Jødenes Krig

Del 1

Første verdenskrig tjente flere nyttige formål for jødene. Først og fremst ble Tyskland tvunget til å underkaste seg - selv om Wehrmacht forble ubeseiret i denne omgang - og følgen var at keiserdømmet falt og republikk ble satt opp i dets sted, et system som ikke innebar noe egentlig demokrati, uansett stemmerett, men som jødene visste å bruke til å utøve makt med. I et parlamentarisk demokrati med almenn stemmerett har den makten som utformer propagandaen som formidles gjennom massemedia og skolevesen. I alle vestlige land var det frimurerne og jødene, og bak dem den jødiske høyfinans og de Usynlige Fædre, som ved disse lag innehadde dette "embede", og de visste å dra nytte av det til å danne vaner, holdninger og meninger i folkemassene, særlig arbeidermassene, det nye proletariat i byene. 20-årene ser således et offentlig liv og et kulturliv i Tyskland som er den tyske sjel fremmed, og hvor han ikke har noen mulighet for å utfolde seg. I tillegg kommer vilkårene i Versailles-diktatet som dømmer et helt folk - og hvilket folk! - til trælldom og slit, og levner lite overskudd til nyskapende kulturgjerning. Revolusjonsforsøket og rådsrepublikken i Bayern i 1919 var imidlertid blitt slått ned; pøbelfolket lot seg ikke oppdrive i tilstrekkelige mengder til å knuse det beståendes indre bygg; det tyske folk viste seg for ensartet og velbevart med hensyn til rase. Et overveiende nordisk land vil aldri kunne påtvinges marxisme, men anderledes var befolkningssituasjonen i Russland, hvor horder av folk av mongolsk og tyrkisk avstamning oversvømmet en vever europeisk sivilisasjon, båret oppe av en gammel tynnslitt germansk adel og en slavisk befolkning oppblandet med asiatiske elementer. Når revolusjonen slo igjennom skyldtes det raseproblemet som tsar-veldet hadde forsømt å gjøre noe med; krigen var bare katalysatoren. Men selv i denne tilstand hadde et opprør nedenfra måttet slå feil uten den infiltrasjon og undergravning som frimurerne de seneste årtier hadde bedrevet. Fordi folk i Russland trodde opptøyene kom spontant nedenfra, tok de fleste dem for et blaff. Hvor feil de tok har vi bestrebet oss på å utlegge i serien om forspillet til første verdenskrig. Her vil vi nøye oss med å trekke frem et lykkønskningstelegram "til det russiske folk" som nådde utenriksminister Miljukoff i overgangsregjeringen til halvjøden Kerenskij; det kom fra USA og den jødiske bankier Jakob Schiff av bankhuset Kuhn,Loeb&Co i New York; en mann som også hadde finansiert den russisk-japanske krig og russiske og jødiske sammensvergelser mot tsaren, alt til dennes og Russlands forderv.

Første verdenskrig var ikke bare en krig, men en revolusjon, og ikke bare veltet den kongedømmene over hele Europa (eller usurperte deres makt) men den utryddet millioner av de mest verdifulle nordiske arvestammer, og den rev i stykker det verdensbilde som vi nordiske mennesker hadde båret med oss siden hedensk germansk tid og som kristendommen ikke hadde kunnet rokke ved, men snarere selv var blitt smittet av. Men den mosaiske marxisme, den historiske materialisme, ateisme, dette var noe totalt fremmed, både ubegripelig og motbydelig, trekk ved en erobrende fremmed rases ånd. I et slikt klima kunne ikke den nordiske sjel trives; efter den nye ånds målestokk kunne vi ikke kappleke. Vi ble bragt i forlegenhet og mistet retningssansen; visste ikke længer hvor vi skulle gjøre av oss. Man kan trygt si at vi germanere efter første verdenskrig ikke har hatt noen kunst eller religion. Alt vi idag gjør i den retning tærer på det gamle, det som var, våre forgjengeres skaperkraft. Selv mangler vi den drivkraft og veiviser som bare en verdensanskuelse kan gi oss. En slik ørkenvillelse måtte føre til opprør, og den førte til opprør: Det begynte allerede så smått straks første verdenskrig var over, og vokste seg sterkt utover 20-tallet. Det var en politisk bevegelse, men det var mer enn det. Hitler selv avviste i Mein Kampf tanken om å stifte religion - noe annet ville på det tidspunktet vært politisk selvmord - men i det Tredje Rikes glansdager ser vi klart erkjennelsen av de sår religionsforintelsen over tusen år før hadde voldt oss, og at germanernes første problem på den tid og ennu i dag er å lege de sår. Uten et helt og sunt utsyn over livet og verden - og ikke hvilket som helst syn men det som er oss naturgitt og hviler i vårt hjerte - kan vi ikke bevare vårt samhold, vår tro eller vårt håp; kan vi ikke verge oss mot inntrængere eller rense oss for kimer til oppløsning. Det Tredje Rike og NasjonalSosialismen som betydde tyskerens og germanerens gjenfødelse, og spiren til en ny ungdom for oss - den fór som en meteor over himmelen og ble borte. Det ligger i kortene hvorfor Juda måtte ty til de ytterste midler for å tyne dette rede av yrende liv: Det sunne selvbevarende instinkt fordriver jødene.

