Jødenes Krig

Del 3: Tsjekkerne og Frimureriet

Akkurat som man hadde trængt en kruttønne i Europa til å antænne første verdenskrig, trængte man det også innfor annen verdenskrig. Hvilken stat eller hvilket konfliktområde skulle trekke den forbannelse over seg å gi støtet til en ny forintelseskrig i Europa? Hvem skulle fyre opp branden som skulle legge germanerens verden øde? Jugoslavia behøvde en efterfølger og avløser. "Man" så seg om: Spania var en lovende kandidat, men så seiret de nasjonale kræfter under general Franco i krigen mot bolsjevikene og frimurerne og det blev ro og fred i landet. Vi vet i dag at det skulle bli Polen som drev oss alle i ulykken, men længe var Tsjekkoslovakia utsett til oppgaven. Det var stærke grunder til det. Tsjekkoslovakia var ett av Versailles-diktatets uhellsvangre biprodukter; ikke en tsjekkisk nasjonalstat men en anti-nasjonal frimurerstat og et bolsjevik-rede og brohode for Sovjet-Judea; en asiatisk huggtann inn i hjertet av Europa. Tsjekkerne (legionærene) hadde gjort seg beryktet som perfide forrædere i Russland, som den lumske kraft som knekket den hvite hær og utslettet millioner av edle hvitegardister og deres slekter i Sibir under vinteren 1919-20 og således bragte den røde djævel seieren. Tsjekkerne var blitt frimureriets lydige verktøy, og siden efter eget utsagn bolsjevismen er "den konsekventeste foretræder for frimurerske idealer" måtte det gå slik at tsjekkerne dolket sine russiske medsoldater i ryggen. På den tiden var verden ennu ikke våknet opp for frimureriets fare, denne globale sammenslutning som foregir å virke for "humanitære" og veldædige formål men hvis indre liv og politiske virksomhet er strengt hemmelig. Det var heller ingen tilfældighet at det tsjekkiske folk var blitt et viktig redskap for frimureriet; det hadde historiske bånd til det, som vi skal se. De tyve årene 1918-38 med frimurer-styre i Böhmen og Mähren var et voldsherredømme med blodig undertrykkelse av sudet-tyskerne og andre nasjonale minoriteter (som tilsammen var i flertall). Denne mørke tid skulle bare bli overtruffet av det som utspant seg i 1945, da folkemordet på og fordrivelsen av sudet-tyskerne brøt løs efter at den sedelige tyske makt var brudt sammen og bolsjevismen kunne utfolde seg hemningsløst. Det kom ikke som noen overraskelse at staten Tsjekkoslovakia ble gjenopprettet efter krigen og ble et lydrike under Sovjet-Judea, like lite som at denne tvangsstat gikk i oppløsning da kommunismen gjorde det. Nektet tysk kulturkraft ligger dette utfattige land der i dag som ett av hovedsetene for det jødiske gangstervelde (røde mafia) i Europa og tegner til å forfølge oss som en forbannelse. La oss prøve å nøste opp noen av disse trådene og se hvorfor og hvorledes banditt-staten Tsjekkoslovakia bidro så vesentlig til å øke spænningen i Europa og nøre den krigsfeber som munnet ut i annen verdenskrig.

