AngloJuda

Del 2

Jødenes oppstigning til penger, adelstitler og makt i England under det britiske imperium var samtidig oppfyllelsen av deres gamle drøm om verdensherredømme. Deres enestående maktstilling i dagens verden er imperiets mest følbare langtidsvirkning, som intet menneske på Jorden er unndratt. Det var noen ganske få styrtrike jødiske familier som utøvet denne makt i England, næmlig: Rothschild, Montefiore, Goldsmid, Sassoon, Samuel, Mond, Isaacs. 7 familier, ikke mer. Av disse er det vel bare Rothschild som i dag er videre kjent utenfor England. Mange kjenner dem bare under deres adelsnavn og -titler. Folk som har lest litt engelsk historie drar kjensel på noen av navnene lord Bearsted, lord Swaithling, baron Montagu, lord Melchett, lord Reading. De tre første her er dekknavn for Samuel, Melchett for Mond, og Reading for Isaacs.

Den første av disse familier til å erobre England var Rothschild, og den banet vei for dem som senere skulle komme, for jødene og jødedommen i det hele tatt. Rothschild-klanens eventyrlige løpebane begynner i Frankfurt a.M. i Tyskland på 1700-tallet med stamfaren Mayer Amschel Rothschild. Efter å ha sikret sin stilling i Tyskland sender han sine sønner ut til Europas alle hovedsteder for å skape et kontinentalt finans-imperium. Sønnen som drar til London er Nathan Mayer Rothschild (1777-1836). Han tjener en formue på å finansiere Wellington's felttog mot Napoleon i Spania 1809, og blir ved hensynsløs utøvelse av sin pengemakt ved spekulasjon o.a. til Bank of England's skrekk. Hans sønn og efterfølger, Lionel Nathan Rothschild (1808-1879) blir fører og rambukk for jøde-emansipasjonen i England. I ti år kjæmper han om en plass i Underhuset, og da det endelig lykkes ham har emansipasjonen brudt gjennom og kan ikke længer stanses. Han er nær venn av den jødiske statsminister i England, Disraeli, alias lord Beaconsfield, og megler i 1875 da den britiske regjering erværver Suez-kanal-aksjene. Lionels sønn, Nathaniel Rothschild (1840-1915), blir i 1885 den første jøde til å oppnå lord-tittelen og en plass i Overhuset uten å la seg døpe, uten engang å late som han er kristen. Hans politiske maktstilling bygger på det nære vennskap med kong Edward VII. Sønnen Lionel Walter Rothschild (1868-1937) er best kjent som mottager av Balfour-brevet som avhænder Palestina til jødene.

Man må beundre hvor flinke Rothschild-ene var til å forene alle jødiske bestrebelser og knytte sammen alle jødiske organisasjoner, samtidig som de skapte et falskt skinn av splid for å berolige oss dumme gojim. Rothschild-ene var det som oppfant motsetningen mellom folkejøder (sionister) og religionsjøder. De fordelte rollene og lot baron Edmond de Rothschild, sønn av Pariser-Rothschilden James, finansiere jødenes næringsutbygging i Palestina, mens Lionel Nathan Rothschild, fetter av Lionel Walter, grundla "League of British Jews" som hævder jødedommen som religion og fornekter jødene som folk. Dette var nødvendig for å avværge faren for at værtsfolkene skulle våkne og lære jødene å kjenne som et fremmed og fiendtlig og sammensveiset folk i sin midte. Siden har vi fått "mosaiske trossamfunn" i mange land og vitsen om "nordmænn av jødisk tro" og dets like. Det finnes åndelig forjødede nordmænn, men det er forskjell på dem og blodsjødene. De rike finansjødene i Europa var redde for at sionismen, forkynnelsen av jødene som folk og rase der burde søke land og stat, kunne true deres posisjon. Folk i England på den tiden var ennu såpass nasjonalsinnede at de så med uro og misbilligelse på at landets mæktige mænn ikke var engelske, og likeså i Norge og det øvrige Europa. Ennu i dag er det slik at man til nød kan tillate seg å være antisionistisk, men ikke antisemittisk (anti-jødisk). Men dette er og forblir løyerlig da det ikke svarer til noe skille, noen motsetning hos jødene. Når man har sett deres ulike planer og strategier - liberalisme, marxisme, feminisme, kapitalisme, freudianisme, modernisme, multikulturalisme, primitivisme, konsumerisme, sodomisme, satanisme m.m. - kan man ikke unngå å bli jøde-motstander. Sionismens mål var å styrke jødisk samhold og organisasjon verden over og opprette en operasjonssentral i Palestina, et trygt tilfluktssted for jødiske forbrytere fra all verdens land.