Vår interesse her er å kaste lys over kræftene som tvang de europeiske folk (og andre) mot verdenskrig nok en gang. Vi må da først og fremst ha klart for oss hvor vi sto da blodbadet fra skyttergravene endelig var over. Den revolusjon var da gjennomført i alle europeiske land, som begynte med Cromwell i England, fortsatte med Benjamin Franklin og George Washington og de andre høygradsfrimurerne i Amerika i 1776, og med frimurerne i Frankrike fra 1789 og fremover. Ved inngangen til 1800-tallet hadde frimurerne kontroll over disse tre statene USA, Storbritannia og Frankrike, og herfra virket de for å bre revolusjonen ut over hele Europa. I løpet av 1800-tallet fikk frimurerne ved attentater, infiltrasjon eller revolusjon styringen med de fleste andre europeiske nasjoner, med tre viktige unntak: Tyskland, Østerrike-Ungarn, og Russland. Også i disse land hadde de innflytelse, og Russland lot seg manipulere, men for å komme videre måtte keiserdømmene og deres mæktige statsapparater styrtes, og det kunne bare skje gjennom en storkrig. Da Hitler i 1918 sjangler såret bort fra fronten, øynene verkende av giftgass, sammen med sine ubeseirede kamerater i Wehrmacht, er revolusjonen fullført i Europa. Bare han og hans likesinnede står nu i veien for et jødisk-frimurersk hegemoni i Europa og verden. Folkeforbundet var oppkommet som et overstatlig og overnasjonalt redskap for å styre verdens nasjoner og svinge pisken over de enkelte lands regjeringer, som nu besto av frimurere og betalte forrædere. Et nasjonalt hjem for jødene var opprettet i Palestina, dvs. et forbryterrede og en verdenssentral hvor jødene er unndratt andre staters innsyn og rettshåndhevelse, men ennu ingen stat. Dette er i meget korte trekk hvor vi står i det vi tar fatt på å sømfare utviklingen frem mot annen verdenskrig.

