Jødenes Krig

Del 4: Frimurerstaten Tsjekkoslovakia

Tsjekkerne var i middelalderen blitt brukt som rambukk mot Europa av forskjellige fremmede asiatiske folk, som avarer og tyrkere, og hadde aldri nytt noen selvstændighet. Denne rolle fortsatte de å spille ved utgangen av middelalderen da en mengde sekter reiste seg mot Rom og det tyske rike. Denne protestantisme var tildels ekte uttrykk for germansk higen efter åndsfrihet og et liv i pakt med vårt nordiske sinnelag. Men bevegelsen ble snart utnyttet og kapret og forfalsket av fremmede kræfter. Disse dulgte kretser var frimurerne og lignende hemmelige selskaper, hvis hemmelige ledelse (og åndelige innhold) allerede dengang var jødisk. Efter 30-års-krigen forsvinner tsjekkerne fra den historiske scene, men gjør seg i Komensky bemærket som bidragsyter til frimureriet i dets moderne forfatning som utmeislet på begynnelsen av 1700-tallet. Først henimot slutten av 1800-tallet dukker tsjekkerne på ny frem fra glemselen, og atter som redskap for frimureriet i den såkalte panslaviske bevegelse. Denne var som så ofte ellers dobbel i det den forespeilet massene et formål som ikke stemte med dets indre formål forbeholdt en krets av innviede. Slavisk nasjonalisme var dens erklærte innhold, men i virkeligheten skulle de slaviske folk bare brukes som kanonføde for helt andre formål. Hvilke formål dette var begynte å dæmre for Europas folk da verdenskrigen brøt løs i 1914. Verdenskrig, verdensrevolusjon, verdensrepublikk - som vei til jødisk verdensherredømme. Altrene og tronene skulle styrtes omkull, nasjonene oppløses, alt høyere sjelelig og åndelig liv brytes ned, og menneskene forvandles til en masse av rotløse proletarer, arbeidshester og forbrukere. Det gjaldt å knuse de mæktige rikene i mellom- og østEuropa: Tyskland, habsburg-monarkiet Østerrike-Ungarn, og tsarenes Russland. Faktisk hadde panslavismen først brodd mot det største og mæktigste slaviske land, Russland, og de tsjekkiske frimurere samarbeidet tidlig med russiske revolusjonære, for ikke å si jødiske konspiratører og oppviglere. De tsjekkiske legioner hadde avgjørende betydning for å sikre bolsjevikene seier i borgerkrigen i Russland.

Opprettelsen av mosaikk-staten Tsjekkoslovakia ble besluttet og trukket opp i juni1 1917 under en frimurer-kongress, og konferansen i St. Germain formaliserte bare et fait-accompli. Man hadde brukt selvstændighet for nasjonalitetene som slagord for å hisse folk til kamp mot Donau-monarkiet, men i Tsjekkoslovakia opprettet man en ny multinasjonal stat og overkjørte de nasjonale minoriteters rettigheter. Statsgrensene efter 1. verdenskrig ble slik trukket opp på Stor-Orientens tegnebrett i Paris at flest mulig mennesker kom til å leve i en stat dominert av en annen nasjon enn de selv tilhørte. Hva ville man med Tsjekkoslovakia? Man drev en kile inn i hjærtet av Europa, et brohode for å stifte uro og bolsjevisere sentral-Europa, en base for fremtidig krigføring mot Tyskland. Landet kunne brukes både av vestmaktene og Sovjet alt efter forholdene og det politiske leie. Både det Tsjekkoslovakia og det Polen som ble til efter 1. verdenskrig tjente fortreffelig det formål å kunne fremtvinge krig gjennom overgrep på de store tyske minoriteter som nu var fanget i disse stater på tidligere tysk jord. Masaryks hemmelige avtale med bolsjevikene om legionærenes tilbaketrekning og kollaborasjon hadde gitt det nasjonale Russland dødsstøtet. I 1920 da bolsjevikene under Tuchatsjevskij overfalt Polen viste tsjekkerne seg på ny som bolsjevikenes tro støttespiller. Ungarn tilbød Polen 2 divisjoner til hjelp og de var klar til å dra da tsjekkerne kunngjorde at de nektet troppetransport. Ikke nok med det, men de nektet også utførsel og gjennomførsel av krigsmateriell og industrivarer til Polen. Staten Tsjekkoslovakia var helt tydelig agent for verdensrevolusjonen.
1Faktisk begynte den 28. juni, nøyaktig 3 år efter dobbeltmordet i Sarajevo, og nøyaktig 2 år efter dette igjen ble Versailles-diktatet undertegnet! Fingeravtrykk efter den kabbalistisk-overtroiske jødisk-frimurerske besettelse med spesielle datoer!

