Jødenes Krig

Del 2

For å forstå hvordan slike uhyrlige redsler som den annen verdenskrig bragte kunne komme til å bryte ut i Europa, er det ikke nok å følge statsministrenes og diplomatenes ord og gjerninger. Slike ting kommer ikke i stand bare ved at en statsleder mister hodet eller et parlament treffer en beslutning. Katastrofer i dette omfang og med denne styrke har nødvendigvis en dypere årsak. Den virkelige maktkamp foregår i kulissene og forblir skjult for de flestes øyne; viljene som streber efter gjennomslag opptrer maskert. Kræftene som skaper historien er som oftest de samme som siden skriver historien. Denne historieskrivning er et ledd i den videre maktkamp. Historien skrives ikke for å opplyse verdens folk. For oss nordiske mennesker er dette ubegripelig, og vi lar oss alltid bedra: Det er så uendelig fjernt fra vårt sinnelag å skulle forfalske verdens historie, det som er skjedd i folkenes liv opp gjennom århundrene, at det ikke faller oss inn at noen kunne finne på å gjøre dette. Vi lever innenfor vår egen rases sjelelige sfære og tror - ja, tror fremdeles - at denne er lik for alle mennesker. Vi gransker våre egne hjerter og nyrer: Skulle jeg ville forfalske begivenhetene i fortiden; fortie forbrytelser som fant sted og dikte opp andre; fordreie personers karakterer og motiver og stille dem i et falskt skjær? Skulle jeg slik ville føre mine egne barn, min egen rase, bak lyset for all fremtid? Nei, aldri! Ikke engang om sannheten var aldri så smertelig og vanærende for meg og mitt folk. Slik tænker det nordiske menneske. Den nordiske mann er en helt; han lever og ånder for høye idealer. Han frykter vanære, og derfor, ja derfor, bekjenner han uten blygsel sin brøde - fordi han er redd folk skal tro værre om ham, tro at han lyver. Men ikke først og fremst derfor: Han gjør det egentlig ikke av noen grunn; noe gjennomsyrer hele hans vesen og driver ham til helteaktige handlinger. Står en mann alene mot overmakten i tvist eller strid så skrider han frem og stiller seg ved hans side, setter seg selv i hans håpløse stilling, selv om han føler at den ene-stående har urett - han gjør ikke dette ubetinget, men f.eks. om han føler at den som står alene er tapper. Slik begynner noen livsvarige og ubrytelige vennskap blant nordiske mænn alt i barndommen. Heltesinnet gir seg mange underlige utslag: føler han at han har bragt mye skam over en annen mann så skammer han seg selv og påtar seg noe av hans skyld. Folk av andre raser kan ikke forstå dette. Vi på vår side forestiller oss alle mennesker i vårt bilde, i vårt sjelelige landskap, og farer ofte vild.

Den høysinnede nordiske mann og kvinne nærer urokkelig tillit til at store seriøse historieverk formidler sannheten, så vidt den var kjent da verket ble skrevet, og bare med forbehold mot feil som forfatteren ikke var herre over. En alvorlig samvittighetsfull holdning i lærdomssaker følger for oss av seg selv. Hadde vi fortsatt å leve avsondret for oss selv i det høye nord slik vi gjorde i så mange tusen år, så hadde dette også forblitt så. Men alt for flere tusen år siden opphørte vår isolasjon; vi dannet store riker og kulturer, dels på fremmed jord, og fremmede rasesjeler kom inn i vårt liv. Dette møte kunne sikkert være til fordel for oss på kort sikt, men på længre sikt førte det til vår ruin og undergang. Vi forsto aldri de fremmede; tok dem for jevnbyrdige, leste oss selv inn i dem, og tok feil av dem, grundig feil. Vår blindhet, vår vergeløse fremferd ble straffet; realitetene slo ned som lyn i pannen på oss. Den frykteligste ulykke som rammet oss var "kristendommen" og kirken. Jeg setter det i anførselstegn for å mane til kritisk bevissthet overfor hele fenomenet. Kirken hadde og har et helt annet forhold til sannhet enn det nordiske menneske, slik jeg forsøkte å skissere det ovenfor. Kirken skred til verket og forintet helligdommer og kulturminner, brente skrifter, likviderte menneskelige vitner - og på ruinene av alt det vakre den rev ned bygget den - løgnen. Løgnen? Ennu nærmere to tusen år senere kan vi i Norden ikke forstå at mæktige mænn som kirkens mænn skulle ville spre løgn med fullt overlegg, om det viktigste i verden. Vi er som engler i vår uskyld; rene dårer. Med kirken slank en fremmed rasesjel inn i germanernes liv. For selv om Jesus Kristus selv nesten sikkert var overveiende nordisk som oss, akkurat som også Buddha var det, så var "kristendommen" og kirken fra tidligste tid bærer av fremmede rasers sjelsliv. Romerske slaver hentet inn fra Afrika og Midtøsten taler gjennom den. Men først og fremst taler et lite folk hvis første bidrag til den nye religion var å torturere til døde dens opphavsmann.