Det synes opplagt at annen verdenskrig ble dratt i gang for å tilintetgjøre Hitler-Tyskland, men vi skal heller ikke lukke øynene for andre medvirkende motiver og årsaker. I 1922 skriver Zionisten Dr. Alfred Nossig at profeten Hesekiel lovet Palestina gjenreist som hjem for jødene først efter en folkekrig, og at denne først skal finne sted når de en gang ødelagte byer i Palestina atter er bebodd av jøder og handel og erverv blomstrer. Den folkekrig som menes kan derfor ikke være første verdenskrig. Noen og hver kan stille seg skeptisk til at jødene skulle ha startet en ny verdenskrig bare for å oppfylle en profeti fra Torah, men det lønner seg ikke å undervurdere den bokstavtro jøde, hvis bigotteri virkelig savner sidestykke. De hjemkommende amerikanske soldater ble møtt med følgende hilsen fra den toneangivende jødiske avisen "Jewish World" (16.jan 1919): "Den internasjonale jødedom tvang Europa til denne krig, ikke bare for å hope opp store pengesummer, men for med disse pengene å kunne begynne en ny jødisk verdenskrig!" En slik åpenhjertighet er mer skremmende enn noen lyssky sammensvergelse! Hvor mæktige må ikke jødene føle seg for å driste seg til slike uttalelser, og hvor blinde og åndsbedøvede må ikke vi ariere være for å tåle slik tale uten å gnisse tænner og sverge hevn! 10 millioner døde blodsbrødre hadde vi efterlatt oss på slagmarken, og 20 millioner kom hjem skadede og ødelagte. For jødene var det bare et pengespill og et profetisk gå-i-oppfyllelse-spill. Det står på noen gamle papyrus-ruller at jødene er et utvalgt folk og skal herske over Jorden; altså må disse millionene pent finne seg i å dø. Flere skulle det bli. Nossig, Nordau og andre (jøder) kaller selv den kommende verdenskrig for "jødenes krig", så ingen kan bebreide oss at vi gjør det samme. Det hviler en forbannelse over den internasjonale jødiske høyfinans, som er opphav til og pådriver bak alle storkriger og økonomiske katastrofer. Og dens propaganda-arm greide uten vansker å overbevise "alle" om Tysklands eneskyld i krigen, akkurat som efter annen verdenskrig, og de alliertes krigsforbrytelser snudde de freidig til anklager mot Wehrmacht - "bevis" lar seg uten videre fabrikere om nødvendig. For en arier er det svært å forstå hva jødenes nedarvede hat og mordlyst har med religion å gjøre, men å bringe "verdens folk" til blodig undergang er nu engang hva de tror på - en del av det.

I tiden efter første verdenskrig (1VK) føler jødene at verdensherredømmet er nær og at en ny krig vil fremskynde Messias' komme - en Messias som ikke må forveksles med Jesus Kristus, for den jødiske Messias er intet kjærlighetens sendebud som bringer barmhjertighet og frelse, men med ham kommer trælldom og død for ikke-jøder. Det messianske verdensrike er materialistisk, slik et folk uten religion må forestille seg paradis: Som en forbryters drøm, hvor han tænker seg i posisjon til å utøve hemningsløs brutalitet, anrette blodbad, og siden nyte grenseløs luksus vartet opp av slaver. Derfor hetses det mot fascistene og mot nasjonalsosialistene, og denne hets kunne uforstyrret drives fra de "vestlige demokratier", skjønt deres gojim-sønner skulle ofres for Judas pengesekker og maktbrynde ikke mindre enn Tysklands. I denne tid våknet flere og flere mennesker til bevissthet om jødefaren, og dette forsterket pådraget i jødekretser for å få i stand en ny krig til å avlede folks oppmerksomhet fra jødeproblemet og heller vekke fiendskap dem imellom. De av leserne som ennu skiller skarpt mellom religiøse ortodokse jøder på den ene siden og bolsjeviker og zionister på den annen, trænger øyeblikkelig hjelp! Å dele jødene inn efter mange kriterier og sette ulike merkelapper på dem, er et spill jødene underholder seg med for å narre oss dumme gojim til å tro at de står splittet. Jødene selv bemerker hvor påfallende mosaisme og sosialisme (i jødisk, marxistisk skikkelse) stemmer overens, og nævnte Dr. Nossig sier om dette at "det neppe er noen historisk tilfældighet, men beror på en fast, indre sammenhæng, som ingen tænkende kan overse." Ja, det er jøden som uttrykker sin sjel i mosaismen såvel som i kommunismen, og bolsjevikenes sinnelag kjenner vi så altfor godt fra det Gamle Testamente (eg. "Den Gamle Pakt"). Den samme utryddelsesvilje som vi iakttar utfolde seg med moderne tekniske hjelpemidler i Sovjetunionen, finner vi også i GT. London-avisen "Jewish Chronicle" for 4. april 1919 fryder seg over revolusjonens fremgang i Russland og bedyrer tilfreds: "Bolsjevismens idealer er på flere punkter identiske med de skjønneste idealer i Jødedommen." Dette var jo før massemordet i stor målestokk hadde fått tid til å komme i gang, men avisen kunne meget vel ha forutsett at også dette "ideal" skulle settes ut i livet og stille det "skjønneste i jødedommen" til skue.