Staten Tsjekkoslovakia ble tildelt et land hvor store områder slett ikke var bebodd av tsjekkere men av tyskere, slovakere, ungarere og polakker, og disse utgjorde tilsammen et knapt flertall i landet. Og denne stat ble opprettet på prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett! I 1938 hævdet Benesch frekt at det tyske problem i Böhmen var skapt av "nazistene", som angivelig hadde hetset sudettyskerne mot de tsjekkiske styresmakter i Prag. Det er da av interesse å lese hva den samme Benesch skrev om dette i sitt 3. memorandum ("det tyske problem i Böhmen") av 1918, 20 år før, da den overstatlige makt utformet det nye Europa: "Det tyske problem i Böhmen syntes længe som et særdeles vanskelig spørsmål". I 1918 erkjente han altså at det var et gammelt og alvorlig problem. Men i 1938 lød visen at sudettyskerne og tsjekkerne hadde levd fredelig sammen i samdrakt og samfølelse inntil de slemme "nazister" gjorde slutt på idyllen! I 1918 bedyret han fromt at tyskerne ville nyte alle rettigheter som minoritet, ha full stemmerett og adgang til alle embeder, rett til å bruke sitt eget sprog og drive egne skoler, ha egne domstoler og dommere i sine rent tyske bosetningsområder m.m.. La oss rulle opp den politikk som frimurer-diktatorene faktisk førte i de 20 år fra 1918 til 1938! For la det ikke herske noen uklarhet på dette punkt: Tsjekkoslovakia var aldri en tsjekkisk nasjonalstat; det lille tsjekker-folk hadde ikke selv kraft til å utrette noe i Europa; de ble brukt nu av en dulgt makt slik de var blitt brukt før - som rambukk for å knuse folkelig selvstyre og blodsadelens makt i Europa. Staten Tsjekkoslovakia ble opprettet i Böhmen og Mähren som et forbryterrede for frimureriet, liksom staten Israel senere ble det for jødefolket1.
1Legg mærke til at disse to stater ble besluttet opprettet samtidig av de samme kræfter på samme historiske stadium av jødenes verdensrevolusjon. Jfr. Balfour-deklarasjonen som ble avtvunget den britiske regjering i 1917 av ingen ringere enn lord Rothschild, som betingelse for Entente-seier i verdenskrigen! Samme jøde spilte en nøkkelrolle ved opprettelsen av Tsjekkoslovakia (se nedenfor).

Hvor utgangspunktet er som galest blir resultatet titt originalest. Det faktagrunnlag som vedtaket om opprettelsen av staten Tsjekkoslovakia bygget på, ble hovedsakelig forelagt fredskonferansen i 1918 av Benesch i form av en serie memoranda. I sin bok av 1929, "nasjonenes opprør", bekjenner han hvorledes de ble til: i all hast uten hjelpemidler eller støtte i litteraturen. Vi snakker om skrifter som inneholder detaljerte opplysninger, statistikk, angivelige dokumentariske oppgaver o.l.. Tsjekkoslovakia ble altså grundlagt på en fabrikasjon. I avtalen med Entente-maktene av 10. september 1919, hvor Tsjekkoslovakia anerkjennes som en selvstændig stat, heter det at folkene i Böhmen og Mähren, deler av Schlesien, samt Slovakia, av egen vilje har sluttet seg sammen for å danne republikken Tsjekkoslovakia. I virkeligheten ble ingen andre enn tsjekkiske høygradsfrimurere spurt. Mens man bestrebet seg på å skjønnmale den nye stats utsikter, hvor alt skulle være så rettfærdig, ulmet tyskerhatet under overflaten. Dette hat stammet ikke fra nasjonale tsjekkere, men fra mænn som ikke kjente annet fædreland enn "menneskeheten", dvs. jødene. Jeg kunne ha ramset opp en hærskare av mæktige apparatchiks i den monstruøse stat som nu tok form, uten annet til fælles enn at de var symbolsk omskårne. De hævdet at det tyske folk var oppkommet ved voldelig germanisering av gallere, slavere o.a., og at tsjekkisk overtagelse av tysk territorium og herredømme over tyskere derfor var - frigjøring! En minneværdig leksjon i marxistisk chutzpah og jødisk hang til paradoksale tankerekker. I tsjekkiske frimurer-skrifter fra denne tid aner man først konturene av den plan som amerikanske jøder - Kaufman og Morgenthau - senere skulle formulere så meget krassere: om å utrydde det tyske folk. Planen ble i 1945 delvis gjennomført, og tsjekkerne bidro med massakre på rundt 800 000 sudettyskere (resten ble fordrevet). Allerede under den første republikk 1918-1938 skulle sudettyskerne få et forvarsel om den sadistiske grusomhet som ventet dem, så typisk for folk forurenset av nederdræktige raser.

Den tsjekkiske regjering som i 1919 (offisielt) tiltrådte kunne gjøre regning med et "flertall" i befolkningen på 6,8 millioner tsjekkere og 350 tusen jøder(!), tilsammen 7,15 millioner. Den hersket over "minoritetene" tyskere (3,5 millioner), slovakere (2,6 millioner), ungarere (850 tusen), russere (650 tusen) og polakker (80 tusen), tilsammen 7,68 millioner. Syns du det er urettfærdig å slå tsjekkere og jøder sammen på denne måten? Jeg påstår ikke at tsjekkere flest var jødetilbedere, men det er en historisk kjensgjerning at deres ledere var jødenes visergutter og ikke virket for tsjekkiske men for jødiske interesser. Rabbi Dr. Alexander Stern meddelte 1/2/1923 i bladet "Slovenska Narodni Jednota" under overskriften "jødene på vektskålen til den tsjekkoslovakiske republikk" noen høyst interessante opplysninger. Han går i rette med dem som antok at denne republikk var en spontan utvekst av fredskonferansen i Versailles og fremhever jøden Freund fra Brandenburg ved Elben og dennes "fortjenester". I Paris satt en forening som kalte seg "Frankrikes Venner", anført av en jøde, og denne forening skal ha skapt republikken. Senator og jøde Freund-Deschamps samt jøden Wedeles og Srbek var bankierene som dro igang den tsjekkiske bevegelse. Også presseagenten Köpel og Kudernac, minister Benesch' første sekretær, var medlemmer av foreningen. Det var Freund som støttet Benesch finansielt under dennes bestrebelser på å "bane vei for forbindelser til den franske republikk" (les: vinne de franske storlogers tilslutning til planen om å opprette staten Tsjekkoslovakia). Masaryk hadde Freund og Wedeles å takke for at han blev utnævnt til docent ved universitetet i Oxford!1 Snart vokste pengebehovet til millionbeløp, og tsjekkerne kastet seg i støvet for baron Rothschild i London. Trenger vi å spørre hvorfor denne nye stat innrømmet jødene "fulle rettigheter"? Husk at jøden anser det for sin rettighet å herske over oss andre som husbonden over sitt kveg. Masaryk skrøt en gang av at Tsjekkoslovakia var det eneste mellomeuropeiske land som energisk bekjæmpet antisemittismen, der ble stemplet som statsfiendtlig handling og straffet som en alvorlig forbrytelse. Den som dristet seg til å protestere mot jødisk åger f.eks. måtte belage seg på mishandling av et bøllete politisk politi og mange år bak murene.
1Ved engelske og amerikanske universiteter, hvor jødefinansen rår, er nemlig de akademiske titler og grader og stillinger til salgs til høystbydende - forutsetningen er at du fremmer jødisk ånd og makt.