Under folkevandringene mot slutten av Romerrikets bestand strømmet germanske stammer vestover og sørover og efterlot seg et tomrom i det østlige Europa. Slaviske stammer kunne derfor trænge vestover. Urslaverne hadde utvilsomt vært et overveiende nordisk folk, akkurat som de andre indogermanske (indoeuropeiske) nasjoner, men ved tidlig å utvandre til øst-Europa og Russland var slaverne i stærkere grad blitt oppblandet med andre raser, særlig den østbaltiske, men også den østiske (alpine), dinariske, forasiatiske og indreasiatiske (mongolske). Denne raseforskyvning i retning Asia fortsatte ufortrødent i historisk tid gjennom mongolske og tyrkiske invasjoner. Tartarene hersket længe i Russland og tilsmusset det friske nordiske blod som vikingene (Varæger og Rurik f.eks.) hadde ført med seg. Andre fremmedfolk, som finsk-ugrisk -talende madjarer og avarer snek seg inn fra øst mot sentral-Europa og levde længe av å røve. I visse områder av Böhmen bodde fra 600-tallet slaviske vender, og de kom en tid under avarernes herredømme, hvilket førte til blanding av blod. Blandingsbefolkningen, herunder tsjekkerne, ristet av seg avarer-åket, men fortsatte å røve og plyndre, slik at de stadig lå i strid med det tyske rike. Fra gammelt av var tyske markomanner og thüringer bosatt i Böhmen, og kongene av Böhmen var alltid tyske. I 1273 grundla huset Habsburg sin maktstilling da grev Rudolf av de tyske kurfyrster ble utnævnt til konge. Mot ham sto den fremragende kong Ottokar av Böhmen, som stammet fra alemanner-hertugen Krok. I et slag mellom disse, Rudolf og Ottokar, i 1278 trådte tsjekker-folket for første gang inn i historien: De forrådte Ottokar til Rudolf og deserterte fra hans hær i det avgjørende øyeblikk. Ottokar falt. Slik hadde huset Habsburg fra første stund et særforhold til tsjekkerne, som skulle vedvare helt til første verdenskrig, da tsjekkere i mengder forrådte Østerrike-Ungarn til Russland, deserterte og tjente som legionærer i Russland, inntil de forrådte også russerne til bolsjevik-jødene. Ja, det er en nydelig historie. Stol aldri på en halvblods, sier et gammelt visdomsord.

Historieløse turister som idag besøker det vakre Prag tar uvilkårlig tsjekkerne for et kulturfolk. Hva disse tankeløse turistene ikke innser er at Prag er en tysk by og at de opphøyede verk de der får se er tyske. Nu skal ikke jeg frata tsjekkerne noenting som rettelig tilkommer dem - jeg føler ingen trang til å trampe dem lavere enn de faktisk står - men Carlyle's berømte ord om Russland som en dum og brutal asiatisk makt uten skjønne kunster eller litteratur, en formørket koloss av et land på Jorden, rammer vel tsjekkerne like godt som russerne. Intet folk kan nemlig unndra seg den skjebne som rasen påtvinger det! Det er noe å tænke på før man skjænder sitt blod; siden er det for sent for alltid. En tsjekker som har hatt stor betydning for frimurerdommen er Jan Hus (1369-1415). Han omtales i dag gjerne som en religiøs reformator på linje med Luther, Calvin og de andre protestantene, og man fremhever hans motstand mot Rom. Men Hus var noe ganske annet enn en from kristen. Noen egen lære hadde han i grunden ikke; den han utga for sin stammet fra engelske John Wiclif (1320-84). Dennes praktiske krav var kommunistisk: At alle goder skulle fordeles likt og at ingen skulle ha mer enn andre. Hans krav var særlig rettet mot kirken, og han mente at staten skulle beslaglegge kirkegodset. Som man ser hadde Karl Marx - jøden Mordochai Levy - sine forløpere. Men Hus hadde i alle fall én viktig ting å bidra med til dette giftbrygg: Han hatet tyskere, slik Marx hatet tyskere, slik alle undermennesker hater sine overmænn.

Ved universitetet i Prag, som den tyske keiser Karl IV hadde grundlagt i 1348, var Hus professor, og i 1402 var han sogar rektor, fordi denne post skulle gå på omgang mellom de ulike nasjoner i staten. Sin stilling utnyttet Hus til kommunistisk agitasjon og tyskerhets. Det førte til at alle unntatt tsjekkerne stemte for å forby videre utbredelse av denne lære ved universitetet. Men da krøp tsjekkerne frem for den fordrukne og utsvevende kong Wenzel, hvisket løgner i øret på ham og smisket seg til en pakt: De ble innvilget diktatorisk myndighet ved Karls tyske universitet i det tyske Prag! Nu følte de seg stærke og gav sine styggeste sider fritt løp. Deres pøbelaktige fremfærd av velkjent marxistisk varemærke gjorde snart situasjonen uholdbar for de ikke-tsjekkiske lærekræfter og studenter (bayrer, sakser, polakker), og i 1409 forlot de alle Prag og flyttet til Leipzig, hvor man stiftet et nytt tysk universitet. Igjen i Prag satt den usedelige og forkomne kong Wenzel og anarkisten og tyskerhateren Hus arm i arm - hvilket ærefullt bilde å innlede kapittel to i tsjekkernes historie med!

