AngloJuda

Del 1

I disse dager (juli 2006) som sionistenes terrorsentral i Palestina massakrerer libanesiske kvinner og barn med Englands og USAs velsignelse og forsøker å fremtvinge krig mellom disse og Syria og Iran, kanskje helst en tredje verdenskrig, erkjenner vi på ny det skjebnesvangre i jødisk herredømme over den angloamerikanske verden. Så la oss fortælle historien om jødemaktens oppkomst og vækst i England for dem som ikke kjenner den, historien om det britiske imperium og verdenskapitalismen. For det er neppe noen hemmelighet i dag at imperiet like så lite er frukten av engelsk - angelsaksisk - ånd som norsk eller tysk. Det er jødeånden som drev og driver jakten på verdensherredømmet og den kapitalistiske utbytting av verdens folk. Går man imperiet efter i sømmene ser man dette klart. Forvandlingen av det engelske samfunn henimot rå og brutal materialisme, hjerteløst pengevælde, hænger sammen med jødenes emansipasjon og oppstigning til herrer. I tusen år levde de blant oss i Europa uten å kunne sette sitt preg på våre samfunn eller vårt åndsliv fordi den herskende germanske adel hadde vett til å holde dem nede og legge bånd på dem. Men en langsomt virkende gift med utgangspunkt i kirken og kristendommen, rendyrket i frimureriet og beslektede hemmelige selskaper, ble smuglet inn i det europeiske sinnelag som gjorde oss mer mottagelige for jødedom, jødisk ånd og vilje. Det var dyrkelsen av det Gamle Testamente i forening med likhets- og allmenneskelighetstanker. Det undergrov kilden til myndighet i våre germanske folk, som alltid hadde vært blod og karakter. Det rev ned den naturlige rangorden mellom folkefællene og efterlot en førerløs masse. Liberalisme og demokrati er tegn på fremskreden forjødning, og det var i England denne utvikling først skjøt fart.

Overalt i Europa var jødene et "Ferment der Dekomposition" (Heinrich von Treitschke), en kime til oppløsning og omveltning. Men ikke i England. Deres enestående fremmarsj i dette land, deres inntog i de høyeste kretser og fineste salonger, at de litt efter litt smeltet sammen med det engelske aristokrati, gjorde dem til vaktbikkjer for det bestående. Jøden har ingen politiske ideer og idealer, han bare meler sin egen kake som best han kan: I land hvor han blir holdt nede er han revolusjonær, i land hvor han nyter værtsfolkets gunst er han konservativ. Hans mål er i begge fall å herske; motstanden han møter bestemmer hans strategi. Det er derfor ingen forskjell i anskuelser mellom kommunist-jøder i Russland og kapitalist-jøder i England eller USA, og faktisk hjalp de hverandre og åpenbaret seg som et samdræktig og forent verdenslag. England og Russland er strategiske ytterpunkter. Det er et tankekors at de jøder som tok plass i den engelske overklasse og smykket seg med lord-titler ofte var sønner eller sønnesønner av dørselgere, pantelånere og ågerkarler fra ghettoen i Russland. Disse var det som snart dannet en fluesværm om Storbritannias majestet og statsledelse, øvet avgjørende innflytelse på imperiets politikk og beseglet Europas skjebne. De slo seg opp som rovdyr på verdens næringsliv i ly av imperiets maktutøvelse og andre folks underkuelse, omtrent som de i oldtiden hadde spredt seg i Europa som "romerske kjøpmænn" i ly av Roms legioner og hjulpet frem av deres erobringer.