I hvilken grad Tsjekkoslovakia ble et jødevælde bedømmes best ved å lytte til jødenes triumfskrik og bivåne hvordan de la bort sin sedvanlige forsiktighet og trådte frem i lyset som det de er. Israel Cohen roste 5. mai 1938 i "Jewish Chronicle" Tsjekkoslovakia som den første stat til å anerkjenne jødene som nasjon. Ved folketællingen i 1930 hadde jødene mulighet til å erklære seg som tilhørende den jødiske nasjon, og 57% gjorde bruk av denne rett. Resten av den jødiske befolkning erklærte seg som tsjekkere, slovaker, tyskere eller ungarere. I alt tællet jødene i 1930 1,4 millioner personer; det betyr at omkring 1 million enten må ha innvandret siden 1918, eller latt masken falle. Man må vite at de i land til tider hvor de føler sin stilling politisk utsatt står hardt på at de utgjør et trossamfund, som "Zentralverein deutscher Staatsbürger jüdischen Glaubens" eller "Mosaisk trossamfund", og enhver motstand mot deres stat i staten og ondsinnede rænker blir høylydt beklaget som krænkelse av deres religion og forfølgelse av anderledes troende. Men så snart de har trengt inn i alle vitale samfundsorganer og overtatt føringen, forjødet vertsfolkets førende lag, bekjenner flere og flere seg åpenlyst som jøder av blod, ikke av tro. Når hele 57% av jødene i Tsjekkoslovakia tok seg denne frihet, betyr det at så mange var overbevist om at jødevældet i denne stat var urokkelig. Et mer følsomt barometer for jødemakten i landet er neppe oppnåelig. Det engelske bladet "The Fascist" (London, nr. 113) skrev dengang: "Landet var utpekt til å regjeres av den jødiske høyfinans, bolsjevismens forbundsfælle, og slik ble det også. Tsjekkoslovakias virkelige regjering er Rothschild-banken (Tsjekkiske Bankunion) og den 'franske' rustnings-trust Schneider-Creusot, som eier Skoda-verkene i Pilsen på grensen til Sudet-Tyskland." Lord Winterton fortalte i det engelske underhus 11/5/1934 at "i Tsjekkoslovakia eier jødiske ågerkarler all jord; bøndene som dyrker den ingen". Dette er proletariseringen og kollektiviseringen i et nøtteskall; frie selveiende bønder skal erstattes av store plantasjer hvor eiendomsløse og rettsløse gojim arbeider som slaver for jødekapitalen.

Å omtale Masaryk og Benesch som nasjonale tsjekkere er altså grovt vildledende. Jødene er eksperter på å infiltrere alle slags bevegelser, forfalske og utnytte dem for sine egne formål. Det er all grund til å advare om dette med tanke på den nasjonale bevegelse i vår egen samtid. Mistenker man at den organisasjon man tilhører er blitt kapret og har fått et helt annet indre formål, bør man undersøke de toneangivende mænn - ikke nødvendigvis de offisielle ledere - meget grundig. Hvem var egentlig Masaryk og Benesch? Bladet "Die Bewegung" (München) av 4/10/1938 vet å berette at "spør man seg for i den lille landsbyen Göding hvor Masaryk ble født om hvem hans forældre var, får man til svar at han var uekte sønn av en jøde ved navn Redlich og en tysk kvinne som tjente i hans hus". Det franske bladet "L'Anti-Juif" påstår (25/10/1937) at Benesch var av jødisk blod. Hvordan dette enn forholder seg må vi konstatere at jødene ikke kunne ha fått mer hengivne tjenere enn disse mænn. Masaryk pleiet omgang med fremstående jøder som Theodor Herzl, Nahum Sokolov, Louis Brandeis, Stephen Wise, og han giftet bort sin datter Alice til fullblodsjøden Dr. Borsky.

Alt i 1919 demonstrerte sudettyskerne fredelig mot de overstatlige makters politikk som fratok dem landet deres og gjorde dem rettsløse i en fremmed stat. Tsjekkerne svarte med terror: maskingeværild mot ubevæpnede, fredsommelige demonstrasjonstog. Resultatet var 56 døde og hundrevis av sårede. Tsjekkerne viste tydelig hva de mente med alle sine vakre fraser om "minoritetenes" rettigheter. Sudettyskerne fikk nu bittert erfare hva som var virkelighet, og hva krigspropaganda. Under krigen hadde Masaryk ivrig forfektet prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett; i 1919 kunngjorde han overfor sudettyske sendemænn at "vi forhandler overhodet ikke om tysk selvforvaltning". Mens Benesch under krigen liret av seg sødmefulle ord som "i den tsjekkoslovakiske stat skal tyskerne få samme rettigheter som tsjekkerne, tysk være landets annet sprog, regimet ligne på det i Sveits", fikk pipen siden en annen låt. Minister Mares: "Den av oss som er beredt til å la tyskerne beholde sine nuværende besittelser i staten, handler enten av angst for dem eller i håp på dem. En slik angst eller et slikt håp er nasjonalt svik!". Minister Zahradnik: "Det kommer an på tyskerne hvor mange hugg som må ramme dem før de innser at de er beseiret og vi seierherrene". Minister Rasin: "Den tsjekkiske stat som vi har tilkjæmpet oss må forbli tsjekkisk. Vi har efter fredsavtalen rett til å innrette oss som om nasjonalitetene overhodet ikke eksisterer. Vi behøver ikke å forhandle eller forlike oss med noen".