Men tsjekkerne hadde fått blod på tann og rasesjelens underverden brøt frem i vilde utskeielser mot tyskere. De barbariske kræfter som han selv hadde hjulpet frem skremte kong Wenzel, men han følte seg nu som et gissel og våget ikke å gripe inn. Men i 1413 trådte kirkekonsilet i Konstanz sammen, og ett av punktene på dagsordenen var fallet Jan Hus. Keiser Sigismund lovet Hus fritt leide og derfor sto denne frem for kirkerådet. Efter forhandlinger ble Hus funnet skyldig i kjetteri, og ulykkeligvis brøt Sigismund sin ed og lot ham brenne på bålet (1415). Dette ble startskuddet for den fryktelige husitter-krigen 1419-36, og ved sin brudte ed la Sigismund opp til det falske bilde som eftertiden er belemret med, av Hus som martyr, død for sin tro og samvittighet. Det var imidlertid ikke som tysker keiseren handlet her, men som apostolisk majestet og Roms forlængede arm. Nordiske æresbegreper påbyr alle å holde sitt ord. Men moderne kommunister misforsto i hvert fall ikke Hus som noen from mann. Jøden, høygradsfrimureren og kommunisten Louis Blanc kaller ham i "Histoire de la Révolution Française" (1847-62) "den moderne revolusjons våknende geni", hvilket vil si en slags jakobiner forut for sin tid.

Grunden til at vi oppholder oss ved disse ting er deres nære forhold til jødedommen og den kommende jødiske krig. Den radikale retning blant husittene under Zschizschka's og Prokop Holy's ledelse holdt seg særlig til Det Gamle Testamente og dets hevngjerrighet og brutalitet. "Slå til, slå i hjæl, ingen skånes" sang de. De "böhmiske brødre" var en annen retning innen husittismen, ledet av tsjekkeren Peter Chelcschicky, der preket en kosmopolitisk pasifistisk kommunisme som avviste stat, folk og fædreland, og ville at alt skulle eies i fellesskap og landbruk og håndverk drives i kollektiv. Disse böhmiske puritanere hadde en navngjeten siste biskop i Jan Amos Komensky (Comenius), fra hvem en linje fører oss direkte frem til det moderne frimureris oppkomst i England i 1717.

Husitter-krigen var ingen vanlig krig; den var 17 år med pøbel-opptøyer og bolsjevistisk terror; mord, attentater, overfall, ran, voldtækt, brandstifting, rov - et barbarisk anarki hvor store og små pøbelsværmer drev omkring på utkikk efter tyskere å lynsje. Karakteristisk bolsjevistisk og rasefremmed asiatisk er også den grusomhet hvormed man fór frem: De var ikke fornøyd med bare å slå ihjæl; de skulle pine og fornedre, forinte sine ofre på sjelen såvel som på kroppen, så langt mulig. Det begynte 13. juli 1419 i Prag med at titusenvis av tyske mænn, kvinner og barn ble slaktet efter alle kunstens regler. Man vek ikke tilbake for å prøve å dekke over sine ugjerninger og skitne sjeler med et skinn av fromhet. Zschizschka vrøvlet om at han kjæmpet for "sannheten i Guds ord". De var like fromme og edelmodige som kommunist-staten Tsjekkoslovakia i det 20. århundre. Deres dyriske horder forsvarte seg med hell mot straffe-ekspedisjonene som ble sendt mot dem. Keiser Sigismund var forhindret fra å sende en større hær pga. indre feider i riket. Til slutt gikk husittene til grunde ved indre splid, da utraquistene som holdt måte tilintetgjorde de rabiate taborittene i slaget ved Böhmisch-Brod i 1434. Landet falt til ro igjen, men resultatet av husittenes herredømme var en ruinhaug: De hadde tilbragt 17 år med å spille edelt blod og ødelegge kulturverdier, og hadde ikke skapt noenting selv. Avarer-blodet hadde herjet ferdig - i denne omgang. Men jeg syns jeg ser en plakat til advarsel efter dette avsnitt i historieboken: Rase er skjebne! Avarer-sjelen var ikke utdødd.