Jesus Kristus talte sannhet om jødene; den religion som senere smykket seg med hans navn talte helt anderledes. Jeg tror ikke vi trænger å vise noen tilbakeholdenhet på dette punkt: Kirken ble jødenes redskap. Riktignok måtte den efter kristningen av germanerne avgi mye plass til germansk kraft, men kirkens røtter forble jødiske, og de første dogmer kunne ikke fjernes. Mange geistlige og mange fyrster i middelalderens Europa var sterkt påvirket av jødisk tankegods, og ikke mindre av deres guld, deres finansmakt. Ved Karl den Stores, saksermorderens, hoff var jødens innflytelse stor, og hos hans sønn Ludvig den Fromme utslagsgivende: Han brente alle tyske aners verk på formaning fra Juda-Rom. Jeg forteller ikke dette for å bygge en bakgrunn til den annen verdenskrig i det tyvende århundre, men for å vekke deg til bevissthet om at den sannhet som vi nordboere ennu i dag forventer oss i skrift og tale, ble utryddet fra maktens saler for mange hundre år siden. Alle vet at kirken brente "kjettere" og "hekser" på bålet helt frem til 1600-tallet. Færre vet at dokumenter ble tilintetgjort og vitner likvidert helt frem til vår egen tid. Men fra 1700-tallet skiftet jødene strategi: 30-årskrigen hadde vist at kirken ikke længer var uovervinnelig. Kirken hadde passert middagshøyden og var for nedadgående; den hadde for den saks skyld aldri kunnet virkeliggjøre jødenes messianske drøm; til det var den blitt for germansk. Man ønsket seg en organisasjon mindre åpen og almenn, helt fri for Jesus Kristus og nordisk sjel, og hvor jødetilbedelsen kunne drives frem uten å være hemmet av gamle germano-kristne dogmer. Man hadde forsøkt seg alt i middelalderen, men var blitt knust av en overmæktig kirke og konge. Nu hadde tidene ændret seg; både trone og alter var svækket; germanerne var alvorlig svækket av blodtap. Jesuitter-ordenen var blitt stiftet alt i 1540 og kjæmpet for Judas makt mot gryende germansk frihet. Rosekors-ordenen, også den et jødisk maktorgan, dominerte en forfalsket Luthersk reformasjon. I England hadde jødene fått en maktbastion, ikke minst takket være puritaneren og frimureren Cromwell. Hemmelige selskaper som kanskje i århundre hadde slumret i en undergrunns-tilværelse i påvente av tøvær fra kirke og konge, trådte ved inngangen til 1700-tallet frem i dagen. Det viktigste av dem er frimureriet, og det skulle påføre Europa kriger og revolusjoner, folkemord uten stans helt frem til verdenskrigene og hinsides.

Sannhet i historien er ikke et spørsmål om enkeltheter. Vi kommer langt med et fåtall enkeltheter om vi bare kjenner kræftene som virker. Men disse kræftene er som blekkspruter, de mørklegger sin nærhet og fører iakttagere med list på avveie. De er hemmelige selskaper. Det står ingenting om dem i vanlige historiebøker. Men det er de som skaper historien; som har skapt den i de seneste tre hundre år. Historien lar seg overhodet ikke forstå uten i samband med dem. Men at du skal komme til klarhet om sammenhængene i historien er det siste de vil; skulle de bli stilt til skue i all sin nakne hæslighet, så er deres makt brudt. De setter derfor store ressurser inn på propaganda og sørger for å skrive historiebøkene selv og dominere den politiske journalistikk og fag som influerer på vårt verdensbilde. Skal du finne sannhet må du trænge forbi sperringene, bryte ut av tankebanene som er preparert for deg. Du må finne ekte kilder, og skrifter av sannferdige og folkevennlige nordiske mennesker, som taler for å formidle sine tanker og opplyse, og ikke som jøden for å skjule sine tanker og føre bak lyset.