Hva disse illevarslende toner innebar fant tyskerne fort ut. De var bosatt i sitt eget landområde hvor det ikke fantes tsjekkere, og det hadde vært den naturligste ting å bare la dem leve som de ønsket uten å blande seg inn. I stedet begynte tsjekker-regjeringen i beste bolsjevik-stil å røve deres jord; 2,3 millioner hektar dyrket mark ble fratatt dem uten vederlag. I årene 1921-30 sendte Prag 200 000 tsjekkere som kolonister til det sudettyske bosetningsområde. Sudettyskere ble fjærnet fra offentlige embeder. Næringspolitikken ble utformet for å ruinere tyskerne, og størstedelen av deres fordums blomstrende industri ble utslettet. Dermed ble sudettyskernes livsgrundlag revet vekk; de kunne ikke længer brødfø seg. En fryktelig elendighet brøt inn over dem; nøden drev mellom 1921 og 1930 ikke mindre enn 40 000 av dem til å begå selvmord. Hvor var verdens samvittighet? Hvorfor protesterte ikke, ja hvorfor grep de ikke inn, de "siviliserte" og vanligvis så moraliserende statene i vest-Europa med alle sine "humanitære" organisasjoner og sitt evindelige prek om rettigheter? Hvordan kunne et regelrett folkemord foregå i Europas midte uten at folk i Europa reagerte? Fordi verdens samvittighet er en politisk manipulert størrelse. Slike forbrytelser blir bare påtalt når verdens mæktige har interesse av det, når det tjener deres politiske agenda. Men folkemordet på sudettyskerne var "politisk korrekt" og pressen i hele Europa og i Amerika tiet det ihjel. Det var forøvrig ikke bare på det materielle plan folkemordet foregikk. Frem til 1930 ble 4000 sudettyske skoleklasser oppløst. Presse-, forenings- og forsamlingsfriheten ble praktisk talt opphevet. De andre "minoritetene" (nasjonalitetene) ble ikke stort penere behandlet.

1. juni 1920 protesterte de tyske representantene i parlamentet i Prag mot uretten at sudettyskerne var tvangsinnlemmet i en fremmed stat som annenrangs borgere uten rettigheter. Men for døve ører. Tsjekker-regjeringens aggresjon kan ikke forstås som tsjekkisk maktutfoldelse; til det var dette folk alt for lite og svakt. Tsjekkerne gjorde tjeneste som spydspiss for en makt som holdt seg skjult bak dem. Hvor fikk de sin militære styrke fra? Hvor kom selvsikkerheten, ja overmotet, fra? I 1920 blir den "lille Entente" dannet, et forbund mellom Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia som skulle hindre huset Habsburgs tilbakevenden og tysk-Østerrikes anslutning til det tyske rike. Hvilken stormaktsvilje var dette uttrykk for? I 1921 slutter man en militæroverenskomst med Frankrike. I 1922 finner en internasjonal sionist-kongress sted i Karlsbad hvor jøden Kauters roser Masaryks og Benesch' næsegruse underdanighet overfor deres jødiske herre, om enn i andre ordelag. I mai 1923 besøker den franske frimurer marskalk Foch Prag, hærfører for Ententens styrker i 1. verdenskrig, og de pompøse festlighetene efterlater ingen tvil om den maktpolitiske bakgrund. I 1924 blir militær-forbundet med Frankrike vesentlig utvidet og fordypet, slik at tsjekkerne nu føler seg usårbare overfor de omliggende stater, særlig Tyskland. Har skrekken for det mæktige Tyskland hittil tøylet dem noe, så skjærpes nu kampen overordentlig mot de andre nasjonalitetene i landet, særlig tyskerne og ungarerne. 6. juli 1925 innvier man et monument til minne om Jan Hus med hele oppbudet av statsritualer som understreker regimets vesen og hensikter. Man vedtar en ny valglov som begunstiger tsjekkerne og setter i gang tsjekkiserings-tiltak i Marienbad, Karlsbad, Franzensbad osv. som utløser forbitrede mottrekk. I 1926 kommer den såkalte sprogordningen hvor tsjekkisk forceres som førstesprog i alle skoler og i samfundslivet. Tyske embedsmænn må beherske tsjekkisk muntlig og skriftlig, ellers avskjediges de. Fra 1920 til 1930 synker andelen tyske embedsmænn fra 24,7% til 13,5%. 40 000 stillinger som tyskere innehadde besettes med tsjekkere. En "jordreformlov" vedtas som innebærer at tyskere må avgi 1,75 millioner hektar jord i eget land til tsjekkiske kolonister, slik at det tyske område brytes opp i mange små biter. Hensikten er åpenbart å sprenge tyskernes folkelige enhet. Samtidig tvangsnedlegges mengder av tyske skoler og erstattes med tsjekkiske, for å påtvinge tyske barn husittisk-marxistisk undervisning. Så går man løs på tysk industri og berøver den alle lønnsomme oppdrag. Frem mot 1934 må 4200 tyske verksteder stenge; mens 4600 tsjekkiske startes. Arbeidsløsheten er næsten 3 ganger så høy hos tyskere som hos tsjekkere.