Selv om husittenes ytre makt var knust, begynte først nu den giftige lære å spre seg. Det var gode grunder til at den ble tatt vel imot: Særlig bøndene led under kirkens samfunnsorden, som var fremmed og ugermansk liksom dens lære, dens dogmer, med livegenskap, lensvesen og trælldom. Klostre og bispedømmer, og i mindre grad verdslige godseiere, satt på vældige landeiendommer og bøndene var trængt ned i et ufritt proletariat. Dette var en arv fra det sene Rom (kirkens arne) hvor nordisk blod og livssyn var svunnet hen, som Germania ble smittet av ved kristningen. Alle budskap som lovet en bedre fremtid ble hilst med nysgjerrighet og velvilje. Det var derfor gode tider for charlataner og demagoger og oppviglere som var fiender av enhver orden, også en rettferdig orden. Husittismen var altså datidens marxisme, som søkte å forføre massene med rosenrøde fremtidsvyer - alt som trængtes var at de stilte seg til rådighet som opprørere og kanonføde. Utallige tilfæller av bondeoppstand var følgen; i Pfalz, Ermland, Burgund, Schlesien, Bayern, Rhone-dalen, og mange andre steder. Lollardene i England og Waldenserne i Frankrike og Italia og "brødrene av den frie ånd" i Nederlandene agiterte for Hus' lære. Hundre år senere (1524-25) kom det til en grufull bonderevolt i Tyskland som tydelig viste det husittiske giftbryggs langtidsvirkning. "Gjendøperne" misbrukte i Münster (1534-35) Luthers reformasjon til å forkynne renspikket kommunisme, med "sosialisering" av kvinnene, dvs. legalisert massevoldtækt.

23. mai 1618 kom det til oppstand i Prag grundet strid mellom utraquistene (se ovenfor) og den "romerske" erkebiskop i Prag. Dette var første smell som bragte skredet på gli som skulle føre til den værste forintelseskrig Europa har sett, og som nær utryddet det tyske folk. Konge av Böhmen og keiser av det tysk-romerske rike var 1619-37 Ferdinand II av Habsburg, oppdratt av jesuittene til en fanatisk "hellig" kriger for pave-makten. I ham hadde kirken i sannhet en apostolisk majestet, rede som han var til med ild og sverd å forinte alle "kjettere", dvs. alle som ikke blindt kastet seg i støvet for det herskesyke Rom. Jan Amos Komensky alias Comenius (1592-1670) var en av de første i mellom-Europa som forsøkte å reise en tankebygning på et overnaturlig prinsipp i strid med Roms teokrati. Hans betydning ligger først og fremst i at hans skrifter var en av kildene til det reformerte frimureri av 1717 og klinger igjen i den "Nye Konstitusjons-boken" av 1723, forfattet av bl.a. presbyterianeren reverend James Anderson. Ikke bare ryker denne bok av Komensky's ånd, men man finner til og med hans vendinger igjen ord for ord, særlig hentet fra hans Opera Didacta (lærekunstskrifter). Høyst interessant er også at Komensky omkring 1654 avfattet et hemmelig skrift for sin venn hertug Sigismund Rakoszy om dannelsen av et hemmelig selskap, "Collegium Lucis". Alt i 1642, mens han oppholdt seg i London, hadde han skrevet pamfletten "Via Lucis" (lysets vei) hvor han går inn for å forene alle kollegier og klubber o.l. til et internasjonalt broderskap. Tittelbladet på hans "Pansophiae Prodromus" av 1644 viser en kvinneskikkelse, ved hvis føtter ligger en sirkel, et vinkelmål og en bok. For dem som ikke kjenner frimurernes symboler kan jeg forsikre om at dette er megetsigende!