Efter krigen mot Japan i 1905 skrev den russiske avisen Nowoje Wremja at "den siste fryktelige krig i det fjerne Østen ble anstiftet under livlig jødisk deltagelse. For å bringe Japan til sammenstøt med Russland, måtte man ubetinget innrømme Japan krigslån, og ikke bare det men også tenne varm medfølelse i England og Amerika. Denne medfølelse, får vi idag bekræftet, ble kunstig nøret av den amerikanske presse, som nesten fullstændig befinner seg i jødenes hænder. I løpet av en årrekke bakvasket en armé av jødiske skriversjeler Russland, overskyllet landet med smuts og fremkallet således hat og forakt mot alt russisk. Følgen var ikke bare at den offentlige mening i Amerika ble villedet. Hele den lesende verden ble beklagelig bedratt; det oppsto vitterlig et fiendtlig atmosfærisk trykk mot Russland..." Det karaktermord, den propaganda-krig, russerne den gang så seg gjenstand for, ble rettet enda sterkere mot tyskere, og første verdenskrigs slutt bragte kun et kort opphold, en bølgedal, i flommen av smædelser, som snart tok seg opp igjen utover 20-tallet, mens NSDAP erobret skanse efter skanse. Efter Hitlers maktovertagelse ble hetskampanjen skrudd opp på fullt volum. Det bilde pressen fra denne tid av malte av tyskeren er raskt oppsummert i klengenavnet "hunner", en megetsigende skremselsfugl og et tankekors for den som gir seg i kast med å nøste opp hvorledes de demokratiske statssystemer for annen gang drev Europa ut i forintelseskrig. Demokratiene har for vane å flotte seg med sin angivelige ytringsfrihet og meningsfrihet; den som studerer oppløpet i England f.eks. til annen verdenskrig (2VK) vil imidlertid måtte stusse over hvor ensidig, ja ensrettet, den publiserte meningsbeholdning er. Enhver ærlig sjel blir ledet til å trekke i tvil, om ikke bent frem forkaste, demokratienes selvbestaltede heder som den frie debatts og meningsdannelses arnested. Vi ser jo at massemedia er eid av storkapitalen og at denne ikke på noen måte er politisk nøytral og ikke engang nasjonal, patriotisk eller lojal. Informasjonen som når mannen i gata filtreres gjennom mediene, svartmales eller hvitvaskes, slås opp med dunder og brak eller tones ned og forties. Menigmann får aldri sjansen til å danne seg sin egen mening, men er forfengelig nok til å la seg innbille det. Hvem rår? Børsen, mediemogulene, de hemmelige selskaper - og bak dem og i knutepunktet til fordekte forhandlinger, dette fremmedfolk med sin sataniske plan.