Da kruttrøyken og giftgassen skingredes efter første verdenskrig hadde frimurerne seiret og grepet makten i alle europeiske land. Tragedien i Russland er velkjent. Også andre steder prøvde bolsjevikene å gripe makten; lyktes for en kort tid i Bayern og Ungarn. Skrekkveldet til jøden Bela Kun i Ungarn spredte frykt i hele sentral-Europa. USA, Storbritannia og Frankrike satt nu dypere og fastere i den frimurerske sump enn noensinne. Tyskland syntes håpløst forslavet. Kartet og landegrensene var ændret over hele kontinentet. B'nai B'rith -broderen Bernard Baruch - det vordende jødiske verdensmonarkis ukronte konge? - hadde fritt kunnet utforme Versailles-diktatet og gjendikte Europas livsvilkår i slavekjettingens tegn. Men frimurernes seier var ikke entydig og lite stabil. I Ungarn kom det til en nasjonal motrevolusjon, likeså i Italia, og Spania fikk først i 1931 en frimurer-regjering ("republikk") som noen år senere ble styrtet av Franco i den berømte spanske borgerkrig. Ble disse tilbakeslag mottatt med forargelse i logene så kan man forestille seg hvilket unisont vredeshyl som hilste meldingen om Hitlers maktovertagelse i Tyskland. Det tyske folk hadde reist seg på ny som en fugl Fønix av asken til alles forbauselse. Og denne gangen hadde de gjort grundig arbeid og gått i dybden med selvransakelsen og forskningen i årsakene til sammenbruddet. Pionerer som Gobineau og H.S.Chamberlain som hadde sett utviklingens illevarslende trekk og forsøkt å vekke det nordiske menneske til bevissthet om de historiske kræfter i tiden, lånte man nu øre av bitter erfaring. Men den politikk man meislet ut og den rasekunne og historie som vokste frem var mer banebrytende enn noen av forgjengerne hadde kunnet forutse. Man tok igjen det tapte med dunder og brak. Fascismen og NS-bevegelsen forbød frimureriet, grep kontrollen over egne finanser og media, bekjæmpet usedelighet og sosiale onder. Reformene hadde ikke behøvd å ha brodd mot jødene for å ramme dem særlig hardt, for i alle lyssky kroker av samfunnet hvor ugavn ble drevet satt jøder og skodde seg på andres ulykke: Åger, utbytting av arbeiderne, seksuell utnyttelse av ungpiker, utbredelse av perversjoner og laster, oppløsning av bånd til familie og folk og fædreland, avskaffelse av ærlighet og rettskaffenhet - hvorhen man enn vendte seg for å få bukt med et samfunnsonde støtte man forutsigelig på et medlem av et fremmed asiatisk folk, som ikke selv på noen måte ønsket å være lojale samfunnsstøtter i Tyskland, men som mer eller mindre åpenlyst hatet sitt vertsfolk og begjærte dets undergang. Den tyske 1800-talls-historiker Mommsen kaller jødene "Ferment der Dekomposition", hvilket er ganske treffende. Krig og finanssvindel, bolsjevisme og "moderne kunst", ateisme og børsvesen - det lot seg ikke benekte; det var alt sammen i bunn og grunn jødisk.

Denne erkjennelse bragte tyskerne i Det Tredje Rike til å føre en bevisst avjødningsprosess. Man lot seg ikke længer lure av sagnet om "the good jew and the bad jew". Man så helt klart at problemet knyttet seg til jødene som folk, ikke til noen individer her og der som tilfældigvis var jøder, og slett ikke til noen angivelig jødisk religion. Man hadde overvunnet den gamle kristne antisemittisme, og kommedien med å skvette døpevann på jødehoder og erklære dem for gode kristne og folkefeller var forbi. Hva slags tilstander man ønsket å fri seg fra ser vi best om vi vender oss til ett av de land hvor frimureriet ved disse lag var inngrodd og hersket nær uinnskrænket: Frankrike. Vi kunne like gjerne ha sett på Storbritannia eller USA, men jeg har valgt Frankrike. Leser du bare skolebøker og boulevard-presse har du sikkert inntrykk av at Frankrike var et demokratisk og humant land, kultivert og farverikt, et lykkelig og velmående folk - inntil de ble overfalt av de slemme nazistene. Men råttenskapen innad i det franske samfunn (liksom i det engelske) var ikke bare til fortræd for det franske folk; den førte også til en ny verdenskrig. Den som ikke selv har sporet frimureriets tentakler på kryss og tvers av det franske samfunn, vil ha vanskelig for å venne seg til den tanke, den kjensgjerning, at å studere det franske samfunn på denne tid er ensbetydende med å studere frimureriet. La oss gå inn og se på mureråret 1933-34, året efter at Hitler og NSDAP kom til makten i Tyskland. Vi finner frimurerne selvsagt travelt opptatt med å hetse mot nazister og fascister, og lage propaganda for Sovjet-samveldet og bolsjevismen. Forøvrig hjemsøkes landet det året av fem kjæmpeskandaler: I spissen for dem står Stavisky-skandalen (se nedenfor); Alexandre-skandalen dreier seg om jøden og frimurer-broderen (br.) Alexandre som var direktør for Banque des Fonctionnaires; Levy-skandalen har som midtpunkt jøden Gaston Levy som var direktør for Banque des Coopératives; Goldenberg-Levy-skandalen hvor jøden Goldenberg (som egentlig het Charles Levy) og jødene Joseph Levy og Menes Levy spilte hovedrollene; og Citroën-skandalen som involverte den jødiske automobil-fabrikant og frimurer A. Citroën. Den som har fulgt vår egen tids kjæmpeskandaler i USA, med Enron i spissen, vil nikke gjenkjennende déjà vu - jøden er seg selv lik.