Hva som skjedde i England var at den engelske overklasse vokste sammen med kretsen av formuende jøder, samtidig som jødene i dette land utnyttet sin maktstilling til å bringe enhet og ledelse i verdensjødedommen. Men hvordan kunne dette skje og hvorfor akkurat i England? Svar: Fordi forjødningen i England trengte dypere inn enn i andre land. Thomas Carlyle kunne på sin tid slå fast at engelskmannen har et germansk ytre, men en jødisk sjel. Vi hverken kan eller skal forfølge den historiske opprinnelse til dette, men beveger oss like inn på sakens kjerne: En tallrik minoritet i det engelske folk (og i AngloAmerika) - og da snakker vi ikke om blodsjøder - forfekter i fullt alvor det synspunkt at engelskmænn rett og slett er jødiske av blod. Det engelske folk skal være Israels ti tapte stammer! Som kjent hadde israelittene (hebræerne) 12 stammer, men alle forsvant unntatt Juda og Benjamin. Angelsakserne mener de er Isaaks sønner og at navnet sakser er avledet fra Isaak. De skal ha vandret over Lilleasia, blitt kjent som "skytere" og nådd Nord-Europa. Der satt de som "juter" i Danmark inntil de vandret videre til England. Den engelske trone er for disse troende altså intet annet enn Davids trone, og engelskmænn har overtatt oppgaven å opprette "Guds" (Jahves) rike på Jorden. Englænderne er efter dette det utvalgte folk som Gud har budt å herske over verden. Imperialisme og verdensherredømme som kvasi-religiøst kall!

Det kryr av sekter i verden hvor folk tror de underligste ting. Hva skiller sekten av selverklærte jøder i England og USA fra andre? Svar: makten. Og de englændere som bekjenner seg til Juda er virkelig blitt dypt forjødet på sjelen. De har revet sine germanske røtter opp med roten og fornekter sin opprinnelse. Det er ikke bestikkelser som har bragt dem til å delta i felttoget mot sin egen rase; det er som nidkjære åndelige jøder de driver på. Deres religion, engelsk kristendom, kalles puritanisme og er hverken katolsk eller luthersk-evangelisk. Det er en selsom avlegger av kalvinisme som har mer til fælles med talmudsk jødedom enn protestantisk kristendom. Den har to påfallende jødiske trekk: dyrker driftig erværvsliv og opphopning av rikdom - det er det ene - og forkynner et utvalgt folk, som selvsagt er englænderne selv, dvs. som del av jødefolket betraktet. Summen er en religion som forherliger skruppelløs egoisme og materialisme og unnskylder grusomhet mot andre folk. Bare den som har trengt inn i dette sinnelag og gjort seg kjent med det vil kunne forstå britisk og amerikansk politikk. Manchester-liberalismen, dollar-imperialismen, folkemordet på boerne under Boer-krigen, folkemordsbombingen av tyske byer under krigen, og støtten til sionist-sentralens massakrering av libanesere i disse dager - hva du enn vælger å ta frem blir du ikke riktig klok på det før du har skuet inn i AngloJudas sjel.

Det store flertall i det engelske folk har intet med dette å bestille og hadde aldri noen fordel av imperiet. Tvært i mot vet vi jo at industriens utbytting av arbeidsfolk var værre i England enn noe sted i Europa. Arbeider-slummen i nord-engelske industribyer med sin fattigdom og nød er legendarisk og en skamplett på landets historie. Arbeidsfolk i England var mest for hvite slaver å regne, hadde dårlig helse og ingen skolegang. Ennu i dag er det slik at jo lavere ned i de sosiale lagene man går jo mer germanske blir englænderne; og omvendt, jo høyere opp jo mer jødiske. Jeg sikter til måten å være på, sproget, værdiene. Judaismen er et overklasse-fenomen for makteliten, aristokratiet, kongehuset, pengefyrstene - dem som har smeltet sammen med blodsjødene. Kjernen i deres puritanske tro er Calvins predestinasjonslære som sier at Gud i en urtid unnet noen mennesker sin gunst mens andre påkalte hans vrede. Menneskenes skjebne er altså forutbestemt før unnfangelse, fødsel og deres livs dåd. Noen skal nå frelse hvor meget ondt de enn har gjort, mens andre må lide fortapelse og evige pinsler på tross av uskyld og ærefulle liv. Puritanerne kan bare utholde denne tro så længe de ser tydelige tegn i dette liv til at de hører til de utvalgte. Tegnet de ser efter er verdslig medgang, jordisk gods. Man kan måpe vantro til slik materialisme, som er stikk i strid med hva vi germanere forbinder med religion, men puritanerne er fremmede for germansk ånd. De ser det som Guds nåde og et løfte om evig salighet når deres forretninger går godt!