Den usynlige, hemmelige makt hadde derimot frie tøyler til å ytre seg, uten å behøve å ta noen slags hensyn. Den kunne fritt spille på alle strenger og spekulere i krig og folkemord for å fremme sine interesser. I blant hører vi hjertesukk fra statsmænn som i alle fall foregir å misbillige dens pernisiøse romsteren i kulissene. Mørkemænnene der bak ville krig, og med et fantastisk krumspring av propaganda-kunst skulle de begynne krigen uten å bli dadlet for det, ved å lyve den oppfatning inn i folkesinnet at motstanderen aktet krig og at det var om å gjøre å komme ham i forkjøpet ved en "preventivkrig". Genialt, ikke sant? Engelskmænn flest visste jo ingenting om at NS-lederne kjæmpet for å hindre krig, og ville aldri få vite det heller. Det var bare å hetse videre inntil avisslaver i alle demokratiske land nådde metningspunktet og spydde glødende lava over fredeligsinnede naboer. "United Press" beretter 26. oktober 1937 fra London: "Den engelske krigsminister Hoare tok på en lunch i Mansion House et oppgjør med de profeter som overalt offentlig erklærer at 'en storkrig er blitt uunngåelig og at det ville være bedre om den brøt ut i år heller enn neste år'.'Disse folkene', sa Hoare, 'tilføyer landets stabilitet uvurderlige skader. Fikk jeg som innenriksminister makt til det, ville jeg sperre alle disse menneskene inne i Broadmoor galehus.'" Hva slags politisk system er det som tillater dette pakk å gamble med millioner av menneskers liv og vår rases hele fremtid? Hoare nævner dem ikke ved navn. Det som bekymrer ham er forøvrig ikke folkenes liv, men noe så prosaisk som den engelske stats "stabilitet". Hadde han sett saken i det alvor an som den fortjente, så ville han kanskje strukket seg længre for å hænge ut og mærke ugavnskråkene som forgiftet den offentlige mening. Alt 3. desember 1935 hadde statsminister Baldwin i Underhuset oppsiktsvækkende erklært: "Jeg gjør alle anstrengelser for ikke å styrte Europa ut i et forbrytersk eventyr, hvortil blind fanatisme og ufølsom griskhet kunne forlede meg. Men statene, herunder Englands krone, er ikke længer herre over sin skjebne. Makter som unndrar seg vårt grep lar i dette land liksom annetsteds sine særinteresser og en avsindig 'idealisme' utfolde seg. Ve den som fremkaller krigen! Jeg frykter at mine anstrengelser for å styrte den mørke vilje bryter sammen."

Det var minneverdige ord. I det demokrati som skryter av sin åpenhet og rasjonalitet er det altså ikke mulig i landets høyeste folkevalgte forsamling å nævne den makt ved navn som spinner nasjonens skjebnetråder. Legger man sin fulle vekt mot den brækker man seg på den. For den som aner hvem han sikter til er vinkene nokså klare. Der har vi altså vårt skamroste demokrati, avkledd all ytre stas, et ludder for unævnelige makter. Siden Baldwin ikke vil hjelpe oss, må vi hjelpe oss selv. Ta denne jøden fra Polen, Wladimir Jabotinsky. Her er hva han sier i 1934: "Kampen mot Tyskland har i måneder vært ført av alle jødiske samfunn, av alle konferenser og kongresser, av alle handelsforeninger og alle jøder i den vide verden. Det er grunn til å anta at vår deltagelse i denne kamp vil vise seg almennyttig. For vi skal fyre opp hele verdens kamp mot Tyskland, åndelig som biologisk. Tysklands ærgjerrighet sikter mot å bli en stor nasjon, å vinne tilbake sine tapte områder og kolonier. Våre jødiske interesser fordrer derimot Tysklands endelige forintelse. Det tyske folk er i ett og alt en fare for oss." Hvem er denne Jabotinsky? En skrulling og et null som vi har citert for å få vann på mølla? Han er den ubestridte og stadig gjenvalgte leder for den nyzionistiske bevegelse, som uforbederlig urostifter utvist fra Polen, i Palestina leder for jøde-terroren, med verdensjødedommen i ryggen. En mann som Jabotinsky opptrer selvfølgelig ikke på egen hånd for sin egen del; han er agent for en høyere makt. Disraeli (Lord Beaconsfield), Englands jødiske statsminister på 1800-tallet så fremveksten av slike typer og de hemmelige makter bak: "Jeg kan forsikre dere, mine herrer, om at de regjerende må regne med nye makter. Vi har ikke bare med keisere og kabinetter å gjøre. Vi må ta hemmelige selskaper i betraktning, som i siste øyeblikk kan ødelegge alle foranstaltninger, som har agenter overalt, besluttsomme mænn som ansporer til mord og til enhver tid er i stand til å anstifte redsler." (fra en tale i Aylesbury, 20. sep 1873).