Men Stavisky-skandalen var mer enn bare finanssvindel i stor stil. Jøden Stavisky hadde begått selvmord i Chamonix (ved Mont Blanc). Selvmord? Haha. Stavisky var en skurk som man visste ikke ville holde tett. Ekte folkelige franskmænn kunne bringe følgende på det rene: Alexandre Sascha Stavisky var jøde, født i Sodacka i Russland i 1886. Han benyttet i årenes løp tallrike dekknavn: Alexandre Sascha Jean, Doisy de Montoy, Victor Boitel, Serge Alexandre og fler. Han ble naturalisert i Frankrike i 1900. 1915-25 var han forviklet i forskjellige skitne industri-affærer; fikk 1916 seks måneders fængsel for misbruk av fullmakter; 1918 dømt for tillitsbrudd. I det fængselsportene åpner seg for ham kommer hans rike elskerinne Jeanne Darcy ham til unnsetning: Hun erstatter dem Stavisky hadde bedratt og han unngår innesperring. Til takk for denne selvoppofrelse stjeler han sin velgjørerinnes juveler og omsetter dem over en toårsperiode for over 800 000 frank. I 1924 forfalsker han en sjekk pålydende 600 frank om til 46000 frank. Hans første store kupp lykkes ham i 1926: Han snyter vekselagenten Labbé for 1 100 000 frank, Nationalkreditt-banken for 1 500 000 frank, og Spesialkreditt-banken for Handel for 1 000 000 frank. Politiet "leter" forgjeves. Først da han blir angitt arresterer politiet ham. Fra varetektsarresten fortsetter han ufortrødent sine "forretninger": Han forvalter kringkastings-monopolet fra Eiffel-tårnet som minister René Renault hadde tilgodesett ham med! Forhøret ledes av br. (herefter forkortelse for frimurer-broder) Decante i dommer-frakken. Undersøkelsene løper ut i sanden og den forfalskede sjekk av 1924 "forsvinner" fra saksmappen. I 1928 er Stavisky atter på frifot. Prosessen fortsetter, men hver gang Stavisky innkalles til en ny omgang på anklagebenken er han "dødssyk", som stadfæstet av to leger, Pierre Vachet og Auguste Marie. Undertiden skeier han ut i overdådige banqueter sammen med statsmænn og politikere.

Nu modnes en gedigen plan i Stavisky's hjerne. Alt overveies omhyggelig, rollene fordeles, og snart står hver og en på sin plass. Grunntanken er følgende: Man må foranledige sosialforsikrings- og andre pensjonskasser til å kjøpe andeler i provinsbanker og betale dem kontant. Derved får bankene svære pengesummer i sin besittelse. Disse lånes ut mot rente til storforetak, som bare eksisterer på papiret, men som ledes av - ja, gjett tre ganger - Stavisky! C'est génial! I tråd med planen begynner brr. (frimurer-brødrene) i de aktuelle ministerier å brygge stemning for andelskjøpene og utstede forordninger; handelen kan begynne. Første forsøk beløper seg til 10 000 000 frank og dras i gang gjennom Kredittbanken i Orléans. Det går nesten galt. Affæren bremses "i rett tid" ovenfra og skadene utbedres, med Stavisky's hjelp - konferansen i Stresa! I mellomtiden gjør Stavisky et kjæmpevarp: svindler til seg ungarernes agrarbons (landbruksandeler) fra Folkeforbundet og deponerer dem i banken for internasjonal betalingsutligning i Basel, hvorfor han nyter kreditt som ruver til 160 000 000 frank! Men løpet er allerede kjørt for Stavisky. Bomben i Bayonne går av. Der hadde man inscenert andelskjøp nummer to og i umettelig grådighet svindlet til seg flere hundre millioner frank. Men saken begynner å stinke og boblen brister: Flere av Stavisky's medsammensvorne må anholdes. Da forlater han Paris og begår "selvmord" i Chamonix.

Dette er ikke enden på visa; først nu begynner den å bli interessant. Da Stavisky ble løslatt fra varetekt i 1928 het han ikke længer Stavisky, men Serge Alexandre. Personen Stavisky eksisterte ikke mer, men en annen var kommet til, komplett utstyrt med en flunkende ny identitet og alle nødvendige papirer. Den godeste Serge Alexandre var en mann med plettfri vandel! Hvordan ting hang sammen visste man i alle embeder, og særlig i Sûreté Générale, dvs. Frankrikes hemmelige statspoliti. Stavisky hadde åpenbart mæktige venner; hvordan kunne det ha seg, og hvem var de? La oss vende oss til avsnittet over de medskyldige, de medsammensvorne, i vår aktsamling. Camille Chautemps var flere ganger minister, 1933 innenriksminister, 1933-34 ministerpresident, 1937 på ny, senator, representant. Han var frimurer og hadde alt i 1934 nådd 32. grad. Julien Durand var handelsminister og ble styrtet av skandalen. Han var medlem av høygradslogen "Sincérité, Parfaite Union et Constante Amitié Réunis" i Besançon. Dalimier var minister og frimurer i logen "Les Philantropes Réunis". Pierre Cot var minister, frimurer og tilhørte "Ligaen for Menneskerettigheter" (mer om den nedenfor). René Renault var forh. minister, æresmester i Logen "L'Avantgarde Maçonnique", senator, "Ligaen for Menneskerettigheter". Georges Bonnet var finansminister, arbeidsminister, frimurer, førende mann i "Republikkens Liga" og "Ligaen for Menneskerettigheter". Demain var frimurer og forhørsdommer og oppnævnt til å ta seg av fallet Stavisky. Henry Hesse var jøde, advokat, representant, tilhørte logen "L'Unité Maçonnique" og "Ligaen for Menneskerettigheter". John Hennet var kommissar i det mobile politi, Sûreté Générale, frimurer. Bonnaure var president for "Jeunesse Laïque" (en frimurersk ungdomsorganisasjon, se nedenfor), medlem av Bonnet's ministerium, representant, medlem av logen "Le Réveil Ancien", "Ligaen for Menneskerettigheter". Paul-Boncour var representant, flere ganger minister, taler i logen "Victor Hugo", frasemaker i Folkeforbundet. Fru Suzanne Paul-Boncour tilhørte adoptionslogen "Nouvelle Jérusalem". Begge ektefeller tilhørte "Ligaen for Menneskerettigheter". Statsadvokat Pressard var høygradsfrimurer, svoger til Camille Chautemps, loge "Les Enfants d'Hiram". Bayard var kommissar i Sûreté Générale, frimurer, medlem av logen "Les Libérateurs". Bonny, inspektør i Sûreté Générale, frimurer. Hurlaux var statsadvokats råd og arbeidet sammen med Pressard, frimurer. Pierre Darius var sjefredaktør i "Midi" og medarbeider i "Bec et Ongles", medlem av logen "Ernest Renan". Georges Thomé var direktør i Sûreté Générale, frimurer.