Denne tro er det som er roten til kapitalismen - ikke protestantisme som mange tror, men judaisme forkledt som en kristen sekt. Likestillingen mellom jordisk velstand og himmelsk gunst. Derfor er de rike bra mennesker, de fattige dårlige. Det betyr ingenting hvordan de er blitt rike eller fattige. En mann som tilbringer sitt liv i idealistisk innsats for folket sitt og blir eller forblir fattig, er dårlig! En mann som baner seg vei til formue over andres lik og ruin er bra! Jødeånden trer oss krystallklar i møte. Det er denne Jesus ofret sitt liv for å bekjæmpe; den er det vi germanere i vår sjelefromhet hater. Men i mang en englænder høyt på strå har den tatt bolig og gjør ham brutalt hård mot næringslivets svake som han suger ut. 1800-tallets barnearbeid i gruver og fabrikker i England var uttrykk for den. Tenk på det næste gang noen klandrer den hvite mann for negerslaveriet; våre hvite barn har også slavet, og for de samme slavedriverne: jøder og selverklærte kunstige jøder! Kilden til denne engelsksyke er ikke germansk og vi bærer ingen skyld for den. I rettfærdighetens navn må det sies at den ikke er kristen heller - i det Nye Testamente er det lettere å få en kamel gjennom et nåløye enn en rik mann inn i himmelen. Det er visdomsord, for ærlig og nyttig arbeid bringer sjelden mer enn måtelig velstand; rikdom tilfaller mest pengegriske skurker.

Denne puritanske "religion" er den perfekte bakgrund for hemmelig frimureri og satanisme. Ikke til å undre på at London er frimurernes Mekka. Siden hvert enkelt menneskes skjebne ble fastlagt ved verdens skapelse, har man intet å vinne på å følge dydens vei gjennom livet og intet å tape på å hengi seg til synd, last og forbrytelse. Intet kan frata den utvalgte Guds nåde og utsikten til salighet; han tenker derfor: hvordan kan det være galt av meg når Gud ikke vil straffe det? Nei, det kan ikke være galt; meg er alt tillatt, for jeg er Guds utkårede til verdensherre og evig liv! Alt er tillatt! Frimurernes og anarkistenes valgsprog. Hermed setter vi fingeren på kilden til engelsk og amerikansk hovmod og selvrettfærdighet. Vi skjønner hvordan deres maktelite kan få seg til å lyve så frekt og skamløst, undertrykke andre folk og berøve dem, utrydde dem helt og holdent når de våger å mukke. For de ser det som Guds orden på Jorden at de skal herske og gjøre alt de har lyst til uten skranker, mens vi andre skal trælle og stilltiende tåle all urett. Dette ekstreme hovmod og hybris er årsaken til alle storkriger i den moderne verden frem til denne dag.

Det er bare en ting puritaneren eller judaisten frykter: at det skal gå ham ille i denne verden. For gjør det det, hjemsøkes han av motgang og uhell, blir fattig og utstøtt av det "gode" selskap - da ser han skriften på veggen, Jahves snerrende tryne. Han er redd for å få alle mot seg; han vet at han gjør mye ondt og lett kan pådra seg alles hat. Han prøver derfor å kjøpe seg menneskenes velvilje eller overbærenhet, slik tyranner har gjort til alle tider. Dette er den besynderlige anglojødiske veldædighet. Den som gir av fromhet og hjertegodhet gjør det i stillhet uten å gi sitt navn til kjenne; anglojøden gir støyende med pomp og seremoni og hele verdenspressen tilstede! Se på meg, se hva jeg gjør! Det er PR-kampanje. Har han gitt til oppføring av en bygning for noe formål, risses hans navn inn i facaden så ingen kan unngå å se det. I det sionist-okkuperte Palestina finnes det knapt en bygning uten innrissede navn på franske, engelske eller amerikanske jøde-milliardærer. I engelsk-jødiske biografier finner vi disse gangsterne oppført først og fremst som velgjørere og "filantroper". Det nævnes selvsagt ikke at de erværvet sine formuer som krigsprofitører, rusgifthandlere, finanssvindlere o.l.. Det er hva vi skal se nærmere på.