Komensky var riktignok teist, dvs. han trodde på Gud, men hans humanitets-ideer var likevel retningsgivende for det moderne mureri, med dets deisme (hvor Gud er redusert til en formalitet og filosofisk abstraksjon), filosemitisme (fra John Toland), kabbalisme (fra jøden Ashmole) og andre begreper og lærer, alle like fremmede for nasjon og natur. I sine landemærker 1 & 2 kræver mureriet (efter br. Findel): "1. Å forplikte seg på en almen religion hvori alle mennesker overensstemmer. 2. Å oppheve alle skranker av byrd, rase, nasjonalitet, hudfarve og politisk parti." Dette er også hva de "gamle plikter" kræver, og det er i Komensky's ånd, som strebet henimot en verdensreligion, avklædd alle bindinger til en rases egenart. Vi kan altså slutte at tsjekkeren Komensky's husittisme ble opptatt i det moderne frimureri som dets religions-surrogat, og således ble den åndelige maktfaktor i mange land, ikke minst Norge (jfr. f.eks. §135a i vår straffelov med de citerte landemærker!). I 33. grad av "den gamle og antatte skotske ritus" lyder parolen Ordo ab chao!, eller "orden av kaos", og også i dette samstemmer de med Hus' og Komensky's tanker om en verdensrevolusjon: Efter verdensrevolusjonens kaos en Ny Verdens Orden, nemlig den demokratiske verdensrepublikk under jødisk overhøyhet! Slik seiret den guds- og naturfiendtlige husittiske ånd og ble det perfekte redskap for den fremadstormende verdensjødedom. De asiatiske horder var blitt slått tilbake, men noe av deres blod trængte seg inn i våre årer til vår forbannelse, og Hus' gjenferd skulle volde større skade enn mannen noensinne hadde kunnet drømme om. Snøballen var begynt å rulle.

Prøv å forestill deg hva det ville si for Norges selvfølelse som nasjon om det ble oppdaget at Edda-kvadene og kongesagaene var falsknerier utført av en student på 1800-tallet i plagiat av andre nasjoners kulturarv, og at hverken Snorre eller noen av kongene noensinne hadde eksistert! Ville vi gråte bitre tårer! Men, hold deg fast, nettopp slik forholder det seg med den tsjekkiske nasjon, som ikke eier historie eller kultur, men som i 1817 og 1818 prøvde å svindle seg vei inn i det gode selskap av respektable nasjoner, da studenten Wenzel Hanka "oppdaget" gamle tsjekkiske heltekvad osv.. Undersøkelsene viste naturligvis at dette var frekke falsknerier, men det hindret ikke den "store historiker" Palaky (1798-1876) i å legge dem til grund for sin "Böhmens historie" i 5 bind. Denne falske historie ble så innpodet tsjekkisk ungdom av lærere, ledere og intellektuelle ved alle passende og upassende anledninger. Er det rart tyskere som iakttok disse æreløse kjeltringstreker på nært hold fnøs av tsjekkerne som undermennesker?

Da frimurer-revolusjon nr. 2 brøt løs i Frankrike i 1848, med jøde og høystlysende br. Isaak Cremieux i spissen, og den annen republikk innstilte seg, blafret den husittiske ånd opp også i Tyskland og Østerrike-Ungarn, ikke minst i Prag hvor tsjekkerne fisket i rørt vann og på ny ga sin råskap fritt utløp over vergeløse tyske hoder. Østerrike-Ungarn var en multinasjonal multikulturell mosaikk-stat med Rom i ryggen, fra 1848 frem til første verdenskrig ledet av Habsburgeren Franz Joseph I, hvis slavofile politikk gjorde tilværelsen mer og mer utålelig for den tyske minoritet. Krigen mellom Preußen og Østerrike av 1866 bragte ingen stortysk løsning, men svækket tvertimot tyskernes stilling i Donau-monarkiet ytterligere. I krigen 1870-71 mellom Preußen-Tyskland og Frankrike skulle nok Franz Joseph gjerne ha ilt sin hemmelige forbundsfelle, Napoleon III, til unnsetning, men Frankrikes sviende nederlag på løpende bånd gav ham kalde føtter. Tsjekkerne la derimot ikke skjul på sine sympatier men feiret hver tysk motgang på den mest støyende og fornærmende måte. Både frimurerne i Prag og jesuittene i Wien var tysk-fiendtlige, men frimurerne ønsket likevel å styrte Donau-monarkiet fordi det sto i veien for deres planer om en verdensrepublikk og adlød Rom istedenfor logen. Panslavismen var ingen slavisk nasjonalist-bevegelse, men et antinasjonalt globalistisk frimurer-verktøy. Hensikten var å oppløse Østerrike-Ungarn, med alle dets ulike slaviske nasjoner, innenfra. Den tsjekkiske aksjons-komités sete i utlandet, under høygradsbroder Masaryks formannskap, var i Stor-Orienten av Frankrike! Her ble retningslinjene for den høyforræderske tsjekkiske politikk trukket opp av tsjekker-brødrene i samsvar med Ententens planer. I USA fantes "John Hus League of Slavonic Freemasons" som drev propaganda for et "uavhængig" Böhmen, dvs. et lydrike under verdensfrimureriet styrt av tsjekkiske brødre, og som påvirket Entente-maktene til å skyve dette prosjekt i forgrunden ved utarbeidelsen av freds-diktatet efter første verdenskrig. På den internasjonale storloge-dag i Paris 28.-30. juni 1917 ble Böhmens selvstændighet tatt med under logens fredsbetingelser.