Vi må avbryte der, men listen fortsetter og fortsetter; man kan lese til øynene buler ut og man velter seg over og spyr. Jeg har bare tatt med noen av de mest prominente kjeltringene helt på toppen av samfunnsstigen. Detaljene i deres skyld har jeg måttet utelate her, men jeg gjentar og understreker at disse personene deltok på ulike måter i Stavisky's bedragerier, i hans kjæmpeprosjekter for å utplyndre det franske folk. Jeg har så langt bare berørt de "snille" delene av saken, dens dagside; vi kommer nu til dens nattside, dens ekte jødisk-frimurerske bakspill og efterspill. Akkurat som i fallet Panama begynte personer som kunne bli ubehagelige for frimureriet plutselig å dø. De døde på de mest beleilige tidspunkter og for utenforstående helt uventet. Slett ikke alle var selv skurker som Stavisky. Mest oppsikt vakte forhørsdommer Prince's død. Denne utmerkede mann fikk seg tilskøvet brorparten av den ulykkelige oppgave å efterforske fallet Stavisky. Han gjorde noe som ingen av de mæktige hadde regnet med: ærlig arbeid; han søkte sannheten; ville gripe de skyldige; lot seg hverken presse eller bestikke. Hans arbeid begynte å bli ubehagelig for Pressard (se ovenfor), som forgjeves påla ham å innstille sine undersøkelser. Prince ville forhøre og ransake Pressard! Da ankommer et telegramm fra Dijon med bud om at Prince's mor plutselig er blitt syk. Han begir seg skyndsomt avsted - og ingen ser ham mer i live. Neste dag (21/3/1934) blir hans fryktelig lemlestede lik funnet på jernbaneskinnene ved Combes aux Fées. Da meldingen om hans død når parlamentet erklærer br. Chautemps (se ovenfor) straks med høy stemme så over hundre vitner hører det at Prince har begått selvmord! Hvordan visste han det? Eller rettere sagt, hvordan visste han at det ikke var tilfælle? Meldingen sa bare at Prince var død. Uheldigvis for frimurerne var for mange mennesker ilt til åstedet og hadde med egne øyne sett hva som var skjedd. Selv Sûreté Générale (altså det hemmelige franske statspoliti) kunne ikke længer holde jernteppet på plass over kjensgjerningene, og at "man" utnævnte "de rette" mænn til å ta seg av "oppklaringen" hjalp ikke. Br. kommissar Hennet (se ovenfor), br. kommissar Bayard (se ovenfor), br. inspektør Malo (medlem av logen "Isis-Montyon, Conscience et Volonté") og br. inspektør Chenevier (medlem av logen "Le Progrès Civique") kunne med sine uhørte tilganger på maktmidler ikke slå ihjel sannheten; den overlevde og kom ut blant folk.

Prince's hode var blitt skilt fra kroppen av toget. Liket ble funnet bastet og bundet på armer og ben. Han hadde ligget hjelpeløs på skinnene og ventet på å bli halshugget. Frimurerne hadde giljotinert ham som de hadde gjort med så mange brave franskmænn før ham. Ikke langt fra liket fant man en åpen kniv, som imidlertid ikke var blitt brukt til mordet. Om denne merkelige kniv skrev den myrdedes mor senere til utskuddet innsatt for å undersøke affærene Stavisky og Prince. Brevet ble offentliggjort i "Victoire" 7/1/1935. Dagen derpå bragte samme tidsskrift en lang artikkel av Jaques Ditte: "Justice et Franc-Maçonnerie - diversions, manoevres et pression pour étouffer la vérité" (Rettferd og Frimureri - avledningsmanøvre og press for å kvæle sannheten). Her sier han bl.a.: "For det som brevet fra fru Prince i sannhet sikter til er frimureriet, som hun ikke nævner, men hvis innflytelse på kvælningen av sannheten og kneblingen av rettferden hun tydelig lar oss fornemme. Skuffelsen lyser av hennes ord: 'De som vet beskjed tier av feighet. Kniven var ikke uten nytte.' Denne vidt åpnede dolk, som man først efter Prince's død besudlet med hans blod, er en murersk advarsel til alle løsmunnede sangfugler om å bevare tausheten om de har livet kjært." Utskuddet som skulle "undersøke" saken var selvfølgelig "hensiktsmæssig" sammensatt: Br. Gernut, president for logen "Etoile Occidentale" i Dakar, ivrig medlem av "Ligaen for Menneskerettigheter"; br. Ernest Lafont, loge "Les Inséparables d'Osiris"; br. Corsin, "Les Amis Solidaires"; br. Fié, "Philantropie et Progrès" i Cosne; br. Martin, "Vraie Fraternité" i Agen og "Encyclopédique" i Toulouse osv. osv.. Hva nyttet det da at den myrdedes sønn, da han endelig ble stevnet til å vitne, 20. desember!, beklaget seg over efterforskningens slepende gang? Alfred Detrez skrev en rekke på rundt tre dussin artikler i "Echo de Paris" (senere utgitt i bokform: "Le Secret du Crime") hvor han skånselløst, med støtte i et fryktinngydende materiale, dissekerer frimureriets forbryterske spill i forbindelse med mordet på sin venn Prince. For oss har følgende størst interesse: "Det er en kjensgjerning: Under hele Stavisky-skandalens utvikling finner man skurken omgitt av kun frimurere. ... Nuvel, her har du den hele forklaring: Stavisky var en kjent gammel frimurer. Han ble opptatt i logen "L'Internationale" og bar der høye æresbevisninger."