Rothschild fikk et tallrikt avkom. Nok en av dem vi kan nævne er Anthony Rothschild, en annen sønn av den første Rothschild i London, som utga seg for en upolitisk idrettsmann og kunstsamler. En gjenganger i sosietetslivet ble han den første Rothschild til å adles; dronning Victoria utnævnte ham til baron i 1842. Hans to døtre giftet seg inn i Englands adel; den ene med lord Cyril Battersea, den annen med Elliot Yorke, sønn av jarlen av Hardwicke. Andre Rothschild-døtre ble også fornemt gift. Bror til Anthony og Lionel, Mayer Nathan, ble svigerfar til selveste statsministeren, den femte jarl av Rosebery. Hertugen av Roxburghe tok en Rothschild-datter til hustru. En søster av Oliver Stanley, sønn av jarlen av Derby og engang krigsminister, giftet seg med en Rothschild. Sønnen til lord Halifax, engang utenriksminister, var gift med en Rothschild. Andre slekter som er forurenset av jødisk blod gjennom ekteskap med Rothschild-døtre er jarlen av Oxford og Asquith, baron Aberdare, baron Kemsley, sir C.J.C. Grant, og sir Hugh S. Barnes.

Rothschilds viktigste medspiller for emansipasjon av jødene i England var Benjamin Disraeli, senere statsminister i England og adlet under navnet lord Beaconsfield. Denne karakterløse jøde med sine skitne metoder greide å vinne dronning Victorias fulle sympati. En rekke kvinnehistorier gjorde at han stadig sto i gjeld, men Rothschild sanerte den og fikk ham rikt gift. Kort efter lyktes det ham å erobre posten som leder for det konservative parti, og i 1868 ble han for første gang statsminister. Han smisket for dronningen, som han fant på tittelen "keiserinne av India" for, og hun holdt sin hånd over ham til hans død. Med slik kongelig gunst i ryggen kunne han kaste seg ut i kampen for å gi "trosjøder" adgang til parlamentet. Eden som hver mann måtte sværge før han tok plass sluttet med ordene "upon the true faith of a christian", en bekjennelse til kristendommen. Slike formaliteter hadde aldri vært noen egentlig hindring for jødene; de hadde latt de kristne skvette vann på deres hoder ved behov og hyklet kristentro. Marano-jøder kunne på den måten klatre og oppnå særrettigheter i kristne europeiske samfunn, og samtidig dyrke Israel, Moses og Jahve i lønn. Men jødene var blitt maktbevisste i England på 1800-tallet og ville ikke længer snike og krype. De var blitt herrer og visste det; visste at de kunne tvinge sin vilje gjennom om de holdt ut. Og de hadde rett. I løpet av årene 1832-1885 falt alle skranker mot jødisk inntrengning. Embedsmænn, offisere, notarer, advokater m.m. hadde måttet bekjenne kristentro, men det ble slutt på det og jødene fosset inn. Det siste bolverk mot jødemakten var parlamentet. Underhuset falt i 1858, overhuset først i 1885. En tredje jøde virket ihærdig for dette: Moses Montefiore, president for "board of deputies of british jews".

Alt i 1847 var Lionel Rothschild blitt innvalgt i Underhuset - i følge datidens dagblader takket være kolossale bestikkelser. I plutokratiet-demokratiet er det pengene det kommer an på, ikke personlig egnethet eller tillit i folket. Likevel kunne Rothschild ikke innta sin plass og utøve makt fordi han nektet å avlegge kristen ed. I 1850 forsøkte han å trenge inn i parlamantet og avgi eden uten sluttordene, og ble to ganger utvist. Årelange debatter hvor frimurerne litt efter litt tæret ned engelsk motstand førte til at underhuset søkte overhuset om samtykke til ændring av eden for jøder, hvilket ble gitt i 1858, om enn med prinsipielle forbehold. Veien lå nu åpen for jødisk stormangrep på Englands siste engelske institusjon. Disraeli deltok livlig i bearbeidelsen av engelsk samvittighet. I sin fariseiske sluhet og falskhet erklærte han i underhuset 1847 til støtte for Rothschild: Nettopp som kristen kan jeg ikke ta på meg det tunge ansvar å utelukke mennesker fra den lovgivende forsamling som bekjenner seg til den religion min frelser ble født i. Her ser vi langtidsvirkningen av jødisk kapring og forfalskning av urkristendommen. Disraeli lo nok inni seg da han sa dette, og takket sin stammefrende Saulus-Paulus. Jesus var arisk og tordnet mot slike løgnere, hyklere og kjeltringer som Disraeli og Rothschild.