I 1927 vælges Masaryk på ny som statspresident. I 1929 retter tsjekkiserings-iveren seg særlig mot slovakerne og karpato-ukrainerne, og alle avtaler og løfter om selvstyre gjøres til skamme. Slovakernes fører, prof. dr. Tuka, dømmes på oppdiktede anklager ("sammensværgelse mot republikken") i en skueprosess til 15 års tukthus. Det er uten videre klart at staten er ekte demokratisk, dvs. frimurersk. I 1931 blir planen om en tollunion mellom Tyskland og Østerrike møtt med voldsom motstand og trusel om bruk av våpenmakt, og Berlin bøyer av og skrinlegger den efter et møte i Folkeforbundet. Den lille Entente og dens bakmænn virker isteden for å trekke Østerrike længst mulig vekk fra Tyskland, åndelig, næringsmæssig og militært; tsjekkernes drøm er et panslavisk rike i mellom-Europa hvor Jugoslavia har overherredømmet i Ungarn og Tsjekko i Østerrike - på vegne av "menneskeheten" selvsagt. Tsjekkerne har fått blod på tann efter sine mange "fremganger" og farer hemningsløst og hensynsløst frem som aldri før, tror seg tydeligvis udødelige. I september 1932 ruller folkesportprosessen over scenen, hvor et stort antall tyskere i Brünn (Bratislava) blir dømt til lange fængselsstraffer. Føreren av det tyske sportsforbund, Peter Donnhäuser, som også er ungdomsfører for DNSAP, de sudettyske nasjonalsosialistene, blir året efter i fængselet bestialsk myrdet. Året 1933 bringer det store vendepunkt i Europa med Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland, og håpet flammer opp hos de lidende mindretalls-befolkninger i frimurer-diktaturet. Fra denne stund marsjerer sudettyskerne støtt mot seier, selv om de på veien må tåle mye motgang og lidelser. 11. mai blir 42 NSere arrestert og 13. juni dømt til 4-6 ukers arreststraffer. 30. juni forbys Horst Wessel -sangen som statsfiendtlig. 8. juli forbys den tyske studentforening. 13. august demonstrerer slovakerne stort for frihet. I oktober blir de to tyske partier, "Det tyske Nasjonalparti" og DNSAP, oppløst fordi de trues av forbud efter loven om beskyttelse av republikken. Men i samme øyeblikk trer den mann frem som skulle føre sudettyskerne til seier: Konrad Henlein.

1. oktober retter han sitt opprop "til alle sudettyskere" hvor han gir ord til deres fælles længsel efter "å bygge folkefællesskapet rettfærdig opp og overvinne parti- og klassekampen; fremme fredelig samliv mellom folkene i denne stat", og stiller seg i spissen for sudettysk samling. Fra nu av vokste den sudettyske hjemmefront stadig i antall og motstandsvilje inntil frimurervældet var styrtet. Men efterhvert som de folkelige kræfter i mange land tiltok i styrke og dannet stærke nasjonalstater, som Italia, Ungarn, Japan, Tyskland, Spania - sluttet også de folkefremmede og -fiendtlige kræfter seg sammen for å dæmme opp for friheten. Frimurere, jesuitter, prester av ulike konfesjoner og sekter, teosofer, antroposofer, marxister, demokrater, kapitalister - hele spekteret av demagoger, tyranner og utbyttere rakte hverandre hændene i fælles hat mot frie, sunne, lykkelige folk. I 1928 hadde kirken i Rom og frimureriet under et hemmelig mørkemannsmøte i Aachen inngått midlertidig våpenhvile for å kunne vende seg mot sin fælles erkefiende, jødenes hovedmotstander, de folkelige bevegelser. Utfallet av slike overenskomster var f.eks. jøden Samuel Untermeyers anti-nazi-liga. Det er viktig å forstå at det ikke var nasjonale motsetninger som lå til grund for stigende spænning i Europa; de motsetninger som fantes ble kunstig dyrket frem og forstærket, pisket frem til krigsberedskap. Man samlet opp og utnyttet den energi som fantes i folkene - for å ødelegge dem. Alt hva folkene selv trodde de kjæmpet for var bare en maske for mørkemannens ansikt. Man klådde med en serie av arrangerte provokasjoner på folkenes ømmeste punkter for å avle raseri, det ene folk (eller parti eller klasse) mot det annet.

Efter Hitlers maktovertagelse begynte den lille Entente å svækkes fordi tsjekkerne, tro mot sitt opphav og sin fødselshjelp til Sovjetene, begynte å tilnærme seg Moskva. Når man nu skuer tilbake og har faktaene på bordet, var det innlysende et strategisk trekk fra den nye uhellige allianse mellom Rom, Juda og Loge: Man forberedte den nye verdenskrig og skulle omringe Tyskland. Forbindelsen Prag-Moskva formidlet Stor-Orienten av Frankrike. De andre statene i den lille Entente var imidlertid ikke så fullstændig slaver under logen som tsjekker-regimet og de følte seg truet av bolsjevismen. Polen, Romania og Jugoslavia beveget seg i nasjonal retning og inngikk et uformelt forbund mot bolsjevismen. I Tsjekko knyttes båndene til Moskva organisatorisk gjennom en stor jøde-emigrant og frimurer-kongress i Prag høsten 1933. I 1934 sørger Benesch og andre for at Sovjet-samvældet blir opptatt i Folkeforbundet. 16. mai 1935 tiltrer Tsjekkoslovakia offisielt pakten mellom Frankrike og Sovjetene, som frimurerne laget utkastet til og drev igjennom. Landet blir en innfallsport for den Røde Armé i vest-Europa, base for overfallsangrep og bombefly, som herfra lett kan nå hele Europa. 19. mai er det valg og den sudettyske hjemmefronts parti under Konrad Henlein blir landets største med 1,2 millioner stemmer. Masaryk trer tilbake fra president-posten og erstattes av Benesch. Hvor forandret er forholdet mellom de klerikale og frimurer-regimet i Prag! De klerikale støtter høystlysende br. Benesch' kandidatur til president-posten! Dette lærer oss at de dype furer i politikken og åndslivet ikke går mellom ulike overtroiske naturstridige sekter og selskaper, men mellom alle disse og dem som vil leve et liv i pakt med sin arvede egenart og naturlovene. I dette år, 1935, fant en stor katolikk-dag sted i Prag, en begivenhet tungt lastet med politisk symbolikk og satt i scene av pavens driftige kammerherre, dr. Jan Rückli. Denne frimurer- og kommunist-vennlige kirkepolitikk gikk til ytterligheter da krigen nærmet seg: i 1938 besøkte kardinal Verdier fra Paris Prag og vartet opp den inntil nylig så bannlyste br. Benesch. Samme Verdier sto året før (1937) bak kardinalstatssekretær Pacellis offisielle besøk i folkefrontens Frankrike, jøden og høygradsmureren, den beryktede Leon Blums Frankrike! Som om ikke det var nok fridde Rom skamløst til kommunistene: "Katolikker! La oss gripe kommunistenes utstrakte hånd! Ikke jeg sier det, men vår hellige far, pave Pius XI sier det. Dere forundrer dere over dette? Også jeg var i begynnelsen forbauset." (dominikaner-pater Gorce).

