklagelse over at kommisjonens glimrende arbeide nu skal ophøre.
Centralstyret håper at Nansen-pakke-organisasjonen som skal fortsette arbeidet i Ukraina og jordbrukshjelpen må utvikle sig videre og komme til å anta karakteren av en konstant hjelp til den ukrainske Sovjet-republikk. Det arbeide i fellesskap som vi nu avslutter fyller oss med en følelse av den varmeste anerkjennelse for Deres uvurderlige samarbeide.
At det arbeide Nansenkommisjonen har utført og som Ukrainas Røde Kors har hatt æren av å yde sin medvirkning til i egenskap av mellemledd er blitt så vellykket tilskriver vi for en stor del Deres personlige egenskaper. Deres takt og Deres uegennyttige og opriktige kjærlighet til vårt land og vårt folk.
Vi håper at De alltid må komme til å kunne glede Dem ved sundhet og fremgang i livet.
Nu, ved Deres avreise, ber vi Dem om å motta våre beste ønsker og ærbødigste hilsen.

Ougaroff
Kholodny
Starikoff