Som allerede nævnt ble Nathaniel Rothschild, Lionels sønn, den første "trosjøde" som slapp inn i Overhuset. Det var i 1885 efter den egyptiske krig som Rothschild hadde lånt regjeringen penger til, og selvsagt tjent grovt på, at dronningen hevet ham opp til lord for sine "fortjenester" (sin krigsprofitt?). Som også nævnt fikk jødene hjelp til emansipasjonen (makterobringen) av engelske frimurere: jøder i ånden og hemmelige jødeagenter. I alle europeiske land var det frimureriet som utrettet for jødene hva deres penger og organisasjoner alene ikke formådde. Rothschilds viktigste engelske støttespiller var lord Russel. Hans innsats la en ideell kappe over jødepakkets stygge tryne av egennytte og makthunger, som kunne besnære englændere; velkjente fraser om opplysning, toleranse, fordommer. Så hjalp han til med å bryte ned den samfunnsorden og de raseværdier som han skyldte sin høye rang og innflytelse.

Med Rothschilds inntog i Underhuset begynte snart benkene i alle partier å fortettes med jøder. Det engelske Underhus ble vel så meget jødenes parlament. De stilte seg næsten vantro til sin egen vældige fremgang i det 19. århundres England og førte opp små og store triumfer i "Jewish Year Book" under "anglo-jødisk kronologi". Her er et utdrag:

1723 Parlamentet anerkjenner jødene som britiske undersåtter.
1831 Jøder innvilges borgerskap i London City.
1835 Jacob Montefiore utnævnes til kommissar for koloniseringen av syd-Australia.
1837 Sheriff Montefiore adles (knighted) av dronning Victoria.
1839 Mr. David Solomons utnævnes til High Sheriff av Kent.
1841 Mr. Isaac Lyon Goldsmid opphøyes som første jøde til baron.
1843 Emanuel Baruch Lousada utnævnes til High Sheriff av Devon.
1845 Lov som fritar jøder i offentlige embeder for eder som strider mot deres samvittighet.
1846 Dronning Victoria opphøyer sir Moses Montefiore til baron.
1847 Mr. Anthony Rothschild blir baron.
1853 Dronningen og prinsgemalen besøker sir Isaac Lyon Goldsmid i St. John's Lodge, Regent's Park.
1858 Lov som finner jøder skikket til medlemskap i parlamentet. Baron Lionel Rothschild inntar sin plass. Sir Francis Goldsmid første jøde i kronens råd.
1865 Benjamin S. Phillips vælges til Lordmajor av London.
1868 Benjamin Disraeli statsminister i England.
1870 Sir George Jessel utnævnes til Solicitor General (riksadvokat).
1885 Sir N.M. Rothschild opphøyes som første jøde til peer (høyadel) og kalles Lord Rothschild.
1886 Mr. Francis Montefiore blir baron.
1888 Baron Henry de Worms, medlem av parlamentet, utnævnes til understatssekretær for koloniene og til medlem av kronens råd.
1910 Herbert Samuel utnævnes til generalpostmester.
1913 Sir Rufus Isaacs utnævnes til Lord Overdommer av England.
1917 Edwin Montagu utnævnes til minister for India.
1918 Earl Reading blir ambassadør i USA.
1920 Mr. Herbert Samuel oppnævnes til høykommissær for Palestina og adles.
1921 Lord Reading blir visekonge av India.