1936 åpner med en uhellsvanger ny lov, den såkalte statsforsvarsloven som er myntet på grenseområdene til sudettyskerne og skiller mellom pålitelige og upålitelige arbeidsgivere og -tagere. Dermed er det fritt frem for vilkårlig behandling av tyskere fra det tsjekkiserte statsapparats side. Man nærmer seg nu hastig det punkt hvor forholdene ikke længer er til å leve med for tyskerne. Katastrofen hænger over staten og kaster mørke skygger. Det synes tsjekkerne også å føle på seg, for de går storstilt i gang med utbygging av fæstningsverker som betongbunkere slik at landet ser ut som truffet av en skur av kometer fra verdensrommet. Gendarmeriet styrkes og understøttes av et statspoliti. I slutten av august dages en kongress i Prag for "Association Maconnique Internationale" (Internasjonale Frimurerforening). Høystlysende br. Constant Pierre beretter om hva som foregikk i "Bulletin de l'Association Maconnique Internationale" juli-september samme år: Tallrike storloger og stororienter fra Europa og Amerika var representert. Som referent for den Nasjonale Storloge taler bl.a. br. Siracky av logen "Baruch Spinoza", og i likhet med alle andre på kongressen - her tåles ikke no' slinger i valsen, nei - hetser han mot "fascismen" og "de autoritære stater", og besværger trefoldigheten Hus, Komensky, Masaryk som vitnesbyrd om tsjekkernes menneskekjærlighet og humanitære idealer. Jo takk, husitterkrigene var et rørende uttrykk for kjærlighet, og de 40 000 sudettyskere som ble drevet til selvmord i årene 1921-30 må ha vært imponert av tsjekkernes humanitære idealer. Det fulle bevis på sine høye idealer leverte tsjekkerne noen år efter denne kongressen, i 1945. Siracky talte selvfølgelig i frimurer-kode, og det han mente var at tsjekkerne hadde vært nyttige for jødene (sant!) og fortjente en påskjønnelse.

Sudettyskerne hadde vært næringslivets primus motor i landet, og efter at tsjekkerne hadde gjort sitt beste for å kværke høna som legger guldegget, sto næringslivet i stampe. I oktober dette år (1936) måtte regimet devaluere tsjekker-kronen. Regimet turer videre på samme måte gjennom året 1937 og behandler de undertrykte nasjonaliteter mer og mer åpent rettsstridig; de er rettsløse og har snart ingen livsmuligheter. De husittiske elementene blant tsjekkerne får herje fritt og regimet er døvt for de advarende stemmer som hever seg blant deres egne. 20. februar 1938 retter Adolf Hitler en alvorlig formaning til regjeringene i Wien og Prag om for fredens skyld å ta hensyn til de tyske befolkningenes livsbehov. Da løses problemet i Østerrike gjennom folkeavstemning ved en længe efterlængtet gjenforening av tysk-Østerrike med moderlandet; nær 100% av tysk-østerrikerne stemmer for; aldri har en folkevilje vært klarere. Men dette gjør bare et flyktig inntrykk på Prag. Da kunngjør Konrad Henlein 24. april 1938 et krav i 8 punkter om gjenopprettelse av en rettsordning i landet og oppfyllelse av de løfter som regimets førende mænn selv hadde gitt under fredsforhandlingene i 1919: Lik rett og rang for det tyske som for det tsjekkiske folk; anerkjennelse av det tyske bosetningsområde (hjemland); tysk selvforvaltning; oppreisning for den urett tyskerne hadde lidd siden 1918; tyske statsansatte i tysk område; frihet til å bekjenne seg til det tyske folk og tysk livssyn. Regimet svarer 21. mai med mobilisering. Påskuddet er at Tyskland skal ha mobilisert, hvilket er løgn. Den egentlige beveggrund er at kommunevalget fra 22. mai skal avholdes i tre etapper, og man prøver å skremme sudettyskerne til underkastelse. Men regimet har forregnet seg; Henleins parti seirer med dunder og brak. 7. juni overrekker han regjeringen i Prag et utkast til omlegning av staten i henhold til 8-punkts-kravet.