Jødene organiserte seg i flere fronter, hver med sin stil, sitt publikum, sine metoder, men alle med samme visjon og endemål. Verdensbolsjevismen var en av dem. Alle, eller nesten alle, ledende figurer i Sovjet-regimet var jøder, med Kaganowitsch-dynastiet og Litwinoff-Finkelstein i spissen. En annen front var de ortodokse "fromme" jøder, som støttet seg til profetene og trodde på og arbeidet for et jødisk verdensrikes opprettelse. Som alltid forstår jødene å maskere sine hensikter overfor "hedningene", og utad forklarer de at verdensherredømmet ikke er tænkt materielt, men går ut på å gi all verdens folk en felles tro på én gud. Slike bortforklaringer faller selvfølgelig pladask til marken overfor personer som er opplyst i jøde-spørsmålet og vet at jødene ikke tror på noe oversanselig og ikke eier religion, men kun streber efter verdslig-materialistiske mål. Felles for de ulike retninger innen jødedommen er også middelet å blote verdens folk til Alljudas hell, som man finner hos profetene og som dukker opp med all dramatisk og tragisk tydelighet hos bolsjevikene. Broderkrig, klassekamp, alles krig mot alle, dette forkynner Marx like så meget som profetene, og formålet er å svække Gojim-folkene gjennom blodtap, spille deres blod, bloting. Zionismen var også en front, og når vi her befatter oss med kræftene som bragte annen verdenskrig til utbrudd, og igjen og igjen støter på jødenes selvbilde utad som pasifister, anti-militarister og uskyldige ofre for andres aggresjon, er det lønt å kaste et sideblikk på Palestina og den zionistiske entitet. Ingen som fra årtusenskiftet ser tilbake på Palestina i århundret som gikk kan unngå å bli slått av den konstante ufred som har hersket der siden jødene først satte fot i landet. Dette begynte slett ikke med det store antall jødiske "flyktninger" som strømmet inn efter annen verdenskrig. Det er i dag en ustyrtelig morsom vits, men ble dengang fremmet som seriøst argument for jødestatens opprettelse at den ville bli et fredssentrum i verden, Jerusalem "det sanne fredspalass i verden". Faktisk forsøkte en viss Bentwich å holde forelesninger over nettopp dette emnet ved Hebrew University i 1931 - og ble avbrudt av piping, tramping, brøling: "Ned med freden! Vi vil ikke fred! Gå heller til araberne og prek fred!" Det var det, og konsekvensene har ikke uteblitt; ikke for ingenting er Palestina under de jødiske okkupanter blitt hva det er. Bombene mot arabiske moskeer og markeder falt allerede den gang.

I årene efter november-sviket (1918), av utenriks- og innenrikspolitisk undertrykkelse i Tyskland, var jødene drivkraften som med trusler om borgerkrig og oppvigling av gårsdagens krigsmotstandere ville sette bom for veien til folkelig tysk vækkelse. De ville også sikre sine privilegier og sitt krigsbytte, alt de - som leilighetsvis kaller seg "tyske jøder" - med fiendens hjelp hadde stjålet fra det tyske folk. De unnlot ikke å legge seg opp i indre tyske anliggender, om de oppholdt seg i Tyskland og foregav å være tyskere eller ei. Efter presidentvalget i 1925 hvor Hindenburg seiret var omkvædet at roen i Europa var forstyrret og at et nytt faremoment var oppstått. Slik uansvarlig tale kunne ikke annet enn skape spænning rundt om i Europa, hvor kjeltringene ble tatt på ordet og folk ængstet seg for tysk "militarisme". Jødene lot ikke anledningen gå fra seg til å understreke sin egen uheroiske legning, sin listige kremmersjel, som motsats til tyskerens franke mannsmot, og så i denne rasekløft sin egen overlegenhet, forbløffende som det forekommer oss. Fordi jøden mangler soldatens karakter må vi ikke mista ham for en fredsengel. Han egner seg ypperlig som agitator og krigshisser; også som snikmorder og terrorist. Men han foretrækker å la andre dø for seg i åpen og ærlig kamp på slagmarken. Historien viser dette, for den som har øyne å se med. Med sin uopphørlige publisistiske kretsing om et angivelig påtrængende sikkerhetsproblem i Europa, skapte jødene selv den angst, den sikkerhetsmani og germanofobi, som drev stormaktene til ny opprustning og til fiendtlige tiltak av ymse slag: sanksjoner, omringning, brudd i kulturelle forbindelser. Dertil denne forargerlige mistænkeliggjøring som intet opplysningsverk evnet å få has på. Ryktebørsen var ukuelig. De som satte ryktene i omløp var ikke uskyldige, det jødisk-frimurersk-kommunistiske nettverk visste hva det gjorde. Frankrike rustet opp, til tross for at Tyskland lå der rustningsløs. Man tok det ene skritt efter det annet i retning krig, og begrunnet dem med "sikkerhet". Efter hvert kom man til å leke med begrepet "forebyggende krig", og krigen selv var dermed blitt middel til å "sikre freden". Det får man kalle propaganda-kupp!