Imponerende som kronologien er, når man husker på at disse "lorder" ofte har bakgrund som pantelånere og tuskhandlere i ghettoen i Russland, så sier den oss ikke stort om den enkelte families midler til å komme seg opp. La oss derfor se nærmere på hver av dem især. Alt i første halvdel av det 19. århundre nøt Montefiore -familien høy anseelse i fornemme kretser, statsledelse og kongehus. Som så mange andre mæktige jødiske familier var også Montefiore bankierer. Det var Moses Montefiore som grundla dynastiet i England. Han var født i Livorno , Italia i 1784 hvor hans forældre bodde, og levde til å bli 101 år gammel. Da han døde i 1885 var hans tallrike avkom blitt en makt i England. Moses var altså pengehandler og bankier. Hans virksomhet begrenset seg til lysskye pengeforretninger av den typen jøder er kjent for, en kombinasjon av åger, spekulasjon og bedrageri. Hans medgang skyldtes ikke minst at han var dobbelt i slekt med datidens finanskonge i England, Nathan Mayer Rothschild. Denne innbød Moses til børsen som kursmegler. Allerede efter kort tid hadde Moses som børsagent for Rothschild tjent så mye at han kunne trekke seg tilbake fra megler-jobben og vie seg til politikk: jødenes emansipasjon. I 1824 blir han direktør for forskjellige engelske jærnbane- og gass-selskaper og president for et stort forsikringsselskap, "Alliance Assurance Company", som han var med på å stifte. Dette er innbringende men lite anstrengende og tidkrævende stillinger. Tre år senere blir han alt som første jøde valgt til sheriff av London City, et embede som har tjent som springbrett for nyrike jøder opp i sosieteten.

Montefiores politiske verktøy kalte seg "Board of Deputies of British Jews", en organisasjon som utviklet seg til verdensjødedommens kommandobro. Han forsto å skaffe seg adgang til de fornemste hus og sette seg i forbindelse med tidens førende personligheter, innebefattet statsministeren og dronningen. Omgangen med denne jøde tjente som forbilde for vide adelskretser om ikke mer å forakte jødisk selskap eller sky deres hus; selv ekteskap med jødiske rikmannsdøtre var ikke længer utenkelig. Det var Montefiore som fikk britene til å sette jødiske anliggender på den politiske dagsorden, til å omfavne jødenes sak og fremme den i kraft av imperiet. Det beste eksempel er forviklingene efter ritualmordet på italieneren pater Tomaso i Damaskus i år 1840. Jødene som begikk ugjerningen ble anholdt, men Montefiore greide å bevege den britiske regjering til å gripe inn og tvinge Egypts visekonge, Mehemed Ali Pascha, til å løslate dem. Det lyktes ham også, med den britiske utenriksministers hjelp, å presse den tyrkiske sultan til et alment forbud mot å anklage jødene i Palestina for ritualmord! Dette var kanskje det første varsel om jødene som gryende verdensmakt, og de red på ryggen av det britiske imperium slik de i oldtiden red på romerriket. Montefiore utnyttet denne medgang til å fremme sin plan om jødisk kolonisering av Palestina med sikte på massebosetning. Som man ser står vi allerede med begge ben midt i vår egen tids begivenheter. Montefiore er opphavsmannen til den ulykke som nu utfolder seg i Palestina og Midtøsten. Syv reiser foretok han til Palestina og svære summer investerte han der.

Hellet i Damaskus-affæren ga ham blod på tann. Med sitt "Board" og den britiske regjerings velvilje følte han seg moden for å legge seg opp i alle staters anliggender som foretok seg noe til værn mot jødene. I 1846 grep han inn mot tsar Nicolai I av Russland, i 1872 mot Alexander II. Han reiste til Italia, Marokko og Romania hvor han truet regjeringene med den britiske dronnings unåde om de ikke bøyde seg for hans krav på vegne av de jødiske befolkninger i disse land. Hver gang hadde han enkelte britiske ministre i ryggen og dessuten den såkalte offentlige mening i England (opinionen), dvs. London-pressen som var oversvømmet av jødevennlige skriverier. Dronning Victoria bærer en betydelig del av skylden for jødenes maktutfoldelse; hun tenkte og følte jødisk og gjorde deres sak til sin egen. Hennes begrundelse for å opphøye Montefiore til adelsmann i 1846 var sogar hans fortjeneste for - jødefolket! Ved hans død kalte hun ham intet mindre enn kongerikets største mann! Hvor dypt England sank i hint århundre! Det værste kjeltringpakk ble hyldet som stormænn og slått til adelsmænn. Profitører og parasitter, bedragere og rænkesmeder var den nye tids helter.