Det var Cromwell som omkring 1650 hentet jødene tilbake til England efter at de i tre århundre hadde vært forvist. Det skjedde i håp om at jødenes forretningsforbindelser ville gjøre England rikt, men også fordi han var puritaner og jødetilbeder. Da de jødiske bankierene og handelshusene forlot Spania, Portugal og Nederland og kom over til England, syntes det ham som et guddommelig bud. Han drømte om å forsone det Gamle og det Nye Testamente og forene "Guds utvalgte folk" med den puritanske menighet i England. Med Cromwell begynner frimurervældet i Europa som vi ennu i dag vansmekter under, ja som vår rase nu går til grunde under. De hadde alt i lang tid virket for å undergrave kongedømmet i England. Med Cromwell som diktator kunne de tvinge gjennom forjødning av det engelske samfunn og åndsliv. De leker med tanken om å flytte søndag til sabbat, innføre Moselovene og gjøre dem rettskraftige i landet, danne statsrådet av 70 medlemmer efter tallet på jødiske synhedrister osv.. Cromwells jernriddere bar banner med påskriften "The Lion of Judah". Fra prekestolene i den anglikanske kirke talte selvbestaltede israelitter som gammeltestamentlige profeter; bare det hebraiske sprog fattedes for at kirke og synagoge skulle bli ett. Jødenes kapring og forfalskning av kristendommen, som begynte kort efter Jesu død, var fullendt.

Cromwell håpet at Jahves pakt med Israel og løftet om verdensherredømme skulle gå over på det engelske folk. Han bekymret seg for det vordende imperiums guddommelige berettigelse. Det var altså slett ikke bare jødiske penger som smidde forbundet mellom England og Juda; englænderne var besatt av jødisk sinnelag. Derfor forstår vi også hvorfor England (og dets arvtager USA) aldri holder avtaler med andre land, aldri anerkjenner andres rettigheter unntatt med tomme ord, ikke plages av samvittighet over sine grusomheter mot irer, boere, indere, tyskere osv., ikke skammer seg over sine æreløse løgner og skurkestreker. Alt dette er efter den puritanske lære guddommelig rett og fullbyrdelse av et guddommelig oppdrag.

La oss i dette lys følge forjødningen av de toneangivende kretser i England. Vi må straks understreke på ny at den maktutøvende krets består av et lite antall "aristokrater" og finansfyrster. I det demokratiske England er de brede lag i folket undersåtter og får bare lov til å gulpe opp det tankegods de er blitt foret med. De vet ikke hva som foregår på maktens tinder og har ingen fordel av den forbryter-politikk som der føres. Det som bestemmer hvor høyt opp på samfunnsstigen man kommer i det anglojødiske samfunn er hovedsakelig pengene - men det er også nødvendig å krype for jødene. Det spiller ingen rolle hvor man har fått pengene fra; bedrageri er ikke til hinder for å adles av kongen. Har man erobret en maktstilling i næringslivet opptas man i overklassen. Det overrasker derfor ikke at den er full av kjeltringpakk. På den annen side hjelper det ikke å være dyktig og å utrette noe hvis man ikke derved blir rik, for alt måles i penger. Det engelske folk har i århundre bestått av to adskilte klasser, overklassen og underklassen, den herskende klasse og dens undersåtter. Alle embeder og maktstillinger besettes mest mulig, ovenfra og nedover, av medlemmer av hersker-klassen. Folk flest har ingen del i staten og den anerkjenner dem ikke, ingen forpliktelser mot dem. Det finnes ingen følelse av fællesskap og derfor ingen godvilje mellom folkefællene i England. Derfor finnes det heller ingen sosial ordning, ingen vilje til sosial rettfærd, ingen vilje til å ta vare på hverandre i folket. Ennu i dag ser man hjemløse, uteliggere, tiggere overalt i gatene i engelske byer; de får aldri en sjanse; de må bukke og takke for almissene rikingene slenger til dem og utholde sitt uføre.