28. oktober 1918 braket revolusjonen løs i Böhmen og den Tsjekkoslovakiske republikk ble proklamert. Fattige to dager før hadde 15 brødre vedtatt å grundlegge en loge som skulle bli moderlogen til alle selvstændige "tsjekkiske" storloger. Denne moderloge fikk navnet "Jan Amos Komensky"! Den underordnet seg Stor-Orienten av Frankrike. Fra 1922 hadde man i Prag et "Tsjekkoslovakias øverste Råd" som besto av brødre av 33. grad. De ledende politikere og maktmennesker i republikken Tsjekkoslovakia var medlemmer av dette råd eller var i det minste høygradsbrødre. Høystlysende br. (dvs. av 33. grad) Thomas Masaryk (1850-1937) var Tsjekkoslovakias første president, historiker, forfatter, fanatisk jødevenn, medarbeider til Benesch og Raschin. Høystlysende br. Dr. Eduard Benesch var Masaryks utenriksminister og minister-president, fra 1935 til 1938 statspresident. Høystlysende br. Alois Raschin, medlem av det øverste råd, ble Tsjekkoslovakias første finansminister; han var under krigen blitt dømt til døden for høyforræderi, men siden benådet. Høystlysende(?) br. Dr. M. R. Stefanik døde alt i 1919; han var astronom; ble under krigen general for den tsjekkiske legion av desertører som sloss mot aksemaktene; i 1917 krigsminister i den provisoriske regjering. Br. Dr. Josef Scheiner, advokat, fanatisk revolusjonær, organiserte turnerforbundet (Sokol) til en kamptropp og oppdro tsjekkisk ungdom i taborittenes ånd og frimurer-slagordene fra 1789: "La oss vise at de berømte taboritter-brødres blod ennu flyter i våre årer, disse mæktige Guds kjæmpere for frihet, likhet og brorskap."

Det var Scheiner som ledet frimurernes propaganda i de tsjekkiske regimenter av Donau-monarkiets hær. Han oppfordret dem til å desertere og gå over til russerne. Mot slutten av 1915 hadde alt 27000 tsjekkere desertert og sluttet seg til fienden. Under de tre Brussilov-offensivene i 1916 knakk mosaikk-statens hær sammen da tsjekkerne i hele divisjoner, med flyvende faner og marsj-musikk, gikk over til russerne! Av de 270 000 fanger russerne tok var 206 000 overløpere! Dette bør være et tankekors for dem som tror på en multinasjonal multikulturell hær, som også Norge i dag er i ferd med å få. Det bør mane dem til eftertanke som tror at man blir norsk av å bo i Norge og snakke norsk. Tsjekkerne forble seg selv tro gjennom over 500 år, fra 1278 til 1916. Det er blodet som bestemmer, ikke oppdragelsen i skolen. Av de tsjekkiske desertører dannet seg den beryktede tsjekkiske legion, som skulle bringe større ulykke over Russland enn svikerne hadde bragt over Østerrike-Ungarn.

For å danne seg et bilde av tsjekkernes sinnelag i første verdenskrig gjør man klokt i å lese logenes skrifter. Festskriftet til den "rettmæssige og fullkomne Johannes-loge" "Hiram til de tre stjerner" i Prager-Orienten beretter bl.a.: "Det var om høsten 1915, altså i begynnelsen av verdenskrigens annet år. De tsjekkiske brødre hadde bedre mulighet til å orientere seg enn de fleste tyske brødre. De ble sannferdig underrettet om krigens begivenheter av motparten, men måtte late som de intet visste, og enkelte av dem spilte 'tro østerriker' og traktet sogar efter ordener og utmerkelser. ... Den gang var det ennu på moten å stille krigsbegeistring og fædrelandskjærlighet til skue." Fra tsjekkernes side var altså alt sammen spill, maske og hykleri, mens de ventet på en sjanse til å forråde eller desertere. Skjønt mange av disse tsjekkiske brødrene i Hiram-logen gjorde krigstjeneste, falt ikke én av dem på slagmarken! Det samme gjelder andre loger, som "til taushet": Brødrene vendte alle hjem i god behold! Men hva i all verden gjorde de da der ved fronten? De kan umulig ha sloss. Faktum er at de arbeidet som muldvarper for Entente-propagandaen og satte ut rykter, såkalte øyenvitneskildringer o.l., myntet på å forgifte stemningen i leiren og spre håpløshet og motløshet isteden for tillit og stolthet ved fædrelandet. Verdensfrimureriet drev propaganda på begge sider: Blant entente-soldatene hetset brødrene vildt med løgnhistorier om tyske redselsdåd, med sikte på å styrke kampmoralen, mens de blant tyskere og deres forbundsfeller spredte defaitisme.