Moses Montefiore efterlot seg ved sin død den nette formue av 400 000 pund sterling. Det var på den tiden en uhørt formue. Man må huske på at pundet den gangen (i 1885) var værdt mye mer enn i dag. Faktisk hadde det en kjøpekraft omtrent 72 ganger større enn 2005-pundet, så vi kan omregne hans formue til 400 000 * 72 = 28 800 000 pund av i dag, og med kursen 11,83 blir dette 340 704 000, altså nærmere 341 millioner norske kroner av idag. Selv dengang var dette ikke blant de største jødiske formuer. Montefiore hadde brukt mye av sitt liv på politikk. I angrepene på engelsk tradisjons og germanske raseinstinkters siste skanser hadde Lionel Rothschild spilt rambukk, den "kristne" Disraeli forræder - mannen på innsiden som åpner portene for fienden - mens Montefiore hadde vært muldvarp: bearbeidet sine høye forbindelser og myket dem opp.

Moses døde barnløs og ble efterfulgt av sin brors, Abrahams sønnesønn Francis Abraham Montefiore, som overtok ledelsen for "the Board" og arvet Moses' baron-tittel. Francis fikk meget stor politisk betydning ved at han overtok sin grandonkels Palestina-planer og ble en av Theodor Herzls tidligste medarbeidere i dennes politiske sionisme. Francis brukte sin innflytelse til å åpne vei for Herzl til Englands ledende politikere.

Av særlig interesse er den vei som en annen av Moses' brødre, Jacob Montefiore, tok. Han var Moses' forretningspartner, men spesialiserte seg på å finansiere den ennu lite påaktede kolonien Australia. I tidens løp svang han seg opp til Controller for samtlige australske handelsfinanser. Han virket også som agent for Rothschild-huset. Han ble i 1835 regjerings-kommissar for kolonisering av Australia og i Sidney medlem av forvaltningsrådet, hvorefter han slo seg ned i Australia. Sine embeder utnyttet han selvfølgelig på jødisk maner til å berike seg og hope opp en svær privat formue. Efter grundleggelsen av Bank of Australia, som han selv ledet, hentet han sine nevøer Jacob og Joseph Barrow Montefiore, samt førstnævntes sønn Jacob Isaac Levy Montefiore til Australia for at de skulle hjelpe ham å bygge opp finansdynastiet. Efter noen årtier eide de praktisk talt hele Australia. Så godt som hele Australias bankvesen var i deres hænder. En bror til Jacob Isaac ble forøvrig med en del av familiens formue sendt til Belgia hvor han virket som bankier og ble senatsmedlem.

En annen av Moses' nevøer, Joseph Mayer Montefiore, ble president for Alliance Assurance Company efter sin onkel, mens nok en annen nevø, Joseph Sebag Montefiore (1822-1903) kom til å spille en stor politisk rolle. Han var sønn av Moses' søster Sarah og Solomon Sebag. Sin million-formue vant han som medlem av styret for London-børsen. Han var president for "the Board" fra 1895 til 1902; var også italiensk generalkonsul i London, fredsdommer og sheriff av London City. Ett av hans barnebarn giftet seg i 1912 med Alfons Rothschild som hørte til den gren av slekten som holdt til i Wien. Nok en annen forbindelse mellom familiene Montefiore og Rothschild var ekteskapet mellom Louisa Montefiore, niese til Moses, og sir Anthony de Rothschild, hvis døtre giftet seg inn i engelsk høyadel. Av stor betydning for jødene i England var forbindelsen mellom familiene Montefiore og Goldsmid. Også Goldsmid var bankierer og avlet mange fremstående sionister. Nathaniel Mayer Montefiore, sønn av Abraham Montefiore og Henrietta Rothschild, giftet seg med en datter av Isaac Lyon Goldsmid. Han var et førende medlem av "the Board". Av ekteskapet kom Claude Goldsmid Montefiore (1858-1938). I jødisk litteratur omtales han som vitenskapsmann og religionsfilosof, og han var æresdoktor ved Oxford-universitetet og kunne gjøre seg gjeldende i engelsk undervisningsvesen. Men under denne flotte innpakningen må han vel ha drevet med det jøder pleier, for ved sin død efterlater han seg en formue på 623 000 pund. Sønnen Leonard Goldsmid Montefiore (1889-1961) var fra 1926 president for Anglo-Jewish Association.