Mange vil nok mene at England ikke er et demokrati, men et aristokrati siden landet styres av en lukket krets hvor menigmann ikke har adgang. Drømmerne blant oss vil visst aldri oppgi glansbildet av demokratiet. Men dette falske bilde stammer fra makteliten og deres propaganda-organer. Intet kan bli bedre før vi slutter å drømme og ser på konkrete politiske realiteter. Demokratiet er et maktsystem, ikke en idé om folkemakt og folkestyre, selv om opprettholdelsen av glansbildet også hører til maktsystemet. Demokratiet var et våpen for å frata vår gamle adel dens myndighet og makt, og det er et våpen for å hindre folkets enere i å hævde seg og ta ledelsen i folket. Det holder folket nede i vanmakt, stikk i strid med hva det utgir seg for å være. Det forkynner alles likhet og lar massene rå, men massene er i massemedias vold hvor rikmænnene rår. Under masseprinsippet sjaltes karakteregenskaper ut som vilkår for oppstigning til høye poster i samfunnet. Hva blir da tilbake? Pengene. Demokrati er ensbetydende med plutokrati, pengevælde. De som seiler opp er de griske og skruppelløse, de jødisk-sinnede. England var og er et demokrati og et plutokrati. Det oppgav aristokratiets adelsprinsipp om ytelse, ære og edelt sinnelag som betingelse for herredømme. Da mistet englænderne muligheten til å få statsmænn som uegennyttig tjener folkevelet. Isteden har de fått slike som avgjør krig og fred og samtidig er storaksjonærer i rustningsindustrien!

Aristokratiet holder på renhet i sinnelag og handlinger. Forutsetningen er renhet i blodet. Aristokrati er alltid forbundet med og kan aldri bestå uten rasebevissthet og rasetukt. Plutokratiet underkjenner eller fornekter blodsfællesskapet; det setter i dets sted egoet og nettverk av personer med samme makt- og pengeinteresser, som gjerne rotter seg sammen i hemmelige selskaper. I England vraket man raserenheten og anammet rikdommen som første værdi. Dette er det tydeligste tegn på sedelig forfall og innevarsler kulturens nedgang i staten slik vi har sett mange ganger før i historien. Dermed kunne jødene begynne å trenge inn i folkets førende lag og forurense dets ånd og blod. I dag har hundrevis av engelske adelsfamilier mer eller mindre jødisk blod i årene. Desto mer tragisk er det med tanke på at England længe så ut til å skulle holde seg helt fri for skadelig jødisk påvirkning: I 360 år, fra 1290 frem til 1650, var England jødefri. I 1290 utviste kong Edward I jødene fra England efter at alle forsøk på ved lover og forordninger å dæmme opp for deres åger, heleri, og fordrivelse av gjeldstyngede fra sine gårder, hadde slått feil.

Advarslene fra adel og geistlige bet ikke på Oliver Cromwell: Han innbildte seg at jødenes forbrytervesen skyldes deres undertrykkelse. Han håpet i fullt alvor at de jødiske handels- og pengemænn kunne tjene som læremestre for engelske kjøpmænn uten at deres forretningsånd smittet over på dem. Han mente at friheten ville virke rensende på jødens karakter og at engelske kjøpmænn ved sitt gode eksempel ville ændre jødisk forretningspraksis. Folk flest på Jorden lærer ingenting av historien. Det omvendte skjedde. Jødekapitalen forble tro mot den fremfærd som avlet den og holder den vedlike; engelsk næringsliv så dens fremgang og anammet metodene. De som holdt fast ved sin ærlighet i forretningslivet tapte i konkurransen og ble feid vekk. Et land som tåler lureri i forretninger gjør snart alle næringsdrivende til lurendreiere.