Den engelske regjering griper nu inn for å megle. 3. august 1938 kommer lord Runciman til Prag for å prøve å bygge bro mellom partene. Fra 10. til 17. august avbryter og forhaler Prag forhandlingene med sudettyskerne for å vinne tid. Endelig den 7. september, efter påtrykk fra lord Runciman, overbringer de tyskerne sine "definitive forslag". Selvsamme dag fremprovoserer tsjekkiske myndighetspersoner harde sammenstøt i Mähren-Ostrau, og en kjede av overgrep følger som ikke synes å ha noen ende. Da advarer Hitler den 12. september under sin avsluttende tale på partidagen i Nürnberg om at begeret nu er fullt. Prager-regimet svarer med terror og sender dødsskvadroner inn i sudettyske områder for å kvitte seg med brysomme motstandere. Over 100 tyskere blir på denne måten myrdet. Henleins krav om straks å bringe skytingen til opphør forblir ubesvart. 14. september oppløser Prag sin forhandlings-komite. Samme dag telegraferer Englands statsminister Neville Chamberlain til Adolf Hitler og anmoder om forhandlinger snarest. Disse finner sted 15. september i Berchtesgaden og munner ut i at de sudettyske områder skal forenes med det tyske rike. 16. september forbyr Prag det sudettyske parti. Overgrepene fortsetter. Lord Runciman gir opp og reiser tilbake til London. 17. september følger Henleins opprop om å danne sudettyske frikorps til selvforsvar mot tsjekker-volden. 18.-20. september begynner tsjekkerne med overfallsangrep på rikstyske områder som utvikler seg til forpostfektning og småkrig. Titusenvis av sudettyskere har allerede flyktet over grensen. 21. september lykkes det franske og engelske sendemænn efter en natt med intense drøftelser i Prag å overtale regimet til å akseptere overenskomsten fra Berchtesgaden. 22.-23. september møtes Hitler og Chamberlain på ny i Godesberg am Rhein hvor de tyske forslag utarbeides til et memorandum. I mellomtiden har regjeringen Hodza i Prag trådt tilbake og overlatt roret til legionær-generalen Syrovy. 23. september gir han ordre til almen mobilisering og besetter sudettyske områder på ny som kort før var rømt, f.eks. Eger. I Asch holder det sudettyske frikorps stillingen. Samme dag mobiliserer Frankrike delvis med et stort oppbud av styrker.

Europa driver mot stupet. Da griper Hitler atter ordet og slår i en tale i Sportpalast i Berlin fast at Benesch manøvrerer henimot krig. "Fred eller krig, vi er rede! Herr Benesch har valget!" Mussolini kunngjør sin støtte til Tyskland. 27. september mobiliserer flåten og flyvåpenet i England. Chamberlain taler i radioen og forsikrer om at han fremdeles tror på fred, men det klinger ikke altfor overbevisende. I Amerika driver jødenes presse-monopol og regjeringen selv uavlatelig hets mot de "fredsforstyrrende og autoritære" stater, som får skylden for det spænte leie. Amerikanere hører aldri annet og tror på det. Jøden br. Roosevelt retter en følelsesladet appell om fred til alle parter i Europa, men lar det skinne igjennom at han holder Tyskland ansvarlig for krigsfaren. Hitler svarer ham med en grundig utredning av rænkespillet som har ført frem til randen av krig, og ødelegger det fiffige opplegg for å skyve skylden for krigsutbrudd over på Tyskland i verdensopinionens øyne. 28. september griper Hitler på ny initiativet og innbyr Mussolini, Daladier og Chamberlain til konferanse i München. 30. september fører man efter lange forhandlinger en sluttprotokoll som bestemmer at tyske tropper frem til 10. oktober etappevis skal besette tyske områder i Böhmen, og at en kommisjon skal nedsettes til å ta seg av alle uløste spørsmål. Dermed var freden for denne gang reddet!

I månedene som fulgte virket det som om underet var skjedd: utviklingen tok en meget lovende retning med tilsynelatende god vilje på begge sider. Slovakerne fikk en egen regjering i sitt område. Karpato-Ukraina skulle også få bli autonom innenfor statens rammer. Kommisjonen bestemte 13. oktober at den tyske besettelsesgrense av 10. oktober skulle være fylkesgrense og at dette område altså ikke skulle innlemmes i det tyske rike. Videre at de tyske øyer i tsjekkisk område skulle forbli under tsjekkisk herredømme. Det var ikke det beste for tyskerne, men Hitler godtok det fordi sudettyskernes rettsløshet nu syntes å være forbi. Den nye tsjekkiske utenriksminister Chvalkovsky kom samme dag til Berlin for å opprette sunne forbindelser. Kommunistpartiet ble forbudt. Frimurerlogene oppløste seg selv for å komme et forbud i forkjøpet som hang over dem for deres hets i krisedagene. 5.-6. oktober oppgav br. Benesch sin post som president efter å ha overført sin formue til Sveits, slik gangstere gjerne gjør. Frimurer-tyranniet i landet syntes endelig å være brudt og det grydde av en ny dag over landet, en dag av ærlighet, rettskaffenhet og god vilje. Men de mørke makter fra Versailles og St. Germain var ikke overvunnet; de kunstige jøder fortsatte å utføre de oppdrag som verdens herrer i New York, London, Paris, Rom (Vatikanet) og Moskva påla dem, og disse ville krig - jødene frådet av raseri over at tyskere o.a. hadde våget å frigjøre seg fra deres åger og giftige innflytelse. De skulle ikke bli snytt for sin krig. Europas folk skulle få blø for å vise hvem som er herre.