Ved sine løgner, sin grunnløse ryktesmie, sin villedende alarmisme, fikk de jødiske bakmænn satt i gang ny opprustning, spredt ny krigsfeber. Den anti-tyske hets gikk ned på høykant og alle trodde det værste om tyskere - "vi kan ikke stole på hunnerne, vi må sikre oss" ble folk programmert til å tænke. Længe før krigen virkelig brøt ut hadde folk vænnet seg til den, avfunnet seg med den, kommet til å se på den som uunngåelig. Styrkeoppbyggingen i vest og ordkrigen måtte føre til mottiltak i Tyskland, og Tysklands opprustning ble da i neste omgang begrunnelsen for ytterligere alliert opprustning. Den jødiske hets hadde fyllt sin oppgave og skøvet Europa ut på skråplanet hvor sklien ugjenkallelig førte til krig i søkket. "Den tyske fare" var en fiks idé, engelskmænn og franskmænn som ingen tysker hadde gjort fortræd ruget på et kunstig tilvirket tyskerhat. Længe før noe tiltak var iverksatt mot jødene i Tyskland, mens de ennu levde som grever på sine fettberg hos et vertskap trængt ned i armod, ble deres statsborgerlige stilling omtalt som truet. Så foregrep de selv begivenhetenes gang og spådde at deres rovsnylting og herredømme ikke kunne vedvare hos et frihetselskende folk. Men de vek ikke tilbake for å fremsette frekke trusler mot riket. Deres sak har liksom alltid vært menneskehetens - humanitetens, rettferdighetens, likeberettigelsens - og de folk som har funnet for godt å kaste av seg åket har liksom "trådt ut av kulturfolkenes rekker". Hver gang en jøde blir snytt for sin profitt er det store og ideelle ord på gang. Det utålelige hovmod hvormed disse fremmede opptrådte i annen manns land, vitner sammenkomsten til "Sentralforeningen av tyske statsborgere av jødisk tro" om, som fant sted 26. jan 1932 i Berlins Logehus. Der våget ordfører Dr. Bruno Weill å innskjærpe og befæste utpresningspolitikken fra Versailles, under trusler om å mobilisere utlandet! Så tydelig kan en indre fiende gi seg til kjenne, og så overmæktig kan man føle seg.