Til tross for alt dette har vi ennu ikke trængt til bunns i denne djævelskapen. Det mest hårreisende gjenstår: Midlene til å føre valgkamp for venstresiden i 1932 stammet i stor utstrekning fra smøring som Stavisky-foretakene hadde innbragt. Valgene endte med seier for venstresiden (dvs. frimurer-partiene). Vi ser en klar parallell til Panama-affæren, hvor minister Rouvier måtte tilstå at man med millioner fra Panama-selskapet hadde "forsvart republikken", dvs. bekjæmpet opprydningsbestrebelsene til general Boulanger. Mannen som disponerte smørepengene var Louis Proust, frimurer, loge "Les Démophiles". Da det franske folk, og blant dem frontsoldatene, den 6. februar 1934 demonstrerte mot korrupsjonen og bestrebelsene på å forkludre saksforholdene og dysse alt ned, ga minister br. Frot politiet ordre om å åpne ild på Place de la Concorde. Et antall døde og mange hardt sårede lå igjen i Paris' gater. Hold dette klart for deg: Politiet beskyttet jødiske og frimurerske skadedyr som snyltet rått på nasjonen og gikk over lik, og skøt på veteraner fra verdenskrigen som hadde forsvart fædrelandet og nu var opprørt over at skurker styrte staten! Kan et samfunn bli mer nederdræktig? Da parlamentet nedsatte et utvalg for å granske hendelsene av 6. februar ble den infernalske kommedie ført videre: Hvem var funnet skikket til å sitte i dette utvalg? Her er de høye personnager: Br. Jammy-Schmidt, forh. medlem av Stororientens ordensråd, æresmedlem av logen "Etoile de l'Espérance", medlem av logen "Loyauté", 1921 alt i 30. grad, "Ligaen for Menneskerettigheter", jøde osv.; br. Aubaud, 33. grad, medlem av Stororientens ordensråd, medlem av logen "Etoile de l'Espérance"; br. Perrin, høygradsfrimurer, medlem av Stororientens ordensråd, mester av logen "Philosophie Positive", rabiat pro-bolsjevist, "Ligaen for Menneskerettigheter"; br. Ramadier, høygradsfrimurer, loge "Nouvelle Cordialité", "Ligaen for Menneskerettigheter". Listen teller enda flere mænn av akkurat samme type, men det tjener vel ingen hensikt å fortsette oppramsingen.

Som du skjønner ble ofrene for disse forbrytelser aldri ytt rettferdighet, hvor meget ildsjeler enn klarla omstændighetene omkring dem. Tvertimot skulle forbrytelsene bare fortsette, og bli værre - ramme hele Europas befolkning, hele Jordens befolkning. Spør du hvordan det franske folk kunne finne seg i slike forhold; hvorfor det ikke stemte frimurerne ut av parlament og regjering? Akk, i Tyskland kunne så skje. Frankrike, derimot, har siden 1789 vært demokratisk. Og? Betyr ikke det at folket bestemmer og kan kaste ut uønskede politikere og statsmænn? O hellige enfold! Demokrati er et annet ord for frimurervelde. Demokrati er landssvik opphøyd til system; det innebærer at folket er umyndiggjort og jødene rår. Folket får aldri engang vite hva som foregår i staten: Avisene og tidsskriftene skrives av frimurere (uten at folket vet dette), og frimurerdom betyr fortielse og løgn. Dette er ikke anderledes i Norge enn i Frankrike, i dag enn på 30-tallet. Men ikke alle demokratiske land er like gjennomsyret av frimurerdommen. Frankrike var drænkt i den, og er det fortsatt. For at du skal fatte hvor dypt dens røtter grep i det franske samfunn, må jeg si noe om dets anatomi. Det var til forveksling lik kommunisme: Oppdelt i utallige foreninger, myntet på å overvåke og nøytralisere personligheter, franskmænn av kjøtt og blod. Man kan skille mellom kommunalpolitiske foreninger, yrkesforeninger, og livssynsforeninger. Hver bydel i Paris har f.eks. sin "broderlige forening". I disse blir menighetspolitikken gjennomgått, borgerne kontrollert og kritisert og registrert for republikansk pålitelighet, blir embedsmænn overvåket, og brødrene silet ut som skal stå på de forskjellige partiers lister ved kommunalvalgene. Borgerne vælger så "sine", utad så forskjellig parfymerte, partier, hvor frimurer-brødre overalt i det stille skyves inn i strategiske posisjoner for å ivareta Logens interesser. Massen av frimurerske yrkesforeninger er overveldende og vanskelig å få oversikt over. Noen eksempler: "Groupe Fraternelle de l'Ameublement" (møbelbransjen), "Les Amis de Rabelais" (medisinere), "Union Fraternelle des Artistes" (artister), "Amicale du Rail" (jernbanefolk), "L'Association Fraternelle des Journalistes" (journalister). Se litt på sistnævnte, en ikke helt ubetydelig forening i Stavisky-året 1934, hvor ansvaret for å rapportere sannferdig hvilte så tungt på journalistene. Hvem finner vi på toppen av listen som ærespresident? Br. Camille Chautemps. Hørt navnet før? Mitt blikk glir over forstanderne forøvrig - absolutt alle er frimurere, mange er jøder. Frankrike var (vi konsentrerer oss om 30-tallet) gjennomvevet av yrkesforeninger som rådet over alt i yrkeslivet. Når et oppdrag ble lagt ut på anbud ble ikke-murere systematisk sjaltet ut (og prisen omsider skyhøy). Å stå utenfor logene var forbundet med fallitt og proletarisering.