Da man i 1919 forhandlet om fred i Paris hadde Benesch og Masaryk en vrien oppgave: Alle tre fredsavtaler Versailles (Tyskland), St. Germain (Østerrike) og Trianon (Ungarn) berørte tsjekkernes projiserte mosaikkstat "Tsjekkoslovakia". På samme gang som man måtte hevde denne stats berettigelse ut i fra prinsippet om nasjonal selvbestemmelse, måtte man også finne en måte å innskrænke dette prinsipps gyldighet på, siden folk av en rekke nasjoner kom til å bli tvangsinnlemmet i denne nye mosaikk-stat. Selve ordet og begrepet "Tsjekkoslovakia" var en tilsnikelse, på linje med "Norgosverige". Det falt på Benesch å ferdigstille en serie av memoranda til å trumfe igjennom tsjekker-brødrenes sak med og overdøve andre impliserte. Det gikk veien ved frekke løgner, historisk uvitenhet hos vestlige forhandlere, og selvfølgelig murer-fellesskapet. Man snakket seg varm om frihet og rettigheter, og endte opp med den magisk virkende tryllebesværgelse: Tsjekkoslovakia skulle bli et moderne demokrati. Denne forsikring har længe overvunnet enhver motforestilling. Man kan godt slå ihjæl halvparten av innbyggerne i landet bare man er demokratisk. Hvordan det? Forklaringen er enkel: "Demokrati" er et psevdonym; det profane ord for frimurer-velde. Demokrati er legemliggjørelsen av verdensfrimureriets liberalistisk-marxistiske prinsipp. Man bruker ordet demokrati fordi det tatt bokstavelig betyr folkestyre og således forfører alle overfladiske mennesker. Folk flest er ikke glupere enn at de styres mer av hva ting kalles og hvordan de fremstilles enn av hva de er. Det samme gjelder slagordene "frihet, likhet, brorskap" - det finnes ingen frihet eller likhet i logen, og det spottende "brorskap" man finner der er å være lenket sammen i slave-kjettingen. Slik er det alltid i logen: Man taler et kode-sprog som bare de innviede høygradsbrødre forstår, og ordenes profane, bokstavelige mening er bare en maske.

I 1918 innrømmet Benesch at tyskerne i Böhmen var et gammelt og vanskelig problem, og at det var 3,5 millioner av dem innenfor den linje som skulle bli den nye stats grenser. 20 år senere var det blitt mer opportunt å hevde at "nazistene" hadde hetset opp sudet-tyskerne, og at tyskere og tsjekkere før det hadde levd fredelig og fordragelig sammen. Tyskerne levde hovedsakelig innenfor sine egne områder i landet, men Benesch og hans mænn ville allikevel ikke høre snakk om tysk selvstændighet og selvstyre. Han talte fagre ord om å beskytte minoriteter, og lovet tyskerne egne skoler, dommere, domstoler og sproglig frihet. Virkeligheten skulle bli en helt annen. Benesch røpet selv i sin bok "Nasjonenes Oppstand" at han hadde rablet ned sine memoranda i all hast uten hjelpemidler, til tross for at de inneholder statistikk og dokumentariske oppgaver. Historieforfalskning og tomme løfter var den ytre ramme om den offisielle anerkjennelse av republikken Tsjekkoslovakia som fant sted 10. september 1919. Allikevel var ikke Benesch helt uten kilder slik han selv påsto: Hans memoranda viser at han må ha vært fortrolig med innholdet av Hanus Kuffners "Vår stat og Verdensfreden", et ultra-chauvinistisk tsjekker-skrift som ble overrakt de førende mænn sommeren 1917. Det er jevnt over så outrert at jeg ikke kan dy meg for å le. Sentralt står noen kart over det forespeilede og efterlængtede Europa, hvor Tsjekkoslovakia - som ikke engang eksisterte i begrepet - er eset ut i alle retninger til en kjæmpestat, en tyrannosaurus rex, mens de tyske "røvernes" land er "befridd" og tyskerne henvist til reservat - ja, det står faktisk så ("Nemecka Reservace")! Tyskerne omtales som regel som ulver eller vampyrer, men også andre nasjoner får gjennomgå: De har alle - unntatt tsjekkerne - "røvet" sine land og med vold underkuet befolkningen, men tsjekkerne skal "befri" dem og Tsjekkoslovakia skal omfatte halve Europa osv.. Dette ravgale fylleprat var alvorlig ment og ble tatt ytterst alvorlig av Benesch, Masaryk og resten av husitter-banden.