Goldsmid-familien kom fra Hamburg i Tyskland og stamfaren er Benedict Goldschmidt som utvandret til England rundt midten av 1700-tallet. Hans tre sønner, Abraham, Benjamin og Asher skaffet seg som bankierer en maktstilling i England før Rothschilds tid. De var guld-leverandører til Bank of England og Østindia-kompaniet. Fra sin posisjon som statsbankierer og største meglerfirma ble de fortrengt av Nathan Rothschild under dennes hensynsløse kamp for å hævde seg. Men de forble guld-leverandører til staten skjønt monopolet gikk tapt. Ennu idag er Goldsmid (Mocatta og Goldsmid) blant dem som to ganger daglig bestemmer markedsprisen på guld på London-børsen, selv om guldets herre nu længe har vært Rothschild. Nathan Rothschilds kamp mot huset Goldsmid drev to av brødrene, Abraham og Benjamin, til selvmord; men Asher kom takket være sin rikdom i nær forbindelse med statsminister Pitt og selve kongehuset. Hans sønn, Isaac Lyon lånte ut penger til Portugals regjering og ble belønnet med tittelen "Baron de Palmeira" som dronning Victoria anerkjente ved å opphøye ham til engelsk baron. Han ble således den første jødiske baron i England. I likhet med alle andre medlemmer av sin slekt deltok han i kampen for jøde-emansipasjonen i England. Dronningens velvilje arvet sønnen sir Francis Goldsmid (1808-1870) som var advokat og satt i Underhuset og ble dronningens finansrådgiver: som første jøde finner vi ham i "Queen's Council". Han er med på å grundlegge Anglo-Jewish Association (AJA). Da han døde barnløs ble hans adelstittel av dronningen båret til nevøen Julian. Sir Julian Goldsmid (1838-1896) ble i 1886 president for AJA og var en meget innflytelsesrik politiker i 1880-årene.

Albert Edward Goldsmid (1846-1904) ble offiser og nådde obersts rang i den britiske hær. Sin adgang til denne stand og dette yrke kunne han takke sin far for som hadde latt seg døpe, men Albert vendte som løytnant tilbake til jødedommen. Han ble en av Herzls medarbeidere og deltok i alle tidlige bosetnings-prosjekter. Edward VII valgte ham til sin adjutant mens han ennu var prince of Wales. Sir Osmond Elim d'Avigdor Goldsmid (1879-1940) stammet på farssiden fra en jødisk familie som av Napoleon Bonaparte ble opphøyet til "greve av Avigdor" med hertugs rang. Goldsmid-navnet overtok han fra sin onkel Julian som døde barnløs og som han arvet. I mellomkrigstiden var han president for AJA (1921-26) og "the Board of Deputies of British Jews". Han gjorde seg kjent som en innbitt tyskerhater og var en av førerne i hetskampanjen mot NS-Tyskland. Sin formue erværvet han som president for et dusin forskjellige Kina-foretak, jærnbane-selskaper, forsikringsselskaper, banker m.m..

De fleste av de mæktige jødiske finans-slektene i England kom fra Tyskland og før det fra Øst-Europa og Russland. Montefiore kom som nævnt fra Italia. Et annet unntak er Sassoon-slekten. Den levde i århundre i forskjellige byer i det osmanske rike, altså under tyrkerne og sultanen, til sist i Bagdad hvor David Sassoon i 1792 ble født, mannen som la grunden til det britiske adelseventyr. Med sine dusin barn flyttet - eller flyktet - han i 1832 til Bombay, India, hvor han opprettet bankhuset "David Sassoon & Co". Med makeløs frekkhet sier den "Store Jødiske Nasjonalbiografi" om Sassoon-ene at "de vant seg ry som filantroper, hvorfor de kalles Indias Rothschilds"! Jødiske kilder har for vane å omtale jødiske storforbrytere som filantroper; det må ikke overraske noen. Hva Sassoon hadde fælles med Rothschild var viljen til rikdom og makt uten menneskelige hensyn, uten hensyn til lov og rett; de var begge æreløse og grusomme forbrytere. David må ha bragt med seg en anselig formue fra Bagdad, for han kan i Bombay kjøpe seg en egen handelsflåte hvormed han først befordrer andres gods. Men fra 1834 av frakter han en og bare en vare: opium. Han paktet næmlig i dette år fra Østindia-kompaniet monopolet på opiumshandel med Kina og Japan. Rusgiften ble dyrket i India av kummerlig betalte bønder, og monopolisten Sassoon kjøpte opp alt til meget lave priser, bearbeidet den og solgte den til avhængige misbrukere i Kina. Vi skal ta for oss opium-trafikken senere i denne skriftrekke. David døde i 1864 som Bombays rikeste mann og efterlot seg 5 millioner pund. I norske kroner av i dag (2005) tilsvarer det 5 * 66 * 11,83 = 3,9 milliarder kroner.