Til slutt kommer vi til livssynsforeningene. Også dem kryr det av som sandkorn på stranden. Ingen må længe få være i fred med sine egne tanker. Vi må innskrænke oss til å se på de aller viktigste. Én av dem er allerede blitt nævnt en haug med ganger: La Ligue des Droits de l'Homme (Menneskerettsligaen). Den beskjæftiget seg med "Fascisme, Hitlerisme og rasehat" og var den løgnaktigste datter av demokratiet. Den oppsto direkte av Dreyfus-saken (1898). "Menneskerettigheter" var altså fra første stund ensbetydende med jødiske interesser. Det forundrer jo ikke, i og med at jødene fra gammelt av kun betrakter seg selv som mennesker - vi andre er "Gojim" (kveg). Ved grunnleggelsen ble et arbeidsutskudd på 27 personer valgt, hvorav neppe noen hverken er jøde eller frimurer. I statuttenes artikkel 1 leser vi: "Det er en fransk forening, bestemt til å forsvare prinsippene om frihet, likhet og rettferd, slik de uttrykkes i kunngjøringene av menneskerettighetene av 1789 og 1793." Det er altså klart hva disse "menneskerettigheter" innebærer for oss Gojim, oss mennesker av nordisk rase: Terror, massemord, utryddelse!! Mange av oss germanere har vanskelig for å venne oss til denne perverse omgang med begrepene og vedblir å dyrke demokratenes "menneskerettigheter" som et ideal. Når skal vi høre på hva de selv ublu sier? Jakobinere og bolsjeviker forsvarer "menneskerettighetene". Millioner av myrdede nordiske mænn, kvinner og barn er "menneskerett". Hvis du ennu ikke fatter dette må du følge nøyere med. Ingen bolsjevik (og ingen demokrat) er noensinne blitt anklaget for brudd på menneskerettighetene - det måtte i så fall være om du tok motet til deg. Ligaen sto bak en god porsjon av hetsen mot nasjonalsosialismen og Hitler. Nasjonalt samhold og sosial rettferd var det siste den ønsket seg. Ligaen utøvet umåtelig innflytelse på hele det offentlige liv i Frankrike. Ingen franskmann kunne gå på kino og bifalle filmer fra Det Nye Tyskland, f.eks. Partidagen i Nürnberg, uten å føle Ligaens øyne i nakken. Ved sin allestedsnærværende kritikk, overvåkning og registrering skremte den franske mænn til trællesinn. Alle visste at det fikk konsekvenser for ens stilling i samfunnet om man ble uglesett av Ligaen. Den utøvet meningsterror i veldig omfang og forfulgte ubønnhørlig dem som ikke bøyde seg for dens krav. Hvem ledet Ligaen? På 30-tallet var presidenten jøden Viktor Basch og generalsekretæren jøden Emile Kahn. Forøvrig besto styret av en bråte jøder og resten frimurere. Som angitt ovenfor var en mengde av Stavisky's medhjelpere aktive i Ligaen. Nesten alle samfunnets mæktigste hørte til Ligaen. Den hadde sin egen parlamentariske gruppe, som besto av ikke mindre enn 286 representanter! Stadig forsikrer de om at de må "befri Tyskland fra Hitlerismen". Propaganda-makere for SovjetUnionen og støttespillere for den røde terror i Valencia-Spania av 1936-37 finner man ikke overraskende engasjert i Menneskerettsligaen: F.eks. brr. Delbos, Perrin, Cot, Perrier o.a..