Allerede på Cromwells tid begynner enkelte jøders kometaktige oppstigning, og samtidig fordærvelsen av karakter og moral i Englands høyeste samfunnslag. På kort tid overtar jøder hele krigsfinansieringen og utrustningen av hæren. Den første blant dem er Abraham Israel. Han innvandret til England allerede før jødene på ny fikk lov til det, og utga seg for portugiser under navnet Antonio Fernando Carjaval. Han blir den engelske stats egentlige finansmann. Oraniernes inntog på tronen styrker de jødiske finansmagnaters stilling enda mer. Under Wilhelm III blir Solomon Medina som kongens og regjeringens leverandør og bankier landets mæktigste finansmann. Han er den første udøpte jøde til å opptas i den engelske adelsstand. Han oppfant spekulasjonen i statspapirer og valutaer som gjorde hele nasjoners liv og fremtid til handelsvare. Den tredje finansmagnat på slutten av 1600-tallet i England var Sampson Abudiente. Han grunnla den britiske regjerings efter 1700 førende finanshus. Med den korrupte ministerpresident, Robert Walpoles hjelp, som sto i dyp gjeld til ham, banet han seg vei opp i sosieteten. Denne Walpole avlet forresten uekte barn med jødinner og visste å forsyne dem med adelstitler. Slik smøg jødeblodet seg inn i adelsstanden. Sampson Abudientes sønn ble gift med en datter av overdommer sir John Eardley Wilmot og adlet under navnet baron Eardley. Ennu i dag finnes det fem engelske adelsfamilier som bærer Abudientes blod: viscount Chetwynd, baron Auckland, sir Fremantle, avkommet efter finanssekretær F.S.Parry, og endelig sogar hertugen av Norfolk.

Medina og Abudiente, liksom en annen stor bankjøde ved navn Manasseh Lopez, forenet spekulasjon og bedrageri ved at de satte falske tidender i omløp for å påvirke kursene på børsen. Lopez ble rik på ryktet om dronning Annas død: i panikken falt statspapirene dypt og Lopez' agenter kjøpte dem opp. Hans blod flyter ennu i engelsk "adel": Lord Ludlow er hans efterkommer i rett nedstigende linje.

Mens vi er inne på Medina kan vi ikke unngå å nævne et tilfælle som har stor interesse for det 20. århundres historie. Det gjelder hertugen av Marlborough. Hertugen og jøden Medina hadde et nært forretningsforhold. Marlborough var den engelske hærs overfeltherre, mens Medina sørget for dens forsyninger. Marlborough hadde overdratt hærens hele forpleining til Medina, og denne bedro soldatene ved å levere dårligere vare i mindre mengde enn avtalt. Dette skjedde med hertugens vitende og vilje, og de to delte gevinsten mellom seg! Videre solgte Medina tidender til Englands regjering som hans agenter og rasefæller gjennom gode forbindelser i utlandet tidlig kom over. Men ikke nok med det, Medina kjøpte dessuten førsteretten til underretning fra krigsskueplassene av Marlborough personlig for 6000 pund sterling i året, og disse tidender solgte han videre til Englands fiender!! Den som innlater seg med jøder får som fortjent. Medina ble underrettet om begivenhetene før selve den britiske regjering! Han utnyttet sitt nyhets-monopol til å strø ut falske meldinger som påvirket børs-kursene slik at han som spekulant risikofritt kunne håve inn millioner. Hertugens borgerlige navn var forresten Churchill og han er stamfar til Winston Churchill.

Waldemar