Tsjekkerne skulle innta en temmelig enestående posisjon i jødenes verdensrevolusjon gjennom den tsjekkiske legion. Som allerede nævnt besto den av desertører fra verdenskrigen som gikk over til Russland. Da oktober-revolusjonen brøt ut og tiltok i styrke vakte det panikk i legionærenes geledd, som hadde gått gjennom verdenskrigen uten en skramme og tænkte rov og plyndring, ikke kamp og død. Hvite-russernes offensiv under general Denikin og admiral Koltschak fordrev bolsjevikene fra Sibir og reddet legionærene fra å måtte kjæmpe, som trakk seg tilbake i det trygge erobrede land og overlot til russerne å slåss ved Ural-fronten. Mens russerne var opptatt med bolsjevikene levde legionærene det søte liv i baklandet og plyndret de veldige lagrene av våpen og forsyninger til hæren. I oktober 1918 fraktet de avsted ikke mindre enn 290 000 geværer og 200 000 par støvler til USA, under oppsyn og bistand fra den franske general og frimurer Janin og den engelske general Knox. Enda værre var at de beslagla titusenvis av jernbanevogner, og i disse, bekvemt utstyrt med ovner og husgeråd, tøffet bedagelig fra Ural mot Vladivostok, i det de tok med seg alt underveis som ikke var naglet til marken. Følgen for de tapre hvite-russiske front-soldater var ubeskrivelig forferdelig. Napoleons katastrofale tilbaketog i 1812 degraderes til en fotnote i forhold. Millioner av russere, ikke bare soldatene selv, men også kvinner og barn som flydde sammen med dem, frøs eller sultet i hjæl, eller ble slaktet av den fremrykkende røde armé denne vinter 1919-20 i Sibir. De tsjekkiske legionærene hadde ved disse lag kommet overens med bolsjevikene og slapp ingen av Koltschaks tog gjennom. Siden alle arsenalene langs ruten mot øst var plyndret sto hvite-gardistene til slutt uten ammunisjon og ble bokstavelig talt slaktet ned som kveg i titusentalls om gangen. Hvis noen nu sier at tsjekkerne hermed ikke kunne synke dypere, så tar de feil. I Irkutsk tok de den helteaktige admiral Koltschak til fange, og - utleverte ham mot guld og fritt leide til bolsjevikene, som myrdet ham den 7. februar 1920. For sent gikk det opp for hvite-russerne hva frimureri innebærer. Tsjekkerne hadde levert et nytt bidrag til europeisk kultur og historie.

Var og er tsjekkerne da alle slyngler, avskum og forbrytere? Nei, ikke engang blant legionærene var alle det, og for ikke å tegne et altfor ensidig bilde vil jeg gjerne trekke frem en ærlig og hederlig mann blant dem: Oberst Svec forsøkte å bringe orden i troppene og få dem til å forsvare byene mot de røde, forsvare anstændige mennesker mot udyr, men forgjeves; svaret fra soldatene var hånlatter. Avarer-blodet fløt i dem, husitter-ånden reiste bust, arvens logikk viste seg stærkere enn all militær plikt og tukt. Da skrev den edle offiser i sin dagbok: "Jeg kan ikke leve med skammen som gjennom en rekke tøylesløse, fanatiske demagoger er kommet over vår hær. De har dræpt det beste i oss: Vår ære." Så grep han sin revolver og endte sine dager.

Sverre