Frimureriet nøyer seg ikke med å monopolisere pressen og eteren; i ethvert demokrati styrer det også skole- og undervisningsvesenet. Frankrike er et eklatant eksempel. Der fantes det en organisasjon ved navn "Ligue de l'Enseignement" (Liga for Undervisning), som var blitt stiftet av høygradsbroder Macé. Den var en åpen organisasjon, med 67 områdesgrupper, 20 000 ortsgrupper, og rundt en million medlemmer, hvorav en fjerdedel barn. Men bak sto et engere forbund som var forbeholdt frimurere: "Groupe Fraternelle de l'Enseignement" (Broderlig Forening for Undervisning). Den var en slags murersk generalstab og skulle kontrollere og dirigere Ligaens arbeid. Det er en vanlig foreteelse i murersammenhæng at man setter opp en forhoffmenighet, som man kan øve innflytelse på og rekruttere fra. Blant dem som påvirket denne million franskmænn finner vi som en av visepresidentene og "venn av undervisningsvesenet" den beryktede fanatiske probolsjevist, Senator av Isère, br. Brenier (33. grad). Man trænger ikke lure længe på hva slags undervisning som ble fremmet. Ved siden av denne Liga sto "Liga for Verdslige Skoler" og tallrike andre grupper. Siden det overordnede fokus for vår interesse her er forspillet til den annen verdenskrig, er det viktig å få med seg at slike frimurerske organisasjoner som disse bidro vesentlig til å kondisjonere det franske sinn for krig. Fransk ungdom fikk seg innpodet et syn på tyskere som gjenlød av "barbar", "brutal makt", "naken vold", "rasehat", "kulturfiender", "prøyssisk militarisme" osv.. Historien ble systematisk forfalsket. De unges erkjennelse av verden ble forvrængt ved at man forstyrret deres utvikling av et hensiktsmæssig begrepsapparat og nyttige tankemodeller. Frimureriets åndelige tyranni virker sløvende og tilgrumsende. Det er ad slike veier en nasjon forberedes på og varmes opp for krig, ikke først og fremst ved valgkamper og taler i parlamentet.

I 1861 grunnla jøden Isaac Crémieux, som fra 1869 til 1880 var suveren storkommandør i Frankrikes "Øverste Råd" og innehadde 33. grad, den berømte og mæktige jødiske verdensorganisasjon "Alliance Israélite Universelle", som er meget tett knyttet til frimureriet ved personalunion. En annen Liga som har høy politisk relevans er "Ligue Internationale contre l'Antisémitisme".

Så ser vi på 30-tallet Frankrike omklamret av frimureriet som soppvekst på et forhenværende sunt men nu døende tre. Intet skjedde i landet som ikke først var drøftet og vedtatt i frimurer-logene. Intet kom folk til kjenne som ikke brødrene ønsket at de skulle vite. Ingen forskning eller undervisning fikk foregå som ikke samstemte med deres virkelighetsbilde. Intet fikk sies eller skrives uten deres samtykke. Næringsdrivende uten logemedlemskap ble skviset ut, boikottet, drevet konkurs. Svindel, korrupsjon og lyssky affærer florerte. Den kapitalistiske utsugning av folket gjennom skatter og renter tynget. Den overstatlige, overnasjonale makt regjerte, med sin uhederlighet og usedelighet, og bak sto usynlige jødiske koryféer og svinget taktstokken. Enestående personligheter av det franske folk som reiste seg til kamp for sannhet og frihet påkalte seg Logens vrede og hevngjerrighet; fikk ofte bøte for sitt heltemot med martyrium, slik som i fallet Prince utlagt ovenfor. Fremmedveldet opphøyet de værste elementer i det franske folk til maktposisjoner og påførte landet en sørgelig dekadense. I logene utvekslet jøder, negre og forhenværende franskmænn broderkyss og degraderte en fordums stolt nasjon til en rasebordell.

Jeg begynte denne oppsats med å problematisere vårt og andres forhold til sannhet. Det gjorde jeg på den ene side fordi intet i menneskenes historie er så besatt av løgn som annen verdenskrig og på den annen fordi ingen er mer godtroende enn oss nordiske mennesker. Denne iboende vilje til å tro godt om alle andre mennesker er fatal for oss som rase. Det er ikke nok å fortelle nordboeren sannheten, for han behandler den som spillevann og tror den finnes overalt. Mistror han noen så er det sine egne. Jeg føler meg sikker på at du aldri har hørt snakk om noe av det jeg har fortalt. Slår du opp i historiebøker så finner du intet om dette - rungende taushet. Taushet og løgn er demokratiets vesen. Demokratiet er barn av frimureriet. Demokrati er å prostituere nasjonen til massen. Demokrati er å opphøye korrupsjon til statsprinsipp. Demokrati er å svike sitt folk og gå i fremmedes tjeneste. Lurer du fremdeles på hvorfor jeg har viet "indre franske anliggender" så mye plass i en skriftrekke om opptakten til annen verdenskrig? Fordi kræftene som i mellomkrigstiden trykket Frankrike ned i gjørmen var de samme som hisset til krig og i 1939 erklærte den annen verdenskrig. De var ikke franske, men overstatlige - jødiske - og Stavisky-affæren illustrerer bare deres utfoldelse på fransk jord. Jeg ville at du skulle lære dem bedre å kjenne.

Sverre