I mars 1939 tvang chauvinistene i Prag igjennom en omdannelse av regjeringen i Karpato-Ukraina, og bragte så den tsjekkiske general Prchala til makten der som militærdiktator slik at all autonomi gikk tapt. Samtidig tilspisset forholdet mellom Tsjekko og det autonome Slovakia seg. Prag erklærte den slovakiske regjering Tiso for avsatt. Nu gikk det slag i slag. 9. mars demonstrerer Hlinka-garden i Preßburg og braker sammen med tsjekkisk politi. 10. mars holder frimurer-regimet i Prag standrett i Preßburg og andre steder i Slovakia og mange slovakiske førere anholdes, som frihetshelten prof. Tuka, propagandasjefen Mach, minister Carnac o.a.. 11. mars ser vild skyting i Preßburg, og Hlinka-gardisten Rudolf Kopal faller. Husitter-terroren raser over hele landet. Tsjekkerne samler tropper ved den tyske grense. 12. mars blir tyskere som feirer minnet av tyske helter overfalt og mange blir skadet; det skytes mot hakekorsfanene. Det holdes hetstaler mot Tyskland og mange tyske mænn blir arrestert. Reuter melder om 19 dødsofre i Slovakia. 13. mars: Tyske pensjonister i Iglau som kræver pensjonen utbetalt efter 2 måneders venting blir angrepet av gendarmer med bajonetter; mange sårede. Den tyske turnhall i Brünn stormes. Skrekkvælde under den tsjekkiske divisjonsgeneral Andreas Megl i den tyske bosetning Zipser i Karpatene. Sammenstøt i Budweis. Tsjekkiske militære med stridsvogner i Preßburg. Minister-president Tiso flykter til Berlin og blir tatt i mot av Hitler. 14. mars raser vild terror i hele Tsjekkoslovakia. Tyske bosetninger i Karpatene brenner. I Stammern (Iglau) fryktelig blodbad på tyskere. Tsjekkerne skrider mot mobilisering. Tiso vender tilbake fra Berlin og proklamerer Slovakias uavhængighet av Prag. Ungarn retter et ultimatum til Prag. Heftige kamper ved den ungarsk-karpato-ukrainske grense. Ungarn innleder innmarsj. Den tsjekkiske regjering Beran trer tilbake. 40 døde i Chust (Karpato-Ukraina). Den tsjekkiske statspresident dr. Hacha og utenriksminister Chvalkovsky innfinner seg i Berlin. Tyske tropper fra det 8. armekorps samt enheter fra "Leibstandarte Adolf Hitler" overskrider riksgrensen og besetter Mähren-Ostrau og Wittkowitz.

15. mars: Hitler, dr. Hacha, von Ribbentrop og dr. Chvalkovsky undertegner en avtale som gjør Tsjekkoslovakia til tysk protektorat. I avtale-teksten heter det bl.a.: "Den tsjekkiske statspresident har erklært at han for å tjene dette mål [opprette ro, orden og fred i landet] og oppnå varig fredelige forhold, tillitsfullt legger det tsjekkiske folks og lands skjebne i hændene på det tyske rikes fører. Føreren har billiget denne erklæring og uttrykt sin beslutning om å yte det tsjekkiske folk beskyttelse under det tyske rike og tilstå det selvforvaltning slik at det kan utvikle sitt folkelige liv i overensstemmelse med sin egenart." Dermed var det endelig slutt på terroren, slutt på de overstatlige makters ondsinnede rænker. Det var slutt på frimurer-staten Tsjekkoslovakia! Nasjonalitetene fikk sin frihet. Wehrmacht rykket inn i Böhmen og Mähren for å avvæpne de tsjekkiske terrorbandene og tsjekkiske stridskræfter som gav dem ryggdekning. I ordren til Wehrmacht heter det bl.a.: "Jeg forventer av hver tysk soldat at han ikke betrakter seg som fiende av innbyggerne i det land som besettes, men som bærer av den tyske riksregjerings vilje om å skape levelige kår i dette land."

Regjeringen i Prag befaler at det ikke skal ytes motstand mot de innrykkende tyske tropper. Allerede noen timer efter at man er kommet til enighet i Berlin når tyske tropper Prag, morgenen 15. mars 1939. Om kvelden ankommer Hitler selv Prager-borgen og førerens standarte vaier over den gamle tyske borg (Hradschin). Næste dag, 16. mars, kunngjør Ribbentrop artiklene for det nye protektorat Böhmen og Mähren. Hva de hovedsakelig innebærer er selvforvaltning under oppsyn av en riksprotektor. Det næste som skjer er at den slovakiske regjering ved Tiso ber om tysk beskyttelse, og Hitler sender sin bevilling. 17. mars forlater Hitler Prag og begir seg til Brünn hvor han begeistret tas i mot. 18. mars gjør han sitt inntog i Wien. Budapest melder efter harde kamper mot karpato-ukrainerne om full besettelse av Karpato-Ukraina. 19. mars vender føreren tilbake til Berlin i triumf.

Som forutsett svarte den judeomurerske verdenspresse med vilde løgner og hysterisk hets mot Tyskland, og efter annen verdenskrig ble disse løgner forelagt menneskeheten som historiske fakta. Hvem vet i dag hva som virkelig skjedde dengang? Historie-forfalskning er et takknemlig håndverk når man behersker alle massemedia, skoler og universiteter, og regjeringer. Verdenspressen jamret seg skinnhellig over de "arme små", "voldtatt av de brutale tyskere", "trampet ned av den maktsyke Hitlerisme" osv.. I England og Amerika fikk menigmann aldri høre sannheten. Selv i Norge, ja selv i nasjonalsinnede kretser, hadde flommen av løgner og fordreininger sin virkning slik at mange tenkte på Tsjekkoslovakias ende som overfall og maktbevisst rov. Sannheten er at det som til slutt skjedde var den eneste mulige løsning, og at den blev omfavnet av alle parter - unntatt folkenes fælles fiender i loge og børs. Mens folk i det tidligere Tsjekkoslovakia lykkønsket seg over freden og den nye ordning, ærgret mørkets allianse seg over tapet av 40 divisjoner kanonføde, og jødefyrstene satt allerede samlet for å finne et nytt middel til å tvinge Europas folk ut i en altforintende krig.

Sverre