Hovedarvingen var sønnen Abdallah David Sassoon (1817-1896) som var født i Bagdad og døde på sitt lystslott i den engelske badebyen Brighton. Han fortsatte sin fars innbringende opiumshandel og overtok hans politiske stilling i India. Som medlem av den lovgivende forsamling drev den ærgjerrige skurken gjennom at det skulle reises en kjæmpestatue av prinsen av Wales, Edward VII. Smiskingen ble tatt godt i mot og belønnet; i 1872 ble han adlet og i 1890 var opium-Abdallah engelsk baron og hørte til høyadelen! England hadde lagt siste rest av aristokrati bak seg og var blitt et fullkomment plutokrati hvor alt var til salgs. Han ble også en nær personlig venn av Edward VII. Som dennes tillitsmann raget han i to årtier over alle andre i Londons finansverden. I 1873 bosatte han seg i London. I sine to slott, ett i Knightsbridge og ett i Brighton, holdt han hoff som en fyrste og samlet sosieteten omkring seg. Han holdt et våkent øye med opiums-trafikken som satte sinnene i kok og vakte forbitret motstand over hele verden. Forretningssmart som han var besluttet han å plassere en del av sin skitne formue i indiske bomullsfabrikker, hva vi i dag ville kalle hvitvasking av penger. Men heller ikke bomullsfabrikkene var noe filantropisk foretagende: Hundretusener av indiske slavearbeidere gikk over noen årtier til grunde.

Abdallahs bror Ruben var i mange år medlem av "the Board". Sin sønn kalte han Edward Albert (1856-1912) som ledd i smiskingen for prinsen av Wales. Denne sønn ble født i Bombay, arvet sin fars adelstittel og giftet seg med Aline Rothschild, datter av baron Gustave de Rothschild. I en årrekke satt han i Underhuset. Han var også visepresident i AJA. Hans datter Sybil giftet seg inn i Englands høyeste adel, Markien av Cholmondeley. Sønnen Philip når frem til å bli engelsk minister: i Baldwins siste kabinett og Chamberlains første hvor han satt til sin død i 1939. Før han kom så langt hadde han vært medlem av Underhuset (fra 1912), under første verdenskrig privatsekretær for general Haig og Lloyd George, siden understatssekretær for luftfart. Hans palass i Park Lane ble i disse år den viktigste politiske salong. Kongen og dronningen gjæstet ham i 1937. Hver onsdag møttes der ministre og parlaments-medlemmer i klubb-atmosfære og kom overens om næste ukes politiske skuespill. Man kan begynne å forestille seg Philip Sassoons politiske innflytelse. Det materielle grundlag for hans makt var monopolet på bomullsspinnerier i India; en stor del av det indiske folk - mænn, kvinner og barn - trællet for ham på sultelønn.

Philips onkel, Elias David Sassoon hadde efter opiumskrigen, i 1844 overtatt ledelsen av opiumhandelen i Kina. Hans adlede sønn, sir Jacob Elias Sassoon (1844-1916) gjaldt for den ledende bomullsmagnat i India, men han begynte som Kina-agent for opium-handelen. Av formuen han hopet opp ved å utbytte det indiske folk og forgifte det kinesiske fløt millioner inn i kassene til jødiske organisasjoner som han stiftet eller støttet. Fremforalt var Jacob Elias en av sionismens hovedsponsorer. Dette kaller jødiske kilder filantropi og veldædighet, men det er ikke annet enn egennyttig jødisk maktstreben. Sassoons 15000 indiske arbeidere lærte ham aldri å kjenne som filantrop. Jøder hjelper aldri ikke-jøder. Jødene skåner oss aldri når de har overtaket.

Waldemar