Når denne illeluktende smusslitteratur kunne avfødes av en så harmløs skikkelse som Hindenburg, hva måtte ikke spys ut da en viss mann stilte til valg, nemlig Adolf Hitler!? Presidentvalget i april 1932. Ledemotivet i slagordfloraen mot ham var enkelt og grovt: "Hitler betyr borgerkrig - Hitler betyr krig!" Hitler istedenfor Hindenburg betyr kaos i Tyskland og hele Europa, største fare og blodig konflikt i eget folk og med utlandet! Emil Vandervelde, jøden Epstein, statsminister i Belgia: "Hvis Hitler vinner så betyr det borgerkrig." L'Humanité, Paris, med følgende 12 jøder i stallen: Levy-Brühl, Levy-Brahm, Dreyfuß, Louis Dreyfuß, Eli Rodriguez, Léon Picard, Salomon Reinach, Léon Blum, Rouff, Casewitch, Herr und Sachs: "Hitler c'est la guerre!" Hitler betyr krig! Victor Basch, leder for den såkalte "Liga for menneskerettigheter": "Mussolinis hænder er røde av Matteottis blod. Hitler er en enda avskyeligere eventyrer." Göring ble kalt "boucher" (slakter). Midt blant alle disse ukvemsordene bedyrer folkene og regjeringene sin vilje til fred! Men hvem er det da som vil krig? Hvem roper uavlatelig på den? Hvem hetser i ett sett? Hvor kommer vanviddet fra som hele tiden utmaler krigen som uavvendelig? Svaret står svart på hvitt med fete typer over halve førstesiden til London-avisen Daily Express for 24. mars 1933: "Judea declares war on Germany" (Juda erklærer Tyskland krig). Et firspaltig bilde viser Hitler foran et dommer-tribunal av fire rabbinere. Videre overskrifter: "Hele verdens jøder slutter seg sammen", "Boykott av tyske varer" - næringskrigen kunngjøres. "Felttoget mot Tyskland som i dette øyeblikk føres over hele verden er hovedsakelig jødenes verk." Det anslår det frankofile, anti-tyske finansbladet "Réalités" (Brüssel, 15./16. Mai 1933). "Mot redsler som disse [avjødningsprosessen], i et land som idag er blitt et eneste stort skrekk-kammer, finnes det bare én medisin: Å blande seg inn; så sterkt, så virksomt, så uimotståelig, at frykten tvinger bandittene til å avstå fra sine grufulle gjerninger." (Den Nye Dagbok til jøden Leopold Schwarzschild i Paris og Amsterdam). Revolusjon mot Hitler og preventiv-krig mot Tyskland, det krevde jøden Paul Levy i "Rempart" (Paris) av 13. November 1935. Det var verdensjødedommens svar på det tyske folks bekjennelse til gjeldende tysk utenrikspolitikk i en folkeavstemning (uttreden av det såkalte folkeforbundet, som en angelsakser spottende kalte "League of MachiNations"). Preventivkrig preket samtidig kretsen omkring Dr. Max Gottschalk, advokat i Brüssel og midtpunkt i judeofrimureriet i Belgia, hvori alle Internasjonalenes tråder sammenløper.

Hetsen og hat-ytringene skulle bli adskillig råere enn dette også. Pariser-jøden og frimureren Loubet presterte denne kraftsalven: "Verdensjødedommens tålmodighet nærmer seg slutten... Ikke bedra deg selv, Tyskland, dette infame idiotisk-dyriske gemene folk, skal vi snart gjøre oss ferdig med. Dette tysk-ariske folk må forsvinne fra skueplassen. En verdensdomstol mot antisemitisme er i anløp, som alle jødefiender vil bli halt frem for og få sin straff av - millioner av dem. Jeg innser ikke hvorfor Israel skal vike og bli holdt nede av en sjofel politikk. Det var bedre om Arierdommen forsvant." Man må holde klart for seg at de ikke er noen hvem-som-helst de som slik overøser oss med sitt hat. De hører til verdens mæktigste mænn, høygrads-frimurere alle sammen! De er kun unntaksvis folkevalgte, men ikke destomindre er det deres vilje alene som demokratiene setter igjennom. Demokratiet gir disse forbryterne ly til å brygge sin gift og spre sott og krigsfeber over verdens folk, over det nordiske menneske som de hater over alt på jord. Jødene gikk straks til krig mot Tyskland med det våpen som umiddelbart sto til deres disposisjon, nemlig den organiserte verdensomspænnende nærings-boykott. Samuel Untermeyer, en jøde i Amerika, var det som organiserte boykotten i 1933. Også i Nederland kom det til en storstilt boykott-aksjon mot tyske varer. Offisielt ble krigen mot Tyskland erklært på en jødisk verdenskongress i Geneve i 1934. Verdensfrimureriet, ved "Grand Suprême Conseil de New York de la Francmaconnerie Internationale", fulgte opp med en plump og ublu anvisning som virkelig røper alt vi begjærer å vite: "mettre tout en oeuvre pour faire éclater la guerre européenne avant la rentrée de la prochaine récolte en Allemagne" - sett alt inn på å få krigen til å bryte ut i Europa før neste innhøsting i Tyskland!

Waldemar